EB-profilDenne bloggen har artikler helt tilbake til 2005. Det er mye stoff og mange emner som er tatt opp. Bruk søkefunksjonen til høyre og søk med søkeord som beskriver det du leter etter og alle artikler som inneholder dette vil komme opp under hverandre.

Hvis du ønsker snakke med meg eller komme med konkrete spørsmål kan du sende det på epost til: einar@kommunelegen.no

Lykke til!

 

Noen ganger tar jeg sats og prøver gjøre noe jeg ikke har prøvd før eller veit lar seg gjennomføre. Jeg har bare så lyst til å prøve det. Jeg liker å lese krim og en dag dukket den idéen opp at jeg skulle prøve sjøl. Det måtte være noe det var lett å skrive om i et forum hvor jeg slapp gå gjennom redaktører, forlag og strenge vurderinger. En bloggkrim! Det var jo noe jeg hadde erfaring med. Jeg veit at det ikke koster så mye å lage en blogg og det trenger heller ikke være så mye jobb. Jeg tenkte å skrive et kapittel ad gangen å la det utforme seg ut fra egen fantasi og kanskje med innspill fra leser (hvis det ble noen). Egentlig var jeg litt redd for at andre skulle oppdage at det var jeg som skreiv så jeg valgte å skrive under et annet navn som allikevel var meg. Min far het Magnus så derfor ble forfatternavnet Einar Magnusson (sønn til Magnus). Jeg fikk litt hjelp til å sette opp bloggen fordi jeg ville at den skulle se ut som ei bok. Dermed var jeg i skrivendeforfatter-3gang med å skrive en krimroman om en kommuneoverlege ved navn Arne Isdal. Det var morsomt! Jeg har ikke fått noen innspill til prosessen og det er få som har lest den, men jeg har skrevet www.kommunelegekrimmen.no! Det har vært både moro og spennende for jeg har ikke visst hvordan det skulle utvikle seg. Jeg har ikke gjort noe forarbeid, bare skrevet fra kapittel til kapittel. Nå er den ferdig og du kan lese og dele hvis du har lyst, eller la vær… Dette er ikke noe litterært stort verk. Den er ikke en gang ment for noe stort publikum. Jeg har bare kost meg med å lage den!

Litt rørt og ganske imponert avsluttet jeg samtalen på mobilen. Jeg pakket sekken, skiftet til sykkelutstyret, og ruslet ned i kjelleren for å sykle hjem i regnværet. Jeg hadde nettopp fått høre om en alvorlig syk pasient hvor kontoret som tildeler tjenester endret et vedtak til fordel for pasientens ønske om å få hjelp hjemme i stedet for i en kommunal institusjon. En tøff avgjørelse som koster mange penger, men hvor menneskeverdet og hensynet til pasienten og hva denne ønsker blir prioritert høyt etter grundig vurdering av  regelverk, forsvarlighet og hva som er praktisk mulig å få til . Det må selvfølgelig være et sjeldent unntak fra hvordan vi kan yte tjenester til pasienter. Jeg ble rørt og glad over at det blir gjort fordi det viser menneskelighet, faglighet og tar brukermedvirkning på alvor.

I piskregnet hjemover gikk jeg gjennom uka i hodet. Det er fantastisk hvordan en sykkeltur i regnværet kan få igang tankene! (og hjertepumpa..)

Randi er en tøff sjukepleier i hjemmetjenesten. Først og fremst en dyktig fagperson, men hun blunket ikke en gang da hun fikk kastet på seg oppdraget med å ha med kommuneoverlegen som hospitant på en av hennes arbeidsdager. En plutselig endring i arbeidssituasjonen gjorde at den avtalen jeg hadde om å få være med hjemmetjenesten i en sone i Øvre Eiker måtte flyttes. Det ble en lærerikt og spennende dag for meg som sikkert var helt allminnelig for Randi. Jeg hadde gledet meg lenge fordi jeg har erfaring fra tidligere hospitering ute i tjenester. Det har alltid vært en veldig positiv opplevelse. Det var lenge siden jeg hadde vært med ut i hjemmetjenesten og jeg fikk oppleve stor utvikling i forhold til bruk av hjelpemidler og elektronisk dokumentasjon siden jeg var ute sist. Å komme hjem til folk er spesielt hyggelig og gir en innsikt i tjenestetilbud jeg ikke får ellers i jobben. Jeg har vel aldri sett en Doff N´Donner muffe til å trekke på kompresjonsstrømper før! Den funka! Jeg fikk også både høre å se hvor viktig det er med «mestringsagenter» som bruker litt ekstra tid til å forklare og overtale pasienten til å klare seg sjøl. Det raskeste er jo bare å gjøre det for dem og det er slett ikke lett når folk forventer å få hjelp når vi kommer. Det er mange gode unnskyldninger for å la være å gå ut å hente posten i postkassa sjøl når en er dårlig til beins. Bruk av automatiske legemiddeldispenser fikk jeg også forklart å sett i bruk. Spennende utvikling som fremdeles trenger videreutvikling. Vi fikk også en prat om hvor viktig det er for pasienten å få et menneske å prate med for ensomme med lite sosialt nettverk. Mens vi summet rundt i kommunen i den lille el-bilen fikk jeg et godt innblikk i arbeidsdagen til hjemmesjukepleien. Jeg avsluttet dagen med å være med på sykepleiermøtet hvor jeg møtte den praktiske sida av legemiddelrutinene jeg er med på å bestemme i kommunens legemiddelutvalg. Dokumentasjon på gapet mellom lovverk og virkeligheten ute. Ille at det er datateknologien som skaper utfordringene!

Fra hjelpegutt for hjemmesjukepleier til foredrag om organisering av helseberedskapen i kommunen for leger som spesialiserer seg i samfunnsmedisin. Jeg møtte tidlig for å få med meg foredragene om helseberedskapen fra Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Statens strålevern. Profesjonelle presentasjoner med masse informasjon. Jeg klarer ikke å gjøre det på samme måten. For meg er helseberedskap levende, uventet og planlagt. Like mye personlige relasjoner som det er planverk. Det er faktisk mest lokalkompetanse, fagkompetanse og samarbeidsforhold.

Jeg blir så nervøs når jeg står overfor min egen faggruppe som sitter der og ser strengt på meg. Nervøs fordi jeg ofte gjør regnestykket over hva det koster samfunnet at det sitter 30-40 høyt lønna ansatte i 40 minutter bare for å høre på meg. Samtidig veit jeg at mange av dem kan like mye om emnet som jeg sjøl. Jeg valgte å fokusere på kommuneoverlegens funksjon i beredskapsarbeidet og hvor viktig det er at vi bidrar inn mot kriseledelsen. Vi må bidra og vi må sykes. Vi kan mye om krisearbeid på individnivå og vi kjenner nødetatenes arbeid og organisering. Vi må være flinke på helsefag, beredskapsfag og hjelpe ledelsen til å tenke strategisk nå det skjer store hendelser. Hjemover var det «krise» i togtrafikken så jeg rakk ikke det møtet jeg stresset hjemover for å rekke. Jeg tenkte på alt jeg glemte, eller ikke fikk tid til, å snakke om og lurer alltid på om det var verd det for kursdeltakerne.

Vi gjennomførte et intervju med en søker til en fastlegehjemmel etter kontortida den ene dagen. En god søker! Tildelingsutvalget består av tillitsvalgt for Legeforeningen og den legen som er igjen i praksisen. Vi ble raskt enig i prioriteringen av de 7 søkerne vi hadde fått. Jeg ble sittende med alt «papirarbeidet» etterpå. Heldigvis skjer det elektronisk, men det tar tid bla å skrive en vurdering av hver søker som skal ende opp i konklusjonen og valget av hvem vi skal gi tilbudet til.

Jeg har fått lov av kommunalsjefen for Helse- og Omsorg å være med på noen av hennes ledermøter. Torsdagen var det utvidet ledermøte med masse god informasjon om det som skjer i Helse og omsorg. Imponerende mye! Dumt at jeg måtte bryte av før tida for å ta en medarbeidersamtale med en av sykehjemslegene i den andre kommunen.

Så rakk jeg ikke å registrere kommunen som utdanningsinstitusjon for leger i spesialisering for Allmennmedisin, men det haster ikke. Jeg tar det over helga….

Egenlig var jeg ganske tilfreds da jeg trakk sykkelen inn i skjulet hjemme på fredags ettermiddagen. Jeg var klissvåt, sliten og ganske tom i hodet. En fin måte å gå inn i helga på!

 

Hun var helt uenig med meg, sa hun. Vi stod på fortauet i sola utenfor Oslo konferansesenter i ei pause og diskuterte faglig kompetanse. Jeg hadde lagt fram mitt synspunkt på faglige seniorer og fagfolk, som meg sjøl, som har «vært i gamet i mange år». Jeg er ikke imponert over fagfolk bare fordi de har jobbet lenge. «30 års erfaring kan jo bare være 30 år gammel kunnskap» argumenterte jeg. På vei inn for å fylle i kaffekoppen skjønte jeg jo at vi egentlig ikke var så uenige. Hun mente erfaring som bygges opp gjennom lang tid er viktig fordi den kan kombinere praktiske opplevelser og hendelser med teoretisk kunnskap. Det er jeg enig i! Det er bare alt for mange som tror at slik man gjorde det for 20 år siden er like bra i år. Jeg mener vilje til å tenke annerledes, tilpasse seg dagens situasjon og være kreativ er et viktig grunnlag for at en samfunnsmedisiner, og spesielt en kommuneoverlege, skal kunne gjøre en god jobb. Jeg er redd for å stivne i min måte å gjøre ting på og ikke leite etter nye lure og nyttige måter å gjøre jobben på som bygger på oppdatert teoretisk kunnskap. Derfor ivrer jeg for at spesialiteten i samfunnsmedisin ikke skal vare lenger enn i 5 år før man må gjennom en resertifisering. Bevise at man følger med og oppdaterer seg.

9Eo+ItdqSGuAhzstvbzjfw

Stappfull konferansesal på Smitteverndagene 2019

Jeg har vært på en av årets store faglige opplevelser.  Folkehelseinstituttets smitteverndager er to dager spekket med faglige nyheter og viktige innlegg innen smittevern. Borte fra jobben for å få to store opplevelser; For det første de faglige innleggene, selvfølgelig, men like inspirerende er møtet med kolleger. Nye og gamle. Diskusjonene i pausene er like viktige som presentasjonene fra podiet i konferansesalen.

mlojQucnT4CertBe4rm33AJeg møtte meg sjøl i døra ganske fort da en av de mest respekterte og flinke fagfolka på Folkehelsa holdt et engasjerende innlegg med tilbakeblikk på eget arbeide. Hans Blystad er nesten en institusjon inne i Folkehelsa. For oss kommuneoverleger har han alltid vært lett tilgjengelig. Alltid tilstede med faglige gode råd. Det han ikke vet sørger han for å finne ut av så vi får raskt svar. Akkurat en sånn fagmann jeg gjerne vil leve opp til. Mange års erfaring krysset med siste faglige kunnskap innen sitt område. Litt rufsete, sjarmerende famlende og akkurat så lite strømlinjeformet at du er nødt til å følge med for å få med alt. Han gikk gjennom 10 av de største smittevernopplevelsen han har vært med på. Jeg håper vi får tilgang til hans presentasjon.

To «store» hendelser siste året fanget oppmerksomheten. Skjeggkre og meslinger. Det er e4glAB7oSwS0hmf66Pkpigutrolig hvordan medier og folk har engasjert seg for dette lille insektet som vi finner mer og mer av. Faglig kunnskap presentert på en lett tilgjengelig, saklig, og til tider morsom måte. Dette er ikke et helseproblem i utgangspunktet, men har skapt røre langt inn i jussen, skadedyrbekjempelse og bygningsfag! Ekstra «gyselig» at det ble sendt rundt glass med pene levende eksemplarer.

Meslinger har også blitt en stor mediesak og i et eget innlegg om voksenvaksinering og yrkesvaksinering fikk vi konstatert det vi veldig godt visste fra før. Meslinger er ikke en stor fare i Norge. Det skjer sjelden smitte og vi er flinke til å følge opp syke og forhindre alvorlige skader. De som er født før 1960 har hatt meslinger og er varig immune. (Jammen er det en fordel å bli eldre også!) Fra 1969 har alle barn i Norge fått tilbud om meslingevaksine (Fra 1983 som en del i MMR vaksinen – Measles, Mumps and Rubella) Det betyr at det kan være litt ONc9aUfnSBSFQdwrqVKwOgusikkert for de som er født mellom 1960 – 69. De aller fleste har hatt meslinger, men etter at meslingvaksinen ble innført sank forekomsten av sykdommen. Dette gjør at noen mangler beskyttelse mot meslinger fordi de hverken har fått vaksine eller har gjennomgått sykdommen. De som er født etter 1970 har fått vaksine. Hvis du ikke veit at du har hatt meslinger eller fått vaksine bør du får en vaksinedose. Helsepersonell bør få to fordi de kan være spesielt utsatt.  Fordi vi har så høy vaksinedekning har vi flokk beskyttelse som gjør at de som ikke vil vaksineres også er beskyttet ( så lenge de ikke blir mange!) Det er tankevekkende at noen enkelte meslingsyke kan skape mediestorm når vi ser at ca 900 mennesker dør av influensa hvert år uten at pressen gidder skrive om det. Det ble selvfølgelig en diskusjon rundt tvang og vaksinering. Skal du tas ut av jobben hvis du jobber på legevakt og er uvaksinert? Det ble ikke besvart fra Folkehelseinstituttet men spilt tilbake til kommunene og arbeidsgivere. Jeg mener vi kan ødelegge mye tillit og gode tjenester ved å bruke tvang, men vi må selvfølgelig vurdere det opp mot smittepress og hvor man jobber. I dag er det ikke tvil om at det er viktigere at helsepersonell vaksinerer seg mot influensa hvert år! De ble understreket gang på gang hvor viktig det er at vi alle lar oss vaksinere etter de anbefalingene som ligger for barnevaksinasjonsprogrammet og når Folkehelsa gir ut anbefalinger om voksenvaksinering. Det er godt begrunnede råd!

Vi fikk en kjempegod gjennomgang av influensavaksinering også. Spesielt hvorfor vi må vaksinere oss hvert år og hvor treffsikker den er. Årets vaksiner kommer litt seinere ut til oss i høst, men den skal bli bedre enn noen sinne!

Det kan være ganske slitsomt å være oppmerksom hele tida når man sitter i en stor sal med mange mennesker og blir overøst med informasjon fra forelesere. Morsomt å merke hvordan en litt rotete presentasjon med mange småfeil i gjennomgang av bilder gjør at man følger ekstra godt med. Vi fikk en gjennomgang av veterinær fra Mattilsynet som dekker Svalbard om rabies. De aller fleste fulgte godt med. Foreleseren hoppet fram og tilbake i bildene sine, mistet kontakten med presentasjonen og sporet av med assosiasjoner til bilder og film som gjorde presentasjonen levende, spennende og underholdende. Jeg tror jeg husker mesteparten av det han snakket om!

Jeg fikk testet mingleegenskapene mine i pausene. Jeg klarte meg fint! Synes jeg da. Nesten ikke svett på ryggen, mange hyggelige møter med gamle og nye kolleger. Det er så hyggelig å møte gamle kjente i nye jobber og snakke litt om hvordan det går. Samtidig var det jo de faglige diskusjonene etter forelesningene som preget diskusjonene, sjølsagt. Samtidig må vi kommuneoverleger være tilgjengelige sjøl om vi er borte fra jobben. Jeg måtte ringe tilbake til folk nesten i hver pause for å avklare og avtale, men sånn har det alltid vært. Det er sjelden jeg tar telefonen under en forelesning, men noen ganger spretter det opp en kommuneoverlege under presentasjonene som går ut med mobilen inntil øret.

En av de tingene som gledet meg mest på konferansen hadde ikke noe med den å gjøre i det hele tatt. Vi fikk vite at det sannsynligvis ikke ble noe av at regjeringen foreslår regionale smittevernrådgivere fra helseforetakene. Vi kommuneoverleger har svært gode erfaringer med kontakten direkte til høyspesialisert fagmiljøer på Folkehelsa. De har også stor kunnskap om kommunene og hvordan ting fungerer «ute i virkeligheten» i store og små kommuner. Vi har slett ikke ønsket et nivå til å kontakte før dem. Det ville blitt en byråkratisering og gått ut over effektivt smittevernarbeid. Sykehuslegene bør være flinke på sykehusmedisin. Vi kommuneoverleger er flinke på kommunehelsetjeneste og veit når vi trenger direkte hjelp fra spesialistene. Så må regjeringen sørge for at Folkehelsa både har ressurser og er organisert sånn at vi lett nå dem når vi trenger det.

Blystad

Hans Blystad for smittevernlegenes ærespris for hans lange engasjement og livsverk for smittevern i Norge. (Bildet er lån fra smittevernlegenes Twitterkonto)

Hans Blystad er et godt eksempel på den gode kombinasjonen mellom lang erfaring og oppdatert kunnskap. Jeg er imponert og så glad for at smittevernlegenes interesseorganisasjon gav han denne æresprisen!

 

 

 

 

Plutselig bare var den der. Sola, påskefri, barnebarn med foreldre på besøk og over ei hel uke med fri! Jeg har hatt et tradisjon om å skrive kommuneoverlegepåskehilsen, så det er jo bare å følge opp siden jeg har tatt opp bloggingen igjen. Litt seint ble det så du leser den kanskje etter påsken er over?

Altså: Er du av det utålmodige slaget og slett ikke har tålmodighet eller annen grunn til å lese hele denne påskehilsenen så ønsker jeg deg rett og slett en GOD PÅSKE, eller vel overstått! Husk solfaktor i ansiktet, da. Det blir mye sol.

For deg som kan tenke deg å lese noen tanker og grublerier så kan du jo følge med nedover sida her. Jeg er jo spent på hvor mange som leser sånne lange grublerier på nettet så jeg håper du gir meg en tilbakemelding på hilsenen til slutt!

Jeg har tenkt å dra deg med innom kommunelegekrimmen som kan være påskekrim for deg som har lyst. Det nærmer seg slutten på en litt voldsom måte og jeg veit jo ikke enda hvordan det ender? Det er allerede en blodig hendelse med en stor beredskapsbelastning på en liten kommune midt i Norge. Kan det bli verre? Kommunelegen som skal dø! Dør han virkelig og hvordan skjer det? Det er morsomt å skrive helt uten bindinger eller forpliktelser. Fantasien bobler i Einar Magnussons navn.

Jeg trenger slett ikke bruke fantasien for å oppleve spennende ting i jobben som kommuneoverlege. Ukentlig utfordres både fagkompetansen, lover og forskriftsverket og våre holdninger på kommunelegekontoret.

Jeg må innrømme at lovverket med sine forskrifter er det som oftest utfordrer meg. Først og fremst er jeg glad for at det finnes for jeg opplever daglig at vi har et godt lovverk som fungerer slik det er ment; å ta vare på, og sikre rettighetene til innbyggerne. Allikevel opplever jeg rett som det er at jeg ikke klarer å hjelpe folk som helt klart trenger hjelp fordi lovverket står i veien. Enten ved at en syk person kommer opp i situasjoner som koster dyrt økonomisk, setter dem i fare, ødelegger grunnleggende rettigheter eller rett og slett truer dem på livet. Jeg må innrømme at jeg har gått ut over hva som er lovlig. Flere ganger.

Jeg lurer ofte på om mine rettesnorer i livet kan strekke seg til å hjelpe andre sjøl om lovverket sier at vi ikke skal gjøre noe mot innbyggerens vilje? En person har rett til å leve så kummerlig, rotete og forsøplet han eller hun vil hvis hun forstår situasjonen. Dvs at han er samtykkekompetent. Allikevel har jeg  tøyd vurderingen av samtykkekompetansen til å kunne flytte en person vekk fra en ødeleggende situasjon til hjelp til å få bedret hygienen, fått ryddet opp og satt inn hjelp. Det endte bra, men var nok ikke helt lovlig.

Jeg har gjort vedtak jeg nok kan se er på kanten, eller på feil side, av loven fordi situasjonen kunne gå ut over andres liv. Det har til og med kostet enkeltpersoner dyrt, men jeg var sikker på at det var riktig å gjøre og det fungerte som planlagt.

Innen rus og psykiatri er det vanskeligst. Lovverket har vært strengt og er blitt strengere.    Lovverket må tolkes og jeg må innrømme at jeg har tolket det til fordel for innleggelse noen ganger. Det har vært så tydelig at personen trengte hjelp til å komme gjennom en svært vanskelig situasjon hun eller han ikke klarte å komme i gang med sjøl.

Jeg har stor respekt for våre lover og forskrifter. Allikevel mener jeg at jeg enkelte ganger har en stilling og faglig kompetanse som rettferdiggjør å komme helt på kanten av lovverket. Bare hvis jeg er helt sikker å at det jeg bestemmer er til beste for pasienten.

Det har hendt at andre har overprøvd det jeg bestemte til tross for hvor tydelig jeg var på  min avgjørelse og tyngden i mine argumenter. Da har jeg også vært tydelig på at ansvaret for hva som skjer videre ligger hos den som overprøver.

Jeg grubler mye over sånne situasjoner. Det er sjelden men allikevel noe jeg tenker mye på.  Hvorfor skal min holdninger og faglige vurderinger veie tyngre enn norsk lov? Allikevel finnes det situasjoner hvor lovverket enten må tolkes eller hvor det rett og slett ikke er tydelig om loven beskriver eller fungerer for denne situasjonen. Jeg må innse at jeg har et ansvar for å finne ut hva som er det beste for pasienten og ta en avgjørelse.

Jeg har heldigvis opplevd at mine avgjørelser har vært nødvendige for å få til en forbedring der hvor jeg har gjort kontroversielle avgjørelser, men fokuset har alltid vært at det skal være til beste for pasienten. Jeg har forberedt meg på klagesak og at min avgjørelse må prøves av en klageinstans over meg. Noen ganger har jeg til og med håpet på det fordi situasjonen var spesiell og burde føre til at handlingen ble vurdert som så prinsipiell at den kunne være et eksempel i lignende situasjoner seinere.

Det er en balansegang her. Jeg er slett ikke tilhenger av å tråkke utenfor lovens grenser. Det finnes ingen hjemmel eller bestemmelse som sier at kommuneoverlegen kan tillate seg å sette lovverk til side. Allikevel kan vi kommuneleger komme i situasjoner hvor vi må gjøre egne vurderinger og kombinere sunn folkelig fornuft med faglig kompetanse til fordel for en innbygger som utsetter seg sjøl, eller andre, for en uopprettelig skade.

Nesten alltid diskuterer jeg slike situasjoner med kolleger og andre i det nettverket jeg har rundt meg. Det er alt for tungt å stå aleine i slike situasjoner. Både før, under og etter er det viktig å ha noen å snakke med. Da mener jeg snakke, ansikt til ansikt, kanskje på telefonen, men slike opplevelser egner seg lite til å diskutere på diskusjonsforum eller i e-post.

Leser du fremdeles så langt nede på sida?  Jeg sitter her i påsken og kjenner i ansiktet at sola har varmet godt i dag. Solfaktor 50 har forebygget at jeg er rød som en tomat og hører på nyhetene at det er skare og hardt skiføre i fjellet med fallskader på litt uvørne (eller uerfarne?) skiløpere. Jeg håper du er like hel?

Du fortjener en litt mer positiv vridning på dette blogginnlegget hvis du har klamret deg til teksten helt ned hit!

Kommuneoverleger kommer også opp i rare situasjoner i jobben. En ting er at tittelen kommuneoverlegen får folk til å tro at jeg er «overlege» over andre leger, og at Kommuneoverlegen (legg merke til at det er stor K) har mer makt i kommunen enn rådmannen sjøl. Mang en gang har jeg måtte smile og le litt brydd når jeg forteller at jeg faktisk bare er en rådgiver i kommunen!

Jeg er dessverre litt distré innimellom noe jeg fikk merket da jeg slappet av etter legevakt en gang. Det hadde vært travelt og jeg hadde jobbet jevnt et langt døgn. Der jeg satt å slappet av  merket jeg plutselig en skygge i vinduet. Utenfor stod en stor brannbil og to røsslige brannmenn kom inn gården og banket på døra. Med høy puls åpnet jeg døra med et «hva er det som skjer?». «Du har visst glemt denne hjemme hos pasient N.N. dr Braaten» Den ene brannmannen rakte fram en helsenettradio jeg raskt kjente igjen. Vi lo alle tre og jeg takket for fenomenalt god service for noe jeg ikke en gang hadde savnet!

Apropos brannbil. En gang jeg satt på Torp flyplass kom meldinga over høyttalerne som nesten alle leger er litt engstelige for: «Er det en lege i ventehallen? Vi ber om at en lege henvender seg til personalet for hjelp med en akuttsituasjon!» Jeg krøp sammen og så meg rundt etter unge ivrige leger, men måtte innse at jeg var alene lege i ventehallen. Jeg skyndte meg bort til innsjekkingen og fortalte at de hadde ropt etter en lege for en akuttsituasjon. Jeg skulle til å skyndte meg gjennom innsjekkingen men ble effektivt stoppet av en sikkerhetsvakt. Jeg måtte jo gå gjennom innsjekkingen å bli sjekket. «Men det hastet jo?» Alle måtte sjekkes. Etter behørig å ha blitt sjekket fikk jeg vite at det var en dårlig pasient på et fly ute på plassen. Jeg måtte skyndte meg over flyparkeringen til et ventende fly. Jeg måtte gå sjøl. Dvs jeg småjogget. Etter meg kom det en stor flyplassbrannbil med brannmenn som fulgte etter meg bort til flyet. Snakker om å føle seg viktig! En liten middelaldrende mann som småjogget over flyplassen med en svær brannbil bak seg!  Det hører med til historien at pasienten kun hadde ramlet og slått skulderen.

Hvis du har lest i bloggen tidligere har du kanskje sett at jeg ikke er noen god til å mingle? Jeg er rett og slett elendig til å småprate med folk jeg ikke kjenner. Verst er det i forsamlinger hvor man står med glass og mat i begge hendene. Spesielt nervøst ble det da kong Harald var på besøk på Kongsberg. Det var hans første besøk på Bergstaden. I Kongsbergs tradisjon var krona hans slått inn i fjellet i «Kronene i håvet» over byen sammen med alle de andre kongene som første gange besøkte sølvverksbyen. Ganske utilpass skulle kommuneoverlegen være tilstede ved en mottagelse i det nye flotte rådhuset. Da jeg ble stående overfor kongen og hilste var det eneste jeg kunne finne på å si: « Du har det vel travelt om dagen?» Jeg kan ikke en gang huske om jeg titulerte han riktig. Jeg husker imidlertid at han svarte hyggelig og smilte. Siden er jeg ikke blitt noe bedre til småprat..

Jeg har imidlertid lært at jeg ikke skal ta meg sjøl så høytidelig. Det er en stor fordel som kommuneoverlege å bare være seg sjøl, tåle å bli ertet, glede seg over at andre kan more seg litt på min bekostning. Jeg synes egentlig det er hyggelig og jeg trives i miljø hvor tittelen ikke betyr noe men hva du gjør og utretter. Jeg koser meg fremdeles over ertinga etter at jeg hospiterte i vei og park. Der fikk jeg lov å sette opp skilt sammen med en av de erfarne gutta. Dvs helt til jeg satte vikepliktskiltet opp ned. Da måtte jeg bråkjappe meg med å ta det ned igjen. «Dette ække noe varselskilt på tablettesken, doktor Braaten!»

Hvis du har lest deg helt hit ned i, eller etter,  påsken er jeg imponert! Send meg gjerne en epost (einar@kommunelegen.no) eller legg igjen en kommentar om at du holdt ut helt hit ned. Det er ikke noen annen belønning enn et nytt ønske om en God Påske eller vel overstått påske hvis du leser dette etter at påskeferien er overstått.

 

 

Å være rådgiver i en kommune er spennende og givende, men med mange utfordringer! Først og fremst fordi området man bør dekke med medisinskfaglig råd er så stort. Det strekker seg fra legetjeneste til vei og park med alle små og store tjenester innimellom. Det spenner også fra å kunne gi medisinskfaglige råd overfor enkelt ansatte til store planer eller spørsmål på etatsnivå. Jeg ønsker også å være rådgiver for innbyggerne i kommunen. Det er jo dette som gjør jobben så spennende.

Skal man være rådgiver må du være tilstede der hvor rådene skal gis. Du trenger jo ikke være fysisk tilstede hele tida, men tilstede i hodet på de som jobber der. Det betyr at de må kjenne deg og bli kjent med det du står for. Det er ikke noe du får gratis fordi du har fått jobben som kommuneoverlege og skal dekke kommunelegefunksjonen. Mange veit ikke hva kommunelegefunksjonen inneholder og tenker på deg bare som en «doktor». En «doktor» kan jo bare brukes til legeting. Rådgivning inne medisinskfaglige spørsmål spenner imidlertid fra rottebekjempelse til helsejuss. Nesten alle spørsmål i en kommune  kan vurderes fra et medisinsk standpunkt. Ofte er det helt opplagt ting som de fleste ansatte også kan vurdere, men veldig ofte har en samfunnsmedisiner et faglig grunnlag for å synes noe om en situasjon som ikke andre har. Noen ganger kan det være viktig for utfallet av en situasjon, andre ganger støtter det bare opp under det den ansatte eller tjenesten har bestemt seg for. Jeg opplever det siste som like viktig som det første. Å bekrefte et medisinskfaglig grunnlag for noe som skal gjøres kan være god rådgivning for den det gjelder.

Noen ganger er vurderingene jeg som medisinskfaglig rådgiver gjør stikk i strid med hva som blir gjennomført. Da er det godt å kjenne på at jeg kun er en rådgiver og at ansvaret ligger hos den som er linjeleder. Jeg opplever det sjelden som vanskelig å være uenig med en ansatt, et vedtak eller en plan, men jeg vil veldig gjerne at de dokumenterer at rådene er gitt og tatt stilling til.

Jeg opplever ofte at de ansatte eller tjenestene som kjenner meg godt tar med medisinskfaglige vurderinger uten at noen av oss på kommunelegekontoret aktivt er trukket inn. Så fint! Da føler jeg at jeg har gjort en god jobb og fått lagt igjen kunnskap andre kan bruke der det er riktig å gjøre slike vurderinger.

Min store frustrasjon er at hverken jeg eller vi på kommunelegekontoret rekker overalt i kommunen. Kommunal saksbehandling, tiltak, tilbud og tjenester skjer hele tida i stort tempo og sjøl rekker jeg over bare litt av dette store området. I perioder føler jeg meg lenket til kontorpulten foran pc´n. Mye av vårt arbeid skjer der. Bare å besvare e-post tar sin tid!

Noen av mine største opplevelser er når jeg kan hospitere ute i tjenester. Få oppleve på kroppen hvilke utfordringer de har og hvordan de løser arbeidsoppgavene. Jeg har skrevet om det før og kommer nok til å gjøre de igjen. I mai har jeg fått lov til å være med hjemmetjenestene i Helse og Omsorg en arbeidsdag og går alt og gleder meg til den. Jeg har også fått lov til å være med på ledermøter eller personalmøter rundt omkring i organisasjonen. Jeg er litt «flue på veggen» hvor jeg bare er med på møtene og får høre hva slags problemstillinger som blir tatt opp og hvordan de jobber med dem. Noen ganger blir jeg trukket med i diskusjoner, noe som selvfølgelig gleder meg.

Nærværet ute i seksjonene og til ansatte gir meg en kunnskap og erfaring om kommunen jeg jobber i som jeg opplever at jeg ikke kan være foruten. Den gjør min medisinskfaglige rådgivning mer tilgjengelig og mer relevant. Sjøl om jeg er blitt en gammel kommuneoverlege er jeg nødt til å lære og tilpasse den kunnskapen jeg har tilegnet meg hele tida!

I Øvre Eiker gjennomføres lederopplæring som det sikkert skjer i de fleste bedrifter. Vi har nettopp fått oversikt over hvordan ledere skal følges opp framover. Mange tiltak satt samme i en plan og med oversikt! Jeg gleder meg. Først og fremst fordi jeg mener det er

Rådmannens ledersamling 5. april 2019

Bilde er lånt fra Øvre Eiker kommunes nettside

så viktig å lage litt lange linjer for lederutvikling, men like mye fordi jeg er en del av det. Jeg er et bitteliten leder i kommunens ledersystem og skal derfor være med på ledersamlinger, opplæring og oppfølging. Jeg har like mye behov for slikt som alle andre ledere, men i tillegg gir det meg en stor fordel som medisinskfaglig rådgiver. Jeg blir kjent med folk og de meg. Sist fredag hadde vi ledersamling hvor vi bla fikk høre hvordan noen lederkollegaer jobber. Det er bedre enn å bli belært av en eller annen konsulent om god ledelse. Det er bare så flott å få høre ledere jeg kjenner godt fortelle om hvordan og hvorfor de gjør som de gjør. Det er mye samfunnsmedisin i ledelse. Det er derfor det er en viktig del av spesialistutdanningen, men det er et godt stykke fra teorien ut i det praktiske liv. En viktig erfaring jeg har tatt med meg, og som jeg har måtte endre min mening om, er hvor viktig det er å ha fagbakgrunn innen de områdene man skal lede!

Når jeg opplever flinke folk fortelle om sitt virke blir jeg ofte litt nedstemt. Jeg tenker over mine egne evner og sammenligner hvordan jeg sjøl opplever at jeg ikke strekker til. Jeg legger ofte til at andre ser noe jeg slett ikke sjøl er bevisst. Det er ikke blitt bedre med alderen, tvert i mot føler jeg oftere at jeg ikke strekker godt nok til nå, som senior, enn tidligere. Det er stor fare for at mine 30 år som kommuneoverlege er 30 år gammel kunnskap og ikke så godt oppdatert som den burde være. Jeg tror jeg har godt av å være innom de tankene innimellom og være litt ydmyk for andres vurderinger og meninger.

IMG_3438Jeg har en turvenn som mange som følger meg kjenner godt: KaffeLars. Som oftest er det bare KaffeLars og jeg som er på tur. Den arter seg nesten alltid med at jeg svetter meg fram til en koselig plass å sitte. Det er det samme om det er fint eller dårlig vær bare vi finner ly. Helst i sola. Da setter jeg med ned, fyrer opp bålet og sitter og tenker over ting som er viktig for meg i livet. Ulempen er at KaffeLars ikke svarer tilbake. Jeg får de svarene jeg lager meg sjøl inne hue. Det samme opplever jeg nesten alltid når jeg er ute i sosiale sammenhenger. Det er få mennesker jeg kan sitte å gjennomføre en samtale med som dreier seg om de viktige ting i livet eller emner som får meg til å fundere litt på mine egne valg, hvorfor jeg valgte som jeg gjorde eller hvordan jeg opplevde hendelser som betyr mye for meg. Egentlig et det kun noen helt få mennesker jeg kan gjøre det med. Tenk deg en tur med venner hvor bålet og KaffeLars inviterer deg til å snakke litt om viktige ting i livet ditt? Ikke om penger, hus, bil, hytte eller praktiske ting, men om verdier, følelser, tanker om hvorfor vi er den vi er eller gjør som vi gjør. Eller valg vi gjorde. Jeg har en sønn som er flink til sånt. Ta en kikk på denne filmen å føl etter om du ikke kunne gjøre noe sånt også?

Kombinasjonen av å være fysisk aktiv, oppleve naturen og sitte ned ved et bål for en prat med god kaffe er det beste jeg kan oppleve. Det trenger jo ikke skje på vidda eller i det store utlandet. Det beste er i nærheten. «Den lille» naturen kaller jeg det. Bare et stykke inn i skauen eller bare noen hundre meter utenfor hovedløypa hvor alle går. Der finner du ofte ro og et koselig sted å sitte i sola.

Det er godt for kroppen og godt for hue. Uavhengig av om du gjør det aleine eller sammen med noen. Sammen med noen du kan samtale om litt djupere ting i livet er det beste, synes jeg. Så kommer jeg hjem med en deilig bållukt i turtøyet og lettere i hue.

 

 

«Nå brenner´em igjen sånn dem ikke ha lov til i tettbygd strøk og røyken driver mot oss. Kan dere gjørra noe med det?»  Sentralbordet har satt over en telefon fra en sint nabo til noen som brenner opp trevirke på eiendommen sin. Han har klaget flere ganger før og

bråtebrenning

Illustrasjonsfoto lånt av fremover.no

er irritert fordi vi ikke gjør nok og naboene gjentar forurensingen av nabolaget. Jeg skal i et møte og kan ikke «rykke ut», men rådgiver for miljørettet helsevern er ledig og drar ut sammen med vår kontorfullmektig for å dokumentere brenningen å stoppe den.  Som de fleste kommuner har Øvre Eiker kommune en forskrift om åpen brenning og brenning av avfall. Vår utfordring er at det som oftest skjer ulovlig brenning utenfor vår arbeidstid når vi ikke er på jobb, men denne gangen klaffet det! Det er blitt vanskeligere å få politiet til å rykke ut pga kapasitet og deres prioriteringer av patruljer. Denne gangen kommer rådgiver tilbake med bilder av bål, røyk og stedet hvor det ble brent avfall. Det var ikke de samme som sist gang klager ringte. Flere bedrifter som har lagt til seg samme måte å bli kvitt brennbart avfall på! Denne gangen får det bli en reaksjon og jeg mener vi skal gi en engangsbot så det ryktes at det kan bli dyrt å bryte forskriften om åpen brenning som plager naboene. Det koster faktisk en del penger å reagerer ved en slik hendelse. Noen hos oss skal rykke ut, snakke med de som brenner, saksbehandle og følge opp saken i ettertid. Jeg regner raskt i hodet på hvor mange arbeidstimer vi må bruke og tenker at boten skal omtrent gjenspeile hva det koster oss å behandle klagen.

Når noen av oss reiser ut på befaring er jeg opptatt av at vi synes som den tilsynsmyndigheten vi er. Vi er uniformert med navneskilt, jakke med skrift på ryggen som forteller hvem vi er og skjorter vi kan bruke inne eller om sommeren. Folk skal se at det er rådgiver i «Miljørettet helsevern» som dukker opp ute på en adresse. Jeg har sjøl ei jakke med store bokstaver på ryggen som sier «Kommuneoverlege». Så veit folk hvem som kommer og at jeg har lovlig oppgaver å gjøre der hvor jeg har rykket ut.

Skjermbilde 2019-03-30 kl. 09.13.43En av våre utfordringer når vi skal ut til adresser i kommunen er å vite hvor vi skal, hvem som eier adressen vi reiser til og ofte hvilke reguleringer som gjelder for området. Som de fleste kommuner har vi også kartløsninger. Denne dagen har jeg bedt om litt opplæring i «GISline innsyn» og oppdager fort at jeg kan få masse hjelp av å kunne dette kraftige kartprogrammet hvor jeg kan finne adresser, klikke på en eiendom for å få opp hvem som er eier. Vi har også kartverktøy som viser hvor mange som bor på eiendommer og aldersgrupper. Det gjør vår saksbehandling mye lettere og mer effektivt. Vi er heldige som har kontorer sammen med planavdelinga og flinke folk som kan lære oss å bruke deres verktøy! I beredskapssammenheng er dette også veldig nyttig i planleggingen, men også i ekte hendelser. Vi har brukt det i flomsituasjoner for å prøve ut flomsoner og hva forskjellige flomnivåer vil si for veier og om vi må evakuere folk. Da kan vi også se f.eks. hvor mange vi må evakuere som er så gamle at vi regner med at de må ha hjelp. I avfallsbrenningsaken finner vi fort ut hvem som eier eiendommen hvor de brant avfall. Da kan vi adressere boten dit.

Miljørettet helsevern er spennende fordi det hele tida gir oss utfordringer og er praktisk med konkrete problemstillinger. Ofte er det vanskelig og enda oftere er sakene så forskjellig at en situasjon ikke er lik sjøl om hendelsen ofte kan ligne. Vi jobber som et team på kommunelegekontoret og diskuterer nesten alltid sakene fram mot hvordan vi skal håndtere dem. Vi kan rusle sammen inn til planleggere på planavdelingen eller ned til vann og avløp for å høre hvordan de tenker om en situasjon. Før jeg avsluttet denne uka kom leder for avløp inn til oss og informerte om at de kom til å gjøre tiltak overfor en serveringsbedrift hvor fettavskilleren ved deres avløp ikke fungerte lenger. Det fører til forurensing utenfor bedriften. Det er spennende å høre hvordan de tenker om hva som må gjøres og betryggende at vi både kan gi innspill og oppleve at vi er helt enige om hva som må bli gjort.

Jeg merker at sånne saker fremdeles er spennende å jobbe med og gir meg energi til å bidra til at jobben blir gjort best mulig i samarbeid med kolleger.