Sykehjem skal ikke være sykehus!

Vi diskuterte funksjonen til helsestasjonslegen, organisasjonsmodell, fastlegenes forhold til helsestasjon og var midt i en diskusjon om felles og like rutiner og metoder for helsesøstrene da mobilen hennes ringte. «Bare ta den» sa jeg da hun ville avvise den. Jeg så avdelingsleder på helsestasjon rynke panna å få et bekymret uttrykk mens hun lyttet til beskjeden fra helsesøsteren som ringte inn. Et barn var savnet, politiet hadde satt i politihelikoptergang et søk og helikopter var i gang med søk fra lufta. Mer visste vi ikke. Jeg sendte en sms til lensmannen som svarte raskt at hun ikke visste noe der hun satt i møte, men hun oppdaterte seg raskt og oppdaterte oss med hva politiet viste. Jeg svarte at vi kjente både barnet og familien på familiesenteret. Avdelingsleder avklarte raskt med sine om hvem som kjente den savnede best så jeg kunne gi beskjed til lensmann om at vi kunne tilby oppfølging hvis det var ønsket. Det ble en spent halvtime med klapringen fra helikopteret i det fjerne til jeg fikk sms fra lensmannen om at den savnede var kommet hjem i god behold og at barnevernet også var kommet for å bistå med hjelp. Gudskjelov! Rett etter en fikk jeg en telefon fra politibetjent som videreformidlet ønske om hjelp fra Familiesenteret. Jeg er stolt av å få lov til å være kommunikasjonskanal mellom to så flotte og effektive tjenester. Politiet i redningssøk og Familiesenteret og barnevern med faglig støtte til barn og familie.

Siste uka før litt ferie ble slett ikke sånn det så ut i kalenderen. Kom ikke å si at kommunelegejobben er kjedelig!

8/6-17 stadfestet Stortinget kommunesammenslåing. Nedre Eiker kommune går inn i et storkommunesamarbeid med Svelvik og Drammen. Det betyr samtidig at interkommunale avtaler bla med Øvre Eiker opphører. Øvre Eiker har flere interkommunale samarbeid med Nedre Eiker som oppløses. For meg er de viktigste samarbeidet om Kommunelegeteamet hvor vi er 4 personer som må organiseres på en annen måte. Vi vet ikke hvordan det blir i dag. Frisklivsentralen Aktiv Eiker kan ikke bestå i sin nåværende organisering og vi startet ei arbeidsgruppe for å se på mulighetene for videreføring av tjenestene Aktiv Eiker yter. Det er trist å se at arbeidet vi har jobbet fram i mange år går i oppløsning. Allikevel gleder jeg meg til å se på nye løsninger!

Nytt veiledningsmøte med hjemmetjenesten som jobber med en bruker med som gir store utfordringer både for bruker sjøl, familie og ansatte. Veiledningen konsentrerer seg om hvordan ansatte skal takle en vanskelig situasjon. Jeg liker disse møtene! Jeg kan slett ikke løse dette for de ansatte, men de får diskutert, satt ord på hvordan de opplever situasjonen og kan samkjøre seg. Et godt referat viser at de sjøl sitter på kompetanse og forslag til forbedringer. Hverdagens helter!

Det går bra med tuberkulosepasienten vi startet behandling og oppfølging av. Det er hyggelig når tuberkulosekoordinator gir positive tilbakemeldinger. Eposten skumleser jeg mellom to møter. Jeg smiler litt for meg sjøl. Det er ikke mange i spesialisthelsetjenesten som har sånn kontroll og oversikt over kommunale tjenester som tuberkulosekoordinator! Vi går opp i giv akt når hun forteller hva vi bør gjøre. Så kan hun takke oss og være glad for at hun møter profesjonelle fagfolk både i hjemmetjenesten og på helsestasjon! Allikevel sliter vi litt med å få gjort ferdig miljøundersøkelse rundt en annen tuberkulosepasient i et innvandrermiljø. Uoversiktlig og vanskelig å komme i kontakt med arbeidsinnvandrere med kort opphold og som flytter mye på seg.

Vi startet opp ei arbeidsgruppe for folkehelse i Nedre Eiker. Med representanter fra alle etatene håper vi å få enda bedre oversikt, oppfølging og gjennomføring av folkehelsearbeidet i kommunen. Folkehelselovens krav er ikke bare papirarbeid. Jeg synes den største utfordringen er å synliggjøre alt det folkehelsearbeidet som blir gjort og sette dette i sammenheng med prioriteringene som er lagt i planverket. Som «Folkehelsekoordinator» er jeg leder av arbeidsgruppa som heldigvis har en ildsjel på planavdelingen/personalavdelingen som får ting til å skje. At kommuneoverlegen også er folkehelsekoordinator er en «billig» ikke så heldig ordning hverken for folkehelsearbeidet, kommunen eller meg. Jeg har for mye å gjøre allerede, men vi har ikke råd til mer.

Ukas mest spennende og hyggelige møte var møte med de to ny kommunepsykologene. Nedre Eiker har vært heldig å fått ansatt to erfarne psykologer. Vi to kommuneoverlegene søker samarbeidet og har oppdaget at vi er enig i mye, ser muligheter i mer og er enige i et viktig samarbeid videre.

Jeg er ikke sikker på om «verden» der ut skjønner hvor utfordrende sykehjemsmedisin er blitt. I begge kommuner sliter legene med kapasitet til å følge opp innlagte pasienter med utredning, behandling og utskrivning. Vi driver medisin på samme nivå som sykehusavdelinger med langt større støtteapparat rundt seg enn oss. Sykehuset skriver ut pasienter med mange og tunge sykdommer. Innleggelser som før klart ble inn på sykehus legges inn både akutt og planlagt på sykehjemmet. Dette skaper utfordringer både for legene og ikke minst for sykepleiere og helsefagarbeidere på våre sykehjem. Vi har pasienter som er så utagerende og vanskelige å behandle at sykehusene ikke vil ta dem i mot. Vi har kreftpasienter med så avansert behandling at det krever lang erfaring og høy kompetanse for å håndtere. Jeg er ved å flytte mitt synspunkt fra at vi må ha allmennleger på sykehus til å tenke leger med både allmennpraksis og praksis fra sykehus! Dette er jeg sterkt kritisk til. Sykehjem skal ikke være sykehus! Nedbygging av sykehus, større og mer sentrale sykehus og økende spesialisering med kortere og kortere liggetid for pasientene er slett ikke en bærekraftig utvikling. Stopp overføringen av dårligere og dårligere pasienter til kommunene!

Jeg innbød meg sjøl til samtale med en av sykehjemslegene denne uka. Hun er aleine hvor de pleier være to. Vi er heldige som har sykehjemsleger som står på alt de eier og har! Allikevel er det ikke mulig å strekke til alle utfordringene som oppstår på et sykehjem som snart har like stor turnover på pasienter som en sykehusavdeling med døgnkontinuerlig legetjeneste. Vi som står ansvarlige for systemet må også stå ansvarlige for at enkeltpersoner ikke klarer å utføre oppgavene god nok når bemanningen blir for dårlig.

Sliten etter dagens travle dag syklet jeg hjemover på torsdag. Det skal ikke så mye til for å løfte humøret til en sliten kommuneoverlege på sykkel. Jeg ble stoppet på Darbuasfalt+030Damåsenhvor de jobber på veien og jeg ville snike meg over arbeidsområdet for å slippe en lang omkjøring. En hyggelig oransjefarget mann stoppet meg myndig. «Pokker nå må jeg sykle rundt» tenkte jeg. Han smilte stort og kommenterte hvor våt jeg var i regnværet. «Du må vente litt for det er så stor trafikk» sa han. Så hjalp han meg over veien. Det skal ikke mer til for at resten av dagen ble en god dag!

 

 

 

Når nød ikke teller

samlok«Senest i dag, sørget vi som jobber på SAMLOK i Drammen for at vi begrenset skade og smerte på en MC fører som var uheldig og kjørte av veien på E134 på Meheia.Det var ingen som bevitnet uhellet, kun MC føreren selv som evnet å melde i fra på mobil om at han hadde kjørt av veien og at han lå fastklemt under motorsykkelen. Han kunne ikke si eksakt hvor. Takket være felles forståelse av praktisering av Nødnett, felles trening og muligheten til å raskt å kommunisere oss nødmeldesentralene i mellom ved å åpne skyvedører, lokaliserte vi raskt den ulykksalige MC føreren. Rett og slett SAMLOK på sitt beste! Og dette skal vi legge ned…»

Samlok i Drammen er det eneste stedet i Norge hvor nødsentralene for brann, politi og helse har lokalisert seg på samme sted og fått erfare hvor effektivt og positivt det kan være for innbyggere som trenger akutt hjelp. Jeg har skrevet om dette før og du kan lese det her. I det siste har VG gravd i hvorfor Politidirektoratet gjorde et valg hvor egne interne ønsker gikk foran innbyggernes helse og trygghet.

At en så godt fungerende samlokalisert sentral legges ned er trist. Verre er det at prinsippet ikke tas med og brukes når det bygges opp ny(e) sentral(er).  Sterke fagkrefter ønsker ikke bruke erfaringen fra Samlok i Drammen. Spesielt innen helse! Det er velkjent at det tar mange år før nye effektive tiltak tas i bruk innen helse. Det tar tid å innarbeide nye prosedyrer sjøl om forskning viser hvor viktig det er å endre. Derfor kan man ikke alltid overlate til helsefagfolk å bestemme. Et helseforetak som ikke ønsker å ta i bruk livsviktige forbedringer av en tjeneste som Samlok representerer burde få en reaksjon. Først og fremst fra befolkningen fordi det er en arrogant brukerfientlig holdning, men også av Helse og Omsorgsdepartementet og Stortinget fordi helsefagfolkene nekter å ta i bruk moderne og effektive tiltak til det beste for innbyggerne!

Samfunnsmedisin er sjelden i nærheten av akuttmedisin, men i denne saken er det enkelt samfunnsmedisinsk logikk at Samlok systemet tjener innbyggerne best og at det er naturlig å bruke styringslinjene fra Stortinget gjennom departement til direktorat og helseforetak: «Rett opp til beste for innbyggerne!»

Tidligere denne uka møtte jeg i Kollektiv redningsledelse for Søndre Buskerud. Det ble et informasjonsmøte om at det må opprettes en ny kollektiv redningsledelse i det nye politidistriktet/regionen men også om en hendelse som både kunne blitt en situasjon hvor vi måtte i aksjon og hvor Samlok systemet ble viktig.

ryk_aassbryggero
Foto: Drammen Live24/drm24.no

En eksplosjon inne på Aass Bryggeri i Drammen skapte et gass utslipp. Dette var Brannvesenets oppdrag hvor man fort trang bistand av helse og politi og hvor felles kunnskap om hva som skjedde, årsak, tiltak og oppfølging ble ekstra viktig. Samlok håndterte situasjonen på beste måte og en alvorlig hendelse med fare for store skader ble avverget. Det er spennende å sitte sammen med alle de andre etatene i Kollektiv redningsledelse å diskutere og få beskrivelse av hendelsesforløpet. Det er trist å tenke på at kommunikasjon mellom helsepersonell ute ved ulykkesstedet og AMK som ikke skal samlokaliseres med politi og brann i Tønsberg kan skape fare både for innsatspersonellet og ikke minst befolkningen!

Teller ikke befolkningens trygghet og helse i nødsituasjoner i politidirektorat og helseforetak?

MRSA, ESBL men også EPS og PKT!

Folkehelseinstituttets smitteverndager har nettopp gått av stabelen denne uka. To tettpakkede dager med forskning, praktisk info og diskusjoner. Proppfull konferansesal med mange kjentfolk. Dette er et av årets høydepunkt for oss kommuneleger som ofte også er smittevernleger i kommunene. Jeg har stor nytte av denne måten å få presentert oppdatert kunnskap om smittsomme sykdommer om fra spesialistene og forskerne fra Folkehelseinstituttet. I pausene kan vi møte foredragsholderne og spørre eller diskutere med dem. Like viktig er det å få høre hvordan andre kommuneleger har løst oppgaver vi også opplever i egne kommuner.

Tbc, (Tuberkulose), Mrsa (Meticillin Resistent Stafylokokk Aureus), ESBL (Extended spectrum betalactamase)  er smittsomme bakterier vi bruker mye tid på både på denne konferansen og ute i kommunene. Mens jeg satt og hørte på foredrag om Mrsa fikk jeg en telefon fra egen kommune med spørsmål om en pasient som nettopp hadde fått oppdaget en slik smitte!

Rett fra konferansen til Legerådsmøte i hjemkommunen. Vi kaller Allmennlegeutvalget fremdeles for «Legeråd». Viktigste saken var ny legevaktsordning i Øvre Eiker kommune. Den ble ikke tatt i mot så godt. Det kan se ut til å bli økt vaktbelastningen på fastlegene. Den nye akuttmedisinforskriften krever det. Vi setter ned en arbeidsgruppe for å komme fram til konkrete løsninger. Når vi får så store problemer og at det blir så dyrt å oppfylle den forskriften i vår mellomstore Østlandssentrale kommune kan jeg ikke skjønne hvordan den kan bli oppfylt i mindre sentrale kommuner i Norge?

Rett fra Legerådsmøtet kjørte jeg til Røde kors øvelse om drift av EPS. Jeg hadde fått flere meldinger fra Røde kors om «Øvelse, øvelse, øvelse. Det har vært en stor skogbrann med mange hus som har brent ned. Kriseledelsen ønsker at det opprettes et EPS ved Årbogen». Nedre Eiker kommune har avtale med Røde kors om at de skal ta ansvar for å etablere og drifte et Evakuerings og Pårørende Senter (EPS) hvis kommunens kriseledelse trenger det. Denne gangen en fullskala øvelse med mange markører og hvor Psykososial KriseTeam (PKT) ble alarmert og rykket ut.

Jeg ankom i slutten av øvelsen. Korrekt antrukket i gul vest med «Kommuneoverlegen» på ryggen ble jeg tatt i mot av leder av EPS. Jeg fikk forklart om meldesystemet som de bruker for å kalle inn mannskapene, hva de hadde gjort, hvordan EPSet var organisert med skilt, medlemmer med definerte arbeidsoppgaver og hvor PKT medlemmene var. Ergerlig at jeg ikke rakk begynnelsen. Dette var skikkelig profesjonelt gjennomført!

IMG_1288Øvelsen ble avsluttet med en gjennomgang av aksjonen hvor vi etterpå kjørte over til Røde korshuset for en evaluering. Klart det er forbedringspunkter men det er både spennende, lærerikt, morsomt og motiverende å være med på slik øvelser!

Er der, Er der ikke

De er egentlig ganske enkelt logikk; når du er tilstede blir du husket. Hvis du ikke er der glemmer folk deg og klarer som best sjøl.

I det siste har jeg hatt en tettpakket kalender hvor jeg stort sett ikke har vært på kontoret. Møter, konferanser eller maifridager! Hverken  på kontoret i Øvre Eiker eller Nedre Eiker har jeg vært å se. Dagene har vært tettpakket med interessante oppgaver, hendelser og møter.

Endelig fikk jeg tid til å komme innom igjen på fagmøtet til psykisk helse i den ene kommunen. Jeg har en ambisjon om å være innom hver annen uke, minst, men har ikke klart det på mange uker. Jeg har heller ikke hørt noe fra noen av dem i samme perioden. Jeg vet de jobber både med utfordrende brukere og er midt i en viktig endring av måten de jobber på.  Jeg kjenner disse flinke fagfolka godt og veit at de gjør en kjempejobb overfor brukerne med de ressursene de har. De ser at jeg har det travelt når jeg ikke møter. Skjermer de meg? Glemmer de meg i sin egen travelhet når de ikke tar kontakt? Eller har de ikke behov det jeg kan bidra med som kommunelege?

Samme dag som jeg har vært i møte med dem får jeg telefon med spørsmål om både faglige og fagetiske spørsmål. Spennende! Jeg gleder meg over å få delta i vurderingene deres igjen.

Jeg synes dette beskriver en av utfordringene vi har som kommuneleger. Vi jobber alt vi orker. Vi har travle dager med tettpakkede kalendre. Vi rekker ikke over alt og til alle de tjenestene, ansatte eller brukergrupper vi egentlig bør bidra med vår kompetanse overfor. Vi er nødt til å prioritere. Det fører til at vi ikke synes på mange (?) områder i perioder. Som en logisk konsekvens blir vi ikke brukt der heller.

Det er mulig det bare er mine følelser, men jeg ønsker å bli husket, bli etterspurt og brukt på flest mulig områder. Samtidig har jeg jo ikke tid til alt. Konsekvensen for meg er rett og slett å akseptere at de klarer seg veldig godt uten min kompetanse. Sjøl om jeg, selvfølgelig, mener vår kompetanse er både viktig og positiv som bidrag i andre tjenesters drift er de slett ikke avhengig av den.

Det er på en måte «tingenes logiske orden» at det blir mindre oppdrag og arbeid innen områder hvor man ikke synes eller oppleves å være tilstede. Det er rett og slett for mye å gjøre og det går ut over noe både som et resultat av en aktiv prioritering og fordi det «bare ble sånn».

…så kom det en henvendelse fra hjemmetjenesten jeg ikke har vært innom på flere måneder! Spennende oppgave overfor spennende tjeneste og fagfolk! Vi må jo få til å bidra, min kollega og jeg.

KommunelegeDeling

IMG_1273
Rådmann Trude Andresen med beredskapsrådgiver Jan Kåre Holthe-Fredheim og undertegnede

I dag har «deling» fått et nytt innhold. Vi «deler» på Facebook og andre sosiale medier sånn som dette bildet fra  arrangert av fylkesmennene i Vestfold, Telemark og Buskerud. Spre informasjon er blitt lett, omfattende og mye brukt. Jeg er veldig opptatt av at kommuneleger deltar i deling av sin kompetanse. Da brukes nok delingsbegrepet videre enn å dele på sosiale medier, men også der! Sånn som denne bloggen. Den oppstod jo nettopp fordi medisinstudenter ønsket at jeg delte med dem hvordan min arbeidsdag og mitt fag var i det daglige. Og deling mener jeg må være en av våre store oppgaver. Det kalles også informasjon, rådgivning eller veiledning men det dreier seg om å dele egen kunnskap med andre.

«Beredskapsdagen» dreide seg denne gangen om pandemi og IT sikkerhet. To ganske så aktuelle områder. Jeg ble spurt om å dele med deltakerne på konferansen hvordan vi har bygget opp planverket i forhold til pandemi i kommunen og hvilke utfordringer vi vil kunne møte under en pandemi. Det passet veldig godt fordi vi gjennomførte en pandemiøvelse i Nedre Eiker rett før konferansen. En table top diskusjonsøvelse. Virksomhetene ble oppfordret til å gjøre en Risiko Og Sårbarhets (ROS) analyse og lage lokale planer for å håndtere utfordringene som dukket opp i ROS´en. Det viste seg å være både effektivt og lærerikt både for virksomhetene, kriseledelsen og ikke minst meg som kommunelege! Beredskapsrådgiver i kommunen trakk meg med i forberedelsene av øvelsen noe som gjorde at jeg måtte oppdatere egne planer, gå gjennom smittevernplanen, pandemiplanen og massevaksinasjonsplanen. Til gjengjeld dro jeg han med for å holde foredraget på beredskapsdagen sammen med meg!

Jeg prøver å stille villig opp når noen spør meg bidra med innlegg til konferanser, seminar og møter. Jeg liker å høre hvordan andre gjør det fordi det gir innspill til våre egne løsninger. Hvis det vi gjør kan bidra på samme måten for andre er det en viktig funksjon! Beredskapsdagen var en slik mulighet. Sjøl om vi slett ikke er flinkest i klassen har vi jobbet med dette og gjort oss noen erfaringer andre kan dra nytte av. Jeg liker best å møte kolleger og diskutere erfaringene. Heldigvis har vi flere møteplasser hvor det er mulig.

Det er faktisk 12 år siden vi avsluttet veiledningsgruppa i samfunnsmedisin som jeg var medlem av i forbindelse med spesialitetsutdanningen. Denne uka møttes vi atter en gang. Vi møtes fremdeles hvert halvår for å utveksle erfaringer, synspunkter og diskutere. Praten bølger fram og tilbake over bordet så vi glemmer lunsj og tid. Nå er vi i mange forskjellige posisjoner. Alle med lang erfaring og vi deler rikelig med hverandre.

Vi kommuneoverlegene i Buskerud, sammen også med en del andre kommuner, møtes også i kommunelegeforum. Der diskuterer vi planlagte temaer, inviterer fagpersoner og legger fram for hverandre hverdagsproblemer vi jobber med. Det er deling på høyt nivå!

Jeg bidrar også i spesialitetsutdanningen av samfunnsmedisinere der hvor jeg blir spurt. Det er jo flott å komme som «senior» for å belære(?) andre. Sannheten er at jeg tar til meg vel så mye lærdom av diskusjonene og spørsmålene som kommer på disse kursene. Dette er også aktiv deling av kunnskap.

delt_sorgDet er ikke bare kunnskap som kan deles. Hjemme pleier vi å si at » å dele gleder med en annen dobler den og dele sorg men en halverer den». Det gjelder i stor grad i fagmiljøet også. Jeg har så stor nytte av å ha kollegaer som jeg kan diskutere mine gleder med, men kanskje mest mine sorger. Bare jeg tør ta det opp hjelper kraftig på framdriften og evnen til å løse problemene jeg står oppi.

Jeg mener det er viktig at vi er bevisst både hva vi vil dele med andre og hvordan vi gjør det. Jeg mener vi kommuneleger må dele med hverandre, andre faggrupper, våre arbeidsgivere,  innbyggere og mediene. Ikke minst mener jeg det er viktig at vi også deler i de nye sosiale mediene. Det er viktig at vi samfunnsmedisinere synes og viser både hva vi arbeider med, hvordan vi gjør det og hvem vi gjør det for!

 

Mobiltelefonkommunelegekrise og virkelige kriser.

Hvor-længe-har-din-telefon-talt-i-dig-i-dag1-750x750

Mobiltelefonkrise! Min trofaste mobiltelefon døde brått. Plutselig går det opp for meg hvor avhengig jeg er av at den fungerer. Avtalekalenderen! Det går et søkk i meg da jeg oppdager at jeg ikke husker hvor jeg skal være etter lunsj? Det er egentlig litt deilig og ikke være så lett tilgjengelig, men med to akutte dødsfall og Psykososialt KriseTeam som måtte i aksjon ble mangelen på telefon ubehagelig. Jeg fikk raskt en krisetelefon, men uten alt jeg bruker til vanlig på telefonen. Avtaleboka har jeg på Pc´n men det er skikkelig upraktisk når jeg nesten ikke er på kontoret men flyr fra møte til møte. Nå sitter jeg å oppdaterer en ny telefon. Gleder meg jo over det, men får noen tanker rundt hvor avhengig jeg er blitt av den lille tjeneren. I min arbeidssituasjon er den fantastisk effektiv fordi jeg har full oversikt over kalender, epost og er tilgjengelig når jeg ønsker å være det. Jeg har hele kontoret mitt her rett i lomma. Når den ikke gir opp og dør, altså. Ei uke med en fremmed mobil med bare halve kapasiteten merker jeg godt. Jeg tror jeg er enig med meg sjøl om at denne lille hjelperen i lomma må være optimalt utrustet og at den aller mest er et av mine viktigste verktøy sjøl om den innimellom kan være litt plagsom aktiv utenfor arbeidstid også.

IMG_1245Sammen med rådgiver i miljørettet helsevern var vi på årskonferansen for NEttverk for Miljørettet Folkehelsearbeid (NEMFO) i Trondheim. Mye informasjon! Mange gode tips om hvordan andre kommuner utfører oppgaver vi også jobber med daglig. To intense dager med faglig påfyll innen et område vi bare jobber mer og mer med i våre kommuner og i de fleste andre.

På nattoget fra Trondheim ett par telefoner om utfordringene i drifta av legevakta. Jeg hoppet (!) av toget og tok et hastemøte på rådhuset før jeg skyndte meg ned til bilen for å kjøre til Hønefoss. Godt ingen la merke til at jeg hverken hadde fått dusjet eller pusset tennene etter togturen! Fikk først ned pulsen da jeg satt meg ned i stolen på Politihuset på Hønefoss og fikk dyttet en tekopp i handa mens de andre i arbeidsgruppa som planlegger neste «Øvelse Bjørn» diskuterte detaljer i øvelsen. En og en halv kopp seinere

tror jeg at jeg klarer følge med og kom inn i diskusjonene. Dette er spennende!

Jeg har lovet meg sjøl at jeg ikke trenger stresse med å kjøre fort for å nå møter når jeg henger litt etter, men det holdt hardt nedover mot Vikersund for å kommer for seint til en medarbeidersamtale. Ble forbikjørt av et par biler sjøl om jeg lå i 85.De stod rett foran meg da jeg måtte stoppe i rundkjøringen på Lerberg i Hokksund. Godt bevis på at det er bedre å skru opp musikken i bilen enn å stresse i for høy hastighet.

To vanskelige hendelser som Psykososialt KriseTeam måtte håndtere. Veldig godt å høre hvor effektivt og raskt tjenestene i kommune tar over og følger opp. Fastlegene til berørte er varslet og familiesenteret følger opp.  Allikevel kan ikke PKT eller helsetjenestene ta bort sorgen og sjokket over opplevelsene de berørte har fått. Jeg mener det er grunnleggende viktig å hjelpe dem til å leve sammen i sorgen gjennom sjokket. Det er ikke helsevesenet med sine spesialister som kan lindre og behandle dette. Dette er ikke sjukdom, det er helt naturlig sorg som de må stå i. Fastlegene er nøkkelkontakter som følger familiene og som må vurdere om/hvis noen går over i en tilstand med fare for sykelige reaksjon som evt må henvises videre til spesialistene. I PKtT har vi rutine for å ta kontakt tilbake jevnlig det første året for å høre om hvordan den går. Evt må vi hjelpe til å få ny kontakt inn mot helsevesenet sjøl om vi ikke sjøl arbeider direkte med oppfølgingen.

Jeg skulle jo selvfølgelig hatt et bilde fra fredagene da vi satt i kommunestyresalen og rådmannen kjørte en tabletop øvelse om pandemiberedskapen i Nedre Eiker! Det var gjort forberedelser i virksomhetene og det var laget ROS analyser og beredskapsplaner/tiltaktskort for å kunne håndtere mange syke og opp til 40% fravær av ansatte. En diskusjonsøvelse hvor vi fikk gått gjennom planene og hvordan vi bør takle en slik hendelse. Med erfaringen fra pandemien i 2009 hadde vi oppdatert planene våre. Allikevel avklarte vi mange forbedringsområder under øvelsen. Det ble litt etterarbeid, ja!

Helt privat klarte jeg å ta båtførersertifikat fredagskveld kl 23. Bestått! Jeg gleder meg allerede til sommerferien og til å tøffe i sjekta som i alle år tidligere, men med masse mer kunnskap om trafikk på sjøen. Trygghet på sjøen er også folkehelsearbeid!

 

Tid er mangelvare

Denne uka er et godt eksempel på hvordan livet for en kommuneoverlege i travle tider. Det dreier seg om mangel på tid og følelsen av utilstrekkelighet, men også glede over følelsen av å kunne bidra i andres arbeidsdag.

Aller først lurer du kanskje på at jeg noen ganger titulerer meg som kommunelege andre ganger som kommuneoverlege. Ikke det? Så vil jeg allikevel fortelle deg at lovverket definerer at hver kommune skal ha en «kommunelege» (Folkehelselovens § 27), men forhandlinger mellom KS og Legeforeningen har gitt oss tittelen «kommuneoverlege». Fritt valg! Jeg liker best å være kommunelege fordi da er jeg liksom kommunens lege og sjøl om jeg har tittelen «overlege» er jeg ikke faglig overlege for andre leger sjøl om jeg kan være linjeleder for dem.

Kriseteamet har vært i aksjon også denne uka. Koordinering av tjenester og bidratt til at en familie fikk kontakt med behandlere fra spesialisthelsetjenesten for å få hjelp til å forstå sykdomsbildet før selvmordet. Jeg jobber med å holde meg litt i bakgrunnen sjøl om jeg klør etter å delta. To medlemmer av Psykososialt KriseTeam (PKT) har fulgt opp og vært med på å overføre oppfølging til andre tjenester. Familiehuset har overtatt noe med psykolog og helsesøster, fastlegene følger opp og jeg mener saken er et lærebokeksempel på hvordan PKT skal følge opp.

Vi har fått to nye psykologer i den ene kommunen og jeg har møtt dem begge. Allerede i full aktivitet innen hver sine områder. Jeg gleder meg over to så sterke faglige personer  og føler det nesten som en lettelse fordi vi vil komme til å kunne utfylle hverandre.  utfordringen blir å rydde til til å kunne møtes for å snakke sammen om felles områder også. Første møte er satt!

En hel dag med politiske møter hvor jeg fulgte mine saker fra partssammensatt møte før formannskapet til fagkomitemøtet (= hovedutvalg) for helse og omsorg på kvelden.

Flere telefoner med tuberkulosekoordinator om en ny pasient med lungetuberkulose. han var ikke kjent hos oss fra før, men oppdaget av en våken fastlege som ble mistenksom på langvarig hoste og sjekket med lungerøntgen og IGRA test (blodprøve for å oppdage tuberkulosebakterien). Da ble det fort flere telefoner for å få noen i miljøet rundt indekspasienten til å sjekke seg.

Min kollega jobber på høygir for å sikre drifta på legevakta. Vi har stadig vakante legevakter som noen ganger ikke dekkes og 3 ganger har ført til at legevakta måtte stenge siste 3 mnd. Mange ganger har de blitt besatt i siste time ved velvillig innsats fra fastleger eller vikarer som vi må betale ekstra. Samtidig må vi forberede en vanskelig sommerferie. Blir det mulig å få leger nok?

Med et enstemmig vedtak i formannskapet om å fortsette en egen legevakt etablerte vi ei arbeidsgruppe som skal jobbe fram praktiske løsninger. Vi starter allerede nå arbeidet sjøl om det endelige vedtaket ikke kommer før i kommunestyret. Det er mye arbeid som må gjøres for å få til den nye ordningen!

Pandemiplanen må oppdateres og jeg klemmer inn litt tid til å jobbe med det samtidig med at vi planlegger en øvelse i den ene kommunen. Virksomhetene oppfordres til å oppdatere sine planer og vi bruker ROS analyser til å legge grunnlaget for planene og tiltakene. Det er spennende og lærerikt, men tar tid!

Hei kollega! Det er bare så vidt jeg får snakket med min kollega fordi vi er travle på hver vår side. Fikk ikke til teammøtet på mandag fordi jeg måtte i et annet møte. Godt vi er sjølgående i dette teamet!

Jeg fikk til en lunsj hvor jeg kjøpte maten i rådhusets kantine. Det er så hyggelig! Kjøpte med nybakt brød og fikk en hyggelig prat med folka fra Eiker Vekst som jobber der.

Krisefølelsen kom da mobiltelefonen takket for seg og ble stum. Det er først da jeg opplever hvor avhengig jeg er av alt jeg har på telefonen! Fra avtalekalenderen til togbilletten ved siden av alle tekstmeldingene og telefonsamtalene! Fikk ordnet en lånetelefon så jeg er til å få kontakt med ihvertfall…

Medarbeider samtale med sjefen helt på slutten av fredagen. På vei hjem plinget det i mobilen uten at jeg hørte det på sykkelen . En som gjerne ville diskutere en vanskelig situasjon. Jeg beklager det må vente til seinere!