EB-profilDenne bloggen har artikler helt tilbake til 2005. Det er mye stoff og mange emner som er tatt opp. Bruk søkefunksjonen til høyre og søk med søkeord som beskriver det du leter etter og alle artikler som inneholder dette vil komme opp under hverandre.

Hvis du ønsker snakke med meg eller komme med konkrete spørsmål kan du sende det på epost til: einar@kommunelegen.no

Lykke til!

 

Vi har hatt ett år med koronapandemi og vi vet mye mer om hvordan vi kan beskytte oss mot spredning av koronasmitten. Norge har til nå en bedre smittesituasjon enn veldig mange land ellers i verden og det kan se ut som om vår måte å takle smittespredningen på er effektiv. Men er det de strenge tiltakene som er hovedårsaken eller er det forholdene i vårt samfunn og vår geografi? Er det virkelig nødvendig å gjennomføre de strenge tiltakene i alle kommuner uavhengig av om man har et høyt risikonivå med mye smitte eller nesten ikke smitte i det hele tatt? Som kommuneleger skal vi gi råd til ledelsen i hver eneste kommune. Vi skal gjøre en faglig vurdering ut fra:
– smittesituasjonen innad i kommunen
– trusselen for å få smitte inn i kommunen fra andre kommuner
– Folkehelseinstituttets, helsedirektoratet og regjeringens regler og anbefalinger
– medienes oppslag og vinklinger
Ikke minst må vi gjøre vurderinger ut fra vår smittevernfaglige kunnskap kombinert med vår samfunnsmedisinske kunnskap. Dvs hvordan den smittsomme sykdommen påvirker enkeltmennesker og samfunnet. Like viktig er kunnskap om hvordan tiltakene virker inn på menneskene i kommunen vår.

Forskrifter er lovregler og skal følges. Anbefalinger gitt fra regjeringen er en blanding av de faglige råd de har fått fra fagfolkene i Folkehelseinstituttet og helsedirektoratet blandet med politiske vurderinger. En anbefaling er ikke lovfestet og vi kan la være å følge dem.

Det er så lett å være strengere enn sentrale regler, retningslinjer og anbefalinger tilsier. Spesielt fordi vi er redd for spredningen av koronasmitten strammer vi til litt ekstra. Er vi strenge ser det ut som vi viser handlekraft sjøl om vi ikke egentlig kan vise at restriksjonene gir en så mye bedre effekt mot smittespredning og sykdom. Det er lett å glemme bivirkningene av strenge tiltak og miste befolkningens tillit til tiltakene som settes inn. Vi kommuneoverleger skal være nøkterne og grunnlegge våre råd, anbefalinger og evt tiltak på kunnskapsbasert og erfaringsbasert viten så langt vi kan.

Jeg opplever at folk først og fremst er redd for covid 19 sykdommen fordi det er en ny og ukjent sykdom som har spredd seg fort blant oss. Det finnes mange farlige sykdommer rundt oss daglig som vi ikke ofrer en tanke fordi vi er vant til å forholde oss til dem. Godt assistert av medienes søken etter å presentere sykdomsutviklingen slik at den gir dem inntekt og gode lesertall presses vi alle i retning av strengere restriksjoner og tiltak for å stoppe smitten.

Jeg er ganske sikker på at dette viruset vil bli en av de mange smittsomme sykdommer vi må forholde oss til i samfunnet hvert eneste år framover. Jeg er også ganske sikker på at vi kommer til å venne oss til denne sykdommen som til alle andre og takle det på samme måten: generelle hygieneforholdsregler, vaksinasjon og medisinsk behandling.

Når vi nå, etterhvert, oppnår god vaksinasjonsdekning vil vi måtte leve med at koronaviruset finnes i samfunnet vårt. Det vil sikkert forandre seg, mutere, til nye varianter som gjør at vi må gjenta vaksinasjonen hvis vi ønsker å forbli immune mot endringene.

Vi må altså regne med at samfunnet vil finne tilbake til en normaltilstand hvor koronasmitten finnes blant oss. Det betyr kort og godt at vi demper restriksjoner og tiltak til et nivå hvor befolkningen kan leve godt med dem. Kanskje vi bare står igjen med vaksinasjon og medisinsk behandling av de syke slik vi i praksis har gjort med sesonginfluensaen, tuberkulose, meslinger, røde hunder, polio eller AIDS. Munnbind, sosial avstand og begrensinger på reiser vil rett og slett ikke bli akseptert over år.

I dag har vi funnet fram til tiltak som raskt kan begrense smittespredning. TISK (Testing, Isolering, Smittesporing, Karantene) strategien har vist seg å fungere både for det vanlige OG det muterte koronaviruset. Vi trenger ikke sette hele skoler i karantene fordi vi avdekker en smittet ansatt eller elev. Vi trenger ikke sette skoler og barnehager opp på rødt nivå fordi vi har et utbrudd av smitte i kommunen. Barn blir lite, eller ikke syke, og de bidrar lite i smittespredningen.

Samtidig vet vi at vi aldri kan tette samfunnet helt for smitte. Det er alltid noen som ikke følger anbefalingene eller forskriftene. Mange ønsker ikke å vaksinere seg. Sånn er vi mennesker. Vi må lære oss å leve med det og bruke de tiltakene vi vet har god effekt uten at de har for store bivirkninger for innbyggernes økonomi, sosiale liv, mental og fysisk helse.

Vi må gradvis lære oss å leve med at korona finnes i samfunnet som andre sykdommer. Etterhvert vil alle som ønsker det kunne få en effektiv vaksine. Noen vaksinerer seg ikke. Noen gir blaffen i enkle smittevernregler og hygieneregler. Noen vil bli syke og noen vil dø. Enten av Covid19 eller en av de mange andre sykdommene vi har i samfunnet.

Vi er på vei dit igjen. Vi fagfolk ute i kommunene må bidra til å normalisere samfunnet og dempe smittefrykt. I mange kommuner er det lite eller ikke smitte. Der trenger vi ikke de tunge restriksjonene, men vi må vurdere risikoen for «smittebroer» og ha tiltak for å forhindre import av smitte fra høysmitteområder.

Jeg åpner innboksen på postprogrammet mitt. Jeg liker å være litt tidlig på jobb for at jeg blant annet skal kunne starte dagen og ha oversikt over hva som ligger i innboksen. 28 eposter siden jeg gikk hjem i går. Ikke så verst. Jeg har lært meg til å være veldig kritisk til hva jeg leser og jobber med. Jeg har lagt opp mange mapper til forskjellig innhold vel vitende om at det jeg tar ut av innboksen blir det liten tid til å gjøre noe med. Fire eposter fra statsforvalteren! Den siste kl 2130 i går. Lurer på om de forventer at jeg leser dem før jeg legger meg? Ooops der oppdaget jeg nede i innboksen en Epost fra statsforvalteren som kom like før kl 14 om et møte kl 1830. Hva var så viktig at vi skulle møte klokka halv sju på en fredag kveld? Jeg merker at det lugger litt i samvittigheten min, men jeg har vakt i hele helga og det var familiekveld denne fredagen. Eneste kvelden denne uka uten vakt eller møter. Jeg møtte ikke. Jeg rekker vanligvis ikke gjennom alle epostene mine før møtedagen begynner. Det er et til to møter i uka i kriseledelsen. Det er viktige, spennende og interessante møter som oftest foregår som videomøter. Jeg er heldig som jobber sammen med to andre kolleger. Vi ringer hverandre og konfererer om de vanskelig sakene og møtes en gang i uka til team-møter hvor vi går gjennom aktuelle saker og tar faglige diskusjoner sammen med de andre i Samfunnshelse. Vi har en felles-epost som fylles med spørsmål fra publikum, tjenester, organisasjoner og bedrifter. Vi har omprioritert arbeidet til våre to ansatte innen Miljørettet helsevern til å besvare disse. De er blitt kjempegode! Spørsmålene som er prinsipielle, eller de ikke kan svare på, tas med oss kommunelegene.

Jeg har knapt fått sagt «takk for møtet» før telefonen ringer. Jeg har allerede avvist flere telefoner under møtet som jeg må ringe tilbake. Det blir en raskt prat med vaksinekoordinator om beskjeden om at vi får flere vaksiner allikevel! Hun har nettopp forberedt arbeide på at vi skulle få færre vaksiner framover, men ny beskjed fra Folkehelseinstituttet om at de frigir flere vaksiner fra sitt beredskapslager blir tatt imot med iver. Nå kan vi sette opp vaksiner til flere; både helsearbeidere og de eldste innbyggerne. Siden jeg dekker kommunelegefunksjonen for tre kommuner sjekker jeg ut med de to andre og hører med mine kolleger som dekker hver sin større kommune. Jeg er litt «misunnelig» på dem som har fått kommunene til å investere i helseboka.no som gjør timebestilling for vaksinasjon veldig enkelt. Allikevel har «mine» kommuner full oversikt. De er små kommuner og har god kontroll på sine innbyggere. Jeg mener det er gitt god informasjon ut og hver enkelt innbygger får skriftlig informasjon. De gamle blir ringt til for å avklare timebestilling.

Telefon fra en innbygger som har irritert seg over at hun kan se på vg.no at det er satt langt flere doser koronavaksine enn det er fordelt fra Folkehelseinstituttet til kommunene. Jeg har heldigvis sjekket og kan forklare at vi faktisk har satt alle dosene vi har fått. Det er «delay» i systemet fra vi har satt dosen, skrevet det inn i journal og overført til SYSVAK som er grunnlaget for medienes presentasjon. Noen ganger skaper mediene unødvendig ekstraarbeid for oss!

Flere hytteeiere fra Oslo og Norde Follo-området har sendt søknad om å få komme på hytta. En skoleklasse skal på leirskole til vår kommune og lurer på om det er greit? Jeg mener dette egentlig ikke er legearbeid. Det er en forskrift som beskriver hva som er lovlig og hva som ikke er lovlig. Samtidig er det gitt noen anbefalinger fra regjeringen. Folk flest har vanskelig for å skille bestemmelsene i lovverket og anbefalingene. Vi får spørsmålene. Jeg kan som oftest bare svare at JA, det er lovlig, men er det lurt? Min faglige vurdering er at det ikke er så lurt at folk fra høysmittekommuner kommer inn til våre kommuner med liten eller ingen smitte hvis de er sosialt sammen med våre innbyggere. Rett etter at jeg har gitt mitt vurdering og svar kommer regjeringen med en pressekonferanse som kan tolkes å gå imot min vurdering. Grunnlaget er ikke endret, men de sentrale politikerne endrer på anbefalingene. Jeg humrer for meg sjøl og tenker på artikkelen jeg var med på å støtte; Joker Nord! Forvirringen blant folk flest er lett å forstå for anbefalinger og regler endres nesten daglig. Jeg klarer sjøl ikke å få med meg alt fordi det strømmer på med epost med lange vedlegg som skal leses. Godt vi er 6 personer som kan passe på å oppdatere hverandre!

Jeg sitter i et brukerråd for «Fiks» som er et web basert verktøy for smittesporing. Jeg er glad vi har fått et eget program for dette. Samtidig er det folk der som lytter til oss smittesporere og videreutvikler programmet. Det er både inspirerende og spennende å få være med, diskutere med folk fra andre kommuner og finne fram til forbedringer sammen med IT-folka. Igjen skjer møtet på skjermen med diskusjon på live video og i chatten ved siden av videoene. Jeg synes det er skikkelig motiverende å følge utviklingen av verktøyet så tett!

Bare minutter seinere er jeg i gang med å bruke akkurat det programmet. Jeg har smittevakt og tar imot telefon eller kryptert fil til eposten vår med informasjon om nye smittede. Denne uka har jeg 2 hverdagsvakter og 2 helgedagsvakter. Vi jobber som regel fram til 22-23, for labben kommer ofte med sine siste analyseresultater mellom kl 20-21. Da må vi ringe til de som er smittet, finne ut av hvem de kan ha som nærkontakter. Smittesporerne gjør som oftest intervjuene og følger opp nærkontakter. Folk er blide sjøl om vi ringer dem seint på kvelden!

Denne dagen måte jeg få tid til å bli testet for koronaen sjøl også. Som hvert år er jeg blitt forkjølet og tett i nesa og nyser skikkelig innimellom. Jeg får bare følge opp det jeg ber alle andre med slike symptomer gjøre. Jeg må testes. (- og den var negativ. Bare en sesongforkjøelse)

For hver gang jeg er i et møte eller i telefonen tikker det inn eposter. Jeg har moderat kontroll og oversikt, men prøver å koble meg av når jeg går hjem litt seint fra jobben. Både sms og eposthenvendelser får jeg hele døgnet som om jeg har kontinuerlig vakt. Jeg skrur av lyden på begge og venter med å svare til jeg er på jobb igjen. Hvis jeg ikke har vakt som i kveld.

Tordenskjolds soldater i kamp. (Foto: Bent Jacobsen i Nordjyske nettavis)

Over hele landet jobber kommunene på høygir for å forebygge og stoppe spredningen av koronaviruset. Nå øker trusselen med en større spredning av det muterte viruset fra Storbritannia i kommunene sør-øst for Oslo. Som kommuneoverlege får jeg god innsikt i alle de arbeidsoppgaver som må utføres og ansatte som gjør en kjempejobb for å få gjennomført dem. Det er nok vanskelig for dem som ikke opplever mengden detaljer og antall ansatte som må yte langt ut over vanlig arbeidstid for at hver enkelt kommune skal kunne være så godt som mulig i stand til å bekjempe pandemien. Utfordringene for de fleste kommuner i Norge er at mange ansatte gjør mange oppgaver. De er som Tordenskjolds soldater og brukes til mange oppgaver fra å sitte foran pc´n på hjemmekontoret til praktiske oppgaver ute.

Ved smittespredning og utbrudd gjør de kommunale teststasjonene og smittesporerne en kjempejobb sammen med mange andre kommunalt ansatte som jobber nær maksimal innsats. Dette har de snart gjort i ett år. De er motiverte med et imponerende pågangsmot og vilje til å tilpasse seg. Når det roer seg litt må de allikevel gjøre sin vanlige kommunale jobb med samme arbeidspress som før pandemien. Imidlertid fortsetter ekstraarbeidet med byråkratisk rapportering, møter, pressekonferanser og ekstraundersøkelser som de samme kommunearbeidere må bidra til.

Jeg har et sterkt inntrykk av at sentralt forvaltning ikke har klart å ta inn over seg denne virkeligheten.

Nylig gikk min kollega kommuneoverlege Kai Brynjar Hagen i Bodø ut med kraftig kritikk av den voldsomme produksjonen og utsendelsen av informasjon fra statlig forvaltning til oss ute i kommunene. En virkelighet det er enkelt for meg både å dokumentere og være enig i. Vi får i dag en strøm av epost fra sentrale myndigheter gjennom hele døgnet hele uka. Det er ingen vurdering av hva som er viktig å sende ut på kveld eller helg. Utsendelsene inneholder oppdatering av dokumenter som endres hele tida. Dvs det er ingen vurdering av om endringene burde samles opp eller om det er viktig for smittearbeidet å gjennomføre dem med en gang døgnet rundt eller kan vente til vanlig arbeidsdag. Dokumentene vi må lese oss gjennom finnes spredt på flere nettsteder og er slett ikke alle oppdatert på likt med like forhold. Selv helsedirektoratets egen opplæring av smittesporere klarte ikke å være oppdatert med siste endringer lagt ut på Folkehelseinstituttets nettsider. Som kommuneoverlege Hagen i Bodø beskriver har vi ikke fysisk mulighet til å finne tid til å lese gjennom alle dokumentene samtidig med å gjennomføre alle de andre arbeidsoppgavene vi må utføre.

Statlig forvaltning krever også hyppige rapporter fra oss i kommunene. Rapportene er todelt: regelmessige hver uke og nye som må lages med korte svarfrister. De sendes ofte ut på kveld eller helg. Jeg har selvfølgelig forståelse for at man ønsker regionale og nasjonale oversikter, men detaljeringen, hyppigheten og tidspunktene for innhentingen av rapporten viser lite respekt for overarbeidede kommunalt ansatte. Rapporteringen gir en følelse av mangel på tillit til oss i kommunene. En mistillit og behov for å kontrollere om vi gjør arbeidet vårt godt nok overfor våre innbyggere.

Pressekonferanser er blitt en ytterligere arbeidsbelastning for kommuneoverlegens arbeid. Kommuneoverlegen i Molde skrev et innlegg på Nrk Ytring med støtte fra 58 av oss andre kommuneoverleger landet rundt:
«Sentrale helsemyndigheter har under pandemien informert kommunene på en måte som har gjort lokalt smittevern- og beredskapsarbeid vanskeligere. Endringer og tiltak fra nasjonalt hold har vært kommunisert via pressekonferanser.»

Vi kommuneoverleger et ett godt eksempel på presset fra det statlige byråkratiet. I alle Norges kommuner jobber vi nå langt ut over avtalt arbeidstid og nesten alltid også på kveld, helger og helligdager. Som veldig mange andre kommunearbeidere går vi rett fra vakt på ny arbeidsdag. For nesten alle kommunearbeidere preges hverdagen av to hovedoppgaver; å opprettholde tjenestene overfor innbyggerne og å bekjempe virusspredning. Det er krevende å opprettholde normale tjenester samtidig med å arbeide med alle sider av koronapandemien. Sånn jeg opplever det har vi for tiden fire hovedoppgaver:

  1. Bekjempe koronaviruset
  2. Fortsatt tilby alle våre kommunale tjenester
  3. Holde oss oppdatert på all dokumentasjon; lovverk, anbefalinger, rutiner og fortolkninger
  4. Rapporteringer til sentrale myndigheter

Det er de samme ansatte som gjør alle oppgavene. Det er kort og godt for mye å kunne klare over lengre tid. Vi jobber kontinuerlig med å tilpasse våre tjenester og hvordan vi løser oppgavene. De to siste punktene over kan ikke vi effektivisere på annen måte enn hvordan vi løser oppgavene og hvem vi delegerer dem til. Igjen må Tordenskjolds soldater tilpasse seg.

Jeg kunne ønske at pandemiarbeidet var mer tillitsbasert sett fra sentrale myndigheter. Jeg opplever at det er alt for mye manuelt rapporteringsarbeid, for raske endringer til ubekvemme tider og for mange dokumenter å oppdatere seg på. Jeg ønsker meg at:

  • dokumenter ble samlet på ETT nettsted hvor vi kan bestille automatisk oppdatering ved at det blir sendt en epost. Slik de fleste statlige nettsidene allerede har i dag. Dette må være bare nødvendig informasjon kommunene trenger for å følge opp pandemiarbeidet.
    • Det er mange forskjellige faglige sider i informasjonen i pandemiarbeidet. Sentrale myndigheter bør sette seg inn i de kommunale tjenester og legge utsendt informasjon til rette slik at de fordeles ut fra innhold til rette kommunale instanser. Folkehelseinstituttets «håndbok for kommuneleger» er et godt eksempel.
  • Utsendelse av nyhetsbrev fra beredskapsinstanser i forvaltningen bør kunne settes til planlagte tidspunkt i vanlig arbeidstid hvis det ikke er akutt utvikling, som den vi nå ser i Nordre Follo.
  • HVIS det er nødvendig å sende ut varsler eller info utenfor vanlig arbeidstid må det gjøres en vurdering hvor viktig tidspunktet er og om det er kritisk nødvendig for befolkningen.
  • Tidsfrister på mandag formiddag fører alltid til helgearbeid for kommunale ansatte. Rapporter, svar på spørreundersøkelser eller oppdateringer får komme seinere i uka! Der hvor data og informasjon allerede finnes i statlige databaser må ressursene på å rapportere på dem brukes hos statsforvalteren sjøl ikke belaste kommunene.
  • Pressekonferanser må vurderes på samme måte med respekt for at kommunalt ansatte straks får mye å gjøre etterpå. Er tidspunktet kritisk nødvendig for innbyggerne?
  • Innholdet i pressekonferansene må sendes direkte ut til kommunale kontaktpunkter før innholdet slippes til publikum. Når det gjelder smittsomme sykdommer som koronaviruset mener jeg det er naturlig at det går en epost direkte til kommuneoverlegen i hver kommune.
  • Det må være et sentralt oppdatert register som sikrer at statlig forvaltning (og andre) alltid vet hvem som er kommuneoverlege og skal ha informasjonen. (Det jobbes med dette, men det er ikke på plass?)

Jeg vet at det jobbes med dette etter utspillet fra kommuneoverlege Cato Innedal i Molde (Se linken over). Helsedirektoratet har gjort et forsøk på å gi en oversikt som er sent ut i brev til alle kommuner. Dessverre viser brevet godt hvor spredt informasjonen er og hvor mange nettsider og dokumenter vi kommunearbeidere hele tiden må være oppdatert på. Det er mangel på samkjøring i informasjonsflyten! Joker Nord fortsetter med departementet i spissen vist med en typisk pressekonferanse tidligere denne uka om regler for skjenking. Det førte til masse henvendelser til kommunene med spørsmål om fortolkninger og om hva som egentlig er gjeldende. Det er opprettet en arbeidsgruppe som skal kunne jobbe med dette. Det gir et lite håp om forbedring.

En av fordelene ved å ha vært med lenge i samfunnsmedisin er at man får erfaring. Noen ganger er ikke det en positiv erfaring. Jeg skrev om det samme i bloggen under svineinfluensaen i 2009 men man kan kanskje ikke vente at erfaringen fra snart 12 år siden skulle kunne bedre dagens rapporterings- og dokumentasjonsflom?

Alle kommunene har mottatt epost fra fylkesmannens beredskapsavdeling. Måten det presenteres på og innholdet gjør meg sint:
«For å bidra til at det forberedende arbeidet er klart før vaksinene mottas, ber vi med dette kommunene om at plan for den kommunale organiseringen av vaksinasjon mot covid-19 
ferdigstilles innen 18. desember 2020. Kommunene bes innen samme dato oversende planen til fylkesmannen.
»

Jeg tror vi kommuneoverleger er blant de som ønsker mest at vi skal komme i gang med vaksinering mot Koronaen, men vi er som Tordenskiolds soldater og må jobbe med planlegging og gjennomføring av alle sider av arbeidet for å få en slutt på pandemien. Fra smitteforebyggende tiltak, testing, smittesporing, karantene og isolering for ikke å snakke om å svare på koronaspørsmål «alle» vil ha svar på. Dette har vi meldt inn til fylkesmannen som visstnok skal ha meldt det videre til helsedirektoratet og departementet. Men har de skjønt at vi faktisk jobber på kanten av hva vi kan klare? At vi jobber så og si alle dager hele uka? Det er bakgrunnen for at jeg ikke liker tonen i brevet fra fylkesmannen. Det gis en ordre om at den kommunale organiseringen av vaksineringen skal være ferdig innen fem dager fra i dag.

Jeg tror ærlig talt det statlige byråkratiet hele veien fra fylkesmannens beredskapsavdeling gjennom Helsedirektoratet inn til helseminister Høie ikke har tatt inn over seg at vi sliter med kapasiteten og jobber døgnet rundt for å forhindre at smitten sprer seg . Vi har gjort en kjempejobb over lang tid og står midt oppi det dag ut og dag inn. Her ute i kommunene jobber vi allerede på spreng.

Jeg er glad for at vi ganske snart får vaksiner vi kan tilby de som trenger det mest, kanskje rett over nyttår. Jeg forventer faktisk at fylkesmannen, som i følge brevet skal bidra til å koordinere arbeidet, spør oss i kommunene hvor mye tid vi trenger for å få organiseringen på plass. Hvis presset med tidsfrister kommer ovenfra forventer jeg at fylkesmannen snur seg mot helsedirektør Bjørn Guldvåg og forteller at det må avklares med kommunene hvor mye tid vi trenger før det gis tidsfrister. Bjørn Guldvåg bør snu seg til helseminister Høie og si tydelig fra at kommunene trenger tid til å organisere vaksineringen godt nok. Sjøl om vi får vaksinene til landet første uka i januar må staten skjønne at vaksinene først kan kjøres ut når alle kommuner har klart å etablere godt nok system for vaksinering. Det kan hende vi ikke har kapasitet til å få det ferdig de neste fem dagene.

Jeg opplever det som statlig arroganse å ta imot tilbakemeldinger fra kommunene om hvordan vi sliter med arbeidspresset uten å ta hensyn til dette når massevaksinasjoner skal organiseres. Jeg blir sint og lei meg på vegne av kolleger, smittesporere, testpersoner og alt helsepersonell som jobber langt ut over normale arbeidstider. Brevet fra fylkesmannen viser at det er stor avstand fra den sentrale statlige helseforvaltningen til oss som bekjemper pandemien i praksis.

Jeg reagerer på det statlige byråkratiets ensidige krav til kommunene med urimelig korte tidsfrister. Man bør ha en betraktelig mer ydmyk holdning og forståelse for menneskelig kapasitet når en legger enda mer press på slitne kommunale tjenester.

Vi ser fram til vaksina kommer. Jeg ber bare om tid til å organisere vaksineringen på en god og forsvarlig måte.

Bilde tatt av Jan Storfossen, LP

Jeg sitter foran dataskjermen og merke at jeg svetter litt. Foran meg forteller folk fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet om at vi kan forvente at vi får de første koronavaksinene like etter årsskiftet. De beskriver krav og rutiner kommunene må planlegge for når vi skal motta vaksinene. Det er mange detaljer som skal på plass for å få gjennomført vaksinasjonen. Møtet har fokus på oss kommuneoverlegene og det er klart at vi sitter med et faglig ansvar i kommunene våre, men det er ikke vi som sitter med ansvaret for gjennomføringen aleine. Fra skjermen anbefaler de at det opprettes en koordinator i hver kommune som skal jobbe sammen med kommuneoverlegen. Tankene raser i hodet og jeg tenker i mitt stille sinn at vi er alle nedsylta i arbeid for tida så både koordinator og jeg trenger ei arbeidsgruppe for å få gjennomført dette. Ansvaret for denne gjennomføringen ligger hos kommuneledelsen og kriseledelsen.

Jeg har allerede hentet opp massevaksinasjonsplanen jeg oppdaterte for halvannet år siden i de tre Numedalskommunene. Den passer jo ikke helt på dagens situasjon, men greit å bygge videre på. Jeg tenker at den kan bli overbygningen til alle detaljene som må på plass. Svetten jeg merket under webinaret kommer tilbake når jeg tenker på alle de praktiske detaljene som må på plass; Informasjon til innbyggere, oppsett av invitasjon til vaksinasjon, mottak av vaksiner som kun er holdbare i fem dager, lokaler, vakter, vaksinatører, fastlegeoppgaver, registrering og alle avklaringene om hvem som skal gjøre hva.

Heldigvis har jeg allerede hatt møte med folk i hver kommune som kjapt tok tak i utfordringen. Jeg har regnet på hvor mange vaksiner vi kan regne med å få i første runde siden vi har fått høre at Norge får 2,5 millioner doser. Det skal gis to doser med 3 ukers mellomrom så det er vel ikke så gærn´t å regne hver kommunes prosentandel av Norges befolkning. Litt over 600 doser til f.eks. Flesberg skal settes i løpet av fem dager til risikogruppene. Dvs de sykeste og eldste først. Da blir det ikke så mye til andre i første omgang. Jeg merker at skuldrene senker seg litt etter møte med koordinatorene i hver kommune. Dette fikser vi når de rette folka blir engasjert.

Pandemien er en sykdom, attpå til en smittsom sykdom. Smittevernloven legger ansvar og oppgaver til oss kommuneoverleger det er blitt veldig tydelig innad i kommunen, i mediene og overfor publikum. Vi har en kompetanse som er helt nødvendig i kommunene under en pandemi. Det er derimot mange oppgaver som ikke er direkte lagt til kommunelegefunksjonen men som mange tar for gitt at det er vi som skal utføre. Jeg er opptatt av at de som gjør oppgaver innen de kommunale tjenestene også må gjøre dem under pandemien. Det kan være tolkning av juridiske forhold i lov og forskriftene, praktiske forhold som opphold på karantenehotell eller arbeidsgivers plikter i forbindelse med arbeidstakere som må i innreisekarantene og mye annet. Sjøl om kommuneoverlegen har et ansvar for å sikre at kommunen kan gjennomføre den testing, smittesporing eller vaksinasjonen som skal gjennomføres må alle andre tjenester også slippe det de har i hendene å bidra til å få gjennomført oppgavene. Vi har omdirigert alle ansatte i Samfunnshelse til oppgaver med koronapandemien. Jeg er veldig stolt over hvordan vi har løst oppgavene og den felles innsatsen vi har klart å få til. Allikvel beveger vi oss helt på kanten av hva vi har kapasitet til. Oppbyggingen av systemet for vaksinasjonen kommer på toppen av daglig smittesporing som krever fokus langt ut over vanlig arbeidsdag. Vi er helt avhengig av at andre gjør mesteparten av det praktiske arbeidet både i planleggingen og gjennomføringen av vaksinasjonen.

Med rynket panne og et litt undertrykket «sukk» hørte jeg fra pressekonferansen hvor kravene til karantenehotell ble endret. Karantenehotellene var ikke noe vi kommuneoverlegene hadde noe med. Det var statens jobb. Jeg synes det var strengt og gjorde det vanskelig for enkelte men var altså ikke vårt jobb. Nå kan de som skal i innreise gjennomføre karantenen i den kommunen de vil. Vi kommer helt sikkert til å få mange spørsmål om boliger kan godkjennes som opphold for folk som kommer til landet og må i innreisekarantene. En ny oppgave på toppen av alle de andre.

Covid19forskriften gir ikke kommunene, eller kommuneoverlegen, mulighet til å gi dispensasjoner eller gjøre vedtak i strid med bestemmelsene i forskriften. Jeg er smittevernlege og ikke jurist derfor er det ofte vanskelig å forholde seg til spørsmål om tolkninger av forskriftsteksten. Vi har fått nærmere 500 henvendelser med spørsmål om tolkninger av forskriften, anbefalingene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Inger og Kjersti hos oss gjør en kjempejobb med å svare så fort de kan på toppen av arbeidet med opplæringa av smittesporere og administrere det interkommunale smittesporingsteamet. Der hvor det er smittefaglige spørsmål de ikke kan avgjøre sjøl avklarer de med en av oss kommuneoverlegene. Det kan dessverre ta litt tid.

Denne uka var Ellen i gang som kommuneoverlege nr fire i en midlertidig stilling til vi får ansatt en ny fast. Det merket vi allerede fordelen av da hun tok fredagsvakta med smittesporing! Det er mye nytt å sette seg inn i for henne, men hun bare kastet seg ut i det. Så godt med kolleger som bare går på med krum nakke!

Det har vært en kort periode med litt færre smittede noe vi bare så på som et pusterom. Vi ser for oss at det blir travelt framover til vaksinene får effekt på smittespredningen. Da er det godt å ha ekstra hjelp framover.

Kommuneoverlegene i Samfunnshelse i ivrig diskusjon om massevaksinering mot «Koronaen»

På Teammøte denne fredagen var det to hovedfokus; Planlegging av massevaksinasjon og å gå gjennom søkerlista til kommuneoverlegestillingen. Det var gode søkere med høy kompetanse! I løpet av møtet var det kommet 41 nye eposter i innboksen min. Jeg må krype til korset og legge et automatisk svar på innboksen min om at jeg ikke klarer å svare på alle henvendelsene på toppen av alt det andre arbeidet med «Koronaen». Min ambisjon om å svare på alt som kommer i innboksen ser ut til å stå for fall…

Smittetrykket er lavt i våre kommuner. Allikevel dukker det opp smittede hver dag. Det er godt å se hvordan tjenestene i de kommunene som har flere positive koronainnbyggere trimmer tjenestene sine til å kunne takle smittespredningen effektivt. Spesielt skole og barnehager har allerede laget sine rutiner som gjør at vi som smittesporer får raskere og mer effektiv reaksjon. Jeg er sikker på at vi avverger utbrudd nå skolen raskt finner fram klasselister over elever og bruker eget kommunikasjonssystem til å gi beskjeder til foreldre om at elever må i karantene. Våre smittesporere snakker med lærerne og avklarer karantene mens skolen sjøl gir beskjed til foresatte med elevene og følger opp.

Smittesporing skjer med telefon og datamaskin

Smittesporingen vår har fokus på å forhindre smittespredning som kan gi et utbrudd. Det fører til lange arbeidsdager og at vi ringer smittede og smitteutsatte nærkontakter til langt på kvelden for å forhindre at smitten går videre. Vi lærer etterhvert som vi går og utvikler både samarbeid og arbeidsmetode. Selvfølgelig må vi også undersøke hvor smitten kan komme fra. Det er spennende detektivarbeid!

Smittesporingsarbeidet er hyggelig! Det er nesten litt forunderlig, men vi får så mange hyggelige tilbakemeldinger fra de innbyggerne som vi ringer og forteller at må gå i isolasjon eller karantene. Nesten alle vi ringer er takknemlige og hyggelige å snakke med. Det er ikke noe hyggelig beskjed de får, men de aller fleste takker for samtalen og gjør som de blir bedt om. Folk er ansvarsbevisste.

Allikevel opplever vi utfordringer når vi ikke får tak i den som er smittet, har språkproblemer eller kulturelle utfordringer. Vi må ta stilling til innbyggere som bryter karantenebestemmelsene eller innbyggere som må hjelpes til legevakta fordi de er blitt så syke. Vi mennesker er forskjellige.

Smittesporingsarbeidet er spennende, – og hyggelig. Vi kommuneoverlegene vet ikke mye om hvor mange smittede vi får hver dag. Laboratoriet sender over en kryptert fil som vi må åpne med et eget passord. Hvis vi ikke åpner den krypterte fila innen en halv time ringer de for å sjekke. Blir det 0 smittet i dag? 15? Hvor mye arbeid må vi gjøre for å avklare situasjonen rundt hver smittet? Det kan bli mange telefoner fram og tilbake rundt hver enkelt smittet. Noen ganger må vi avklare med andre tjenester, leite etter en smittet eller bruke mye tid på å avklare hvem som skal gjøre hva og hvordan. Smittesporerne må bruke telefontolk når det er nyinflyttede flyktninger som ennå ikke har lært seg norsk godt nok.

Jeg er opptatt av hvilken rolle vi som smittesporer skal ha overfor de smittede. Jeg er ganske tydelig på at vår oppgave er å følge smitteveier og stoppe videre smitte. Allikvel jobber alle smittesporerne på vegne av kommuneoverlegen og er dermed helsepersonell. Vi må balansere smittesporingen mellom reint søk etter smitte av korona med omsorg og hjelpe de som er smitteutsatte. Skillet mellom å intervjue en person om helsa si å forklare at det er fastlege og legevakt som skal følge opp sykdom og nyoppståtte helseplager er mange ganger vanskelig fordi vi jo allerede er i kontakt. Hvis smittesporerne skal overta for de andre helsetjenestene i kommune og sjukehus ville vi fort bli utslitt. Vi har visst nok belastning som det er for tida. Allikevel må vi bidra hvis smittet eller nærkontakt ikke sjøl klarer å ta kontakt videre i helsevesenet.

Helga går mot slutten og jeg håper de siste timene blir rolige på denne andre søndagen i advent. Jeg har hatt vakt fra fredag morgen og går rett på jobb på mandag. Det er er ikke mye familieliv i slike vakter. Heldigvis er vi nå fire leger som kan dele opp vaktene. Vi har fått inn en ekstralege til midlertidig hjelp. Så jeg kan se fram til ei uke uten vakt og fri de neste to helgene. Forberedelse av massevaksinasjon og håndtering av hurtigtester står på menyen for ukas arbeid. Spennende!

Bilde lånt av Ringerike blad

Du kjenner dem ikke. De bare er der og gjør det som må gjøres om og om igjen, hver dag. Du hører bare en profesjonell stemme i telefonen eller under ei maske og visir bak noen vennlige øyne. De gjør en helt nødvendig jobb i ubekvemt utstyr til alle døgnets timer. De dekker opp for hverandre når en blir sjuk eller det blir så travelt at kapasiteten må økes. Det er en uendelig jobb i en pandemi vi ikke ser slutten på enda. Jeg skriver om våre ansatte i kommunen som nå gjør en stor innsats for å nedkjempe koronaviruset. De har kastet seg ut i en jobb de ikke kjente fra før med testing, informasjon, smittesporing, bruk av nye verktøy, belastende arbeidstider med en innsatsvilje som imponerer meg. Smitteenglene.

Testriggen på Kongsberg

Vi har etablert en interkommunal teststasjon på Kongsberg hvor ansatte fra kommunene rundt bidrar med testere. I regi av den interkommunale legevakta jobber de på spreng i perioder med høyt press og mange som vil teste seg. Du kjenner nok ikke noen av disse anonyme kommunearbeidere. Fra de som har planlagt og bestemt til de som utfører oppgavene overfor deg som innbygger og utsatt for smitte med SARS-cov-2 viruset. Jo du kjenner igjen ordfører, rådmann og kommuneoverlegene. Vi blir nærmest overforbrukt i mediene og du ser ansiktene vår nesten i hver utgave av lokalavisa. Allikevel er det de usynlige, modige og utholdende kommunearbeidere som forsvarer kommunen vår mot koronaangrepet. Det er disse fotsoldatene som kommer til å vinne kampen mot viruset for oss. De kjemper en kamp mot et uberegnelig virus men også mot innbyggernes vanskeligheter med å opprettholde enkel motstand med avstand, hånd- og hostehygiene og holde seg hjemme når man får symptomer.

Nylig snakket jeg med en som jobber på test-riggen vår. En blid person bak visir og munnbind. Fornøyd med å få bedre arbeidskår i nyetablert rigg. Litt seinere en like blid leder som kastet seg rundt på kvelden for å skaffe flere folk til å ta ekstrajobb med å teste mange nye nærkontakter og mulig smitteutsatte i et utbrudd. De gjennomførte profesjonelt og effektivt på toppen av allerede lang liste med folk som ville testes.

Samtidig har kommunene etablert et interkommunalt smittesporingsteam med egen vakttelefon. Jeg snakket med en nervøs smittesporer på sin første vakt. Flere nye nærkontakter skulle kontaktes for å avklare karantene og hvor de kan ha blitt smitteutsatt. Hun kastet seg ut i det og gjorde jobben så bra som det kan gå an. Modig gjort i en jobb de fleste ikke kjenner noe til, men som vi er helt avhengig av for å stoppe smitteutbrudd. Kommunene har også egne smittersporingsteam som samarbeider med det interkommunale og følger opp der hvor kommuneoverlegen, sammen med vakta i det interkommunale teamet, ikke har nok kapasitet. Denne gangen en erfaren smittesporer som tilbød både rådgivning til den ferske smittesporeren og sjekke ut en ny smittet vi fikk meldt. Sånn gjør de hverandre gode og trekker nytten av hverandres innsats.

Noen nye smittede har en komplisert smittevei «bak seg». Denne gangen leita smittesporer seg fram til flere mulige smitteveier, samt mulige veier smitten kan ha blitt brakt videre. Jeg får forslag til å gå litt ut over reglene for å teste folk og sette dem i karantene. «Ventekarantene» til svar på test. Jeg kan bare humre inn i telefonen og gi «Sherlok Smittesporer» full kreditt for logikk og vurdering og takke for godt detektivarbeid!

Tidligere samme uke kontaktet en smittesporer meg med bekymring for en familie hvor alle var blitt smittet. Spesielt en med typiske koronasymptomer. Hun ville ha personen på sykehus. Det er ikke alltid lett i disse tider. Jeg avklarte med legevakta og pasienten ble hentet av ambulanse som var forberedt på en dårlig koronapasient og brakte innbyggeren til sjukehuset. Du veit nok ikke hvem smittesporeren er gjemt som hun er bak et telefonnummer og bare en stemme i øret til den som ringer. Men med en klinisk kunnskap og bekymring som samvittighetsfullt kombineres til en livreddende innsats.

Hos oss i Samfunnshelse har Kjersti påtatt seg å legge grunnlaget for driften av det interkommunale smittesporingsteamet teknisk, med rutiner og oppfølging av de ti smittesporerne fra de fem kommunene. Inger tar opplæring av de helt nye og skal følge opp med videre oppgradering av kunnskapene. De jobber egentlig med helt andre oppgaver men har kastet seg over koronaoppgaver med stor motivasjon.

Sammen med de to andre kollegene har vi kommuneoverlegene det overordnende ansvaret for smittesporingen. Vi skal avdekke smittekilder, spore smittede og finne de som kan være utsatt for smitte, sette dem i karantene og stoppe videre smittespredning. Vi begynner å bli skikkelig erfarne i smittesporingen og alt arbeidet dette medfører. Feil rettes, tiltak forbedres, samarbeid utvikles og samhandlingen går bedre og bedre. Vi kan ikke fungere uten alle de anonyme medarbeiderne som gjør hovedjobben og bidrar til at vi nå har bygget opp et sammenhengende forsvarsverk mot pandemiens smitteangrep. Jeg kunne ønske at de ble takket hver gang ansiktet til en kommuneoverlege, rådmann eller ordfører var i mediene enten det er avdekket mange nye smittede i et utbrudd eller fordi vi ikke har hatt noen nye smittede som resultat av intens smittesporingsarbeid.

Jeg er ganske lei av at både bilde av meg og navnet mitt breier seg i lokalmedier. Jeg håper at vi kommuneoverlegene kan være et symbol på all den innsatsen «smitteenglene» gjør i forebygging, testing, smittesporing og behandling for å nedkjempe koronaviruset. Da er det greit å komme i avisa fordi jeg representerer dem alle sammen. Uten dem går det ikke bra.

Hele uka gjennom har Inger jobbet med å lære opp nye smittesporere samtidig med at Kjersti har fått smittesporingstelefonen opp å gå, oppdatert rutiner for smittesporingen eller laget nye. Vi har endelig fått avklart avtalen om et interkommunalt smittesporerteam. To smittesporere i hver kommune går i felles 10-delt vakt. En smittesporer på vakt til å ta i mot telefoner om nye smittede. En smittesporer på vakt i fem kommuner kan selvfølgelig ikke håndtere mange nye smittede derfor forutsetter avtalen at hver kommune må mobilisere egne smittesporere hvis det blir mange på en gang. Avtalen legger heldigvis også opp til at kommunene kan hjelpe hverandre hvis det blir alt for mye for en kommune.

Gjennom hele uka har det vært en strøm av nye smittede som har gitt mye arbeid for smittesporerne. Det er ikke noe rart at de blir slitne! Vi kommuneoverleger har måtte hjelpe hverandre på vakt fordi det blir for slitsomt å være aleine på vakt. Selvfølgelig kom det en topp med smitte på slutten av uka hvor vi alle er mest slitne! I tillegg kommer det meste av smittesporingsarbeidet på kvelden. Det er et stort press på testere, smittesporere, kommuneoverleger, skoleledelse og kriseledelse for å håndtere smittespredningen.

Siden vi dekker flere kommuner skjedde det vi gruer oss for. Vi fikk kraftig økning i smitte i to kommuner samtidig. På Kongsberg fikk vi mange smittede på en skole og jeg vurderte at vi måtte teste alle 120 (ca) på skolen for å få oversikt og kunne stoppe det jeg vurderte kunne bli et større utbrudd. Jeg snakket med rektor på skolen som var enig og kunne skaffe lister over elever og ansatte. Jeg tok en samtale med leder på legevakta seint på kvelden for å høre om det var mulig å få testet så mange allerede dagen etter? Lettet ble jeg møtt av holdningen «dette får vi til». De måtte bare få listene over hvem som skulle testes så alt registreringsarbeidet kunne tas på morgenen, så ville de teste på ettermiddagen. Jeg kunne overlate den praktiske gjennomføringen til rektor og leder på legevakta og gå videre på neste oppgave. Jeg blir imponert over hvordan ekstraarbeidet blir tatt i mot av legevaktsleder, teststasjonen og skoleledelsen.

Med testing av så mange i et miljø måtte vi jo regne med flere smittede, og det fikk vi! Samtidig med at vi kunne følge smitte ut til andre skoler også inn i nabokommune. Kollega Anne, som hadde vakt, fikk det skikkelig travelt med rådgivning, vurderinger, avklare tiltak og samarbeide med ledelse av flere tjenester. Inn mot helga ble det vanskelig å få inn ekstra smittesporere fordi de allerede var slitne i begge utbruddskommunene. Vi kommuneoverlegene hjelper hverandre, men to av oss prøver slappe av i frihelga. Det går bare nesten.

På dagtid blir det bare «koronaarbeid». Den som har vakt får slett ikke tid til annet enn å jobbe med smittesporing, mens vi to andre får jobbet litt med noen av de andre koronaoppgavene. Alle kommunene har gjort avtaler for å få i gang tilsyn med serverings og skjenkesteder. Vi har, dessverre, skjenkesteder som ikke overholder smittevernreglene. De tjener penger på bekostning av andre skjenkesteder som er seriøse og strenge med smittevernreglene. Enten endrer de sin praksis eller vi stopper dem.

Vi er heldige i Samfunnshelse at vi er medlem i Fiks brukerråd. På videomøte kan vi gi innspill til forbedringer i smittesporingsverktøyet. De er flinke til å lytt til oss og forbedrer fra uke til uke! Nå skal vi kunne få testsvarene rett inn i Fiks noe som vil gi oss bedre oversikt. Mange smådetaljer står for tur til forbedring etterhvert.

Jeg måtte jobbe mye sammen med Kjersti og Inger i utviklingen av det interkommunale samarbeidet. Mange detaljer som må på plass. Vi har satt i gang. Nå må veien bli til mens vi går. Vi har allerede sett utfordringene med overgangene med en vakthavende som sammen med kommuneoverlegen må alarmere ut flere smittesporere i den kommunen som få utbrudd.

Skal vi lage egne forskrifter i alle våre kommuner slik de har gjort i Drammen? I Øvre Eiker har de laget en egen forskrift etter kraftig stigning i smittetallene. Vi vurderer at det ikke er nødvendig i de andre kommunene, men jeg sender videre en kopi av Øvre Eikers så de andre kommunene kan bearbeide den å ha et forslag klart til politisk behandling hvis det blir nødvendig. Vi har gått over til daglig rapportering om smittespredningen i alle kommunene og vurderer situasjonen fra dag til dag i stedet for å melde hver enkelt positivt test. Det er spennende å følge de lave smittetallene i noen av kommunene og utbrudd i andre. Det er i kriseledelsen vi legger fram vår vurdering som vurderes der før rådmannen/ kommunedirektøren får utarbeidet et forslag til politisk behandling. Jeg er godt tilfreds med at vi er representert i alle kommunenes kriseledelse på hvert møte de har.

Halvveis inn i helga har vi enda ikke kontroll på utbruddet men ser at det smitter ut i flere miljøer i både Kongsberg og Øvre Eiker. Det blir helt sikkert enda ei slitsom uke med nye smittede. Har folk skjønt alvoret? Jeg synes erfaringen så langt er at vi ikke kan stole på at folk klarer å holde nok avstand i sosiale sammenhenger til at smitten vil stoppe. Jeg tror rett og slett vi kommer til å få slike uker framover til nok innbyggere har blitt vaksinert. Det er tungt å tenke på at arbeidssituasjonen vår i dag vil vare langt ut i 2021. Derfor jobber jeg med å se på muligheter for å få inn noen legekolleger som kan hjelpe oss på kort sikt.

Medlemskommunene er også enig om å få inn en kommuneoverlege til som kan jobbe sammen med oss tre i 2021 og som kan etterfølge meg når jeg pensjoneres i 2022. Kjenner du noen som kan tenke seg å jobbe i en spennende jobb sammen med noen flotte medarbeidere så ta kontakt! Du kan se stillingsannonsen her du kan selvfølgelig ta kontakt med meg også hvis du lurer: einar@samfunnshelse.com

Vakt igjen. Første telefon fra Fürst laboratorium midt i lørdagsfrokosten. Utenlandsk navn som ikke svarer på telefon. Jeg tar med meg tekoppen og setter meg foran dataskjermen. Sjekker Fiks smittesporingsverktøyet vårt om personen finnes der fra før. Hadde jo vært enklest hvis det var en tidligere nærkontakt, men nei. Jeg får prøve videre å få kontakt. Jeg avklarer med smittesporer i kommunen og rusler tilbake til kjøkkenet for å avslutte frokosten. Siden vi har bedt så mange nærkontakter gå å teste seg de siste dagene regner jeg med at det kommer flere telefoner i dag.

Heldigvis er vi tre stykker i Samfunnshelse som kan dele oss opp i en vaktturnus. I nyhetene ser jeg at andre kommuner nekter kommuneoverleger overtidsarbeid og vaktgodtgjørelse for nesten kontinuerlig overtid siste halvår. Jeg er glad over at vår egen arbeidsgiver har innsett både behovet for vaktturnus med godtgjørelse på lik linje som smittesporere i kommunen, betalt for medgått overtid, men også er villig til å jobbe med å bedre våre arbeidsforhold på kortere og lengre sikt. Både smittesporerne og vi kommuneoverleger er allerede slitne over å måtte jobbe kvelder og helger etter fulle arbeidsdager i mange uker.

Teammøte med riktig avstand og Teamsdeltaker

I Samfunnshelse har vi hatt teammøte og nullstilt våre arbeidsoppgaver for å prøve bedre forholdene både for smittesporere og oss kommuneoverleger. Det er veldig inspirerende å bli møtt med positive nikk og vilje til å legge til side eget arbeid for å kaste seg over oppgaver i smittesporingsarbeidet. Kjersti, som er rådgiver i miljørettet helsevern, påtar seg å være prosjektleder for gjennomføring av det interkommunale SmittesporingsTeamet. En utfordrende jobb jeg ikke klarer å gjennomføre sjøl pga smittesporingsarbeid og andre oppgaver. De fem kommunene har klart å lage en turnus med EN smittesporer som bemanner en smittesporingstelefon for alle kommunene. Vi har allerede erfart at det slett ikke monner når man får utbrudd med mange smittede og mange flere nærkontakter, men nå kan «vakthavende» være førstekontakt sammen med kommuneoverlege på vakt. De må vurdere om det trengs flere smittesporere og kontakte de i den kommunen som har utbruddet. Det er klart at vi har mest smitte i Kongsberg og Øvre Eiker, men i dette teamet vil vi få mer kompetanse også i de små kommunen samtidig med muligheten til å kunne hjelpe hverandre. For kommuneoverlegene blir det en betydelig lettelse etterhvert som de 10 som går i vakttrunus vil få erfaring så de også kan overta registrering av «indekspasienten» i samarbeid med kommuneoverlegen. Det er mange detaljer som må på plass fra smittesporingstelefon, vaktturnus til beskrivelse av prosedyrer. Jeg regner med at vi må tilpasse etterhvert som vi gjør erfaringer.

Inger, vår andre rådgiver i miljørettet helsevern, slipper det hun har i hendene for å lage opplæringsprogram for nye og viderekomne smittesporere. Sammen med en helsesykepleier med god erfaring som smittesporer avtaler vi at hun syr sammen opplæring i Fiks smittesporingsverktøy og smittesporingskunnskap. Inger får med seg saksbehandler/konsulent Trude som prøvekanin i å bli opplært som smittesporer. Så kan også hun være smittesporer når vi trenger det. Vi tre kommuneoverlegene frigjøres for flere oppgaver og kan konsentrerer oss om faglig rådgivning, møter i kommunene om tilsyn, vurderinger i forhold til nærkontakter, skoleklasser, barnehager og universitet hvor hele klasser og linjer må settes i karantene. Jeg jobber med å planlegge og få i gang en tilsynsordning etter en smertelig erfaring hvor et servering og skjenkested bidro til spredning av koronaviruset ved ikke å overholde reglene.

Ane Wigenstad Kvamme

Kollega Ane legger seg på kne foran vår whiteboard og tegner opp en ny vaktturnus for oss kommuneoverlegene. Å ha vakt ei uke i strekk ble alt for tungt og slitsomt. Hun foreslår å dele opp vaktene på en måte som vi to andre bare nikker bekreftende til. To ukedager hver og tredagers helg blir lettere å jobbe i. Allikevel merker vi arbeidspresset når vi jobber i høygir hele dagen for å gå rett på vakt to dager i strekk. Det blir fort 12 timers arbeidsdager.

Samholdet, humor og latter skaper motivasjon for å gjøre det beste i jobben og gjør at det er både spennende, morsomt og hyggelig å komme på jobb. Vi jobber med en blanding av videomøte fra hjemmekontor ,eller kontorplasser i forskjellige kommuner, og holder god avstand nå vi er på hovedkontoret. Hva hvis en av oss blir smittet? Vi opplever at også vi må skjerpe oss på avstand og sikre at vi holder avstand. Håndhygiene og hostehygiene ligger allerede i ryggmargen. Heldigvis har vi allerede erfaring for at vi godt kan dekke smittevernoppgavene vi må gjøre fra hjemmekontor hvis vi må i karantene. Jeg tar en raskt tilbakemelding til kommunedirektørene i Numedal med beskjed om at jeg innstiller tilstedeværelsen i hver kommune i minst 14 dager for å få på plass arbeidet med SmittesporingsTeamet, opplæring, tilsyn og samkjøre omprioriteringen av vår drift i Samfunnshelse. Raske positive tilbakemeldinger blipper inn i epostinnboksen min.

Vakthelga står foran meg. Det ser ut til at vi må leite litt etter en smittet person. Det kan bli en spennende helg dette.

Dette er et grubleblogginnlegg: Det er noen ting som setter tankene mine og følelsene mine i sving. Du skal ikke ha lest mye her i bloggen før du ser at KaffeLars og jeg bruker mye tid til bålrøyk og tanker. Musikk er er en annen ting som rører ved sjela mi og som gir meg skrivekløe. Så har du lest grubleinnlegg tidligere så veit du at de kan bli lange. Enten tar du deg litt tid ellers så kan du rett og slett bruke tida sjøl på å tenke litt over hva godt du sjøl gjør for folk rundt deg i denne koronatida.

Altså den lange versjonen. Jeg har nettopp gjenoppdaget bredden og dybden i Bob Dylans melodier og tekster. Som gammel Dylan fan har jeg «glemt» han bort litt. Men så fikk jeg høre denne teksten og melodien på radioen:

What Good Am I?

What good am I some like all the rest
If I just turn away when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

What good am I then to others and me
If I had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good a I?

Bob Dylan fra albumen Oh Mercy

FOTO: JAN STORFOSSEN

Tankevekkende. For meg er dette noe av mitt personlige grunnlag i den jobben jeg gjør når jeg dekker kommunelegefunksjonen i de kommunene jeg jobber. Det er dette som utfordrer meg når jeg prøver å vurdere problemstillingene jeg blir presentert for. Hvordan jeg tolker lovverket overfor den enkelte innbygger , bedrifter eller kommunens tjenester. Akkurat nå for tida blir vi kommuneoverleger satt på prøve fordi vi skal være med på å forvalte regjeringens pålegg, retningslinjer og anbefalinger på vei mot en mulig ny smittebølge av koronasmitten. Sammen med mine kolleger i Samfunnshelse må vi komme med våre råd og fortolkninger. Blir det de store sterke som snakker med store bokstaver som overdøver de svake sårbare som kun klarer å hviske sin bekymring?

Dylonsangen pirker borti mine grunnleggende verdier jeg har skrevet om her i bloggen tidligere.:

  • Ærlighet
  • Rettferdighet
  • Respekt
  • Toleranse

Det er så lett å miste fotfeste når Helsedirektorat, regjering og ikke minst massemediene inkludert sosiale medier uttaler seg i store bokstaver! Jeg er ikke bekymret for smitte blant unge, friske barn og voksne. Det er de syke, sårbare og gamle jeg er bekymret for. Hvordan unngår vi at de får forkortet livet eller mister den livsgnisten og gleden de har i livet? De kan bli smittet med korona eller isolert vekk fra smitten til et ensomt liv uten nærkontakt med sine kjæreste.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky

Plutselig har kommunelegefunksjonen i kommunene blitt viktig i smittevern i kommunene, men også viktig i samfunnsutviklingen i en pandemitid. Vi må tåle å stå midt i en storm med smittefaglige utfordringer på den ene sida og befolkningens behov og sterke meninger på den andre. Det er bare et godt fotfeste i egne grunnleggende verdier som gjør at det er til å holde ut. Det er verdiene som gjør at jeg kan holde fokuset og samtidig se helheten i det samfunnet jeg prøver tjene så godt jeg kan.

Jeg har alltid vært opptatt av de gode helse- og omsorgstjenestene vi gir til våre innbyggere. Spesielt på sjukehjem hvor de aller sykeste og gamle ligger. Vi skylder de eldste en god avslutning på livet. De fleste gjør det på et sjukehjem. Til tross for at vi har fått pandemien er dødligheten i Norge stabil, faktisk gått litt ned i første halvår i år. Er det da riktig å innføre igjen strenge restriksjoner med strenge besøksbegrensinger å påføre våre syke gamle avstand til sine kjære? Jeg må langt ned i verdigrunnlaget mitt for å finne et solid standpunkt i vurdering av smitteforebyggende tiltak mot sosial isolasjon for de svakeste i vårt samfunn.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try

Dylons tekst fester seg i hodet sammen med melodien. Særegen stemme, tydelig språk med en melodi som sitter godt i øret.

Mens jeg grubler meg gjennom personlige tanker kjenner jeg også at det gir en trygghet å sette ord på det her i bloggen. Jeg håper du kan bruke det til å tenke på dine egne holdninger og meninger. For meg er det også godt å skrive det å kjenne på at andre kanskje leser det. Da er jeg enda mer nødt til å stå for den holdning og de meninger jeg har skrevet. Respekten for alle menneskene i samfunnet vårt. For de som gir blaffen i koronaregler og de som er mest trofaste til dem, kanskje enda strengere. Toleransen for forskjelligheten, med en ærlighet om grunnlaget for og om de tiltakene jeg må bidra til å gjennomføre så rettferdig som mulig. Jeg ser det som en vei gjennom den mørke skauen ut til varmen, allsidigheten og livet videre i samfunnet vårt.