EB-profilDenne bloggen har artikler helt tilbake til 2005. Det er mye stoff og mange emner som er tatt opp. Bruk søkefunksjonen til høyre og søk med søkeord som beskriver det du leter etter og alle artikler som inneholder dette vil komme opp under hverandre.

Hvis du ønsker snakke med meg eller komme med konkrete spørsmål kan du sende det på epost til: einar@kommunelegen.no

Lykke til!

 

«Har du en god gammeldags blyant, viskelær og blyantspisser?» Jeg spør Inger som er rådgiver i miljørettet helsevern på nabokontoret til mitt. Selvfølgelig har Inger det. Jeg setter meg ned på eget kontor og tegner. Det på slutten av arbeidsdagen og jeg har akslet meg litt tid til å tegne!

Jeg er jo ingen kunstner, jeg er kommunelege med et ansvar bla. for å sikre at influensavaksineringen i kommunen kan skje på forsvarlig måte også i pandemitider.

Planlegning for Flesberg skole – «Skattekista»

Mine tegneferdigheter skal bare brukes på å tegne inn hvor og hvordan vi skal kunne bruke den nye flotte skolen på Lampeland både til influensavaksinering og massevaksinering for korona når det kommer vaksine. Utfordringen ved å vaksinere mange når vi har korona smittevernregler er ikke sjølve vaksineringen, men køen inn til vaksinatørene og ventetida i de 20 minuttene alle må vente etter at de er blitt vaksinert. Legekontoret har gitt beskjed om at de ikke klarer å gjennomføre vaksineringen på samme måte som tidligere og jeg er blitt spurt om jeg kan bidra. Jeg tok det opp i kriseledelsen som allikevel møtes ukentlig for status om koronapandemien og fikk forslag om å ta en befaring på «Skattekista» som den nye skolen heter. Den vant prisen som «Årets idrettsanlegg 2020» og vi er stolte over det flotte skole – idrettsanlegget.

Kantine og kafe/bibliotek til influensavaksinering og idrettshallen til massevaksinasjon blir nok mitt forslag tilbake til kommuneledelsen og fastlegene.

Mine skriblerier på tegningene jeg har fått må jeg kombinere både med å regne ut hvor mange vi klarer vaksinere i timen og å regne ut hvor stort areal/mange stoler vi må ha med 1-2 meters mellomrom for de som skal vente før eller etter vaksineringen. Jeg nærmer meg et forslag da telefonen ringer fra en av medlemskommunene våre. Kan jeg bli med på et besøk til sjukehuset for å forhandle med dem som vil skrive ute en meget dårlig pasient tidligere enn vi og pasienten er i stand til? Ja visst kan jeg det, hvis det kan hjelpe.

Ofte er hverdagen akkurat sånn. Spesielt i disse dagene hvor vi er mottakere av positive koronatester. Av en eller annen grunn får vi ofte svar mellom 15-16 på dagen. Ofte får vi dem om kvelden. Laboratoriet jobber døgnet rundt og har nettopp klart å bedre svartid som var blitt uakseptabelt lang. Vi har ikke flere kommuneoverleger å sette inn i vårt arbeid med å ta imot svarene og å begynne jobben med smittesporing. Vi er heldige som er tre som deler på det, allikevel er det slitsomt å alltid være i beredskap for koronatester døgnet rundt, hver dag. Vi har ingen vaktturnus og beredskapen vi har er beregnet på å være tilgjengelige for store katastrofer og kriser, ikke pandemikriser som står på over mange måneder. Det er ikke mulig for oss å avspasere all overtida så lenge vi har pandemien.

Jeg har ikke ønsket en fastlagt vaktordning som binder meg om min familie slik jeg hadde det i alle åra jeg hadde legevakt. Det har ikke vært noe problem å stille opp ved store alvorlige, men kortvarige, hendelser. De er sjelden.

Smittesporing (Bilde lånt av Haugesund avis)

Nå for tida dreier jobben seg om å være bekymret for hvor de neste smittede vil være. Vi får stadig meldt nærkontakter til smittede i andre kommuner. Selvfølgelig ringte labben om to smittede akkurat da kollega Ane var på vei hjem. Noen timer overtid og en etterfølgende diskusjon om hvor vi registrerer smittede som bor, eller oppholder seg, i en annen kommune men er registrert i folkeregisteret hos oss. Vi registrerer i Fiks smittesporingsverktøy de som bor hos oss og de vi følger opp. Vi sender e-melding til fastlegens journal og vi gir beskjed til andre kommuner når det er nærkontakter som bor der. MSIS melding blir fylt ut og sendt til Folkehelseinstituttet. De registrerer alltid på folkeregisteradressa. Godt vi har smittesporere som hjelper oss og følger opp nærkontaktene. De gjør en kjempejobb!

Det er klart at det bekymrer oss om vi skulle få et utbrudd slik de har opplevd i Moss, Indre Østfold og i Bergen. Det krever langt mer ressurser enn vi har nå derfor jobber vi for å få til et interkommunalt smittesporerteam. Ihvertfall smittesporere fra alle medlemskommunene i Samfunnshelse som vi kan jobbe sammen med så vi blir samstemte i registrering og oppfølging av smittede og nærkontakter.

Selvfølgelig ble det meldt en smittet til i helga. Kommuneoverlegen i Kongsberg fikk utfordringen. Selv om Ane Wigestad Kvamme er ny kommuneoverlege i Kongsberg og ansatt i Samfunnshelse er hun kjapt blitt dreven på smittesporingen. Vi prater om oppfølgingen hun har avklart med den smittede. Sjøl prøver jeg skyve Korona bort i tankene mine å tenke på andre ting. Ikke så helt lett.

Livet er en balansegang! Ikke minst privat, men det hører ikke hjemme i kommunelegebloggen. Kommunelegebalansegang derimot er en kunst jeg opplever det er viktig å lære seg og bli god på. Jeg tror slett ikke jeg er noen god utøver i den kunstformen, men jeg har synspunkter og erfaringer som rett og slett har formet meg som kommuneoverlege. Det er viktig å være god til å balansere som kommunelege. Balansegangen gjelder nesten alle områder, men jeg tenker at følgende er viktigst:

  • Arbeidstida mi
  • Hvilke oppgaver jeg påtar meg
  • Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver
  • Kompetanseheving

Arbeidstida mi er sjelden på 37,5 t/uke. Det varierer selvfølgelig mye fra over det dobbelte i pandemitider eller beredskapssituasjoner til bare litt over. «Bare litt over» skjer som oftest fordi det i de 7,5 timene alle andre også jobber så er det vanskelig å få ro til å sitte stille foran pcen å gjøre saksbehandling i fred. Det tar jeg ofte før kl 08. Det er jo litt i ubalanse allerede fordi det gir et tydelig inntrykk av at jobben kan gjøres i ei normert arbeidsuke. Jeg fører timeregnskap og liker egentlig å ha timer jeg kan avspasere når det passer meg, men jeg føler jo konstant at jeg skulle gjort litt mer og vært litt mer grundig. I Koronatider er det slett ikke noe dugnad jeg gjennomfører når jeg jobber mye. Det er en kompetent jobb hvor jeg enten må få avspasert eller utbetalt overtid. Mer balansering mellom å få nok hvile for ikke å bli for sliten, gjøre feil og bli lite hyggelig å være sammen med. Jeg har mitt balansepunkt når det gjelder arbeidstid. Kanskje litt for mye mot å si ja til litt mer arbeid. Jeg vil så gjerne rekke mest mulig, men det viktige er at jeg kan holde ut over tid så jeg ikke sliter meg ut og ikke orker mer. Jeg har vært nesten (!) utbrent tidligere og det skremte meg hvor lite jeg sjøl var klar over hvor utslitt jeg var blitt. Andres balansepunkt er et helt annet sted, men du må være klar over hvor ditt er.

Hvilke oppgaver jeg påtar meg er like vanskelig som med arbeidstida. Jeg er litt for mye ja-menneske og har måtte trene meg opp til dels å ikke påta meg noe som ikke klart ligger til jobben og innse at jeg ikke kan rekke alt jeg har lyst til å si ja til innenfor rimelig normal arbeidstid. Jeg har noen av de mest spennende opplevelsene fra arbeidsoppgaver som var i utkanten, noen ganger utafor, mitt kjente fagfelt. Det er smigrende, spennende og morsomt å bli spurt om noe nytt! Allikevel tror jeg at jeg er blitt flinkere til å se helheten og innse at jeg må dempe noe annet hvis jeg tar inn nye oppgaver. Det er ingen enkel øvelse. Kommunelegefunksjonen inneholder så mange tunge oppgaver at ingen enkeltperson klarer å dekke alle. Se oppgavene her. Allikevel mener jeg at jeg har nådd langt ved å tenke over hva jeg sjøl synes er mest spennende å jobbe med for så å prioritere det øverst. Smittevern er noe av det mest spennende jeg jobber med og det passer ihvertfall godt i disse pandemi-tider! Samtidig er jeg svært opptatt av likeverdighet, rettferdighet, toleranse og respekt som mine viktigste verdier som jeg legger til grunn for mine valg. I dagens arbeid med Korona bruker jeg dette aktivt for å prioritere hvilke arbeidsoppgaver jeg sier ja til og hvem jeg sier nei til.

Det siste halvåret har jeg fått opplever hvordan det er å jobbe i et team med flere kommuneoverleger, rådgivere i miljørettet helsevern og saksbehandler. Det er en god opplevelse å kunne diskutere utfordringer vi står overfor og bli enige om hva det er vi må prioritere. De store linjene planlegger vi i halvtårlige planleggingsdager. Hver uke møtes vi til temamøter hvor oppgaver, problemer og faglige spørsmål diskuteres.

Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver kan jeg ofte ikke styre sjøl. Jeg har alltid vært opptatt av at jeg gjør en jobb grundig. Jeg har måtte sikre meg at det jeg gjør er helt skikkelig utført. Det har ført til lange arbeidsdager og at det har tatt lang tid å gjennomføre oppgaver. Sakte har jeg innsett at det nok ikke er bra for de jeg jobber for heller at jeg må gjøre alt 100% . Arbeidet med de siste 20% krever alt for mye krefter og tid. Noen ganger er det helt nødvendig å gjennomføre 100%, men i mye av vårt arbeid er 80% mer enn godt nok. Jeg har f.eks. ikke dårlig samvittighet lenger hvis smittevernplanen og pandemiplanen ikke blir rullert hvert år. Vi må uansett tilpasse tiltakene slik vi har måtte gjøre med koronapandemien.

Jeg er opptatt av at kommunelegen skal være tilgjengelig. Derfor er en av oppgavene jeg er opptatt av skal dekkes 100% å svare på telefoner. Jeg er ofte opptatt og kan ikke svare. Som oftest kan jeg svare under et møte med et raskt trykk på sms-svarfunksjonen om at jeg ringer tilbake når jeg er ledig. Når jeg ER ledig går jeg gjennom tapte anrop og ringer opp igjen. Jeg oppnår vel aldri 100% for det er noen som ikke svarer når jeg ringe tilbake, men da har jeg i hvertfall prøvd.

Behover for Kompetanseheving slutter aldri. Samfunnet endrer seg stadig og vi kommuneleger er bare nødt til å følge med. Først og fremst innen medisinen, men like mye i samfunnsutviklingen. Hva som er aktuelt akkurat nå er rett og slett vårt arbeidsfelt. Det stopper ikke ved hva vi kan høre med stetoskopet. Vi må følge med hva som er aktuelle utfordringer i kommunen vår og koble det opp mot den kunnskapen som finnes i medisinen. Alt for ofte finnes det ikke noe og vi må bruke «sunn fornuft». Altså vår vurdering av situasjonen sett med et medisinsk blikk. Må man f.eks. ha korte negler uten neglelakk i barnehagen pga koronapandemien? Ikke hvis det ikke var like viktig før pandemien, tenker jeg. En barnehage er ikke en helseinstitusjon med syke mennesker, men en flokk med gjennomsnittsmennesker som bør ha samme hygienestandard i barnehagen som ellers i samfunnet. Det er så mange andre faglige utfordringer som vi må kunne noe om! Jeg er spesielt opptatt av alle de andre fagfeltene som finnes i kommunene. Svært mange av dem betyr mye for folkehelsa i kommunen og jeg mener det er nødvendig kompetanse for en kommunelege å kjenne til hvordan de jobber. Derfor har jeg ofte hospitert hos dem og håper jeg kan begynne med det igjen når det roer seg litt koronasmitten.

For tida er smittevernfaget det aller mest aktuelle mens koronapandemien raser. Jeg har lenge lurt på om angsten for smitten er verre en sykdommen. Det kommer flere og flere rapporter om skadevirkningene av «generell lock down», mennesker som ikke har fått helsetjenestene de har trengt, firmaer som sier opp ansatte, lediggang, rus og psykiatri som ikke behandles. En viktig bieffekt av virusets skadevirkninger i samfunnet. Det ser ut til at vi nå har et samfunn som ikke helt klarer å takle enkle smittevernregler, men som slår til sterkt bare mediene skriver om nye smittede. Noe de gjør ofte med fete bokstaver. Vi må leve med virussmitte mange måneder framover. Det må kunne gå an å skjerme våre mest sårbare uten at vi stenger ned samfunnet hver gang vi får en klynge med smittede. En kunnskap vi bygger opp etterhvert som pandemien sprer seg.

Det er spennende, utfordrende, frustrerende, mange ganger hyggelig, noen ganger trist, slitsomt, inspirerende og tilstede hele tida: Arbeidet med å følge opp SARS-cov-2s sniking rundt i landet vårt med akutte lokale herjinger. Jeg har en veldig spennende og givende jobb for tida! Korona spiser seg inn i nesten hele arbeidstida mi, dukker opp lørdagskvelder, kupper søndagsmiddagen, dytter vekk glade barnebarnlyder og forstyrrer meg ved kaffebålet ute i skauen. Dette er ikke en dugnad for oss kommuneoverleger! Det er en omfattende jobb som vi setter æra vår i å gjøre til det beste for de sårbare i samfunnet vårt. For tida går det langt ut over arbeidstid og langt inn i familie og fritid. Over hele landet, i hver kommune, er det kommuneoverleger som jobber svært mye mer enn den kommunale stillingen tilsier.

Jeg er stolt av å representere ei yrkesgruppe som for tida betyr mye for innbyggerne våre. Ute i de fleste kommuner er kommuneoverlegene også smittevernleger. Vi følger opp faglige anbefalinger fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Der vi kan bidrar vi til gjennomføring av tiltak. Sjøl om det er linjeledelsen i kommunene som har ansvar for gjennomføringen har koronapandemien vist hvor viktig det er at kommunene har tilgang til solid medisinsk-faglig kompetanse når det skal gjøres vurderinger og valg. Dette er en del av vårt fagområde og en av hovedgrunnene til at alle kommuner er pålagt ved lov å ha en kommunelege.

Jeg opplever daglig at vår styrke er at vi kjenner kommuneorganisasjonen så godt. Vi kjenner folka ute i tjenestene og de veit hvem vi er. Det er ingen kommuneoverlege som kan gjennomføre alle oppgaver som ligger til kommunelegefunksjonen aleine. Vi er nødt til å samarbeide med alle de andre ansatte i tjenestene. Det nytter lite å planlegge en luftveisklinikk eller være med på å legge til rette for test-enheter hvis det ikke er motiverte folk som kan utsette seg for innbyggere med koronasmitte og kle seg i smitteverntøy som er ubehagelig, varmt og slitsomt å jobbe i dag ut og dag inn. Det er jo slett ikke bare i helse og omsorg disse folka finnes. Jeg møter dem daglig i alle tjenester, fra vann og avløp til skole og barnehage. De er der fra kommunedirektør og nedover. Jeg er slett ikke sikker på om innbyggerne kjenner den arbeidsinnsatsen som blir gjort for å få hjulene til å gå rundt til tross for alle hindringene korona legger for oss!

Alt det arbeidet er ikke dugnadsarbeid. Det er seriøst faglig arbeid utført av folk som er glade i jobben sin og med ambisjoner om å opprettholde tjenestekvaliteten til innbyggerne til tross for koronarestriksjoner. De gjør en stor jobbinnsats.

Dugnadsarbeidet er det innbyggerne som gjør ved å vise solidaritet for de sårbare menneskene blant oss som kan bli alvorlig sjuke hvis de blir smittet. Som i alt dugnadsarbeid er det noen som er flinke og andre som gir blaffen. Sånn er vi mennesker. Vi står oss sjøl nærmest og tar liten notis av at et gammelt skrøpelig menneske dør av pustestans inne på et sjukehjem til tross for stor arbeidsinnsats fra slitne helsearbeidere. Det er ikke mye omtanke som skal til for å begrense smittespredning. Noen ganger, når jeg er sliten av å jobbe med covid19- problematikk, blir jeg oppgitt av å høre om de som «gir blaffen» i de enkle forholdsreglene vi blir oppfordret å følge. Så dukker fagmannen opp i meg og ber meg roe meg ned. Det er sånn vi mennesker er. Ikke noe å forundre, eller frustrere, seg over. Det er en del av årsaken til smittespredningen. Jobb videre Einar!

Jeg er heldig som jobber i team med fem andre personer. Heldig fordi vi kan diskutere og dele, men også heldig fordi vi kan avlaste hverandre og hjelpe hverandre. Etableringen av Samfunnshelse; interkommunal samfunnsmedisins enhet for Kongsberg, Øvre Eiker, Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg kom akkurat da vi trengte den mest og har vist seg å fungere. Mye av årsaken til suksessen er nok fem kommuner med vilje, motivasjon og interesse for å få til samarbeidet om kommunelegefunksjonen.

Jeg gleder meg over å jobbe i en stilling det er så behov for. Visst er det slitsomt men også svært motiverende og spennende. For meg er kanskje det mest motiverende å jobbe i samarbeid med alle de flinke fagfolka som er nødvendige for å få kommunale tjenester til å fungere overfor innbyggerne. Jeg ønsker at de skal få den respekt og forståelse for hvor viktig det er at de står i belastningene koronapandemien skaper. Det er mange som er slitne men som allikevel står på!

De siste månedene har jeg fått oppleve på kroppen hvor viktig kommunelegefunksjonen er ute i kommunene. Det er kommet overveldende mange råd, veiledninger, forskrifter og lovendringer fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og regjeringen. Her ute i verden, hvor du og jeg bor, sliter veldig mange med å tolke dette inn i sin egen hverdag. Kommuneoverlegene i alle landets kommuner jobber på spreng for å tolke og tilpasse de sentrale vedtakene. Tom B. Sundar, kommuneoverlege i Nannestad og leder i Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam) og Anne Helene Kveim Lie, førsteamanuensis ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, Universitetet i Oslo og styremedlem i Norsam har skrevet om oss i Dagens Medisin. Jeg opplever daglig hvor viktig kompetanse vi kommuneoverleger har ute i kommunene. Kombinasjonen av lokalkunnskap og samfunnsmedisin er avgjørende viktig for hvordan vi har håndtert og skal håndtere epidemier og pandemier som koronapandemien.

Jeg mener det ikke er mulig å gjøre en god jobb i kommunelegefunksjonen hvis jeg ikke også kjenner godt til hvor og hvordan de jobber som utfører tiltakene og handlingene vi gi råd og veiledninger til. Hvis du har lest i bloggen tidligere har du sett at jeg er veldig opptatt av å få oppleve på kroppen hvordan ansatte som dekker noen av de viktige funksjonene i kommunen har det. Jeg vil så gjerne få oppleve litt av hverdagen til ansatte som vi er helt avhengige av for at kommunen skal fungere, men som vi ofte tar som en selvfølge. De råd og fortolkninger jeg kommer med får direkte innvirkning på deres hverdag.

Bent Inge Rabben tar ut vannprøve på Fagerfjell vannverk

Jeg har jo ikke kapasitet eller mulighet til å være med alle steder, men jeg har invitert meg inn til de som kan tenke seg å ta imot en «hjelpegutt» i sin hverdag innimellom. Det gir meg verdifull informasjon og kunnskap om hverdagen i funksjoner vi er helt avhengig av i kommunen. For å bli litt bedre kjent både med folk, arbeid og geografi har jeg bla. fått lov å ha en arbeidsdag sammen med ansatte ved drikkevannsforsyningen i to av kommunene jeg jobber i. Det er forbausende mye informasjon jeg får i løpet av en dag sammen med folk som jobber med oppgaver som er helt nødvendige for at kommunen skal fungere! Drikkevann kan vi ikke klare oss uten og jeg er sikker på at du ikke vet hvor komplisert og mye arbeid det er for å sikre at du har god og trygt drikkevann i springen? Alt vannet skal helst også ut av huset ditt til et renseanlegg så du ikke forurenser.

Violeta gir har funnet fram smittevernutstyr og må sikre at jeg ta det på riktig.

Med pandemien under utvikling fikk jeg også invitasjon til å være med en dag på Bergtun omsorgssenter på Rødberg.

Jeg har vært opptatt av hvordan vi skjermer våre mest sårbare innbyggere for smittet med SARS-cov-2 men samtidig klarer å tilpasse hverdagen deres så de ikke blir helt isolert. Det har vært en svært vanskelig balansegang for ledelsen på alle sjukehjem! Siden vi er i en litt roligere fase av smittespredningen fikk jeg lov å hospitere en dag sammen med sjukepleier på institusjonen. Ikke for å være lege, men «pleiemedhjelper» og håndlanger for henne. På Bergtun har de hatt en syk med covid-19. De klarte både å følge opp pasienten og gi et godt opphold fram til frisk igjen uten spredning av smitten. Jeg er imponert over innsatsen, den faglige gjennomføringen og at de klarer opprettholde rutiner og tiltak i hverdagen jeg fikk lov til å oppleve. Det var bare å skifte til arbeidsuniform og småløpe etter en travel sjukepleier. Jeg fikk noen gode opplevelser fra å måtte kle meg i fullt smitteutstyr til bestilling av nye medisiner via internett. I hyggelige samtaler fikk jeg god forståelse både av jobben de gjør og hvordan sjukehjemmet er organisert. Etter min mening grunnleggende viktig for forståelsen av min egen funksjon som kommunelege.

På vei hjem fra jobb fikk jeg se en kø foran bygningen som huser Vinmonopolet. Jeg ble bare nødt til å ta et bilde av dette som så tydelig viser nødvendigheten av at noen må tolke sentrale retningslinjer inn i den kommunale virkeligheten. i samme bygning gikk kunder inn og ut til matbutikken på andre siden av gangen, mens polkundene pent måtte stå i kø ut på torget. Det gav meg noe å tenke på mens jeg ruslet hjem til en smitterolig pinsehelg. Trygg på at dyktige ansatte i kommunen sikrer helsa både til oss alle, men også spesielt for de som er aller mest utsatt for alvorlig sykdom pga pandemien som fremdeles er rundt oss.

Heldigvis! Hele Norge puster ut litt fordi vi har klart å slå ned koronaviruset. Regjeringen har satt i gang en gradvis tilbakevending til normale tilstander. Fokuset blant tjenester, bedrifter og innbyggere er å komme seg tilbake til slik det var før korona.

Veilederne og anbefalingene endres nesten fortere enn hva vi klarer å få med oss ute i kommunene. Der hvor statens anbefalinger er uklare eller tvetydige sikrer de seg ved å skrive at vurderinger skal gjøres i samarbeid med kommuneoverlegen. Lokalt er det vi som sitter på smittefagkompetansen, men ofte også forvaltningen av smittevernloven. Jeg opplever ansvaret som tungt og vanskelig. Vi er mange kommuneoverleger rundt om i landet og hver og en av oss presses av alt fra enkelt innbyggere til store bedrifter for at deres aktivitet skal godkjennes av oss.

«Kan jeg slippe karantene etter at jeg har hentet bilen jeg har kjøpt i sverige?», «Kan mine ansatte fra Polen gå på jobb uten å være i karantene?», «Kan vi arrangere kultursamlingen selv om det kommer 70?», «Jeg har en nabo som jobber på ei hytte som har litauiske skilt på bilen sin. Kan han være her?», » Det er ikke mulig for oss å kontrollere om gjestene er husstandsmedlemmer. Er det greit at stolene står tett inntil hverandre når bordene står med en meters mellomrom?», » Kan vi kommer med hjemmelaget mat til vår gamle far på sykehjemmet?» Vi opplever alle mulige forskjellige utfordringer innen de anbefalte retningslinjene som er laget for å forebygge ny økning i smitten med SARS-cov-2.

Skal jeg være «snill» eller «streng»?

Jeg prøver å ha mitt fokus på mulighetene for at smitten kan øke igjen, men presses hele tiden mot å slippe opp. Jeg forstår så godt behovene for å vende tilbake til samfunnet vi hadde før koronapandemien spredde seg. Allikevel føler jeg sterkt på ansvaret for å forhindre ny økning i spredningen. Derfor blir mitt hovedfokus å skjerme de sårbare. Da må jeg kanskje være litt streng der hvor konsekvensene for smitte er størst. Samtidig venter jeg bare på et nytt smittetilfelle. Da må jeg bidra til at det raskt begrenses med strenge tiltak i smitteoppsporingen. TISK= Test, Isolasjon, Smitteoppsporing, Karantene. Velger skolen en større kohortinndeling av elevene blir konsekvensen større hvis et barn eller ansatt tester positiv. Flere må i karantene. Foreløpig føler jeg at det er greit å være «snill» så lenge jeg føler meg trygg på at jeg kan få kontroll ved å reagere «strengt» hvis vi får nye positive tilfeller.

Det er en stor bekymring at vi vurderer så forskjellige rundt om i kommunene. I Samfunnshelse er vi fem ansatte som diskuterer disse spørsmålene hver eneste dag. Vi har også kontakt med andre fagfolk i digitale samarbeidsfora. Allikevel må det blir forskjeller fordi kommunene er så forskjellige i organisering, geografi, befolkning og smittepress.

Det blir spennende tider framover. Jeg bare håper folk tar hensyn til hverandre og opprettholder smittevernreglene.

telephone-operatorVi får svært mange henvendelser til Samfunnshelse fra våre medlemskommuner. De kommer fra barnehager og skoler, idrettsforeninger og bedrifter, ansatte i helsevesenet og teknisk etat, men ikke minst fra enkelt-innbyggere. To av våre medarbeidere svarer på spørsmål og søknader sammen med oss tre kommuneoverlegene hele dagen. Spørsmålene spenner fra bryillupsarrangement til rengjøring av kontorlokaler og alt der i mellom. Vi svarer så godt vi kan, og i bunnen er det jo en bekymring for smitte med SARS-cov-2 som er årsak til spørsmålene. Det er kanskje naturlig og for eksempel spørre oss om man kan slippe karantene hvis man vil dra fra utlandet til vår kommune. De fleste spørsmålene dreier seg om fortolkninger av Covid-19 forskriften og alle veilederne som er gitt ut fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og bransjene sjøl. Jeg sliter bare med å finne ut hvor alle veilederne kan hentes og hvilke som er ferdiglaget.

smittekjedenDet er slett ikke alltid logisk å bruke kun smittevernfaglige vurderinger på hva som kan tillates eller ikke. Det er ikke logisk at hvem som helst skal kunne gå inn i butikker eller sitte på serveringssteder mens offentlige kontorer er stengt. Det er mange andre vurderinger som legges inn enn de smittevernfaglige, men det er bare disse vi er fagkompetente på. Så prøver vi å tolke regelverk og veiledere så godt vi kan. Vår fordel er at vi kan samkjøre vurderingene i våre fem medlemskommuner. Samtidig følger vi med på egne diskusjonsgrupper for oss fagfolk som samler kommuneleger fra hele landet.

…. men er det vi som har ansvaret for å sikre at ikke koronaepidemien blusser opp igjen i våre kommuner?

Det er regjeringen med Helsedirektoratet som har valgt de restriksjonene som ble vedtatt fra 12. mars. Ikke alle tiltak var like godt fundert i kunnskap som allerede fantes om utbredelse av epidemier. Folkehelseinstituttet beskriver en nedgang i smitteevnen i epidemien (fallende R-tall) allerede i begynnelsen av mars. Tiltakene som var anbefalt allerede tidlig i spredningen av pandemien var de enkle generelle tiltakene alle innbyggere kan gjennomføre. God håndhygiene, god hostehygiene og å holde avstand.  Vi har fått kontroll over pandemiens utvikling i Norge. Det har kostet, og koster, svært mye både i penger og ikke minst i menneskelige kostnader, men det fikk folk til å være veldig flinke med egenhygiene. Nå står vi foran en kjempeutfordring hvor staten trekker tilbake de kostbare og inngripende restriksjonene. Vi kommer til å stå igjen med den enkeltes vilje og evne til å opprettholde de enkle, men effektive, smittevernreglene:

  1. Hold deg hjemme når du blir syk
  2. God hoste- og håndhygiene
  3. Hold avstand til de som ikke står deg nærmest

Det er ditt ansvar å hindre at vi får en ny alvorlig bølge med smitte som kan være farlig for de sårbare gruppene i samfunnet. Det er bare hvis vi alle sammen er like flinke at vi unngår denne nye bølgen. Undersøkelser viser at det kun er under ca 2% av befolkningen i Oslo som er blitt immune mot SARS-cov-2. Det er helt sikkert enda mindre i resten av landet. Vi kan ikke ha stengte skoler og barnehager, bedrifter som ikke kan være virksomme og ensomme mennesker innestengt i sine boliger i flere måneder (-år?) framover til vi får vaksine som kan beskytte oss.

Det er klart vi fagfolk fortsatt skal hjelpe til med å tolke regler og veiledere rundt koronapandemien, men det er du som har ansvaret for å overholde de enkle forholdsreglene. Det må nok føre til at du må tenke litt annerledes i livet ditt og driften din. Gjør du ikke det blusser smitten opp igjen.

Jeg ønsker ikke være «smittepoliti» ute blant folk. Det ansvaret må alle ta. Først og fremst ved å følge reglene, dernest ved å reagere overfor de som ikke gjør det, på en saklig måte. Vi gjøre ikke dette for oss sjøl, men for hverandre. Omsorg og hensyn til våre medmennesker bør være grunnlag for at vi klarer å gjennomføre dette på samme måte som hele Norge reagerte etter de forferdelige hendelsene i Stortingskvartalet og Utøya i 2011.

Det er hverken regjeringen, helsedirektoratet eller kommuneleger landet over som har ansvaret for at vi takler denne pandemien. Det er ditt ansvar.

be-responsibel

 

I de fleste kommuner er kommuneoverlegen både smittevernlege og kommunelege. I to måneder har jeg nesten bare jobbet som smittevernlege sammen med de andre i Samfunnshelse. Å være smittevernlege dreier seg først og fremst om å vite hvordan smittsomme sykdommer oppfører seg. Hvordan vi avdekker, behandler og forebygger.  Det er i stor grad et teknisk fag hvor fokuset er å finne årsaken til smitte og bekjempe den.

smitteustyrSmittevernfaget har fått en bratt læringskurve med SARS-cov-2 viruset. Spesielt fordi vi ikke har god forskning og kunnskap om viruset. Det er mye forskning på vei som spriker i mange retninger, spesielt fordi covid-19 sjukdommen arter seg forskjellig i forskjellige land. De voldsomme bildene fra de landene hvor viruset har herjet verst skremmer alle. I Samfunnshelse enheten har vi gjort et tydelig faglig valg om å følge Folkehelseinstituttets vurderinger med råd og anbefalinger. Til tross for mange andre fagfolks synspunkter og holdninger mener jeg det er de beste fagfolkene og vurderingene vi har i Norge. Jeg er imponert over stødigheten folkene i Folkehelseinstituttet har hatt gjennom utviklingen av sjukdommen fram mot dagens kunnskap om smitte med SARS-cov-2. Jeg ser det som min rolle som smittevernlege i våre kommuner at mine smittevernfaglige vurderinger følger Folkehelseinstituttets. Vi har heldigvis også god kontakt inn mot dem når vi står fast eller lurer på faglige utfordringer.

TISK er Folkehelseinstituttets strategi framover. Det er blitt forkortelsen vi må gjennomføre så godt vi kan ute i kommunene hvor folk bor: Test – Isolasjon – Smitteoppsporing – Karantene

Smittevernlegens fokus er å avdekke hvem som kan bringe smitten videre. Vi må teste så mange vi kan med symptomer. Vi må isolere dem fra de sårbare gruppene vi kjenner. Spesielt våre gamle. 90% av de som dør er over 70 år. Dernest de som har underliggende sjukdommer som gjør covid-19 farlig for dem. For alle oss andre er smitten lite farlig. For hver person vi finner med smitte må vi sjekke etter nærkontakter som kan ha fått smitten. Smitteoppsporing er en stor oppgave for smittevernlegen. For å forhindre at smitten kan spre seg må vi sette nærkontaktene i karantene.

Fokus for smittevernlegen er å bekjempe den smittsomme sykdommen.

Som kommunelege må jeg se videre ut over den tekniske kunnskapen om å bekjempe et virus. Kommunelegen er samfunnsmedisiner og skal se på hva som er bra eller negativt for innbyggernes helse. Det er da bekjempelsen av koronaviruset blir vanskelig. Jeg er opptatt av om tiltakene for å hindre smittespredningen blir så inngripende at de kan påføre folk andre helseutfordringer. Vi kjenner fra mye forskning at det å miste jobb, konkurser og økonomisk uføre kan føre til psykisk sykdom, rusproblemer, til og med selvmord. Vi vet hvor mye barnehage og skole betyr for å hjelpe barn som har vanskelige familieforhold eller har spesielle behov. Å bli stengt borte fra barnehage og skole og kun være avhengig av hvor godt familien fungerer går alltid ut over de som allerede har psykiske, fysiske eller sosiale utfordringer. Jeg er glad skolene og barnehagene er i drift igjen og håper det normaliseres raskt.

Som kommunelege mener jeg det er viktig å ha et solid verdigrunnlag å jobbe ut fra. Jeg har tenker mye på det og er glad for at jeg føler meg trygg på mine egne holdninger. Det er i tider hvor samfunnet blir utfordret sånn vi ser nå at de grunnleggende verdiene blir viktige. Jeg har skrevet om det flere ganger tidligere i bloggen fordi jeg er så opptatt av verdigrunnlaget som grunnmur for daglige vurderinger og avgjørelser som kommunelege (fra en påskehilsen tre år tilbake)

Når vi snakker om sårbare grupper i forhold til å bekjempe koronaviruset må vi ta med både de som er sårbare for å bli alvorlig sjuke og dø og de som kan få alvorlige reaksjoner og sjukdommer pga tiltakene vi setter i gang for å bekjempe pandemien. Konsekvensene av tiltakene vi setter i gang kan komme etter lang tid.  Det gjør det vanskelig å vurdere effekten på koronasmitten opp mot konsekvensene i samfunnet lenge etter at covid-19 sjukdommen er under kontroll.

Vi er heldigvis på vei tilbake til et samfunn hvor vi igjen kan være sammen sosialt og få tilbake viktige samfunnsfunksjoner. Dessverre er allerede skade påført både bedrifter, organisasjoner og kulturtiltak. Nå står vi over for utfordringen med å kunne skjerme de sårbare i samfunnet ved å opprettholde de enkleste smitteverntiltakene:

  1. hold deg hjemme når du blir syk med luftveissymptomer
  2. håndhygiene og hostehygiene
  3. begrens antall personer du har nærkontakt med, avstand 1 m

I kommunene kommer vi til å drive mye med TISK framover:

Test – Isolasjon – Smitteoppsporing – Karantene

 

 

 

Våren er en nydelig tid! Kanskje spesielt ute i skauen hvor planter og trær våkner til liv og fuglene gir lyd og liv til omgivelsene. Du har jo sett at jeg elsker å bruke kroppen ute i

IMG_4911

Bildet er tatt et annet år før bålforbud

naturen. Turenes høydepunkt er når jeg kan sitte ned ved kaffebålet, vente på at KaffeLars får kaffen klar og la tankene gå sine egne veier uten forstyrrende mobillyder, blinkende epost på skjerm eller folk som vil snakke med meg. Grubletid!

 

Det er nesten ikke mulig for min hjerne å gruble på annet enn koronagreier for tida.  Jeg er samfunnsmedisiner og helt naturlig går tankene mer i retning av samfunnshelse enn covid-19 sjukdommen. Akkurat nå er jeg mest bekymret for samfunnsøkonomi og bedrifters helse. Betyr det mer for vår regjeringen at dødstallene holdes på et imponerende lavest nivå i verden enn at bedrifter og ansatte går under og kanskje ikke klarer å komme i gang igjen? Ødelegger regjeringens strenge restriksjoner vårt kulturliv for mange år framover? Sesongen 2018-19 døde det 1400 av influensa i Norge. Til nå er det under 200 døde av SARS-cov-2. Gjennomsnittsalderen til de som dør av viruset er på 85 år. Gjennomsnittlig levealder for menn i landet vårt er litt over 82 år. Jeg er bekymret for at tiltakene vi har satt i gang koster mye mer enn hva samfunnet får igjen. Arbeidsløshet, økonomisk uføre og konkurser har beviselig mye å si for folks helse. Historien har dokumentert det for oss i hundrevis av år. Full stopp i gründervirksomheten, manglende utvikling av småbedrifter og nærmest er rasering av den type bedrifter vi trenger for å få til en mer bærekraftig og miljøvennlig samfunnsutvikling bekymrer meg virkelig! Jeg mener det er alt for lite fokus på hvordan det går med små og mellomstore bedrifter. De som allerede kjempet før koronatida startet. Journalistenes ensidige fokus på dødstall og respiratorpasienter skygge helt for antall permiterte, oppsagte, konkurser og nedleggelser.

Einar Braaten kommuneoverlege  FOTO: JAN STORFOSSEN

(Bildet er tatt før bålforbudet) foto: Jan Storfossen

KaffeLars putrer fornøyd og serverer god bålkaffe. Tankene glir over til det gode og det dårlige i menneskene. Jeg synes det blir tydeligere når vi har krisesituasjoner som koronasituasjonen vi er oppe i. Jeg har skrevet om den imponerende dugnadsånden vi ser rundt oss med positive mennesker som strekker seg langt og lengre enn lagt for å hjelpe sjuke, sårbare medmennesker. Hva er det som gjør at noen går i den andre grøfta? De som gir blaffen i retningslinjene fra staten, som henger ut folk i kommentarfeltene eller sladrer og skriver stygt i sosiale medier. Sånn er det bare. Vi mennesker er så forskjellige og reagerer ut fra vår egen personlighet. Vi må regne med at ytterpunktene fremheves, og jeg skjønner at det skjer i situasjonen vi er oppe i:

  • SARS-cov-2 er så ukjent for forskningsmiljøene at vi ikke har alle svarene på hvordan vi skal beskytte oss enda. Vi er i en tid da forskningen foregår uten nok med kunnskap om sjølve viruset og hva som er beste tiltakene for å stoppe det.
  • Forskningen utfordres på å presentere sine vurderinger og resultater så tidlig at de er usikre, for dårlig kvalitetssikret og uferdige. Mediene boltrer seg i motsetninger og sprikende forskningsretninger krydret med fagfolks forskjellige meninger om dette.
  • Engstelse oppstår lett når man ikke har noe målrettet, sikkert og trygt å jobbe framover mot.

Kombinasjonen er engstelse og manglende kunnskap kan være vanskelig å håndtere for enkeltmennesker. For politikere på nasjonalt nivå må det være vanskelig å lage retningslinjer og gi innbyggere restriksjoner når man ikke er sikker på at valgene er riktig. Enda vanskeligere vil det være å slippe opp på restriksjoner når man ikke helt har eliminert farene som truer!

Kaffen begynner å bli kald og jeg rydder opp mens jeg gjør meg klar til å rusle gjennom vårskauen hjemover. Grubletankene slipper ikke helt taket på vei hjemover i ettermiddagssola. Mediene teller opp antall døde av covid-19 hver eneste dag uten en vurdering av om dette var enden på et langt liv som ville bli avsluttet av en årsak uansett .  Hvert dødsfall holdes opp mot tiltakene som skal forhindre at vi blir utsatt for samme død. Folk må skjønne at det ikke er vi friske under 70 som er truet, men sårbare med underliggende sykdommer og gamle som er i faresonen! På vei hjemover tenker jeg at vi må følge New Zealand i å få økt testingen,  isolering av smittede så de ikke smitter våre sårbare innbyggere og være flinke i sosial distansering, kombinert med hånd- og hostehygiene.

Etter å ha postet dette blogginnlegget har jeg fått med meg at tidligere kommuneoverlege Elisabeth Swensen har skrevet om akkurat det samme. Hun er jo mye flinkere enn meg til å ordlegge seg! Les hennes «Enøyd kringkasting av dødstall gjør oss redde og dumme» her.

 

 

Plakat_serveringssteder-SamfunnshelseNoen ganger har jeg lyst til å syng høyt for deg på Beatles «With a Little help from my Friends»! Se på denne flotte plakaten vi har fått tilpasset fra Drammen kommunes plakat. Ved god hjelp og velvilje fra medarbeidere i Drammen kommune har vi nå et sett med plakater vi kan sende ut til folk om de viktigste forholdsreglene i arbeidet med smittevern mot koronaviruset. Som i Drammen har vi også plakater med hvert enkelt smittevernområde . Last dem ned via denne linken og skriv dem ut til eget bruk: Plakater_separate-samfunnshelse

Dugnadsånden står høyt for tida og jeg er imponert over velviljen vi møter og finner rundt oss for å få en vanskelig tid til å bli enklere og bedre. Disse plakatene er kanskje bare en bitte liten tjeneste, men de er typiske for viljen til å kjempe sammen for å skjerme våre sårbare innbyggere mot en smitte som ikke er farlig for oss andre.

Hver morgen starter med å leite gjennom om det er kommet noe nytt vi må kunne for å vite hva vi skal svare når folk ringer eller sender epost.  Det er frustrerende å oppleve at vi ikke får opp nye veiledere, vedtak eller avgjørelser gjort av regjering eller helsedirektorat på våre formelle nettsider før de står på nyhetene eller kommer fra uformelle instanser. Sjøl har jeg uttalt meg om forhold hvor retningslinjer er blitt endret sjøl om jeg nettopp har lukket nettsiden på helsedirektoratet som om handlet nettopp de samme retningslinjene.

De meste av alle retningslinjer og veiledere dreier seg om smittevern på en eller annen måte. Det har ført til at vi i Samfunnshelse får alle mulige henvendelser om å tolke teksten som er lagt ut av sentrale myndigheter. Veiledere omhandler aldri alle forhold folk opplever her ute i den praktiske verden. Vi gjør så godt vi kan i å fortolke det som står skrevet, men vårt utgangspunkt er å gjøre en så god smittevernfaglig vurdering som mulig. Veilederne har ofte mange andre faglige vurderinger som kan gi litt andre konklusjoner enn kun de som er begrunnet i smittevern. Dessuten har ikke sentrale myndigheter klart å samkjøre alle retningslinjene og veilederne. Hvorfor er det greit å være 50 i en begravelse, 30 til å spille korps men bare 5 i en dansetime? Vi må forklare og bidra til å tilpasse til praktiske situasjoner. Samtidig må vi passe på at vi ikke kommer på kant med forskrift og forhold regjeringen har uttrykt tydelig ikke skal endres eller dispenseres for. For å klare alle spørsmålene er hele driften i Samfunnshelse lagt om. Vi hadde aldri klart dette uten at våre rådgivere i miljørettet helsevern trår til og besvarer henvendelser.

På teammøter og diskusjoner på telefon og epost samkjører vi oss så våre fem kommuner får samme svar på like problemstillinger. Vi forsøker også å forhøre oss med andre kommuner.

IMG_0684

Luns med god avstand i nydelig aprilsol: fra venstre: Kjersti, Anne, Inger og Frode

Med nydelig vær ute benytter vi anledningen til å starte teammøte ute i sola. Lunsj med et forsøk på noen samtaler som ikke dreier seg om koronavirus. Nydelig i sola i god avstand til hverandre, men det er ikke mulig å la være å prate om situasjoner rundt Koronavirus. Vi er fagidioter alle sammen. Diskusjonen denne gangen dreide seg mest om Folkehelseinstituttets risikovurdering som de kom ut med 21/4. Du kan se den her. Den fokuserer på at vi må skjerme våre sårbare og sikre at smittede ikke smitter disse. Det er ikke farlig for middelaldrende og yngre mennesker å bli smittet og vi må forberede oss på å forholde oss til smitten i lengre tid i et så normal samfunn som mulig. Folkehelsa skriver:

 

«1) Vi må ha god situasjonsforståelse
– slik at vi raskt oppdager trekk som kan kreve justeringer av smitteverntiltakene og
omlegging av virksomheten i helsetjenesten. …

2) Vi må forstå mer om tiltakenes smitteverneffekt..
Det er neppe holdbart å opprettholde omfattende kontaktreduserende tiltak særlig lenge. Målrettet testing og isolering samt smitteoppsporing og karantene er mye mer målrettet fordi man da tar ut smittekilder, men lar de ikke-smittede fortsette å møtes. …

3) Vi må forberede helsetjenesten, særlig intensivavdelingene og sykehjemmene, på et høyt antall pasienter med covid-19
slik at den kan håndtere eventuelle økninger i epidemien. Det krever god samhandling mellom sykehus og kommuner…

4) Vi må ha en god dialog med befolkningen om epidemiens utvikling, strategien og tiltakene.
– Befolkningen må forberedes på at epidemien vil vare lenge, at mange fortsatt vil
bli syke, men at bare noen få vil bli alvorlig syke. Publikum må forstå at en nullvisjon ikke er realistisk; risikoen kan reduseres, men ikke elimineres, og at frivillig oppslutning om tiltakene fortsatt er avgjørende for å holde epidemien under kontroll.

På lang sikt er det immunitet i befolkningen, naturlig eller etter vaksinasjon, som vil gjøre at epidemien ikke lenger er et folkehelseproblem. Et svært effektivt legemiddel kan også endre bildet fullstendig.»

Einar Braaten kommuneoverlege  FOTO: JAN STORFOSSEN

Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg ønsker at journalistene landet over kan hjelpe oss til å gjennomføre dette Folkehelseinstituttet foreslår. At de ikke hele tiden skal være på leiting etter å presentere de verste opplevelsene, sykdomsforløpene og dødsfallene. Vi er nødt til å venne oss til denne smitten, sykdommene og de få dødsfallene. Vi må leve med dette uten dødsangsten journalistene pisker opp og finne en normaltilstand vi kan leve godt med.

 

Det er den stille uka. Jeg har påskeferie men det har hverken vært stille eller ferie. Kommunenes kriseledelse møtes hver morgen, henvendelse fra tjenesteleder, hytteeiere, foreldre til barn som er ekstra sårbare for covid19 sykdom, næringsdrivende eller laboratoriet som gjør testene på SARS-cov-2 viruset. Jeg sitter på hjemmekontor mens ansatte i kommunene gjør en kjempejobb overfor sine pasienter og brukere. Som alltid på denne tida får noen forkjølelsessymptomer. Er de helsepersonell får vi testet dem ganske snart når de har symptomer og heldigvis har testene vært negative. Vi går litt med bekymring og venter på prøvesvaret som blir ringt inn fra laboratoriet til kommuneoverlegen hvis det er påvist koronavirus. Takket være flinke og positive helsesykepleiere har vi fått til en smitteoppsporingsenhet i hver kommune. Det er en type jobb de er kjent med fra tuberkulosearbeid og egentlig ganske spennende detektivarbeid. Personen som er registrert smittet blir intervjuet av meg eller av helsesykepleier for å finne ut hvem som kan ha vært i nærkontakt med han eller henne. Det er mange utfordringer i slike intervjusituasjoner som må tas på telefon. Det kan være språkproblemer, at pasienten er sjuk og lagt inn på sjukehus eller vanskelig å huske hvor lenge og hva slags kontakt det har vært. Jeg er rett og slett imponert over jobben helsesykepleierne gjør.

Presssekonferanse hver dag kl 16, men en ekstra viktig en på tirsdag. Regjeringen endrer restriksjonene og vil åpne opp barnehager og småskolen. Det skaper igjen mange spørsmål og bekymringer rundt smittespredning. Spesielt fra de som er i en risikogruppe. Det er vondt å se at engstelsen for smitten av koronaviruset er så stor.  Folkehelseinstituttets beregningsmodell anslår at 70% av de som blir smittet ikke blir syke. 30% blir syke, men de aller fleste får bare milde symptomer og under 4% kan komme til å trenge sykehusinnleggelse. Tallene bedrer seg etterhvert som vi får erfaringer fra eget land. Vi har vært veldig flinke i Norge som har klart å flate ut smittekurven så helsevesenet ikke er blitt overbelastes sånn vi har sett i andre stolpe_korona_bred_1571land. Allikevel er det jo helt avgjørende viktig å skjønne at vi ikke kan unngå at noen blir syke med covid19 uten at vi får dannet immunitet i befolkningen. Immune kan vi bare bli på to måter: ved at folk blir smittet eller at vi få laget en vaksine. Vi har kjøpt oss litt tid så forskerne kan få laget medisin som kan hjelpe de som blir sjuke og en vaksine for å forhindre at smitten sprer seg. Nå må vi beskytte de som kan bli alvorlig sjuke av viruset. Vi trenger ikke være redde for denne smitten, men gjøre alt for å hindre at de som ikke tåler det blir smittet og sjuke.

Det er lett å fokusere på de verste konsekvensene når vi er redde for en sykdom vi ikke har behandling for. De enkle forholdsreglene virker så utilstrekkelige, men de virker og de beskytter hvis vi alle står sammen for å verne de som ikke tåler å bli syke. Det er fantastisk å få følge de som stiller opp på jobb for å fylle de oppgavene som må dekkes uansett koronavirus eller ikke. Spenningen når det tas tester er til å ta å føle på ute i helsetjenesten. Blir bemanningen enda mer presset? Må kolleger i karantene? Må vi kle oss i smittevernutstyr mesteparten av dagen for å gi helt nødvendige helse- og omsorgstjenester? Helsevesenet er helt avhengig av at folk flest følger opp de enkle, og virkningsfulle tiltakene: vaske hender, hold avstand, hostehygiene, men aller mest ta vare på hverandre og de sårbare en ikke merker noe til fordi de holder seg hjemme eller inne på en institusjon.

Som samfunnsmedisiner er jeg nå nesten mer bekymret for næringslivet enn for sjølve covid19 sjukdommen. Vi er nødt til å få i gang samfunnet rundt oss igjen. Forhåpentligvis utvikler vi noen mer miljøvennlige forbedringer på bakgrunnen av hva SARS-cov-2 viruset har truet oss til, men samfunnet må finne tilbake til hverdagen. Vi må lære å leve med denne smitten som vi har lært å leve med uttallige andre smittsomme sjukdommer. Derfor er det så viktig at vi viderefører de enkle smitteverntiltakene vi veit fungerer samtidig som vi trapper ned de strengeste og dyreste tiltakene vi er usikker på har en effekt tilsvarende hva de koster.

Det er hva vanlig folk nå gjør framover som kommer til å bestemme hvor mange covid19 sjuke og døde vi får før vi klarer å beskytte oss mot smitten.

Godt inne i påskehelga har roen senket seg. Påskequiz med barn og barnebarn flere steder i landet på videomøte var en ny kjempekoselig opplevelse og avkobling fra arbeid med koronavirus.