And a little of that human touch

bruce_springsteen_-_roskilde_festival_2012Bruce Springsteen ble 67 på fredag. Jeg sitter og hører gjennom hans nye plate; «Chapter and verse». Jeg så på Skavlan hvor han fortalte at han i lange perioder sliter med depresjon og at det er mye psykisk sykdom i familien hans. På skjermen kunne vi se hvordan øynene hans glimtet til når han snakket om å holde konserter og gleden når han fortalte om gode konserter i Norge og Sverige.

Tenk at The Boss også er deprimert! Til tross for depresjoner har han spilt konserter og spilt inn kjempegode plater. Han viser rett og slett at det er normal å slite med psykiske plager og at det å stå i jobb og fokusere på de positive sidene av jobben kan få en til å holde ut! Jobb og familie forhindrer at han får så mye trøbbel med seg sjøl og at han klarer holde seg innafor og ikke bli sjuk.

. og så beklaget han at de hadde presidentkandidater som Donald Trump i USA. Takk!

utenforskap«Utenforskap» er blitt et begrep som vi er spesielt opptatt av ute i kommunene. (Utenforskap betegner mennesker eller grupper som står på utsiden av fellesskapet. Se hva Ks skriver om det her. ) I Øvre Eiker er vi aller mest opptatt av å forebygge Utenforskap. Rådmannen kaller det «Helt innafor».  Alt vi gjør for å forebygge at ansatte og innbyggere skal få sosiale, psykiske eller fysiske problemer. Det høres jo helt ut som «folkehelsearbeid»? Med de definisjonene vi har om helsefremmende arbeid, forebyggende helse og folkehelsearbeid er det helt klart samme innhold. Disse begrepene er bare så vanskelige å skille fra hverandre og ikke lett for folk å skjønne så vi jobber for å holde folk «helt innafor». Det betyr at det er like mye «innafor» å jobbe med fotball tilbudet til unger, Aktiv Eikers frisklivstilbud, planavdelingens planlegging av grøntanlegg og aktivitetsområder i boligområdene til Helse- og Omsorgs tidlig innsats for å rehabilitere eldre hjemmeboende med funksjonsfall. I kommunen har vi utallige tiltak som bidrar til å å forebygge at folk får problemer i samfunnet. Jeg mener vi må gjøre disse tiltakene mer synlig og tydeliggjøre vår satsing. Akkurat sånn vi har gjort i arbeidet med Folkehelsemeldingen; «Helt Innafor».

Vi har hatt ledersamling  denne uka. Gode forelesere, veldig hyggelig samvær med andre ledere i kommunen. Lederprogrammet, «Gehør for ledelse», er satt sammen i vår egen kommune. Jeg lærer nytt men får også bekreftet noe av det jeg har lært før og erfart i jobben. Fellesopplevelsen og  felles faglig lederkunnskap mener jeg er veldig viktig i en sammensatt organisasjon som en kommune!

Midt under lederopplæringen tikker det inn en melding fra fylkesmannen på beredskaps-eposten. (At fylkesmannen ikke kan bruke sms når de skal varsle!) Vi var alle oppfordret til å holde oss unna «dippeduttene» under forelesningene, men jeg var litt ulydig og sjekket eposten. Fare for at strømstreik blant ansatte i E-verks firmaene kan gå ut over sårbare innbyggere, tjenester og institusjoner. Vi må melde fra raskt til fylkesmannen hvordan vi håndterer trusselen. Stor fordel at alle lederne i kommunen var samlet. Kjapt kunne vi hente opp http://www.dsb-cim.no, føre logg og sende rapport til fylkesmannen.

Parallelt med at jeg er mye borte fra jobben denne uka jobbes det med den ene utfordringen etter den andre i kommunelegeteamet. Jeg nyter effektiviteten i å være et lite team som både jobber inn mot enkeltoppgaver ,som å ta imot influensavaksiner som skal distribueres til fastlegekontorene, til mer kompliserte situasjoner. Vi sliter med driften av legevakta for tida. Årsaken er sammensatt, men dreier seg i hovedsak om at vi har en liten legevakt med en sykepleier og en lege på vakt. Sykefravær rammer hardt og legevakta må stenges i noen perioder. Vi får hjelp fra legevakta i Drammen så det går ikke ut over helsa til de som søker legevakta. Min kollega jobber på spreng for å løse de akutte problemene sammen med sykepleierne på legevakta mens jeg er bortreist. Samtidig har vi fått oppdrag fra kommunestyret om å utarbeide en mulig samarbeidsavtale med Legevakta i Drammensregionen IKS. Vi er godt i gang med forhandlingene og ser klart hvor mye mer robust legevakta vil bli i et tett samarbeid med en stor legevakt som dem.

Fastlegene var samlet til «Legeråd» (AllmennLege Utvalg) i Øvre Eiker denne uka. En av hovedsakene var HPV vaksinasjon av kvinner født etter 1991. Vaksinen beskytter kvinner mot livmorhalskreft og er til nå gitt som en del av barnevaksinasjonsprogrammet. Fordi den har vist seg så effektivt er vaksinasjonen utvidet ikke bare til barna men kvinner opp til 26 år. Det vaksinasjonbetyr at det kan være mange kvinner som ønsker vaksinasjon. Hvordan skal vi organisere en slik massevaksinasjon? Vi har erfaring fra tidligere med to instanser som kan fikse dette på en enkel måte; Helsestasjon og fastlegene. I våre to kommuner var alle fastlegene raskt ute med å svare JA på at de ville vaksinere kvinnene på sine fastlegelister som ønsker få HPV vaksinen. I samarbeid med helsestasjon dekker vi alle. Enkelt og greit. Løsningen viser hvor viktig det er med en godt fungerende fastlegeordning og et godt samarbeidsmiljø mellom kommunale tjenester og legene!

 

Jeg er stolt av jobben jeg har og folka jeg jobber sammen med. Hver uke utfordres vi med vanskelige oppgaver. Veldig ofte overfor medmennesker som sliter med sine problemer. Som oftest står vi ikke sjøl overfor den det gjelder, men vi gir råd til de som har ansvaret og må ta jobben med å følge opp den enkelte. Derfor passer det godt denne uka å avslutte med litt tekst fra The Boss:

You might need somethin’ to hold on to 
When all the answers they don’t amount to much 
Somebody that you can just talk to 
And a little of that human touch 

 

 

Allmennmedisin i et samfunnsperspektiv

Jeg skal holde et foredrag med denne tittelen. Det er reine Kinderegget å få lov til å utfolde mine tanker overfor ei gruppe fastleger som skal spesialisere seg i allmennmedisin; Det er spennende, utfordrende og morsomt!

Enten du tror det eller ikke. Fastlegen er den viktigste helsetjenesten vi har i Norge. De sitter med en kunnskap og med et oppdrag som er livsnødvendig både for oss når vi blir syke og for å kunne sikre at helsetjenesten ikke overbelastes av uvesentligheter. Uten denne portvakten inn i spesialisthelsetjenesten ville den bukke under for alle helseplagene og kravene vi innbyggere mener helsevesenet skal ta seg av. Spesialistene ville heller aldri klare oppgavene å sile hva som er viktig. Til det er de alt for spesialiserte og smalsporede i sin utredning av hva det feiler pasienten. Allmennlegens store utfordring er å kjenne litt til alt som påvirker helsa vår så en pasient med diffuse symptomer kan henvises til riktig spesialist. For ikke å snakke om alle tilstander og plager de behandler så superspesialistene på sykehuset slipper å bruke tida si på dem.

Som kommuneoverlege og samfunnsmedisiner mener jeg allmennmedisinen er vår viktigste kommunale helsetjeneste.

Allikevel mener jeg at allmennmedisinen må utvikle seg sammen med resten av samfunnet.

Det er en forgubbing av fastlegekorpset, desverre. For få yngre leger, for få kvinner og de blir kortere i privatpraksisen ut over landet.  Jeg tror noe av årsakene er:

  • Fastlegene jobber i høyt tempo og alt for mye aleine med pasientproblemene.
  • Inntjeningskravet i praksis er høyt. Fastlegene sjøl definerer at de skal ha en høy inntekt på toppen av inndekking av utgifter i egen bedrift. Dvs et høyt arbeidspress og lange arbeidsdager. Du bør ikke bli sjuk som fastlege!
  • Det virker som det er en tendens til yngre leger har større krav til egen fritid. Dvs at de bla. ikke ønsker legevakter på toppen av lange kontordager.
  • Fokus blir mer og mer på effektivitet, produksjon, høy inntjening
  • Mye negativt byråkrati; skjemaer, legeerklæringer, kontroller og mye arbeid som ikke er pasientkontakt.

Fastlegene er en av hjørnesteinene i kommunehelsetjenesten. Og må utvikle det videre!

lysbilde1

  • Fastlegearbeidet må være primærhelsetjeneste
  • Fastlegen skal ha lav terskel for sine pasienter
  • Vi trenger portvakten inn mot spesialistene
  • Koordinering av medisinske tilbud er nødvendig
  • Tverrfaglig samarbeid er avgjørende for framtida
  • Fastlegene må sjøl føle seg som en del av kommunal helsetjeneste
  • Vi må få flere kommunalt ansatte fastleger
  • Fastlegene må få bedre kapasitet. Dvs færre pasienter på listene, mer tid til tverrfaglig samarbeid.
  • Kommunale tjenester må sikre at fastlegene
    • alltid vet hvilke tilbud en pasient får
    • alltid vet hvilke tilbud som finnes
    • får informasjon som er faglig tilpasset og kvalitetssikret
    • tidlig trekkes inn når pasientforløp planlegges.

Finnes det bedre måter å organisere fastlegene på?

Noen har foreslått å legge fastlegene inn under helseforetakene, andre at de skal ha en enda mer sjølstendig plassering mellom kommunene og staten. Jeg er ganske så overbevist om at fastlegene må tilhøre kommunehelsetjenesten i framtida også, men vi må beholde de beste faktorene fra dagens ordning og videreutvikle dem sammen med en utvikling av kommunale tjenester og byråkratiet av kontroll, skjemaer og møter.

  • Allmennlegespesialiseringen og kravene til resertifisering er viktigste kvalitetssikring av fastlegenes virke.
  • Stykkpris ordningen er en viktig årsak til  effektivitet og tempo,
    men den kan endres til å bli en del av inntekten sammen med en kommunal grunnlønn. F.eks. ved at alle fastleger betales en dag i uka for å dekke kommunale oppgaver og / eller samarbeidsoppgaver. Noen fastleger bør være helt kommunale med delvis stykkpris inntekt.
  • Autonomien til fastlegene er en viktig motivasjon til fastlegevirket. Den bør opprettholdes og verdsettes, men blandes med mer tid til tverrfaglig samarbeid.
  • Samlokalisering av kommunale tjenester og fastlegekontor bør kunne utvikles slik at man får tid og mulighet til å få til et tettere samarbeid.
  • Driften av fastlegekontor bør brukerstyres i langt større grad enn i dag.

Jeg mener mye av forbedringspotensialet i allmennlegetjenesten ligger i tilpasninger i de kommunale tjenestene samtidig med at fastlegene gis kapasitet til mer samarbeid. Primærhelsemeldingen foreslår etablering av primærhelseteam. Det vil bare fungere godt hvis fastlegene blir trukket aktivt inn i samarbeidet rundt hver pasient.

Fastlegeordningen trenger å bli oppgradert. Rettere sagt bør den opprinnelige tanken om flere fastleger med lavere lister gjennomføres samtidig med at alle kommunale helsetjenester må ha med fastlegen både i utviklingen og gjennomføringen av tjenestetilbudene.

Samfunnsmedisinen i forhold til fastlegeordningen

Fastlegene sitter på data, informasjon og fagkunnskap som vi samfunnsmedisinere så gjerne vil få tak på og utnytte! Heldigvis får vi nå etterhvert tilgang på mer og mer at diagnostiske data gjennom sentral oppbygging av databank, men jeg er like opptatt av hva vi kunne få til sammen ved å bruke fastlegenes kunnskap om sine pasienter for å forebygge sykdom, eller forebygge forverrelse av sykdom. Vi får til noe i samarbeidet rundt frisklivssentralene, men kan gjøre mye mer hvis de hadde tid!

Minst like viktig er fastlegenes stemme ut i lokalmiljøene. Idag opplever jeg de fleste fastleger som lite aktive ut i offentlige diskusjoner. Enda de ser alle bivirkningene og virkningene av hva som skjer i samfunnet jobber de nesten bare inne på sitt kontor med pasientene. Bare tenkt på hva de kjenner til av problemene som oppstår rundt alkoholbruk. Eller når helseforetak gjennomfører organisasjonsendringer, eller hvordan endringer i kommunale tjenester påvirker innbyggerne. Vi hører nesten aldri at fastlegene uttaler seg om det som skjer i samfunnet rundt seg.

Fastlegene er en premissleverandør i lokalsamfunnet som sjelden høres og som vi i kommunen bør lytte mer til.

Men bare hvis han danser sammen med oss andre i kommunen:

lysbilde1

 

 

En blid, folkelig, tilgjengelig kommunelege?

IMG_0626Jeg vil at en kommuneoverlege skal være lett tilgjengelig, snakke folkelig norsk og være blid. Det er ikke så lett! For tida har jeg nesten all min tid opptatt av møter, jeg er akademisk høyt utdannet og jobber ofte med noe av det tristeste vi har ute i kommuner.

Det vanskeligste er å være blid. Med «blid» mener jeg høflig, imøtekommende, lyttende og  med et smil så ofte det passer seg. Ofte glemmer jeg det i travelheten eller fordi det jeg jobber med egentlig er trist og ganske vondt å jobbe med. Da må jeg konsentrere meg om å være lyttende, høflig og imøtekommende uten et smil. Andre ganger er jeg slett ikke imøtekommende men stille krav om at forhold skal rettes og lover følges. Allikevel kan jeg lytte og være høflig. Jammen kan et smil være ganske avvæpnende og lette situasjonen også! Dessuten krever jeg av de jeg jobber sammen med at de SKAL rope blidt «go´morgen» når de kommer inn kontordøra. Det funker!

Tilgjengelighet er også vanskelig. Hverdagen styres av Outlook kalenderen:

kalender-uke7
En tilfeldig valgt kommunelegeuke

Når skal jeg svare på telefoner? Når ukene ser sånn ut når skal jeg få til det møtet den ansatte ønsket for å snakke om noe som var viktig for henne?  Jeg har lagt meg til en vane at jeg ikke tar telefoner når jeg er i møter. Kommunens sentralbord sender meg en epost når de ser at jeg er i møter. jeg ringer alltid tilbake når jeg har pause eller litt tid mellom møtene. Alle jeg snakker med forstår den måten å gjøre det på og jeg setter æra mi i å ringe tilbake!

Jeg er fra Kongsberg. Der snakker vi litt breit og jeg er opptatt av å beholde det som er igjen av dialekt. Dialekt er så fint! Som akademisk utdannet er det så lett å bruke fagspråk og byråkratiske vendinger. Jeg setter æra mi på spill der også. Jeg vil snakke et folkelig språk!

Ikke tro at dette bare kommer av seg sjøl. Det krever faktisk at jeg tenker gjennom det og prøver hver time på dagen til det blir min vane!

 

 

Faglig og politisk umulighet?

Ble lagt inn i psykiatrisk avdeling for 6 gang på kort tid fordi hun prøvde å ta sitt liv. Skrevet ut til hjemmet dagen etter på en lørdag.

Var så psykisk syk pga rus at han hoppet i elva for å redde vennen som han trodde druknet gang på gang. Skrevet ut straks han klarnet av rusen tilbake til ny rus og ny innleggelse.

Blir kastet ut av sin leilighet fordi han er så syk at han ødelegger boligen med søppel, skitt, og hærverk.

I kommunen er vi fortørnet over at spesialisthelsetjenesten skriver ut alt for tidlig og uten effektiv behandling.

I spesialisthelsetjenesten er de oppgitt over  at de får samme pasient innlagt gang på gang uten at det er gjort gode oppfølgingstiltak ute i kommunen.

Pasienter transporteres mellom nivåene uten å bli friskere.

Vi har fått et høringsnotat fra Helse og Omsorgsdepartementet. De foreslår bla. å prøve ut i noen pilotkommuner at DistriktsPsykiatriske Senter (Dps) overføres til kommunen. Flere av oss kommuneleger er uenig en slik organisatorisk endring. Det er det mange årsaker til.

Kjære bloggleser jeg vil provosere deg med ett forslag til endring innen psykiatrien:  Jeg foreslår at planlegging, organisering, drift og oppfølging av alle psykiatriske tjenester til pasienter blir helt brukerstyrt!

Tenkt deg en organisasjon planlagt og bygget opp av innbyggere med erfaringer med psykisk sykdom og psykiatrisk behandling. Hvor det ikke er noe Helseforetak, Regionalt Helseforetak eller kommunal tjeneste som styrer tjenestetilbudet men brukere, brukerorganisasjoner, pårørende og pårørendeorganisasjoner som bestemmer alt fra daglig drift av alle tilbud til psykiatriske pasienter fra omsorg til spesialisert behandling.

Det lyder jo helt sprøtt!? Det er sikkert helt umulig å gjennomføre, men det finnes sykehus i verden idag som eies og drives av brukerne (Alaska). Jeg mener vi har tydelige tegn i samfunnet ,og spesielt i helsetjenester til psykisk syke, som viser at organiseringen av oppfølgings og behandlingstilbudet er preget for mye av tre yrkesgrupper: Leger, sykepleiere og økonomer. Det skaper faglig silotenkning eller tunellsyn, uenighet og ineffektiv behandling som ikke bare går ut over pasientene, men også de som jobber der.

Jeg ønsker meg en organisasjon hvor pasientene sjøl bestemmer faglige og økonomiske prioriteringer sammen med pårørende. Hvor fagfolk må bøye seg for brukerstyrets krav og bestemmelser.

Tenk om det var mulig….

 

 

 

HPV, ALU, PKT og litt til?

Litt overrasket, ganske imponert, takknemlig og ikke så lite stolt. En kort oppsummering av følelseslivet for kommuneoverlegen i Øvre Eiker og Nedre Eiker kommune denne uka!

hpv-vaksine_PrimaryAlle kommuner har fått informasjon fra Folkehelseinstituttet om program for HPV-vaksinasjon av alle kvinner født etter 1991. Les om HPV og vaksinasjonsen her. Dette er en naturlig arbeidsoppgave for helsesøstre som jo utfører denne vaksinasjonen i barnevaksinasjonsprogrammet. Litt overrasket innså jeg at det er jo like naturlig for fastleger å finne tid til et slikt tilbud til unge kvinner på sin liste. På IMG_0809AllmennLegeUtvalgsmøte (ALU) fikk jeg et enstemmig «JA!» da vi spurte om dette var en oppgave de kunne påta seg. I en tøff arbeidsdag ventet jeg ikke den positive viljen til å dekke denne oppgaven.

Informasjon, diskusjon, fagutvikling og pizza. Det er ALU møtene. Vi har et godt samarbeid i Eiker kommunene. Kommuneoverlegen har fått sekretærfunksjonen for fastlegenes avtalefestede møter. Vi setter opp sakslista etter ønske fra fastlegene eller innspill fra kommunale tjenester. Ønsker legene diskutere uten oss tar kommunelegene ei pause utenfor møterommet. Det er stort oppmøte på møtene som skjer i en gemyttlig tone, men med tydelig tilbakemeldinger til oss i kommunen som vi å ta med videre inn i kommuneadministrasjonen.

I ALU-møtet diskuterte fastlegene en stor ekstrabelastning de har fått med de nye fraværsreglene i videregående skole. Dette må jeg komme tilbake til. Makan til uhensiktsmessige regler som spiser av fastlegenes kapasitet! Skolebyråkrati som kan gå ut over andres helse…

avansert_klinisk_sykepleie_masterVi er helt avhengig av motiverte og inspirerte ansatte for å bringe fagutviklingen videre i kommunen. Jeg mener dette er et av kommunelegens viktige arbeidsområder. Vi kan ikke stoppe opp i vår lokale utvikling av fagoppgaver fordi samfunnet rundt oss hele tiden kommer med nye utfordringer, nye løsninger, annerledes sammenhenger og økonomiske vanskeligheter. Denne uka fikk jeg en epost fra en sykepleier som tar belastningen med å videreutdanne seg innen avansert klinisk sykepleie. Hun lurte på om jeg hadde noen tanker, ideer eller planer som kan passe med den kompetansen hun vil få. Jeg ble selvfølgelig kjempeglad. Først over å bli spurt, men deretter over at vi har en ledelse i etaten som ønsker bidra til at motiverte ansatte tar slik videreutdanning og ikke minst imponert over en ansatt som tar utfordringen i ekstraarbeidet og belastningen i et slikt studium på toppen av en tøff arbeidsdag. I en fattig kommune som vår mener jeg fokuset på fagutvikling er riktig for å løfte våre ansatte slik at vi ikke graver oss ned i problemene dårlig råd presser på oss. Kjempespennende å få bidra til å ta i bruk nye metoder og videreutvikle tjenestene våre. Jeg er ikke så reint lite stolt av å bli spurt og at kommunelegefunksjonen trekkes inn både av ansatte og ledere i videreutviklingen av våre tjenester.

Jeg er blitt bedt å lede ei arbeidsgruppe som skal se på et samarbeid mellom Øvre Eiker og Nedre Eiker kommune om drift av et Psykososialt KriseTeam (PKT). Vi var nesten ferdig og har blitt enig om en plan/beskrivelse av teamet. Igjen stod organisering av teamet. Jeg har sett for meg to aktuelle løsninger som skapte litt uenighet i arbeidsgruppe. Jeg klarte ikke se andre løsninger som kunne være bedre og presset på under møtet for å få fram en enighet. Skulle dette virkelig ende i en låst uenighet? Vi satt på overtid i møtet da forslaget om en mellomting mellom mine to forslag kom fram. Er det mulig? Kan vi administrere en mellomløsning? Hva med økonomien? På overtid tegnet vi opp et nytt forslag med fokus på fordeler for innbyggerne og teammedlemmene i begge kommunene. Det kan gå! jeg fikk med meg forslaget tilbake for å skrive det inn i forslaget vårt. Ikke mitt, men vårt forslag, midt mellom de to opprinnelige. Det likte jeg.

Denne uka ble avsluttet med telefon fra en ansatt i våre tjenester som ringte om en bruker som ble akutt syk og trang ambulanse. Godt de har laget retningslinjer for hvordan de skal oppføre seg. Forbilledlig arbeid! Pasienten ble fort bra på sykehuset og kom tilbake til tjenesten samme dag! Vanskelige vurderinger i forhold til en selvmordstruet person måtte min kollega jobbe med mot slutten av dagen. Vi konfererer oss i mellom og blir enig om hvordan vi skal forholde oss. Vi må kunne stå trygt på våre faglige vurderinger både hvis det går bra og hvis det går galt.

 

Kommunelegens berg og dalbane

Noen ganger føles det som tur i berg og dalbane på høy hastighet. Noen ganger hjertet i halsen, rett etter vondt i magen for så å få et kriblende glad løft. Deretter et kast inn i hodepine. Det er en beskrivelse av arbeidsuka mi, ikke en tur på Tusenfryd. Det har vært et høyt tempo gjennom uka. Startet opp med en koordinert aksjon for å hjelpe en innbygger med store problemer. Jeg har bidratt med å  koordinere, snakket med våre tjenester om mulighet for å hjelpe en som ikke vil ha hjelp og som var i fare for å få helseskader pga sin sykdom og boforhold. Det gir virkelig en god følelse når alle som involveres innstiller seg på å hjelpe. Sjøl om det koster for mye penger, ikke  egentlig er deres oppgave  og kan ha en risiko for at vi ikke lykkes, så strekker ansatte seg fra topp til bunn i kommuneorganisasjonen. Hjertet i halsen for om vi klarte å gjennomføre det. Boblende glede over at det gikk så bra!  Det er en hyggelig del av jobben når jeg kan bidra med litt koordinering av tjenester og ansatte som trår til.

Vondt i magen når jeg får beskjed om en smittesak som kan føre til mye arbeid og undersøkelser av mange barn. Vondt for foreldre å gå å vente på prøvesvar men jubel når testene viste seg å være negative, barnet er friskt og vi kan slappe av. Ved matbårne alvorlig smittsomme sykdommer får vi oppringing fra Folkehelseinstituttet. De får melding fra laboratoriene når det er oppdaget «en allmennfarlig smittsom sykdom». Overlegen fra Folkehelseinstituttet forklarer situasjonen. Vi får god veiledning i hvordan vi skal følge opp. Jeg må hente opp faglitteraturen å lese meg opp på sykdommen, smittemåter, behandling og oppfølging av enkeltpersoner og miljøet rundt dem. Det mest spennende er å vente på prøvesvar. Da får jeg tid til å beregne hva vi i verste tilfelle må jobbe med. Det er rart med det. Jeg beregner alltid ut fra det verste som kan skje sjøl om det sjelden blir så ille.

Berg og dalbanen kaster meg fra smittevernarbeid inn i organisasjonsutfordringer. Jeg liker å bidra  der hvor linjelederne har utfordringer i sin organisasjon. Det er nesten alltid faglige utfordringer der hvor det også er organisasjonsmessige utfordringer. Det er ganske likt tradisjonelt doktorarbeid; Miljøets innvirkning på enkeltmennesker og konsekvenser av samspillet. Det er godt at jeg som oftest er godt kjent ute i organisasjonen og lett får tilgang til å prate med folk. Hvis linjeleder ønsker det bistår jeg så godt jeg kan. Ofte får jeg frie tøyler til å sette meg inn i situasjonen. Jeg er alltid påpasselig med å gjøre det i samsvar med, og i avtale, med linjeleder. Organisasjonsendring er spennende, men det er sannelig også ganske frustrerende. Hvordan vi skal kunne ta vare på motivasjon, inspirasjon og de ansatte som er aktive i å videreutvikle tjenesten er den største utfordringen jeg så gjerne vil bidra til å løse. Hodepinen lurer.

Akkurat nå er vi to kommuneoverleger som jobber på spreng. Vi har ikke enda planlagt samarbeidet og teamet kaver i massevis av oppgaver og utfordringer. Vi må holde ut litt til for vi har satt av en planleggingsdag hvor vi skal prioritere og fordele. Det skal bli spennende. Forhåpentligvis en opptur!

Glede over å bidratt til å hjelpe en av våre svakeste og syke innbyggere . Vondt i magen etter å ha pratet med to fra psykisk helsetjeneste om en bruker med symptomer som bekymrer oss både for personens helse og andres helse. En vanlig kommuneoverlegedag med gleder og sorger og et stabilt høyt arbeidstempo. Skal du holde ut i denne jobben må du finne ditt balansepunkt og la gledene veie mer enn sorgene. Finne nokpunktet som Per Fugelli beskriver.

 

Ferie, planlegging og politiklem

IMG_0637
I sjekta på vei inn til sommerhuset.

Jeg har tatt ut 6 ukers ferie i sommer! Jeg pleier alltid å ta ut mest mulig ferie når også resten av kommunen tar ut ferie. Jeg har tatt ut fire uker tidlig i ferien, jobbet to uker midt i juli før jeg tok ut to uker nå mot slutten av ferieavviklingen i kommunene. Jeg har rundet 60 år og har fått en ekstra «seniluke»! For meg er det den tida i året hvor jeg girer ned, fjerner meg skikkelig fra jobbracet og kobler hjernen over på å lese krimbøker, pusle med ei gammel sjekte og starter dagene med friske morrabad i sjøen.

I alle år hvor jeg har vært aleine har jeg også vært tilgjengelig for jobben på mobiltelefon. Det har alltid betydd en del telefoner i ferien og ikke samme mulighet for å koble av fra jobb som når vi nå igjen er to hvor vi kan dekke opp for hverandre. Jeg har oppdaget «stillefunksjonen» på iPhonen som gjør at bare de telefonene jeg legger inn i mine favoritter kommer gjennom. Der har jeg valgt ut de viktigste telefonene fra jobb og nummerne til familien. De andre har kollega Anne Hilde fått når hun har vært på jobb og jeg på ferie. En flott funksjon!

Som regel finnes det kun en kommunelege i en liten til middels kommune. Det er flest slike kommuner i Norge. Derfor må som regel han eller hun være tilgjengelig også i feriene. Jeg har hatt det slik i 25 år. Sjøl om jeg opplever det som en liten belastning fordi jeg har vendt meg til det skaper det en del uro i familiens ferieavvikling! Å få en kollega man stoler på, eller en stedfortreder funksjon i avtale med nabokommuner, kan være viktig for muligheten for kommunelegen til kunne hente seg inn igjen etter en travel vinter og vår.

IMG_0738For meg betyr lange frokoster, litt olje på fingrene, gode bøker og tid til familien veldig mye for å kunne trives i resten av årets spennende kommunelegesesong. En langsom picknick med årets bær kjøpt av strålende blide jenter, som gjerne tar Vipps-penger når jeg ikke har kontanter til nyplukkede jordbær og bringebær, gir overskudd som varer nesten helt til oktober!

Ferie for meg er altså å slappe av, strekke tiden litt, senke pulsen og nyte langsomheten og være sammen med familien.

Nå er feriebordet ryddet bort. Jordbærene nesten helt slutt og bare litt is spandert i lunsjen av Anders i avdelingen smaker av sommerferie. Jeg har tatt fatt på høstens jobb- utfordringer.

Hele kommunelegeteamet startet opp sammen på mandag. Det boblet i hjertet hele mandag formiddag når vi diskuterte høsten og planla opplegget for en planleggingsdag. Dette blir spennende! Kommuneoverlege Anne Hilde og rådgiver i miljørettet helsevern, Kjersti, har jobbet noen måneder og har begynt å bli kjent. Derfor vil vi bruke en dag til å planlegge fordeling av fagområder og arbeidsoppgaver. Kommunene våre (og ikke minst vi selv) trenger vite hvem av oss som har hovedansvaret for de forskjellige fagområdene. I forkant av planleggingsdagen må vi gjøre hjemmeleksa og notere alle de store og små arbeidsoppgavene vi utfører uten at vi egentlig har tenkt gjennom en fordeling av dem. Spesielt Frøydis, som er merkantil saksbehandler, og jeg gjør mange oppgaver kjapt og uten å tenke over det fordi vi er blitt vant til det over mange år. På planleggingsdagen får vi prøve gå gjennom dem og diskutere oss fram til en fordeling.  Jeg gleder meg til å avklare fordelingen. Det kommer til å sette meg på prøve fordi jeg må holde opp med «bare å gjøre» det når en oppgave dukker opp. Planleggingsdagen blir en av høstens viktige dager!

Jeg fikk klem av en politimann på fredag! Jeg tilbød en skikkelig bamseklem fordi jeg ble tittelert «unge mann». Jeg, 60 år gamle kommunelegen, brøt ut i et utbetenkt; «Tusen takk, vil du ha en klem?». Jeg tenkte det vil skremme unna en erfaren, solid og fleipete politimann med ubarbert hake, men det ble jeg som  ble skremt da svaret ble gjengjeldt med en skikkelig bamseklem. Jeg setter stor pris på en sånn tone og holdning i et samarbeidsmiljø. På møtet med lensmannen gikk vi gjennom sommerens hendelser hvor politiet har jobbet med brukere de har bekymringer for i forhold til psykisk helse. Vi kommunelegene tar med oss bekymringsmeldingene tilbake og kontakter fastlege eller andre tjenester i kommunen for oppfølging.  Det er mange gjengangere som det er vanskelig å nå fram med hjelpetiltak overfor, men vi når fram til noen enten med psykiatrisk behandling, rusbehandling og noen ganger ved at politiet får satt inn personen til soning. Det siste har faktisk hjulpet flere rusmisbrukere ut av det verste destruktive rusmisbruket.

Jeg er i gang med høsten og utfordringene vi står foran. Jeg kan love for at ingen av dagene denne uka eller ukene framover kommer jeg til å bruke tid i arbeidsstillingen du ser på bildet under!

IMG_3255