EB-profilDenne bloggen har artikler helt tilbake til 2005. Det er mye stoff og mange emner som er tatt opp. Bruk søkefunksjonen til høyre og søk med søkeord som beskriver det du leter etter og alle artikler som inneholder dette vil komme opp under hverandre.

Hvis du ønsker snakke med meg eller komme med konkrete spørsmål kan du sende det på epost til: einar@kommunelegen.no

Lykke til!

 

«Nå har jeg fått meldt sju positive kornatester!» Min kollega kom tilbake til møtet vi satt i med telefonen i handa og med et stresset uttrykk i ansiktet. Pulsen steg hos oss alle tre. Vi skjønte straks at dette var et utbrudd som vi må prøve å stoppe så fort som mulig. » Vi fordeler personene vi må ringe til og gir beskjed til smittesporer om at har blir det mye å gjøre» Min andre kollega hadde allerede lagt til side det vi holdt på med og funnet fram sin mobil. Hun tok bilde av notatblokka hvor alle navnene var skrevet ned. «Jeg tar de tre første-» Hun ble avbrutt av en ny telefon. Den åttende smittede ble meldt fra laboratoriet.

Så heldig at vi alle var samlet til teammøte i Samfunnshelse! Vi ryddet unna det vi jobbet med og fordelte oppgaver raskt: Ringe indekspersoner (den som er smittet) gi beskjed til rådmann/ kriseledelse, avtale med smittesporer om at de måtte kalle inn flere smittesporere, registrere i smittesporingsprogrammet, melde til MSIS, melde utbruddet til Folkehelseinstituttet, avklare spørsmål og tiltak med smittesporerne og svare mediene som ringer.

Denne dagen gikk fort sjøl om arbeidet fortsatte utover kvelden med siste telefon ved 22 tida. Da hadde smittesporerne sporet seg fram til over 90 nærkontakter til de smittede. De møter mange utfordringer i arbeidet både å finne fram til folk og avklare hvordan de skal forholde seg. Beskrivelsene av karantenereglene er tydelige på Folkehelseinstituttets nettsider, men de dekker slett ikke alle situasjonene og personlige forhold vi møter. Det blei mange diskusjoner hvor vi kommuneoverlegene må ta ansvaret for avgjørelsene ut fra et smittevernfaglig standpunkt hvor vi prøver ta hensyn til den enkeltes hele helsesituasjon.

Det blir mye etterarbeid også etter utbrudd. Vi lærer etterhvert som vi jobber og må justere oss å sikre at vi alle sammen forholder oss nogenlunde likt til like situasjoner. Det er ikke enkelt når det kan være 10 smittesporere i hver sin telefon og tre kommuneoverleger. Ledelse blir ekstra viktig under slike hendelser.

Samme uke har vi videomøte med Folkehelseinstituttet hvor kommuneoverleger over hele landet møtes på skjermen. Vi fikk høre om andres langt større utbrudd enn det vi fikk erfare. Riktignok vet vi ikke hvor mange nærkontakter som er smittet enda, men andre kommuner har hatt mye større utbrudd som vi får trekke erfaring fra på videomøtet. Godt med så nær kontakt med kollegaer og superspesialistene inne på FHI!

Det er ikke mye tvil om at det er i sosiale sammenkomstene koronaviruset sprer seg. Vi ser at enkle tiltak som avstand, hoste- og håndhygiene og at folk holder seg hjemme som får symptomer begrenser utbrudd. Allikevel skjer det smitte sjøl om de fleste er påpasselige. I våre kommuner er utestedene flinke til å overholde smittevernreglene og gjør så godt de kan med å følge opp når promillen stiger med påfølgende kortere og kortere meter. Det søkker litt i meg når jeg får tilbakemelding om enkelte skjenkesteder som «gir blaffen» i reglene. Jeg er usikker på hvordan vi skal avdekke det og hvilke tiltak vi skal gjøre. Nærmer vi oss å lage lokal forskrift som i Bergen og Oslo? Kortere åpningstider, evt stenging av skjenkesteder har store økonomiske konsekvenser. At enkelte ikke overholder smittereglene bør ikke gå ut over alle? Smittespredningen er på vei oppover og jeg venter bare på neste utbrudd. Jo flere som blir smittet jo større er sjansen til at vi også får smitte inn i institusjoner og til innbyggere som ikke tåler en infeksjon med koronaviruset. Jeg stenger heller skjenkesteder enn å stenge sykehjem for å forebygge smitte inn til gamle sårbare grupper!

«Det er fra mikrobiologen. Vi har en som har testet positiv på koronatesten til deg». «Hei jeg ringer fra smittesporingsteamet i Ullern bydel i Oslo og har en nærkontakt til deg». «Jeg ringer fra Laagendalsposten. Jeg har hørt at det er en ny smittet i kommunen?» «Hei! jeg er nærkontakt til den som er koronasmittet. Nå lurer jeg på om mine barn kan gå i barnehagen i morra?» «Jeg er rektor på skolen hvor det er registrert en smittet lærer. Jeg må gi beskjed til alle foreldrene før i morgen tidlig. Skal vi stenge skolen?» » jeg leder et regiment med HV soldater på øvelse hvor en har fått symptomer på covid19. Hvordan skal jeg gå fram her i deres kommune?»

Det er spennende og utfordrende å være kommuneoverlege for tida. Det er jo slike situasjoner vi kommuneoverleger både er utdannet til å håndtere og noe av det vi er mest motivert til å arbeide med. Det siste halvåret har mesteparten av jobben handlet om koronapandemien. Vi har den kunnskapen og lovmessige myndigheten kommunene trenger for å bekjempe pandemien ute i hver kommune.

Spørsmålene i henvendelsene i innledningen kommer svært ofte etter at vi er gått hjem fra kontoret. Som noen få kommunearbeidere kan vi ikke legge fra oss telefonen på kontoret men er i beredskap hvert døgn hele året. En beredskap som ikke har vært belastende i det hele tatt… før nå. Det er jo mange i kommunen som går i vakt-turnus, og mange som har vakter for å dekke hendelser som skjer utenfor kommunal kontortid. Det er få kommuneleger som har det. Det er ingenting i min arbeidsavtale med kommunen som tilsier at jeg skal være tilgjengelig for smittearbeidet med korona utenfor kontortid. Allikevel forutsetter regjering, Helsedirektorat, sykehus, laboratorier, bedrifter, tjenester, ansatte, publikum og medier at kommunelegen er tilgjengelige døgnet rundt når det gjelder koronapandemien. Og vi er det.

Vi er heldige i Samfunnshelse som er tre kommuneleger som dekker kravene i Folkehelseloven, Helse og omsorgstjenesteloven, Smittevernloven til enhver tid. I de fleste kommuner er kommunelegefunksjonen dekket av en kommuneoverlege som stiller opp og gjør så godt hun, eller han, kan når det dukker opp nye henvendelser som beskrevet i innledningen her. Noen kommuner har etablert egne smittesporingsteam, egne smittesporingstelefoner og vaktordninger for kommunelege / smittevernlegefunksjon. De fleste kommuner har imidlertid ikke avklart hvordan de skal dekke kommunelegefunksjonen utenfor kontortid. Vi har egentlig kun standard kommunale arbeidsavtaler og kan legge fra oss telefonen på kontoret kl 1530 og gå hjem.

Pandemien setter kommunelegefunksjonen på prøve. Den har vart, og kommer til å vare, lenger enn noen beredskapshendelse vi har hatt etter krigen. Lovverket tar ikke hensyn til arbeidstid, sentrale avtaler tar ikke hensyn til arbeidsbelastning utenfor kontortid, departement, helsedirektorat eller helseforetak tar ikke hensyn til hvordan kommunelegefunksjonen dekkes. Den blir jo dekket! Vi kommuneoverleger får ros for jobben vi gjør. Det blir sagt at vi er en viktig del av dugnaden samfunnet gjør for å bekjempe pandemien, men for helsearbeidere er dette ikke en dugnad. Vi gjør jobben vår så godt vi kan for å hindre at innbyggere blir alvorlig syke eller dør. Det er klart at jeg tar telefonen fra laboratoriet på lørdag kveld for å hindre at andre kan bli smittet av en potensielt farlig sykdom…..

Jeg har begynt å tenke på hvor lenge vi kan holde ut å jobbe slik. Som leder i Samfunnshelse er det klart jeg må jobbe for at tida som går bort av fritid, familietid og ferietid i det minste skal kompenseres som andre beredskapstjenester. Samtidig arbeider jeg for at vi skal få til interkommunale ordninger som kan lette arbeidsbelastningen med smittevernarbeidet og sikre en faglig god tjeneste for innbyggerne når den trengs i kampen mot SARS-cov-2 viruset. Det er et dilemma egentlig, at man må sitte utenfor kontortida å jobbe med slike ting da det ikke er nok tid innenfor kontortida fordi den fylles med koronasaker.

Denne helga har min kollega påtatt seg å ha «pandemitelefonvakt». Hun avsluttet kontordagen på fredag med å ta imot en ny smittet i en av våre kommuner. Jeg håper det blir en stille helg.

Smittevernvakta på Folkehelseinstituttet ringte tilbake akkurat da jeg hadde satt meg ned ved bålet og KaffeLars. Under ei stor furu som tok av for høstregnet diskuterte vi karantenereglene for nærkontakter til personer som har testet positivt på koronaviruset. Det er godt og viktig for oss kommuneoverleger, eller smittevernleger, at vi har tilgang til de beste fagfolka inne på Folkehelseinstituttet alltid. Jeg følte at jeg trang litt støtte på å ta legevaktslege og legevaktssykepleier ut av karantene etter at det hadde vært i nærkontakt med en som testet positivt. Det viste seg at personen hadde hatt Covid19 for tre uker siden og testet positivt også da. Jeg tolket dette som at testen reagerte på viruspartikler etter å ha gått gjennom sykdommen og at den positive personen ikke var smitteførende. (Viral shedding?) Det fikk jeg raskt bekreftet i en hyggelig samtale med bakvakta på Smittevernvakta. Jeg kunne ringe tilbake til legevakta og, lettet, fortelle at legevaktslegen og sykepleieren som hadde vært i nærkontakt med den koronapositive pasienten kunne komme tilbake i jobb. Det er sårbart på legevakt når vi må ta ut ansatte og beordre andre til å avslutte velfortjent helgefri for å komme tilbake til ekstravakter! Sittende under den våte furua med rykende fersk kaffe i den ene handa og mobiltelefonen i den andre fikk jeg avklart både med laboratoriet og kollega i nabokommunen om situasjonen. Labben for å dobbeltsjekke testen etter anbefaling fra Smittevernvakta, kollegaen for å viderebringe informasjonen om innbyggeren i «hans» kommune. At det er jeg som har «smittesporingsvakt» i våre kommuner denne helga er ikke til hinder for en tur i skauen! Vi har ingen betalt beredskapsvakt i Samfunnshelse, men må fordele arbeidsbelastningen når pandemiutfordringene varer så lenge og krever så mye arbeid alle ukedagene uke ut og uke inn. Det går ut over fritida og familien. Det er slett ikke alltid at det passer så godt at telefonene kommer når man har satt seg ned ved et varmt bål og nykokt kaffe!

I Samfunnshelse dekker vi fem kommuner med ganske forskjellige utfordringer i forhold til lokalet smittepress. Øvre Eiker ligger med ryggen opp mot Drammen med mye smitte. Sammen med Kongsberg er det mye inn og utpendling innover til Oslo. Oppmerksomheten og tiltakene må tilpasses ganske annerledes enn i Numedalskommunene hvor det er null lokalsmitte, men hytteturister fra smitteområder som Oslo og Bergen som er innom butikker og serveringssteder. Vi kommuneoverlegene snakker sammen om hvilke tilpasninger som er viktige i de forskjellige kommunene. Restriksjoner som er helt nødvendige i en kommune virker etterhvert ganske unødvendige i en annen kommune.

Bilde lånt fra Sykepleien

En av de største utfordringene jeg opplever nå er hvordan vi skal forhindre at smitte kommer fra miljøer med smitte inn i sjukehjem, omsorgsboliger og innbyggere som er spesielt sårbare. Allerede har vi gjort erfaringer med at isolasjon og utestenging av besøkende kan belaste pasientene hardt. Er det lov å vurdere livskvaliteten i livets siste fase opp mot faren for å blir smitte med SARS-cov-2? Vi er bare nødt til å gjøre så godt vi kan å finne en balansegang mellom individuelle behov og hva det er praktisk mulig å få til med den bemanning og lokaliteter vi har. I kommuner med liten eller ingen smitte må vi slippe opp på restriksjonene samtidig med at vi må ha ekstra fokus på faren ved at pårørende og ansatte utsetter seg for smitte i andre kommuner, land eller sosiale sammenhenger før de kommer på besøk til våre mest sårbare innbyggere. Vi må tørre å spørre den enkelte og kreve at de tar hensyn.

Det var på en måte godt å lese at president Trump også var blitt smittet av koronaviruset. Det viser så tydelig at viruset slett ikke tar hensyn til sosial status, penger eller arbeidssituasjon. Det er enkle forholdsregler som skal til for oss alle. Det er til og med enkelt å gjennomføre hoste- og håndhygiene, avstand og holde seg vekk når man blir syk! Det gjelder til og med for USAs president! Mange er blitt slepphendte, allikevel legger jeg merke til at de fleste har lagt inn rutinene når de er ute i butikker og serveringssteder. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å bli mer utfordret på smittespredning lokalt framover. Det er bare å erkjenne at ikke alle er like flinke til å forebygge smittespredning over tid. Vi blir nødt til å leve med viruset, lokale utbrudd, lokal smittesporing med restriksjoner i nærmiljø for korte perioder før vi kan slippe opp igjen. Vi får en vaksine som jeg håper alle takker ja til. Allikevel tror jeg «Korona» er en sykdom vi bare må lære oss å leve med på lik linje som influensa.

«Har du en god gammeldags blyant, viskelær og blyantspisser?» Jeg spør Inger som er rådgiver i miljørettet helsevern på nabokontoret til mitt. Selvfølgelig har Inger det. Jeg setter meg ned på eget kontor og tegner. Det på slutten av arbeidsdagen og jeg har akslet meg litt tid til å tegne!

Jeg er jo ingen kunstner, jeg er kommunelege med et ansvar bla. for å sikre at influensavaksineringen i kommunen kan skje på forsvarlig måte også i pandemitider.

Planlegning for Flesberg skole – «Skattekista»

Mine tegneferdigheter skal bare brukes på å tegne inn hvor og hvordan vi skal kunne bruke den nye flotte skolen på Lampeland både til influensavaksinering og massevaksinering for korona når det kommer vaksine. Utfordringen ved å vaksinere mange når vi har korona smittevernregler er ikke sjølve vaksineringen, men køen inn til vaksinatørene og ventetida i de 20 minuttene alle må vente etter at de er blitt vaksinert. Legekontoret har gitt beskjed om at de ikke klarer å gjennomføre vaksineringen på samme måte som tidligere og jeg er blitt spurt om jeg kan bidra. Jeg tok det opp i kriseledelsen som allikevel møtes ukentlig for status om koronapandemien og fikk forslag om å ta en befaring på «Skattekista» som den nye skolen heter. Den vant prisen som «Årets idrettsanlegg 2020» og vi er stolte over det flotte skole – idrettsanlegget.

Kantine og kafe/bibliotek til influensavaksinering og idrettshallen til massevaksinasjon blir nok mitt forslag tilbake til kommuneledelsen og fastlegene.

Mine skriblerier på tegningene jeg har fått må jeg kombinere både med å regne ut hvor mange vi klarer vaksinere i timen og å regne ut hvor stort areal/mange stoler vi må ha med 1-2 meters mellomrom for de som skal vente før eller etter vaksineringen. Jeg nærmer meg et forslag da telefonen ringer fra en av medlemskommunene våre. Kan jeg bli med på et besøk til sjukehuset for å forhandle med dem som vil skrive ute en meget dårlig pasient tidligere enn vi og pasienten er i stand til? Ja visst kan jeg det, hvis det kan hjelpe.

Ofte er hverdagen akkurat sånn. Spesielt i disse dagene hvor vi er mottakere av positive koronatester. Av en eller annen grunn får vi ofte svar mellom 15-16 på dagen. Ofte får vi dem om kvelden. Laboratoriet jobber døgnet rundt og har nettopp klart å bedre svartid som var blitt uakseptabelt lang. Vi har ikke flere kommuneoverleger å sette inn i vårt arbeid med å ta imot svarene og å begynne jobben med smittesporing. Vi er heldige som er tre som deler på det, allikevel er det slitsomt å alltid være i beredskap for koronatester døgnet rundt, hver dag. Vi har ingen vaktturnus og beredskapen vi har er beregnet på å være tilgjengelige for store katastrofer og kriser, ikke pandemikriser som står på over mange måneder. Det er ikke mulig for oss å avspasere all overtida så lenge vi har pandemien.

Jeg har ikke ønsket en fastlagt vaktordning som binder meg om min familie slik jeg hadde det i alle åra jeg hadde legevakt. Det har ikke vært noe problem å stille opp ved store alvorlige, men kortvarige, hendelser. De er sjelden.

Smittesporing (Bilde lånt av Haugesund avis)

Nå for tida dreier jobben seg om å være bekymret for hvor de neste smittede vil være. Vi får stadig meldt nærkontakter til smittede i andre kommuner. Selvfølgelig ringte labben om to smittede akkurat da kollega Ane var på vei hjem. Noen timer overtid og en etterfølgende diskusjon om hvor vi registrerer smittede som bor, eller oppholder seg, i en annen kommune men er registrert i folkeregisteret hos oss. Vi registrerer i Fiks smittesporingsverktøy de som bor hos oss og de vi følger opp. Vi sender e-melding til fastlegens journal og vi gir beskjed til andre kommuner når det er nærkontakter som bor der. MSIS melding blir fylt ut og sendt til Folkehelseinstituttet. De registrerer alltid på folkeregisteradressa. Godt vi har smittesporere som hjelper oss og følger opp nærkontaktene. De gjør en kjempejobb!

Det er klart at det bekymrer oss om vi skulle få et utbrudd slik de har opplevd i Moss, Indre Østfold og i Bergen. Det krever langt mer ressurser enn vi har nå derfor jobber vi for å få til et interkommunalt smittesporerteam. Ihvertfall smittesporere fra alle medlemskommunene i Samfunnshelse som vi kan jobbe sammen med så vi blir samstemte i registrering og oppfølging av smittede og nærkontakter.

Selvfølgelig ble det meldt en smittet til i helga. Kommuneoverlegen i Kongsberg fikk utfordringen. Selv om Ane Wigestad Kvamme er ny kommuneoverlege i Kongsberg og ansatt i Samfunnshelse er hun kjapt blitt dreven på smittesporingen. Vi prater om oppfølgingen hun har avklart med den smittede. Sjøl prøver jeg skyve Korona bort i tankene mine å tenke på andre ting. Ikke så helt lett.

Livet er en balansegang! Ikke minst privat, men det hører ikke hjemme i kommunelegebloggen. Kommunelegebalansegang derimot er en kunst jeg opplever det er viktig å lære seg og bli god på. Jeg tror slett ikke jeg er noen god utøver i den kunstformen, men jeg har synspunkter og erfaringer som rett og slett har formet meg som kommuneoverlege. Det er viktig å være god til å balansere som kommunelege. Balansegangen gjelder nesten alle områder, men jeg tenker at følgende er viktigst:

  • Arbeidstida mi
  • Hvilke oppgaver jeg påtar meg
  • Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver
  • Kompetanseheving

Arbeidstida mi er sjelden på 37,5 t/uke. Det varierer selvfølgelig mye fra over det dobbelte i pandemitider eller beredskapssituasjoner til bare litt over. «Bare litt over» skjer som oftest fordi det i de 7,5 timene alle andre også jobber så er det vanskelig å få ro til å sitte stille foran pcen å gjøre saksbehandling i fred. Det tar jeg ofte før kl 08. Det er jo litt i ubalanse allerede fordi det gir et tydelig inntrykk av at jobben kan gjøres i ei normert arbeidsuke. Jeg fører timeregnskap og liker egentlig å ha timer jeg kan avspasere når det passer meg, men jeg føler jo konstant at jeg skulle gjort litt mer og vært litt mer grundig. I Koronatider er det slett ikke noe dugnad jeg gjennomfører når jeg jobber mye. Det er en kompetent jobb hvor jeg enten må få avspasert eller utbetalt overtid. Mer balansering mellom å få nok hvile for ikke å bli for sliten, gjøre feil og bli lite hyggelig å være sammen med. Jeg har mitt balansepunkt når det gjelder arbeidstid. Kanskje litt for mye mot å si ja til litt mer arbeid. Jeg vil så gjerne rekke mest mulig, men det viktige er at jeg kan holde ut over tid så jeg ikke sliter meg ut og ikke orker mer. Jeg har vært nesten (!) utbrent tidligere og det skremte meg hvor lite jeg sjøl var klar over hvor utslitt jeg var blitt. Andres balansepunkt er et helt annet sted, men du må være klar over hvor ditt er.

Hvilke oppgaver jeg påtar meg er like vanskelig som med arbeidstida. Jeg er litt for mye ja-menneske og har måtte trene meg opp til dels å ikke påta meg noe som ikke klart ligger til jobben og innse at jeg ikke kan rekke alt jeg har lyst til å si ja til innenfor rimelig normal arbeidstid. Jeg har noen av de mest spennende opplevelsene fra arbeidsoppgaver som var i utkanten, noen ganger utafor, mitt kjente fagfelt. Det er smigrende, spennende og morsomt å bli spurt om noe nytt! Allikevel tror jeg at jeg er blitt flinkere til å se helheten og innse at jeg må dempe noe annet hvis jeg tar inn nye oppgaver. Det er ingen enkel øvelse. Kommunelegefunksjonen inneholder så mange tunge oppgaver at ingen enkeltperson klarer å dekke alle. Se oppgavene her. Allikevel mener jeg at jeg har nådd langt ved å tenke over hva jeg sjøl synes er mest spennende å jobbe med for så å prioritere det øverst. Smittevern er noe av det mest spennende jeg jobber med og det passer ihvertfall godt i disse pandemi-tider! Samtidig er jeg svært opptatt av likeverdighet, rettferdighet, toleranse og respekt som mine viktigste verdier som jeg legger til grunn for mine valg. I dagens arbeid med Korona bruker jeg dette aktivt for å prioritere hvilke arbeidsoppgaver jeg sier ja til og hvem jeg sier nei til.

Det siste halvåret har jeg fått opplever hvordan det er å jobbe i et team med flere kommuneoverleger, rådgivere i miljørettet helsevern og saksbehandler. Det er en god opplevelse å kunne diskutere utfordringer vi står overfor og bli enige om hva det er vi må prioritere. De store linjene planlegger vi i halvtårlige planleggingsdager. Hver uke møtes vi til temamøter hvor oppgaver, problemer og faglige spørsmål diskuteres.

Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver kan jeg ofte ikke styre sjøl. Jeg har alltid vært opptatt av at jeg gjør en jobb grundig. Jeg har måtte sikre meg at det jeg gjør er helt skikkelig utført. Det har ført til lange arbeidsdager og at det har tatt lang tid å gjennomføre oppgaver. Sakte har jeg innsett at det nok ikke er bra for de jeg jobber for heller at jeg må gjøre alt 100% . Arbeidet med de siste 20% krever alt for mye krefter og tid. Noen ganger er det helt nødvendig å gjennomføre 100%, men i mye av vårt arbeid er 80% mer enn godt nok. Jeg har f.eks. ikke dårlig samvittighet lenger hvis smittevernplanen og pandemiplanen ikke blir rullert hvert år. Vi må uansett tilpasse tiltakene slik vi har måtte gjøre med koronapandemien.

Jeg er opptatt av at kommunelegen skal være tilgjengelig. Derfor er en av oppgavene jeg er opptatt av skal dekkes 100% å svare på telefoner. Jeg er ofte opptatt og kan ikke svare. Som oftest kan jeg svare under et møte med et raskt trykk på sms-svarfunksjonen om at jeg ringer tilbake når jeg er ledig. Når jeg ER ledig går jeg gjennom tapte anrop og ringer opp igjen. Jeg oppnår vel aldri 100% for det er noen som ikke svarer når jeg ringe tilbake, men da har jeg i hvertfall prøvd.

Behover for Kompetanseheving slutter aldri. Samfunnet endrer seg stadig og vi kommuneleger er bare nødt til å følge med. Først og fremst innen medisinen, men like mye i samfunnsutviklingen. Hva som er aktuelt akkurat nå er rett og slett vårt arbeidsfelt. Det stopper ikke ved hva vi kan høre med stetoskopet. Vi må følge med hva som er aktuelle utfordringer i kommunen vår og koble det opp mot den kunnskapen som finnes i medisinen. Alt for ofte finnes det ikke noe og vi må bruke «sunn fornuft». Altså vår vurdering av situasjonen sett med et medisinsk blikk. Må man f.eks. ha korte negler uten neglelakk i barnehagen pga koronapandemien? Ikke hvis det ikke var like viktig før pandemien, tenker jeg. En barnehage er ikke en helseinstitusjon med syke mennesker, men en flokk med gjennomsnittsmennesker som bør ha samme hygienestandard i barnehagen som ellers i samfunnet. Det er så mange andre faglige utfordringer som vi må kunne noe om! Jeg er spesielt opptatt av alle de andre fagfeltene som finnes i kommunene. Svært mange av dem betyr mye for folkehelsa i kommunen og jeg mener det er nødvendig kompetanse for en kommunelege å kjenne til hvordan de jobber. Derfor har jeg ofte hospitert hos dem og håper jeg kan begynne med det igjen når det roer seg litt koronasmitten.

For tida er smittevernfaget det aller mest aktuelle mens koronapandemien raser. Jeg har lenge lurt på om angsten for smitten er verre en sykdommen. Det kommer flere og flere rapporter om skadevirkningene av «generell lock down», mennesker som ikke har fått helsetjenestene de har trengt, firmaer som sier opp ansatte, lediggang, rus og psykiatri som ikke behandles. En viktig bieffekt av virusets skadevirkninger i samfunnet. Det ser ut til at vi nå har et samfunn som ikke helt klarer å takle enkle smittevernregler, men som slår til sterkt bare mediene skriver om nye smittede. Noe de gjør ofte med fete bokstaver. Vi må leve med virussmitte mange måneder framover. Det må kunne gå an å skjerme våre mest sårbare uten at vi stenger ned samfunnet hver gang vi får en klynge med smittede. En kunnskap vi bygger opp etterhvert som pandemien sprer seg.

Det er spennende, utfordrende, frustrerende, mange ganger hyggelig, noen ganger trist, slitsomt, inspirerende og tilstede hele tida: Arbeidet med å følge opp SARS-cov-2s sniking rundt i landet vårt med akutte lokale herjinger. Jeg har en veldig spennende og givende jobb for tida! Korona spiser seg inn i nesten hele arbeidstida mi, dukker opp lørdagskvelder, kupper søndagsmiddagen, dytter vekk glade barnebarnlyder og forstyrrer meg ved kaffebålet ute i skauen. Dette er ikke en dugnad for oss kommuneoverleger! Det er en omfattende jobb som vi setter æra vår i å gjøre til det beste for de sårbare i samfunnet vårt. For tida går det langt ut over arbeidstid og langt inn i familie og fritid. Over hele landet, i hver kommune, er det kommuneoverleger som jobber svært mye mer enn den kommunale stillingen tilsier.

Jeg er stolt av å representere ei yrkesgruppe som for tida betyr mye for innbyggerne våre. Ute i de fleste kommuner er kommuneoverlegene også smittevernleger. Vi følger opp faglige anbefalinger fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Der vi kan bidrar vi til gjennomføring av tiltak. Sjøl om det er linjeledelsen i kommunene som har ansvar for gjennomføringen har koronapandemien vist hvor viktig det er at kommunene har tilgang til solid medisinsk-faglig kompetanse når det skal gjøres vurderinger og valg. Dette er en del av vårt fagområde og en av hovedgrunnene til at alle kommuner er pålagt ved lov å ha en kommunelege.

Jeg opplever daglig at vår styrke er at vi kjenner kommuneorganisasjonen så godt. Vi kjenner folka ute i tjenestene og de veit hvem vi er. Det er ingen kommuneoverlege som kan gjennomføre alle oppgaver som ligger til kommunelegefunksjonen aleine. Vi er nødt til å samarbeide med alle de andre ansatte i tjenestene. Det nytter lite å planlegge en luftveisklinikk eller være med på å legge til rette for test-enheter hvis det ikke er motiverte folk som kan utsette seg for innbyggere med koronasmitte og kle seg i smitteverntøy som er ubehagelig, varmt og slitsomt å jobbe i dag ut og dag inn. Det er jo slett ikke bare i helse og omsorg disse folka finnes. Jeg møter dem daglig i alle tjenester, fra vann og avløp til skole og barnehage. De er der fra kommunedirektør og nedover. Jeg er slett ikke sikker på om innbyggerne kjenner den arbeidsinnsatsen som blir gjort for å få hjulene til å gå rundt til tross for alle hindringene korona legger for oss!

Alt det arbeidet er ikke dugnadsarbeid. Det er seriøst faglig arbeid utført av folk som er glade i jobben sin og med ambisjoner om å opprettholde tjenestekvaliteten til innbyggerne til tross for koronarestriksjoner. De gjør en stor jobbinnsats.

Dugnadsarbeidet er det innbyggerne som gjør ved å vise solidaritet for de sårbare menneskene blant oss som kan bli alvorlig sjuke hvis de blir smittet. Som i alt dugnadsarbeid er det noen som er flinke og andre som gir blaffen. Sånn er vi mennesker. Vi står oss sjøl nærmest og tar liten notis av at et gammelt skrøpelig menneske dør av pustestans inne på et sjukehjem til tross for stor arbeidsinnsats fra slitne helsearbeidere. Det er ikke mye omtanke som skal til for å begrense smittespredning. Noen ganger, når jeg er sliten av å jobbe med covid19- problematikk, blir jeg oppgitt av å høre om de som «gir blaffen» i de enkle forholdsreglene vi blir oppfordret å følge. Så dukker fagmannen opp i meg og ber meg roe meg ned. Det er sånn vi mennesker er. Ikke noe å forundre, eller frustrere, seg over. Det er en del av årsaken til smittespredningen. Jobb videre Einar!

Jeg er heldig som jobber i team med fem andre personer. Heldig fordi vi kan diskutere og dele, men også heldig fordi vi kan avlaste hverandre og hjelpe hverandre. Etableringen av Samfunnshelse; interkommunal samfunnsmedisins enhet for Kongsberg, Øvre Eiker, Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg kom akkurat da vi trengte den mest og har vist seg å fungere. Mye av årsaken til suksessen er nok fem kommuner med vilje, motivasjon og interesse for å få til samarbeidet om kommunelegefunksjonen.

Jeg gleder meg over å jobbe i en stilling det er så behov for. Visst er det slitsomt men også svært motiverende og spennende. For meg er kanskje det mest motiverende å jobbe i samarbeid med alle de flinke fagfolka som er nødvendige for å få kommunale tjenester til å fungere overfor innbyggerne. Jeg ønsker at de skal få den respekt og forståelse for hvor viktig det er at de står i belastningene koronapandemien skaper. Det er mange som er slitne men som allikevel står på!

De siste månedene har jeg fått oppleve på kroppen hvor viktig kommunelegefunksjonen er ute i kommunene. Det er kommet overveldende mange råd, veiledninger, forskrifter og lovendringer fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og regjeringen. Her ute i verden, hvor du og jeg bor, sliter veldig mange med å tolke dette inn i sin egen hverdag. Kommuneoverlegene i alle landets kommuner jobber på spreng for å tolke og tilpasse de sentrale vedtakene. Tom B. Sundar, kommuneoverlege i Nannestad og leder i Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam) og Anne Helene Kveim Lie, førsteamanuensis ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, Universitetet i Oslo og styremedlem i Norsam har skrevet om oss i Dagens Medisin. Jeg opplever daglig hvor viktig kompetanse vi kommuneoverleger har ute i kommunene. Kombinasjonen av lokalkunnskap og samfunnsmedisin er avgjørende viktig for hvordan vi har håndtert og skal håndtere epidemier og pandemier som koronapandemien.

Jeg mener det ikke er mulig å gjøre en god jobb i kommunelegefunksjonen hvis jeg ikke også kjenner godt til hvor og hvordan de jobber som utfører tiltakene og handlingene vi gi råd og veiledninger til. Hvis du har lest i bloggen tidligere har du sett at jeg er veldig opptatt av å få oppleve på kroppen hvordan ansatte som dekker noen av de viktige funksjonene i kommunen har det. Jeg vil så gjerne få oppleve litt av hverdagen til ansatte som vi er helt avhengige av for at kommunen skal fungere, men som vi ofte tar som en selvfølge. De råd og fortolkninger jeg kommer med får direkte innvirkning på deres hverdag.

Bent Inge Rabben tar ut vannprøve på Fagerfjell vannverk

Jeg har jo ikke kapasitet eller mulighet til å være med alle steder, men jeg har invitert meg inn til de som kan tenke seg å ta imot en «hjelpegutt» i sin hverdag innimellom. Det gir meg verdifull informasjon og kunnskap om hverdagen i funksjoner vi er helt avhengig av i kommunen. For å bli litt bedre kjent både med folk, arbeid og geografi har jeg bla. fått lov å ha en arbeidsdag sammen med ansatte ved drikkevannsforsyningen i to av kommunene jeg jobber i. Det er forbausende mye informasjon jeg får i løpet av en dag sammen med folk som jobber med oppgaver som er helt nødvendige for at kommunen skal fungere! Drikkevann kan vi ikke klare oss uten og jeg er sikker på at du ikke vet hvor komplisert og mye arbeid det er for å sikre at du har god og trygt drikkevann i springen? Alt vannet skal helst også ut av huset ditt til et renseanlegg så du ikke forurenser.

Violeta gir har funnet fram smittevernutstyr og må sikre at jeg ta det på riktig.

Med pandemien under utvikling fikk jeg også invitasjon til å være med en dag på Bergtun omsorgssenter på Rødberg.

Jeg har vært opptatt av hvordan vi skjermer våre mest sårbare innbyggere for smittet med SARS-cov-2 men samtidig klarer å tilpasse hverdagen deres så de ikke blir helt isolert. Det har vært en svært vanskelig balansegang for ledelsen på alle sjukehjem! Siden vi er i en litt roligere fase av smittespredningen fikk jeg lov å hospitere en dag sammen med sjukepleier på institusjonen. Ikke for å være lege, men «pleiemedhjelper» og håndlanger for henne. På Bergtun har de hatt en syk med covid-19. De klarte både å følge opp pasienten og gi et godt opphold fram til frisk igjen uten spredning av smitten. Jeg er imponert over innsatsen, den faglige gjennomføringen og at de klarer opprettholde rutiner og tiltak i hverdagen jeg fikk lov til å oppleve. Det var bare å skifte til arbeidsuniform og småløpe etter en travel sjukepleier. Jeg fikk noen gode opplevelser fra å måtte kle meg i fullt smitteutstyr til bestilling av nye medisiner via internett. I hyggelige samtaler fikk jeg god forståelse både av jobben de gjør og hvordan sjukehjemmet er organisert. Etter min mening grunnleggende viktig for forståelsen av min egen funksjon som kommunelege.

På vei hjem fra jobb fikk jeg se en kø foran bygningen som huser Vinmonopolet. Jeg ble bare nødt til å ta et bilde av dette som så tydelig viser nødvendigheten av at noen må tolke sentrale retningslinjer inn i den kommunale virkeligheten. i samme bygning gikk kunder inn og ut til matbutikken på andre siden av gangen, mens polkundene pent måtte stå i kø ut på torget. Det gav meg noe å tenke på mens jeg ruslet hjem til en smitterolig pinsehelg. Trygg på at dyktige ansatte i kommunen sikrer helsa både til oss alle, men også spesielt for de som er aller mest utsatt for alvorlig sykdom pga pandemien som fremdeles er rundt oss.

Heldigvis! Hele Norge puster ut litt fordi vi har klart å slå ned koronaviruset. Regjeringen har satt i gang en gradvis tilbakevending til normale tilstander. Fokuset blant tjenester, bedrifter og innbyggere er å komme seg tilbake til slik det var før korona.

Veilederne og anbefalingene endres nesten fortere enn hva vi klarer å få med oss ute i kommunene. Der hvor statens anbefalinger er uklare eller tvetydige sikrer de seg ved å skrive at vurderinger skal gjøres i samarbeid med kommuneoverlegen. Lokalt er det vi som sitter på smittefagkompetansen, men ofte også forvaltningen av smittevernloven. Jeg opplever ansvaret som tungt og vanskelig. Vi er mange kommuneoverleger rundt om i landet og hver og en av oss presses av alt fra enkelt innbyggere til store bedrifter for at deres aktivitet skal godkjennes av oss.

«Kan jeg slippe karantene etter at jeg har hentet bilen jeg har kjøpt i sverige?», «Kan mine ansatte fra Polen gå på jobb uten å være i karantene?», «Kan vi arrangere kultursamlingen selv om det kommer 70?», «Jeg har en nabo som jobber på ei hytte som har litauiske skilt på bilen sin. Kan han være her?», » Det er ikke mulig for oss å kontrollere om gjestene er husstandsmedlemmer. Er det greit at stolene står tett inntil hverandre når bordene står med en meters mellomrom?», » Kan vi kommer med hjemmelaget mat til vår gamle far på sykehjemmet?» Vi opplever alle mulige forskjellige utfordringer innen de anbefalte retningslinjene som er laget for å forebygge ny økning i smitten med SARS-cov-2.

Skal jeg være «snill» eller «streng»?

Jeg prøver å ha mitt fokus på mulighetene for at smitten kan øke igjen, men presses hele tiden mot å slippe opp. Jeg forstår så godt behovene for å vende tilbake til samfunnet vi hadde før koronapandemien spredde seg. Allikevel føler jeg sterkt på ansvaret for å forhindre ny økning i spredningen. Derfor blir mitt hovedfokus å skjerme de sårbare. Da må jeg kanskje være litt streng der hvor konsekvensene for smitte er størst. Samtidig venter jeg bare på et nytt smittetilfelle. Da må jeg bidra til at det raskt begrenses med strenge tiltak i smitteoppsporingen. TISK= Test, Isolasjon, Smitteoppsporing, Karantene. Velger skolen en større kohortinndeling av elevene blir konsekvensen større hvis et barn eller ansatt tester positiv. Flere må i karantene. Foreløpig føler jeg at det er greit å være «snill» så lenge jeg føler meg trygg på at jeg kan få kontroll ved å reagere «strengt» hvis vi får nye positive tilfeller.

Det er en stor bekymring at vi vurderer så forskjellige rundt om i kommunene. I Samfunnshelse er vi fem ansatte som diskuterer disse spørsmålene hver eneste dag. Vi har også kontakt med andre fagfolk i digitale samarbeidsfora. Allikevel må det blir forskjeller fordi kommunene er så forskjellige i organisering, geografi, befolkning og smittepress.

Det blir spennende tider framover. Jeg bare håper folk tar hensyn til hverandre og opprettholder smittevernreglene.

telephone-operatorVi får svært mange henvendelser til Samfunnshelse fra våre medlemskommuner. De kommer fra barnehager og skoler, idrettsforeninger og bedrifter, ansatte i helsevesenet og teknisk etat, men ikke minst fra enkelt-innbyggere. To av våre medarbeidere svarer på spørsmål og søknader sammen med oss tre kommuneoverlegene hele dagen. Spørsmålene spenner fra bryillupsarrangement til rengjøring av kontorlokaler og alt der i mellom. Vi svarer så godt vi kan, og i bunnen er det jo en bekymring for smitte med SARS-cov-2 som er årsak til spørsmålene. Det er kanskje naturlig og for eksempel spørre oss om man kan slippe karantene hvis man vil dra fra utlandet til vår kommune. De fleste spørsmålene dreier seg om fortolkninger av Covid-19 forskriften og alle veilederne som er gitt ut fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og bransjene sjøl. Jeg sliter bare med å finne ut hvor alle veilederne kan hentes og hvilke som er ferdiglaget.

smittekjedenDet er slett ikke alltid logisk å bruke kun smittevernfaglige vurderinger på hva som kan tillates eller ikke. Det er ikke logisk at hvem som helst skal kunne gå inn i butikker eller sitte på serveringssteder mens offentlige kontorer er stengt. Det er mange andre vurderinger som legges inn enn de smittevernfaglige, men det er bare disse vi er fagkompetente på. Så prøver vi å tolke regelverk og veiledere så godt vi kan. Vår fordel er at vi kan samkjøre vurderingene i våre fem medlemskommuner. Samtidig følger vi med på egne diskusjonsgrupper for oss fagfolk som samler kommuneleger fra hele landet.

…. men er det vi som har ansvaret for å sikre at ikke koronaepidemien blusser opp igjen i våre kommuner?

Det er regjeringen med Helsedirektoratet som har valgt de restriksjonene som ble vedtatt fra 12. mars. Ikke alle tiltak var like godt fundert i kunnskap som allerede fantes om utbredelse av epidemier. Folkehelseinstituttet beskriver en nedgang i smitteevnen i epidemien (fallende R-tall) allerede i begynnelsen av mars. Tiltakene som var anbefalt allerede tidlig i spredningen av pandemien var de enkle generelle tiltakene alle innbyggere kan gjennomføre. God håndhygiene, god hostehygiene og å holde avstand.  Vi har fått kontroll over pandemiens utvikling i Norge. Det har kostet, og koster, svært mye både i penger og ikke minst i menneskelige kostnader, men det fikk folk til å være veldig flinke med egenhygiene. Nå står vi foran en kjempeutfordring hvor staten trekker tilbake de kostbare og inngripende restriksjonene. Vi kommer til å stå igjen med den enkeltes vilje og evne til å opprettholde de enkle, men effektive, smittevernreglene:

  1. Hold deg hjemme når du blir syk
  2. God hoste- og håndhygiene
  3. Hold avstand til de som ikke står deg nærmest

Det er ditt ansvar å hindre at vi får en ny alvorlig bølge med smitte som kan være farlig for de sårbare gruppene i samfunnet. Det er bare hvis vi alle sammen er like flinke at vi unngår denne nye bølgen. Undersøkelser viser at det kun er under ca 2% av befolkningen i Oslo som er blitt immune mot SARS-cov-2. Det er helt sikkert enda mindre i resten av landet. Vi kan ikke ha stengte skoler og barnehager, bedrifter som ikke kan være virksomme og ensomme mennesker innestengt i sine boliger i flere måneder (-år?) framover til vi får vaksine som kan beskytte oss.

Det er klart vi fagfolk fortsatt skal hjelpe til med å tolke regler og veiledere rundt koronapandemien, men det er du som har ansvaret for å overholde de enkle forholdsreglene. Det må nok føre til at du må tenke litt annerledes i livet ditt og driften din. Gjør du ikke det blusser smitten opp igjen.

Jeg ønsker ikke være «smittepoliti» ute blant folk. Det ansvaret må alle ta. Først og fremst ved å følge reglene, dernest ved å reagere overfor de som ikke gjør det, på en saklig måte. Vi gjøre ikke dette for oss sjøl, men for hverandre. Omsorg og hensyn til våre medmennesker bør være grunnlag for at vi klarer å gjennomføre dette på samme måte som hele Norge reagerte etter de forferdelige hendelsene i Stortingskvartalet og Utøya i 2011.

Det er hverken regjeringen, helsedirektoratet eller kommuneleger landet over som har ansvaret for at vi takler denne pandemien. Det er ditt ansvar.

be-responsibel

 

I de fleste kommuner er kommuneoverlegen både smittevernlege og kommunelege. I to måneder har jeg nesten bare jobbet som smittevernlege sammen med de andre i Samfunnshelse. Å være smittevernlege dreier seg først og fremst om å vite hvordan smittsomme sykdommer oppfører seg. Hvordan vi avdekker, behandler og forebygger.  Det er i stor grad et teknisk fag hvor fokuset er å finne årsaken til smitte og bekjempe den.

smitteustyrSmittevernfaget har fått en bratt læringskurve med SARS-cov-2 viruset. Spesielt fordi vi ikke har god forskning og kunnskap om viruset. Det er mye forskning på vei som spriker i mange retninger, spesielt fordi covid-19 sjukdommen arter seg forskjellig i forskjellige land. De voldsomme bildene fra de landene hvor viruset har herjet verst skremmer alle. I Samfunnshelse enheten har vi gjort et tydelig faglig valg om å følge Folkehelseinstituttets vurderinger med råd og anbefalinger. Til tross for mange andre fagfolks synspunkter og holdninger mener jeg det er de beste fagfolkene og vurderingene vi har i Norge. Jeg er imponert over stødigheten folkene i Folkehelseinstituttet har hatt gjennom utviklingen av sjukdommen fram mot dagens kunnskap om smitte med SARS-cov-2. Jeg ser det som min rolle som smittevernlege i våre kommuner at mine smittevernfaglige vurderinger følger Folkehelseinstituttets. Vi har heldigvis også god kontakt inn mot dem når vi står fast eller lurer på faglige utfordringer.

TISK er Folkehelseinstituttets strategi framover. Det er blitt forkortelsen vi må gjennomføre så godt vi kan ute i kommunene hvor folk bor: Test – Isolasjon – Smitteoppsporing – Karantene

Smittevernlegens fokus er å avdekke hvem som kan bringe smitten videre. Vi må teste så mange vi kan med symptomer. Vi må isolere dem fra de sårbare gruppene vi kjenner. Spesielt våre gamle. 90% av de som dør er over 70 år. Dernest de som har underliggende sjukdommer som gjør covid-19 farlig for dem. For alle oss andre er smitten lite farlig. For hver person vi finner med smitte må vi sjekke etter nærkontakter som kan ha fått smitten. Smitteoppsporing er en stor oppgave for smittevernlegen. For å forhindre at smitten kan spre seg må vi sette nærkontaktene i karantene.

Fokus for smittevernlegen er å bekjempe den smittsomme sykdommen.

Som kommunelege må jeg se videre ut over den tekniske kunnskapen om å bekjempe et virus. Kommunelegen er samfunnsmedisiner og skal se på hva som er bra eller negativt for innbyggernes helse. Det er da bekjempelsen av koronaviruset blir vanskelig. Jeg er opptatt av om tiltakene for å hindre smittespredningen blir så inngripende at de kan påføre folk andre helseutfordringer. Vi kjenner fra mye forskning at det å miste jobb, konkurser og økonomisk uføre kan føre til psykisk sykdom, rusproblemer, til og med selvmord. Vi vet hvor mye barnehage og skole betyr for å hjelpe barn som har vanskelige familieforhold eller har spesielle behov. Å bli stengt borte fra barnehage og skole og kun være avhengig av hvor godt familien fungerer går alltid ut over de som allerede har psykiske, fysiske eller sosiale utfordringer. Jeg er glad skolene og barnehagene er i drift igjen og håper det normaliseres raskt.

Som kommunelege mener jeg det er viktig å ha et solid verdigrunnlag å jobbe ut fra. Jeg har tenker mye på det og er glad for at jeg føler meg trygg på mine egne holdninger. Det er i tider hvor samfunnet blir utfordret sånn vi ser nå at de grunnleggende verdiene blir viktige. Jeg har skrevet om det flere ganger tidligere i bloggen fordi jeg er så opptatt av verdigrunnlaget som grunnmur for daglige vurderinger og avgjørelser som kommunelege (fra en påskehilsen tre år tilbake)

Når vi snakker om sårbare grupper i forhold til å bekjempe koronaviruset må vi ta med både de som er sårbare for å bli alvorlig sjuke og dø og de som kan få alvorlige reaksjoner og sjukdommer pga tiltakene vi setter i gang for å bekjempe pandemien. Konsekvensene av tiltakene vi setter i gang kan komme etter lang tid.  Det gjør det vanskelig å vurdere effekten på koronasmitten opp mot konsekvensene i samfunnet lenge etter at covid-19 sjukdommen er under kontroll.

Vi er heldigvis på vei tilbake til et samfunn hvor vi igjen kan være sammen sosialt og få tilbake viktige samfunnsfunksjoner. Dessverre er allerede skade påført både bedrifter, organisasjoner og kulturtiltak. Nå står vi over for utfordringen med å kunne skjerme de sårbare i samfunnet ved å opprettholde de enkleste smitteverntiltakene:

  1. hold deg hjemme når du blir syk med luftveissymptomer
  2. håndhygiene og hostehygiene
  3. begrens antall personer du har nærkontakt med, avstand 1 m

I kommunene kommer vi til å drive mye med TISK framover:

Test – Isolasjon – Smitteoppsporing – Karantene