Tid er mangelvare

Denne uka er et godt eksempel på hvordan livet for en kommuneoverlege i travle tider. Det dreier seg om mangel på tid og følelsen av utilstrekkelighet, men også glede over følelsen av å kunne bidra i andres arbeidsdag.

Aller først lurer du kanskje på at jeg noen ganger titulerer meg som kommunelege andre ganger som kommuneoverlege. Ikke det? Så vil jeg allikevel fortelle deg at lovverket definerer at hver kommune skal ha en «kommunelege» (Folkehelselovens § 27), men forhandlinger mellom KS og Legeforeningen har gitt oss tittelen «kommuneoverlege». Fritt valg! Jeg liker best å være kommunelege fordi da er jeg liksom kommunens lege og sjøl om jeg har tittelen «overlege» er jeg ikke faglig overlege for andre leger sjøl om jeg kan være linjeleder for dem.

Kriseteamet har vært i aksjon også denne uka. Koordinering av tjenester og bidratt til at en familie fikk kontakt med behandlere fra spesialisthelsetjenesten for å få hjelp til å forstå sykdomsbildet før selvmordet. Jeg jobber med å holde meg litt i bakgrunnen sjøl om jeg klør etter å delta. To medlemmer av Psykososialt KriseTeam (PKT) har fulgt opp og vært med på å overføre oppfølging til andre tjenester. Familiehuset har overtatt noe med psykolog og helsesøster, fastlegene følger opp og jeg mener saken er et lærebokeksempel på hvordan PKT skal følge opp.

Vi har fått to nye psykologer i den ene kommunen og jeg har møtt dem begge. Allerede i full aktivitet innen hver sine områder. Jeg gleder meg over to så sterke faglige personer  og føler det nesten som en lettelse fordi vi vil komme til å kunne utfylle hverandre.  utfordringen blir å rydde til til å kunne møtes for å snakke sammen om felles områder også. Første møte er satt!

En hel dag med politiske møter hvor jeg fulgte mine saker fra partssammensatt møte før formannskapet til fagkomitemøtet (= hovedutvalg) for helse og omsorg på kvelden.

Flere telefoner med tuberkulosekoordinator om en ny pasient med lungetuberkulose. han var ikke kjent hos oss fra før, men oppdaget av en våken fastlege som ble mistenksom på langvarig hoste og sjekket med lungerøntgen og IGRA test (blodprøve for å oppdage tuberkulosebakterien). Da ble det fort flere telefoner for å få noen i miljøet rundt indekspasienten til å sjekke seg.

Min kollega jobber på høygir for å sikre drifta på legevakta. Vi har stadig vakante legevakter som noen ganger ikke dekkes og 3 ganger har ført til at legevakta måtte stenge siste 3 mnd. Mange ganger har de blitt besatt i siste time ved velvillig innsats fra fastleger eller vikarer som vi må betale ekstra. Samtidig må vi forberede en vanskelig sommerferie. Blir det mulig å få leger nok?

Med et enstemmig vedtak i formannskapet om å fortsette en egen legevakt etablerte vi ei arbeidsgruppe som skal jobbe fram praktiske løsninger. Vi starter allerede nå arbeidet sjøl om det endelige vedtaket ikke kommer før i kommunestyret. Det er mye arbeid som må gjøres for å få til den nye ordningen!

Pandemiplanen må oppdateres og jeg klemmer inn litt tid til å jobbe med det samtidig med at vi planlegger en øvelse i den ene kommunen. Virksomhetene oppfordres til å oppdatere sine planer og vi bruker ROS analyser til å legge grunnlaget for planene og tiltakene. Det er spennende og lærerikt, men tar tid!

Hei kollega! Det er bare så vidt jeg får snakket med min kollega fordi vi er travle på hver vår side. Fikk ikke til teammøtet på mandag fordi jeg måtte i et annet møte. Godt vi er sjølgående i dette teamet!

Jeg fikk til en lunsj hvor jeg kjøpte maten i rådhusets kantine. Det er så hyggelig! Kjøpte med nybakt brød og fikk en hyggelig prat med folka fra Eiker Vekst som jobber der.

Krisefølelsen kom da mobiltelefonen takket for seg og ble stum. Det er først da jeg opplever hvor avhengig jeg er av alt jeg har på telefonen! Fra avtalekalenderen til togbilletten ved siden av alle tekstmeldingene og telefonsamtalene! Fikk ordnet en lånetelefon så jeg er til å få kontakt med ihvertfall…

Medarbeider samtale med sjefen helt på slutten av fredagen. På vei hjem plinget det i mobilen uten at jeg hørte det på sykkelen . En som gjerne ville diskutere en vanskelig situasjon. Jeg beklager det må vente til seinere!

Sånn gjør man da ikke som kommuneoverlege?

Huff, jeg gjorde det. Det var faktisk ganske planlagt, men det var et brudd på etikette. Feil oppførsel og et følelsesutbrudd.  Utbruddet skjedde i formannskapet og skapte direkte reaksjoner og kritikk fra politikerne. Jeg beklager det nok ikke, men det var ikke korrekt oppførsel av en saksbehandler fra administrasjonen overfor folkevalgte.

Eller var det?

Jeg er veldig opptatt av at kommuneoverlegen skal stå for saklighet, grundighet og at saksframlegg til politisk behandling ikke bare skal være med faglig høy standard. Jeg er også opptatt av å følge ganske streng rutine for hvordan saksbehandler oppfører seg; nøytralt, høflig og saklig i møter.

Denne gangen gjorde jeg altså ikke det.

Vi er også bare mennesker og jeg mener det må være lov å vise sin frustrasjon i enkelte saker som betyr mye. Enkelte ganger er det verd å tre ut av den litt servile korrekte saksbehandler oppførselen og vise at en sak betyr så mye at følelsene synes. Ja faktisk mener jeg det er riktig å vise at vi kommuneleger også setter faget vårt så høyt at det kan skape følelsesmessige reaksjoner når politikerne velger helt andre begrunnelser for sine vedtak.

Defor ble jeg så sint og skuffet at jeg tok det ut på politikerne i et offentlig politiske møte. Det blir nok lenge til neste gang, men å kunne være så ærlig er også en av de forhold som gjør at jeg trives så godt over mange år i disse kommunene. Gjennom alle de årene jeg har jobbet her har jeg vært innom latter, frustrasjon men aller mest høflighet og saklighet. Jeg er aldri i tvil om min holdning når et vedtak er gjort. Det blir alltid lojalt fulgt opp og utført så godt jeg kan.

Nå lurer du sikkert på hvilken sak som fikk meg så frustrert? Det er ikke poenget når jeg skriver om dette. Jeg skriver dette for å vise hvor viktig det er at vi kommuneleger oppfører oss korrekt og saklig overfor politikere og i offentligheten og sikrer oss at vi kjenner regler og rutiner for hva som er korrekt oppførsel. Til tross for dette må det være lov å vise at vi bare er mennesker vi også som er sterkt opptatt av å bruke vår kompetanse til det beste for våre innbyggere.

 

 

Kommunereformlege

Hvorfor er det sånn at noen kommuner har små kommunelegestillinger, bruker kommunelegefunksjonen lite og mener de ikke ha så mye bruk for funksjonen mens andre kommuner utnytter kommunelegefunksjonen fullt ut og litt mer?

Svaret kan være enkelt, mener jeg. I en kommune hvor funksjonen brukes lite

  1. Kjenner de ikke til hva de kan bruke kommunelegefunksjonen til og hvordan den skal benyttes
    eller
  2. Det er kommuneleger som ikke er så interessert i de samfunnsmedisinske oppgavene

Jeg tror det er mest av det første og selfølgelig mener jeg det er mer komplisert enn en slik forenkling. Allikevel er det sånn at den enkle versjonen viser til at kommunelege-funksjonen er lovpålagt gjennom Lov om helse- og omsorgstjenester §5.5 og Folkehelseloven §27. Lovteksten viser til hva kommunelegen skal gjøre, pålagt i lov:  Smittevernloven § 7-2,  Lov om psykisk helsevern § 3-1. Det ser egentlig ganske lite og overkommelig ut og noe som kan skrives inn i kommunale planer og legges til en hvilken som helst lege vi har i kommunen som får tittelen kommuneoverlege.

hand-folkHvis du setter deg skikkelig inn i kommunelegefunksjonens oppgaver blir det mer. Vi rekker ikke alt i våre kommuner. Hele denne bloggen dreier seg om å beskrive hva kommunelegen , bør og kan gjøre i en kommune. Jeg har egne sider om det her, men dette er et utdrag:

Oppgaver som forutsetter at kommunen ha ansatt en lege til å gjennomføre oppgavene:

Oppgaver der kommunen bør ha ansatt en lege til å gi råd eller ha ansvar for gjennomføring av oppgavene

Oppgaver der kommunen kan ha ansatt en lege til å gi råd eller ha ansvar for gjennomføring av oppgavene:

Jeg påstår altså at mang en kommuneadministrasjon ikke kjenner til dette eller de liker ikke at en lege, spesialist i samfunnsmedisin, skal ta seg av dette. Jeg opplever ofte at jeg tillegges mer makt og innflytelse enn jeg egentlig har i de to organisasjonene jeg jobber i. Jeg er veldig tydelig på at kommunelegen er en medisinsk faglig rådgiver. En funksjon som skal brukes til å gjøre kommunal administrasjon og tjenesteyting enda bedre. Vi samfunnsmedisinere har en kompetanse som egner seg spesielt godt i samarbeid med alle de andre faggruppene som ledelsen i kommunale organisasjoner er nødt til å ha for å legge grunnlag for å yte gode tjenester til innbyggerne våre.

WebSpesielt i store kommuner er det en utfordring å få til at medisinskfaglig rådgivning som dekker alle tjenestene i storkommunen. Ofte deles den opp i mange små legestillinger som spres tynt ut over i organisasjonen. Det er det samme som å si at den er uviktig i drift og utvikling av tjenestene.

Jeg vil klart og tydelig formidle min erfaring om at et godt faglig miljø er til det beste både for kommunens ledelse, kommunal organisasjon og legene som skal jobbe der! På samme måte som vi har samlet helsesøstre, hjemmesykepleiere, institusjonssykepleiere, økonomer, rørlegger og de fleste andre faggrupper!

Det er klart at skal man ha sterke og tydelige fagmiljøer må vi legene også ha en holdning hvor vi oppfører oss, utfører oppdrag og profilerer oss som rådgivere for linjeledelsen. (Hvis vi ikke sjøl har linjeleder oppgaver)

kommunereform-statløveJeg har alltid vært opptatt av dette. Allikevel opplever jeg igjen at det blir spesielt aktuelt igjen i denne tida med kommunereformer og sammenslåinger av mindre kommuner rundt store kommuner. Jeg ser at holdningene til kommunelegefunksjonen igjen preges av at i mange kommuner vurderer den ikke som så nødvendig, «bare» en lovpålagt, byråkratisk, funksjon som vi kan spare inn på ved å la de små stillingene effektiviseres bort i storkommunens organisasjon.

Det bør være omvendt. Kommunesammenslåinger er gyldne muligheter til å samle medisinskfaglig rådgivning til funksjonelle, solide fagmiljøet for videreutvikling av storkommunens tjenester og funksjoner!

Til deg som er, eller vil bli, kommunelege. Ta initiativ! Grip sjansen til å vise at du har en kompetanse kommunen trenger! Sørg for at lovpålegget om å ha en kommunelege er nyttig og fornuftig! Søk kollegaer i andre kommuner og søk samhold og støtte for å tilby din kommune en nyttig og nødvendig funksjon for nyorientering av tjenester eller drifte dagens tjenester best mulig!

Påskekommunelegehilsen 2017

Hva betyr påsken for deg? En kristen høytid med Jesus død og oppstandelse. Den stille uke med forberedelsen til påskehøytida. Jeg tilhører den stor gruppa som er glad for påskefri fra jobb med noen dager på fjellet på hytta, årets siste skiturer og håp om påskesol og en god krimbok i solveggen. Det er en høytid med plass til å fylle opp energinivået i begynnelsen av våren. Kommunelegehilsener er alltid lange grublerier så har du dårlig tid ønsker jeg bare å hilse deg som er innom her i bloggen med:
påskekyllinger-1

For deg som vil bruke litt tid i den stille uka kan du jo lese mine påskegrublerier nedover siden her? Dette er nok mer en sjølransakelse med et håp om at du som leser kan bruke det i din jobbsituasjon.

Jeg bruker påsketida til å gruble litt. En litt personlig påskejobbgrubling om mitt eget grunnlag for den jobben jeg gjør som kommuneoverlege.

Familien er det aller viktigste i mitt liv. Det har jo egentlig ikke noe med min jobb som kommunelege å gjøre vil du kanskje si. Men det er helt feil. Det er ikke noe som virker så kraftig inn på min hverdag som hendelser i min familie. Jeg ser så ofte i jobben hvor viktig familiehendelser og familieforhold er for hvordan mennesker har det. Det er på dette grunnlaget jeg fyller jobben min «i gode og onde dager».

Påskeferie med familien på skitur. Det er en situasjon som fylle meg med masse god energi. For meg helt avgjørende for at jeg skal fungere godt. Litt av familien samlet på påsketur; kaffe og pølser på bål, sol på en bar flekk midt i snøen. Minner som jeg kan hente fram igjen når jeg trenger dem. Det viktigste er å være sammen med de som betyr mest.

Også i kommunelegejobben må jeg ta hensyn til hvordan jeg har det i forhold til familien. Det er lett når forholdet er godt, men jeg må jobbe mye med meg sjøl i forhold til jobben de gangene det ikke går så godt fordi noen er sjuke eller andre forhold gjør det vanskelig. Det er en erkjennelse jeg må ta med meg inn i forhold til de jeg forholder meg til på jobben også. Forholdet til familien er det viktigste i livet vårt. Det vil uvergelig virke inn på hvordan vi utfører jobben vår, kapasitet og fokus. Tar vi ikke hensyn til det kan mye gå galt.

Jeg har tidligere skrevet om hva jeg synes er mine viktigste verdier. Jeg er ganske overbevist om at det er viktig å ha et godt gjennomtenkt verdigrunnlag som grunnleggende for kommunelegejobben. Jeg mener det faktisk er grunnleggende for det meste vi gjør som mennesker i vårt sammensatte samfunn.

«For meg er

4 av de viktigste verdiene jeg prøver grunnlegge mitt liv på og dermed også hvordan jeg fyller jobben og hvordan jeg tenker om utvikling av jobb, organisasjon, samarbeidsrelasjoner og mitt forhold til alle rundt meg egentlig.»

Siden jeg skrev blogginnlegget om verdier i desember 2012 er det et forhold til jeg har tatt med meg som en viktig verdi: Ydmykhet. Jeg føler jeg er nødt til å utvide verdilista mi med en verdi som stiller litt mer krav til meg sjøl og hvordan jeg utfyller kommunelegerollen. Ærlighet, rettferdighet, respekt og toleranse er stolte, sterke verdier. Jeg mener vi også trenger være ydmyke for menneskene vi jobber overfor. Det betyr at jeg ikke bare lytter til andre, men at jeg er villige til å legge mer vekt på hva de sier og gjør enn det jeg sjøl mener er riktig og viktig. Med alderen har jeg nok blitt mer oppmerksom på at min kompetanse, erfaring og kapasitet ikke strekker til uten å legge til  litt ydmykhet for andre løsninger og andre måter å gjøre ting på.

Gjennom hele min yrkeskarriere som kommunelege har jeg hatt følelsen av å ikke strekke til. Hvis du leser gjennom hva en kommuneoverlege skal kunne drive med vil du fort se at det nesten ikke er mulig å rekke over alt. Kanskje har det med meg å gjøre? At jeg ikke er raskt nok, jobber for tungt eller ikke klarer begrense meg? Det er nok slett ikke bare i kommunelegefunksjonen det er sånn. Du som leser har sikkert også samme opplevelsen. Jeg er ganske sikker på utfordringen ikke er å rekke over alt, men å prioritere i hva jeg gjør å lære og leve med alt jeg ikke rekker. Jeg pleier å si at min samvittighet ble så dårlig at den døde for lenge siden! Det vanskelige er altså å prioritere riktig på en måte som gjør at frustrasjonen over det jeg ikke rekker blir liten nok til å leve godt med.

Det bygger alltid på grunnmuren av verdier som jeg lever etter hver eneste dag, også når jeg gjør feil.

Jeg er flink til å gjøre feil! Jeg gjør feil ofte; fra en liten teknisk feil i saksbehandlingssystemet som skaper arbeid for andre til feil overfor brukere av vår tjenester. Derfor er jeg opptatt å være åpen for tilbakemeldinger som gjør det mulig for mistakes-are-the-stepping-stones-to-learningmeg å rette opp igjen der det er mulig. Jeg blir lei meg når jeg gjør feil, men mye mer trist blir jeg hvis jeg oppdager en feil jeg burde ha fått tilbakemelding om! Aller mest er jeg opptatt av å forebygge at feil oppstår. Vanskeligheten er å prioritere å jobbe med systemer som kan forebygge feilene. I helsevesenet er vi lovpålagt å jobbe med kvalitetssikring. I arbeidet som kommunelege har vi mye fokus på å jobbe med akkurat det. Det er mye bra kvalitets sikringsarbeid rundt i helse og omsorgstjenestene! Jeg mener det er like viktig at også kommuneoverlegen har systemer for kvalitetssikring. Sjøl om jeg jobber med dette i egen tjeneste merker jeg hvor tungt det er å få gjort det godt nok i en hverdag hvor alle de andre oppgavene krever sitt.

Jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg er heldig som jobber på et sted og sammen med folk som gir meg en god sjølfølelse. Jeg er heldig som lever i en god familie som betyr alt for meg. Sjølransakelsen trenger ikke gå så djupt jeg har nok funnet mitt nivå og min plass. Allikevel merker jeg at hver dag bringer utfordringer hvor jeg må jobbe med meg sjøl. Heldigvis!

Det er nok kommunelegelivet som er sånn. Og hele livet?

 

 

 

 

 

 

Kan kommunal legetjeneste ledes?

To tanker romsterer rundt i hodet på meg mens jeg manøvrerer bilen i trafikken ut fra Drammen. Skal vi virkelig igjen legge masse arbeid i å lage en god prosjektsøknad på midler vi ikke vet om vi får eller hvor lenge vi vil motta? Jeg bråbremser bak en bil som plutselig skifter fil inn foran meg. Pulsen senker seg etter litt. Den andre tanken bryter gjennom prosjektfrustrasjonen. Hva vil rådmannen med et møte om «Ledelse av kommunal legetjeneste» helt sist på på fredagen? Med utgangpunkt i KS Kaupangs rapport : «Kommunal legetjeneste – kan den ledes?» har hun invitert til en diskusjon. Jeg gleder meg til møtet for å fortelle om hvordan vi har jobbet med fastlegeordningen i kommunen, planer vi har og hvordan vi tenker framover.

fastlegeordningJeg kom til dekket bord i forhold til fastlegene da jeg ble ansatt som kommuneoverlege. Individuelle avtaler var inngått med alle fastlegene i en god tone og hadde lagt grunnlaget for et godt samarbeid videre med kommunen. Det forenklet mitt arbeid overfor fastlegene. I «mine» to kommuner er ledelse og administrasjon av legetjenesten lagt til kommuneoverlegen. Det betyr i praksis at en saksbehandler hos oss administrerer   avtaleforhold mens min kollega og jeg planlegger og leder tjenesten i hver vår kommune. Vi har et rett fram, åpent og enkelt samarbeidsforhold til fastlegene. Jeg jobber mye med å oversette fastlegebehov, utfordringer i økonomi og driftssystem inn mot kommuneadministrasjonen og byråkratspråk, helsejuss og kommuneadministrative saker ut til fastlegene.

I begge kommuner har vi utarbeidet et «plan for legetjenesten». Den er min dårlige samvittighet fordi den er ikke ferdigstillet og behandlet siden vi gjorde den nesten ferdig for 4 år siden. Sammen med «Plan for legedekning i sykehjem» som både er ferdigstillet, behandlet og gjennomført har de lagt grunnlaget for hvordan jeg har jobbet med legetjenesten.

Det er en klar fordel å være lege sjøl og ha erfaring fra tjenestene man skal lede. Spesielt fastlegeordningen som er så annerledes enn kommunal tjeneste. Jeg mener vi ikke «styrer» en tjeneste hvor vi kjøper tjenesten av private næringsdrivende. Derimot har vi mye erfaring med hvor viktig samarbeidsklima er, vilje og evne til å lede en tjeneste hvor man ikke kan ha direkte linjestyring.

Den som skal lede en kommunal legetjeneste må ha en forståelse for fastlegenes arbeidssituasjon og det systemet de jobber under fra Fastlegeforskrift, Helfo refusjoner til hvordan det fungerer internt på et fastlegekontor. Samtidig må hun, eller han, være helt innforstått med kommunalt lovverk, budsjett, organisering og tjenester med deres ønsker og behov. Det er ikke nok å være en god leder. Det er heller ikke nok å være en god kommunelege. Du må strebe etter å være begge deler.

Pokker! der gikk jeg glipp av avkjørselen til Hokksund fordi jeg grublet på legetjenesten! Inn i neste rundkjøring og ut mot Hokksund. Det er visst for kort vei mellom Drammen og Hokksund for sånne tanker!
En av de store utfordringene for meg som kommuneoverlege og leder av legetjenesten er å kvalitetssikre samarbeidet med de andre kommunale tjenestene som trenger å samarbeide med fastlegene. Det er ganske forskjellige Fastlege-2fagmiljøer, forskjellige organisasjoner og arbeidsmetoder. Vi jobber mye med å hjelpe til der det er samarbeidsutfordringer. Det gjelder alt fra e-meldinger til pasientmøter. Typisk eksempel på telefonen: En fastlege har en pasient med en diagnose som forklarer atferdsproblemer og en vanskelig livssituasjon, miljømessig, sosialt og personlig. Personen vil ikke ha hjelp og har ikke kontakt med andre enn fastlegen. Hvem kan hjelpe til for å få fram litt hjelp, hva sier jussen og hvordan skal hun gå videre? For en flink fastlege! Vi sjekker ut og kommer tilbake til henne.

Kan Kommunal legetjeneste ledes? Javisst! ikke bare kan den. Den MÅ ledes:

  • Man må forstå fastlegens arbeidssituasjon, økonomiske system og hvordan systemet fungerer
  • Vi må ha en leder i kommunen som er stabil over tid:
    • som kan hjelpe fastlegene til å skjønne det kommunale systemet og tjenestenes behov
    • som er en tydelig oppdragsgiver og som bruker Fastlegeforskriften, Sentrale avtaler og individuelle avtaler som grunnlag for tydelige grenser, avklaringer, oppgaver og oppfølging.
  • Ledelsen i kommunen må sikre at problemer overfor fastlegene tas opp tidlig, tydelig og avklares i samarbeid. Fokus på klagebehandling og avviksmeldinger!
  • Det kommer ikke noe godt ut av å snakke negativt om motparten. Ledelsen i kommunen må dempe slike holdninger både i kommunale tjenester og i legetjenesten. Det dreier seg om respekt for hverandres arbeidssituasjon.
  • En plan for legetjenesten må være grunnlaget for dagens arbeid og retningen framover. Den må selvfølgelig utarbeides i samarbeid med legene.

Jeg småløp fra bilen på parkeringsplassen til rådmannens kontor. 3 minutter for seint, men hun hadde ikke fått kaffen på bordet enda så vi satt alle å ventet på serveringen før møtet startet. Der satt seksjonsleder for Seksjon og samfunnsutvikling hvor vi i legetjenesten er organisert sammen med min kollega. Seksjonsleder for Helse og omsorg sammen med sine virksomhetsledere for institusjon og hjemmetjenester sammen med rådmannen.

Det ble et godt møte. Forskjellig synspunkter og en god diskusjon hvor jeg selvfølgelig glemte meg rett som det var og pratet som en foss. Ergret meg litt over det til jeg sovnet på bussen hjemover. «Nå er vi framme» ropte bussjåføren til meg ved Kongsberg stasjon. Han flirte og lurte på om jeg ville sove ut i garasjen.  Fossepraten hos rådmannen var glemt og erstattet med litt flau engstelse over om jeg hadde snorket.

 

KommunelegeMotivasjon

Hvor går grensa for hva naboer skal tåle av lukt fra en bolig? Når er en helsetjenesten uforsvarlig? Kan vi la være å teste noen som har vært innom en tuberkulosepasient med IGRA test fordi det er litt under anbefalt tid? Kan jeg avgjøre om en misfarging av huden på et barn som er slått er et blåmerke, eller hvem kan gjøre det? Skal vi godkjenne en skole som ikke har balansert ventilasjon i undervisningsrom de bruker lite?

Jeg synes noen ganger at jeg bombarderes med faglige spørsmål jeg egentlig ikke vet svaret på.

Skal jeg bli sint eller være rolig når jeg blir provosert?  Skal jeg svare når jeg ser feilaktige og stygge uttalelser i kommentarfeltene etter avisoppslag jeg har vært en del av? Tenner jeg og svarer hissig tilbake når en innbygger er sint på meg i telefonen, eller blir jeg lei meg når jeg beskyldes for ikke å ha gjort jobben min godt nok?

Kommunelegejobben gir meg mange personlige utfordringer jeg ofte ikke er sikker på hvordan jeg skal håndtere.

Jeg har lært meg at dette ikke er en belastning i jobben, men en motivasjon. Det gjør jobben spennende, utfordrende og dytter meg ut av hverdagens rutiner og pirker bort erfaringens skumle evne til å gjøre meg nonsjalant og likegyldig.

PippiSkal jeg klare å utfylle jobben som kommuneoverlege godt nok må jeg være motivert. Jeg skal ærlig innrømme at det kommer og går! Etter snart 30 år som samfunnsmedisiner, hvor jeg mesteparten av tida har vært kommunelege, kan hverdagene gå litt i hverandre. Det er mye å gjøre og lett å bare styrte fra oppgave til oppgave og la hverdagene rase forbi. (Du store min! Plutselig var jeg 60 år!?)

Hverdagene stykkes opp med avbrytelser på mange måter. En telefon fra barnevernet som trenger en medisinsk vurdering av merker på kroppen til et barn de tror er blåmerker. Fastlegen er ikke tilgjengelig. Hvem kan hjelpe dem? Jeg setter pc´n på pause og tar noen telefoner. Det blir legevakta som hjelper så godt de kan. Det er ikke lett å gjøre slike vurderinger, jeg argumenterer litt med saksbehandler i barnevernet og forteller hvor vanskelig det kan være å si noe sikkert om merker på menneskekroppen. De er nøkterne og mener at de også trenger en slik vurdering sammen med alle andre opplysningene de får for å avklare situasjonen.

Sykehjemslege ringer og forteller om en vanskelig situasjon hvor sykehuset har gitt beskjed om at de vil skrive ut en pasient tilbake til sykehjemmet. Problemstillingen i innleggelsesbrevet er ikke avklart. Jeg mener at pasienten da ikke er utskrivningsklar og er enig med henne om å presse sykehuset til å beholde pasienten til de har utredet det sykehjemslegen har beskrevet i henvisningen.

En pasient ringer irritert fordi jeg ikke har ringt tilbake så raskt som sykehuslegen mente jeg skulle. Jeg forklarer at jeg trenger å sjekke ut med Folkehelseinstituttet både for å få avklart behandlingen og få tak i medisinene som det bare er de som har. Dagen er fullpakket med møter og andre saker som skal gjøres ferdig. Jeg unnskylder og forklarer hvordan vi må klargjøre og sikre oppfølgingen mens jeg skynder meg ut døra for å komme Hvor-længe-har-din-telefon-talt-i-dig-i-dag1-750x750for seint til et møte i nabokommunen. Jeg sender en tekstmelding til hun jeg skal møte mens jeg får en ny telefon fra Folkehelseinstituttet fra spesialisten som gir beskjed om hvordan vi skal gjøre behandlingen. Tekstmelding med beskjed om at jeg blir 30 min forsinket til møtet. Jeg finner fram notatblokka mi og ringer for å få bestilt medisiner som må sendes med bud fra Oslo til de fastlegene som skal stå for oppfølgingen. Dette er spennende, interessant og   travelt!. Sjøl om det er stressende liker jeg avbruddene og gleder meg over å kunne gjøre nytte for meg.

En av de beste motivasjonsfaktorene er samtaler med ansatte i kommunen. En prat i døra på psykisk helsetjeneste hvor jeg får høre om stemningen i tjenesten, oppfølging av pasienter og litt om å sykle til jobben. Litt seinere gumler jeg på lunsjmaten mens ordfører sitter rett overfor meg og forteller om sin opplevelse med helsevesenet. Rådmannen slår seg ned og lunsjen fortæres uten at jeg egentlig har smakt på den. Praten går lett med humor og hyggelige emner som ikke dreier seg om fag i lunsjen. Det er viktig med samtaler som ikke bare dreier seg om jobbfag også! På vei til neste møte en kort diskusjon på telefonen med min kollega om oppfølging av en innbygger som har truet flere ansatte fordi det ikke er innvilget handicap parkeringsbevis. Reglene er strammet inn nasjonalt og  vi i kommunene får trykket fra de som klager og blir sinte fordi de ikke lenger får et ettertraktet parkeringsbevis.

Det er litt rart å prøve å sette ord på hva som motiverer meg i jobben her i bloggen. Jeg prøver å formidle min opplevelse av hva jeg tror er viktig for å trives i en slik jobb. Jeg tror på den ene siden at en kommunelege er nødt til å like utfordringene det er å ha mange forskjellige henvendelser å takle samtidig. Samtidig må man kunne rydde seg tid til å fokusere på enkeltoppgaver ved å prioritere i oppgavene. En vanskelig balansegang!

Jeg avslutter uka med en telefon fra kriseteamet som er blitt oppringt fra legevakta om en sak. En hendelse som strengt tatt ikke er en sak for Psykososialt Kriseteam, men hvor en sindig og omsorgsfull vurdering fører til at vakthavende tar kontakt for å avklare hvilke behov den berørte har. Jeg avslutter fredagens arbeid med helseberedskapsplanen med en tilfreds følelse av å samarbeide med solide medarbeidere med faglig integritet og omsorg for innbyggere som opplever vanskelig situasjoner. Det er en god start på helga. Jeg er fullt motivert for ei ny arbeidsuke!

 

Pokker ta prosjektveldet. Tenk langsiktig!

Alle kommuner jeg kjenner til sliter økonomisk. Norge er et av verdens rikeste land. KommuneNorge sliter med å sikre de grunnleggende velferdsgodene til innbyggerne samtidig med at Staten Norge tilbyr millioner av prosjektmidler til de samme kommunene som ikke kan brukes til den vanlige driften av velferdstjenestene.

For å si det rett ut: Vi får ikke penger nok til at Ola Normann kan sikres en sjukehjemsplass når han virkelig trenger det, men vi kan søke på masse penger for å drifte et prosjekter ett år ad gangen.

Spesielt kan vi søke på masse penger til forebyggende prosjekter. Intensjonen er at kommunene skal vri sine tjenester til mer forebyggende innsats for å forhindre at innbyggerne trenger behandling og havne inn på sjukehus, sjukehjem eller dyre hjemmetjenester. Det er helt logisk, viktig og teoretisk riktig tenkt. Det hjelper lite når vi ikke klarer hjelpe alvorlig syke mennesker til en verdig avslutning av livet!

Jeg vil påstå at det ikke finnes den lokalpolitiker eller leder i kommuneadministrasjonen som mener det er bedre å bruke penger på en times fysisk aktivitet og skolelunsj for barn og ungdom enn å sikre gamle demente, alvorlig syke Ola Normann en sykehjemsplass når han ikke lenger klarer fungere hjemme til tross for hyppig hjemmetjenester.

Vi klarer ikke satse godt nok på helsefremmende arbeid eller forebyggende helse tilbud hvis vi ikke klarer å sikre innbyggerne grunnleggende helsetjenester med god kvalitet når helsa deres er så dårlig at de må få behandling.

Jeg snakker ikke om hva du som innbygger synes du trenger av hjelp fra helsetjenestene. Ærlig talt synes jeg vi har fått en haug med pingler i Norge som må pile til helsetjenesten for alle mulig helseplager. Dere belaster alt fra hjemmetjenester, legevakt til sjukehus med unødvendige henvendelser og krav! Jeg snakker om våre svakeste svake og sykeste syke hvor vi ute i kommunene sliter med å ha tilstrekkelig kapasitet og kvalitet til å sikre den faglige hjelp både fagfolk og innbyggere er enige om er helt nødvendig.

Det er tydelig en feil forståelse i statens indre ganger at situasjonen kan avhjelpes med å tilby kommunene masse penger i form av prosjektmidler med kort varighet.

Prosjektmidler med varighet fra ett til tre år skaper mange muligheter og nye tiltak. Det kan skape gode tjenester og bra tiltak, men den er sjelden den fører til varig videreføring og resultatet blir ofte en organisasjon som jakter på prosjektpenger med det resultat at tjenestene kommer og går uten langvarig og stødig retning i tilbudene til brukerne våre. Det sliter sterkt på ansatte som hele tiden må nyorientere seg og slippe et godt tilbud for å jobbe med et nytt prosjekt for å sikre inntekten til drifta.

Jeg er ikke i tvil om at vi må satse på barn og unge for å legge et godt grunnlag for mestring av livets mange utfordringer.

Jeg er like lite i tvil om at vi er nødt til å sikre god nok kapasitet og kvalitet til de som virkelig trenger hjelp for alvorlige helseproblemer og spesielt når det går mot slutten av livet.

Rike Norge må kunne klare å fordele pengene på en måte som gjør at kommunene kan planlegge langsiktige tiltak for både helsefremmende arbeid og behandling.

Og når jeg er i det frustrerte hjørnet passer det godt å avslutte med et sukk:
Vi trenger da ikke raskere og bredere veier! Vi trenger milliardflytting av penger fra samferdsel til kultur, frivillighet og helse og velferd!