EB-profilDenne bloggen har artikler helt tilbake til 2005. Det er mye stoff og mange emner som er tatt opp. Bruk søkefunksjonen til høyre og søk med søkeord som beskriver det du leter etter og alle artikler som inneholder dette vil komme opp under hverandre.

Hvis du ønsker snakke med meg eller komme med konkrete spørsmål kan du sende det på epost til: einar@kommunelegen.no

Lykke til!

 

Bilde lånt av Ringerike blad

Du kjenner dem ikke. De bare er der og gjør det som må gjøres om og om igjen, hver dag. Du hører bare en profesjonell stemme i telefonen eller under ei maske og visir bak noen vennlige øyne. De gjør en helt nødvendig jobb i ubekvemt utstyr til alle døgnets timer. De dekker opp for hverandre når en blir sjuk eller det blir så travelt at kapasiteten må økes. Det er en uendelig jobb i en pandemi vi ikke ser slutten på enda. Jeg skriver om våre ansatte i kommunen som nå gjør en stor innsats for å nedkjempe koronaviruset. De har kastet seg ut i en jobb de ikke kjente fra før med testing, informasjon, smittesporing, bruk av nye verktøy, belastende arbeidstider med en innsatsvilje som imponerer meg. Smitteenglene.

Testriggen på Kongsberg

Vi har etablert en interkommunal teststasjon på Kongsberg hvor ansatte fra kommunene rundt bidrar med testere. I regi av den interkommunale legevakta jobber de på spreng i perioder med høyt press og mange som vil teste seg. Du kjenner nok ikke noen av disse anonyme kommunearbeidere. Fra de som har planlagt og bestemt til de som utfører oppgavene overfor deg som innbygger og utsatt for smitte med SARS-cov-2 viruset. Jo du kjenner igjen ordfører, rådmann og kommuneoverlegene. Vi blir nærmest overforbrukt i mediene og du ser ansiktene vår nesten i hver utgave av lokalavisa. Allikevel er det de usynlige, modige og utholdende kommunearbeidere som forsvarer kommunen vår mot koronaangrepet. Det er disse fotsoldatene som kommer til å vinne kampen mot viruset for oss. De kjemper en kamp mot et uberegnelig virus men også mot innbyggernes vanskeligheter med å opprettholde enkel motstand med avstand, hånd- og hostehygiene og holde seg hjemme når man får symptomer.

Nylig snakket jeg med en som jobber på test-riggen vår. En blid person bak visir og munnbind. Fornøyd med å få bedre arbeidskår i nyetablert rigg. Litt seinere en like blid leder som kastet seg rundt på kvelden for å skaffe flere folk til å ta ekstrajobb med å teste mange nye nærkontakter og mulig smitteutsatte i et utbrudd. De gjennomførte profesjonelt og effektivt på toppen av allerede lang liste med folk som ville testes.

Samtidig har kommunene etablert et interkommunalt smittesporingsteam med egen vakttelefon. Jeg snakket med en nervøs smittesporer på sin første vakt. Flere nye nærkontakter skulle kontaktes for å avklare karantene og hvor de kan ha blitt smitteutsatt. Hun kastet seg ut i det og gjorde jobben så bra som det kan gå an. Modig gjort i en jobb de fleste ikke kjenner noe til, men som vi er helt avhengig av for å stoppe smitteutbrudd. Kommunene har også egne smittersporingsteam som samarbeider med det interkommunale og følger opp der hvor kommuneoverlegen, sammen med vakta i det interkommunale teamet, ikke har nok kapasitet. Denne gangen en erfaren smittesporer som tilbød både rådgivning til den ferske smittesporeren og sjekke ut en ny smittet vi fikk meldt. Sånn gjør de hverandre gode og trekker nytten av hverandres innsats.

Noen nye smittede har en komplisert smittevei «bak seg». Denne gangen leita smittesporer seg fram til flere mulige smitteveier, samt mulige veier smitten kan ha blitt brakt videre. Jeg får forslag til å gå litt ut over reglene for å teste folk og sette dem i karantene. «Ventekarantene» til svar på test. Jeg kan bare humre inn i telefonen og gi «Sherlok Smittesporer» full kreditt for logikk og vurdering og takke for godt detektivarbeid!

Tidligere samme uke kontaktet en smittesporer meg med bekymring for en familie hvor alle var blitt smittet. Spesielt en med typiske koronasymptomer. Hun ville ha personen på sykehus. Det er ikke alltid lett i disse tider. Jeg avklarte med legevakta og pasienten ble hentet av ambulanse som var forberedt på en dårlig koronapasient og brakte innbyggeren til sjukehuset. Du veit nok ikke hvem smittesporeren er gjemt som hun er bak et telefonnummer og bare en stemme i øret til den som ringer. Men med en klinisk kunnskap og bekymring som samvittighetsfullt kombineres til en livreddende innsats.

Hos oss i Samfunnshelse har Kjersti påtatt seg å legge grunnlaget for driften av det interkommunale smittesporingsteamet teknisk, med rutiner og oppfølging av de ti smittesporerne fra de fem kommunene. Inger tar opplæring av de helt nye og skal følge opp med videre oppgradering av kunnskapene. De jobber egentlig med helt andre oppgaver men har kastet seg over koronaoppgaver med stor motivasjon.

Sammen med de to andre kollegene har vi kommuneoverlegene det overordnende ansvaret for smittesporingen. Vi skal avdekke smittekilder, spore smittede og finne de som kan være utsatt for smitte, sette dem i karantene og stoppe videre smittespredning. Vi begynner å bli skikkelig erfarne i smittesporingen og alt arbeidet dette medfører. Feil rettes, tiltak forbedres, samarbeid utvikles og samhandlingen går bedre og bedre. Vi kan ikke fungere uten alle de anonyme medarbeiderne som gjør hovedjobben og bidrar til at vi nå har bygget opp et sammenhengende forsvarsverk mot pandemiens smitteangrep. Jeg kunne ønske at de ble takket hver gang ansiktet til en kommuneoverlege, rådmann eller ordfører var i mediene enten det er avdekket mange nye smittede i et utbrudd eller fordi vi ikke har hatt noen nye smittede som resultat av intens smittesporingsarbeid.

Jeg er ganske lei av at både bilde av meg og navnet mitt breier seg i lokalmedier. Jeg håper at vi kommuneoverlegene kan være et symbol på all den innsatsen «smitteenglene» gjør i forebygging, testing, smittesporing og behandling for å nedkjempe koronaviruset. Da er det greit å komme i avisa fordi jeg representerer dem alle sammen. Uten dem går det ikke bra.

Hele uka gjennom har Inger jobbet med å lære opp nye smittesporere samtidig med at Kjersti har fått smittesporingstelefonen opp å gå, oppdatert rutiner for smittesporingen eller laget nye. Vi har endelig fått avklart avtalen om et interkommunalt smittesporerteam. To smittesporere i hver kommune går i felles 10-delt vakt. En smittesporer på vakt til å ta i mot telefoner om nye smittede. En smittesporer på vakt i fem kommuner kan selvfølgelig ikke håndtere mange nye smittede derfor forutsetter avtalen at hver kommune må mobilisere egne smittesporere hvis det blir mange på en gang. Avtalen legger heldigvis også opp til at kommunene kan hjelpe hverandre hvis det blir alt for mye for en kommune.

Gjennom hele uka har det vært en strøm av nye smittede som har gitt mye arbeid for smittesporerne. Det er ikke noe rart at de blir slitne! Vi kommuneoverleger har måtte hjelpe hverandre på vakt fordi det blir for slitsomt å være aleine på vakt. Selvfølgelig kom det en topp med smitte på slutten av uka hvor vi alle er mest slitne! I tillegg kommer det meste av smittesporingsarbeidet på kvelden. Det er et stort press på testere, smittesporere, kommuneoverleger, skoleledelse og kriseledelse for å håndtere smittespredningen.

Siden vi dekker flere kommuner skjedde det vi gruer oss for. Vi fikk kraftig økning i smitte i to kommuner samtidig. På Kongsberg fikk vi mange smittede på en skole og jeg vurderte at vi måtte teste alle 120 (ca) på skolen for å få oversikt og kunne stoppe det jeg vurderte kunne bli et større utbrudd. Jeg snakket med rektor på skolen som var enig og kunne skaffe lister over elever og ansatte. Jeg tok en samtale med leder på legevakta seint på kvelden for å høre om det var mulig å få testet så mange allerede dagen etter? Lettet ble jeg møtt av holdningen «dette får vi til». De måtte bare få listene over hvem som skulle testes så alt registreringsarbeidet kunne tas på morgenen, så ville de teste på ettermiddagen. Jeg kunne overlate den praktiske gjennomføringen til rektor og leder på legevakta og gå videre på neste oppgave. Jeg blir imponert over hvordan ekstraarbeidet blir tatt i mot av legevaktsleder, teststasjonen og skoleledelsen.

Med testing av så mange i et miljø måtte vi jo regne med flere smittede, og det fikk vi! Samtidig med at vi kunne følge smitte ut til andre skoler også inn i nabokommune. Kollega Anne, som hadde vakt, fikk det skikkelig travelt med rådgivning, vurderinger, avklare tiltak og samarbeide med ledelse av flere tjenester. Inn mot helga ble det vanskelig å få inn ekstra smittesporere fordi de allerede var slitne i begge utbruddskommunene. Vi kommuneoverlegene hjelper hverandre, men to av oss prøver slappe av i frihelga. Det går bare nesten.

På dagtid blir det bare «koronaarbeid». Den som har vakt får slett ikke tid til annet enn å jobbe med smittesporing, mens vi to andre får jobbet litt med noen av de andre koronaoppgavene. Alle kommunene har gjort avtaler for å få i gang tilsyn med serverings og skjenkesteder. Vi har, dessverre, skjenkesteder som ikke overholder smittevernreglene. De tjener penger på bekostning av andre skjenkesteder som er seriøse og strenge med smittevernreglene. Enten endrer de sin praksis eller vi stopper dem.

Vi er heldige i Samfunnshelse at vi er medlem i Fiks brukerråd. På videomøte kan vi gi innspill til forbedringer i smittesporingsverktøyet. De er flinke til å lytt til oss og forbedrer fra uke til uke! Nå skal vi kunne få testsvarene rett inn i Fiks noe som vil gi oss bedre oversikt. Mange smådetaljer står for tur til forbedring etterhvert.

Jeg måtte jobbe mye sammen med Kjersti og Inger i utviklingen av det interkommunale samarbeidet. Mange detaljer som må på plass. Vi har satt i gang. Nå må veien bli til mens vi går. Vi har allerede sett utfordringene med overgangene med en vakthavende som sammen med kommuneoverlegen må alarmere ut flere smittesporere i den kommunen som få utbrudd.

Skal vi lage egne forskrifter i alle våre kommuner slik de har gjort i Drammen? I Øvre Eiker har de laget en egen forskrift etter kraftig stigning i smittetallene. Vi vurderer at det ikke er nødvendig i de andre kommunene, men jeg sender videre en kopi av Øvre Eikers så de andre kommunene kan bearbeide den å ha et forslag klart til politisk behandling hvis det blir nødvendig. Vi har gått over til daglig rapportering om smittespredningen i alle kommunene og vurderer situasjonen fra dag til dag i stedet for å melde hver enkelt positivt test. Det er spennende å følge de lave smittetallene i noen av kommunene og utbrudd i andre. Det er i kriseledelsen vi legger fram vår vurdering som vurderes der før rådmannen/ kommunedirektøren får utarbeidet et forslag til politisk behandling. Jeg er godt tilfreds med at vi er representert i alle kommunenes kriseledelse på hvert møte de har.

Halvveis inn i helga har vi enda ikke kontroll på utbruddet men ser at det smitter ut i flere miljøer i både Kongsberg og Øvre Eiker. Det blir helt sikkert enda ei slitsom uke med nye smittede. Har folk skjønt alvoret? Jeg synes erfaringen så langt er at vi ikke kan stole på at folk klarer å holde nok avstand i sosiale sammenhenger til at smitten vil stoppe. Jeg tror rett og slett vi kommer til å få slike uker framover til nok innbyggere har blitt vaksinert. Det er tungt å tenke på at arbeidssituasjonen vår i dag vil vare langt ut i 2021. Derfor jobber jeg med å se på muligheter for å få inn noen legekolleger som kan hjelpe oss på kort sikt.

Medlemskommunene er også enig om å få inn en kommuneoverlege til som kan jobbe sammen med oss tre i 2021 og som kan etterfølge meg når jeg pensjoneres i 2022. Kjenner du noen som kan tenke seg å jobbe i en spennende jobb sammen med noen flotte medarbeidere så ta kontakt! Du kan se stillingsannonsen her du kan selvfølgelig ta kontakt med meg også hvis du lurer: einar@samfunnshelse.com

Vakt igjen. Første telefon fra Fürst laboratorium midt i lørdagsfrokosten. Utenlandsk navn som ikke svarer på telefon. Jeg tar med meg tekoppen og setter meg foran dataskjermen. Sjekker Fiks smittesporingsverktøyet vårt om personen finnes der fra før. Hadde jo vært enklest hvis det var en tidligere nærkontakt, men nei. Jeg får prøve videre å få kontakt. Jeg avklarer med smittesporer i kommunen og rusler tilbake til kjøkkenet for å avslutte frokosten. Siden vi har bedt så mange nærkontakter gå å teste seg de siste dagene regner jeg med at det kommer flere telefoner i dag.

Heldigvis er vi tre stykker i Samfunnshelse som kan dele oss opp i en vaktturnus. I nyhetene ser jeg at andre kommuner nekter kommuneoverleger overtidsarbeid og vaktgodtgjørelse for nesten kontinuerlig overtid siste halvår. Jeg er glad over at vår egen arbeidsgiver har innsett både behovet for vaktturnus med godtgjørelse på lik linje som smittesporere i kommunen, betalt for medgått overtid, men også er villig til å jobbe med å bedre våre arbeidsforhold på kortere og lengre sikt. Både smittesporerne og vi kommuneoverleger er allerede slitne over å måtte jobbe kvelder og helger etter fulle arbeidsdager i mange uker.

Teammøte med riktig avstand og Teamsdeltaker

I Samfunnshelse har vi hatt teammøte og nullstilt våre arbeidsoppgaver for å prøve bedre forholdene både for smittesporere og oss kommuneoverleger. Det er veldig inspirerende å bli møtt med positive nikk og vilje til å legge til side eget arbeid for å kaste seg over oppgaver i smittesporingsarbeidet. Kjersti, som er rådgiver i miljørettet helsevern, påtar seg å være prosjektleder for gjennomføring av det interkommunale SmittesporingsTeamet. En utfordrende jobb jeg ikke klarer å gjennomføre sjøl pga smittesporingsarbeid og andre oppgaver. De fem kommunene har klart å lage en turnus med EN smittesporer som bemanner en smittesporingstelefon for alle kommunene. Vi har allerede erfart at det slett ikke monner når man får utbrudd med mange smittede og mange flere nærkontakter, men nå kan «vakthavende» være førstekontakt sammen med kommuneoverlege på vakt. De må vurdere om det trengs flere smittesporere og kontakte de i den kommunen som har utbruddet. Det er klart at vi har mest smitte i Kongsberg og Øvre Eiker, men i dette teamet vil vi få mer kompetanse også i de små kommunen samtidig med muligheten til å kunne hjelpe hverandre. For kommuneoverlegene blir det en betydelig lettelse etterhvert som de 10 som går i vakttrunus vil få erfaring så de også kan overta registrering av «indekspasienten» i samarbeid med kommuneoverlegen. Det er mange detaljer som må på plass fra smittesporingstelefon, vaktturnus til beskrivelse av prosedyrer. Jeg regner med at vi må tilpasse etterhvert som vi gjør erfaringer.

Inger, vår andre rådgiver i miljørettet helsevern, slipper det hun har i hendene for å lage opplæringsprogram for nye og viderekomne smittesporere. Sammen med en helsesykepleier med god erfaring som smittesporer avtaler vi at hun syr sammen opplæring i Fiks smittesporingsverktøy og smittesporingskunnskap. Inger får med seg saksbehandler/konsulent Trude som prøvekanin i å bli opplært som smittesporer. Så kan også hun være smittesporer når vi trenger det. Vi tre kommuneoverlegene frigjøres for flere oppgaver og kan konsentrerer oss om faglig rådgivning, møter i kommunene om tilsyn, vurderinger i forhold til nærkontakter, skoleklasser, barnehager og universitet hvor hele klasser og linjer må settes i karantene. Jeg jobber med å planlegge og få i gang en tilsynsordning etter en smertelig erfaring hvor et servering og skjenkested bidro til spredning av koronaviruset ved ikke å overholde reglene.

Ane Wigenstad Kvamme

Kollega Ane legger seg på kne foran vår whiteboard og tegner opp en ny vaktturnus for oss kommuneoverlegene. Å ha vakt ei uke i strekk ble alt for tungt og slitsomt. Hun foreslår å dele opp vaktene på en måte som vi to andre bare nikker bekreftende til. To ukedager hver og tredagers helg blir lettere å jobbe i. Allikevel merker vi arbeidspresset når vi jobber i høygir hele dagen for å gå rett på vakt to dager i strekk. Det blir fort 12 timers arbeidsdager.

Samholdet, humor og latter skaper motivasjon for å gjøre det beste i jobben og gjør at det er både spennende, morsomt og hyggelig å komme på jobb. Vi jobber med en blanding av videomøte fra hjemmekontor ,eller kontorplasser i forskjellige kommuner, og holder god avstand nå vi er på hovedkontoret. Hva hvis en av oss blir smittet? Vi opplever at også vi må skjerpe oss på avstand og sikre at vi holder avstand. Håndhygiene og hostehygiene ligger allerede i ryggmargen. Heldigvis har vi allerede erfaring for at vi godt kan dekke smittevernoppgavene vi må gjøre fra hjemmekontor hvis vi må i karantene. Jeg tar en raskt tilbakemelding til kommunedirektørene i Numedal med beskjed om at jeg innstiller tilstedeværelsen i hver kommune i minst 14 dager for å få på plass arbeidet med SmittesporingsTeamet, opplæring, tilsyn og samkjøre omprioriteringen av vår drift i Samfunnshelse. Raske positive tilbakemeldinger blipper inn i epostinnboksen min.

Vakthelga står foran meg. Det ser ut til at vi må leite litt etter en smittet person. Det kan bli en spennende helg dette.

Dette er et grubleblogginnlegg: Det er noen ting som setter tankene mine og følelsene mine i sving. Du skal ikke ha lest mye her i bloggen før du ser at KaffeLars og jeg bruker mye tid til bålrøyk og tanker. Musikk er er en annen ting som rører ved sjela mi og som gir meg skrivekløe. Så har du lest grubleinnlegg tidligere så veit du at de kan bli lange. Enten tar du deg litt tid ellers så kan du rett og slett bruke tida sjøl på å tenke litt over hva godt du sjøl gjør for folk rundt deg i denne koronatida.

Altså den lange versjonen. Jeg har nettopp gjenoppdaget bredden og dybden i Bob Dylans melodier og tekster. Som gammel Dylan fan har jeg «glemt» han bort litt. Men så fikk jeg høre denne teksten og melodien på radioen:

What Good Am I?

What good am I some like all the rest
If I just turn away when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

What good am I then to others and me
If I had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good a I?

Bob Dylan fra albumen Oh Mercy

FOTO: JAN STORFOSSEN

Tankevekkende. For meg er dette noe av mitt personlige grunnlag i den jobben jeg gjør når jeg dekker kommunelegefunksjonen i de kommunene jeg jobber. Det er dette som utfordrer meg når jeg prøver å vurdere problemstillingene jeg blir presentert for. Hvordan jeg tolker lovverket overfor den enkelte innbygger , bedrifter eller kommunens tjenester. Akkurat nå for tida blir vi kommuneoverleger satt på prøve fordi vi skal være med på å forvalte regjeringens pålegg, retningslinjer og anbefalinger på vei mot en mulig ny smittebølge av koronasmitten. Sammen med mine kolleger i Samfunnshelse må vi komme med våre råd og fortolkninger. Blir det de store sterke som snakker med store bokstaver som overdøver de svake sårbare som kun klarer å hviske sin bekymring?

Dylonsangen pirker borti mine grunnleggende verdier jeg har skrevet om her i bloggen tidligere.:

  • Ærlighet
  • Rettferdighet
  • Respekt
  • Toleranse

Det er så lett å miste fotfeste når Helsedirektorat, regjering og ikke minst massemediene inkludert sosiale medier uttaler seg i store bokstaver! Jeg er ikke bekymret for smitte blant unge, friske barn og voksne. Det er de syke, sårbare og gamle jeg er bekymret for. Hvordan unngår vi at de får forkortet livet eller mister den livsgnisten og gleden de har i livet? De kan bli smittet med korona eller isolert vekk fra smitten til et ensomt liv uten nærkontakt med sine kjæreste.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky

Plutselig har kommunelegefunksjonen i kommunene blitt viktig i smittevern i kommunene, men også viktig i samfunnsutviklingen i en pandemitid. Vi må tåle å stå midt i en storm med smittefaglige utfordringer på den ene sida og befolkningens behov og sterke meninger på den andre. Det er bare et godt fotfeste i egne grunnleggende verdier som gjør at det er til å holde ut. Det er verdiene som gjør at jeg kan holde fokuset og samtidig se helheten i det samfunnet jeg prøver tjene så godt jeg kan.

Jeg har alltid vært opptatt av de gode helse- og omsorgstjenestene vi gir til våre innbyggere. Spesielt på sjukehjem hvor de aller sykeste og gamle ligger. Vi skylder de eldste en god avslutning på livet. De fleste gjør det på et sjukehjem. Til tross for at vi har fått pandemien er dødligheten i Norge stabil, faktisk gått litt ned i første halvår i år. Er det da riktig å innføre igjen strenge restriksjoner med strenge besøksbegrensinger å påføre våre syke gamle avstand til sine kjære? Jeg må langt ned i verdigrunnlaget mitt for å finne et solid standpunkt i vurdering av smitteforebyggende tiltak mot sosial isolasjon for de svakeste i vårt samfunn.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try

Dylons tekst fester seg i hodet sammen med melodien. Særegen stemme, tydelig språk med en melodi som sitter godt i øret.

Mens jeg grubler meg gjennom personlige tanker kjenner jeg også at det gir en trygghet å sette ord på det her i bloggen. Jeg håper du kan bruke det til å tenke på dine egne holdninger og meninger. For meg er det også godt å skrive det å kjenne på at andre kanskje leser det. Da er jeg enda mer nødt til å stå for den holdning og de meninger jeg har skrevet. Respekten for alle menneskene i samfunnet vårt. For de som gir blaffen i koronaregler og de som er mest trofaste til dem, kanskje enda strengere. Toleransen for forskjelligheten, med en ærlighet om grunnlaget for og om de tiltakene jeg må bidra til å gjennomføre så rettferdig som mulig. Jeg ser det som en vei gjennom den mørke skauen ut til varmen, allsidigheten og livet videre i samfunnet vårt.

«Nå har jeg fått meldt sju positive kornatester!» Min kollega kom tilbake til møtet vi satt i med telefonen i handa og med et stresset uttrykk i ansiktet. Pulsen steg hos oss alle tre. Vi skjønte straks at dette var et utbrudd som vi må prøve å stoppe så fort som mulig. » Vi fordeler personene vi må ringe til og gir beskjed til smittesporer om at har blir det mye å gjøre» Min andre kollega hadde allerede lagt til side det vi holdt på med og funnet fram sin mobil. Hun tok bilde av notatblokka hvor alle navnene var skrevet ned. «Jeg tar de tre første-» Hun ble avbrutt av en ny telefon. Den åttende smittede ble meldt fra laboratoriet.

Så heldig at vi alle var samlet til teammøte i Samfunnshelse! Vi ryddet unna det vi jobbet med og fordelte oppgaver raskt: Ringe indekspersoner (den som er smittet) gi beskjed til rådmann/ kriseledelse, avtale med smittesporer om at de måtte kalle inn flere smittesporere, registrere i smittesporingsprogrammet, melde til MSIS, melde utbruddet til Folkehelseinstituttet, avklare spørsmål og tiltak med smittesporerne og svare mediene som ringer.

Denne dagen gikk fort sjøl om arbeidet fortsatte utover kvelden med siste telefon ved 22 tida. Da hadde smittesporerne sporet seg fram til over 90 nærkontakter til de smittede. De møter mange utfordringer i arbeidet både å finne fram til folk og avklare hvordan de skal forholde seg. Beskrivelsene av karantenereglene er tydelige på Folkehelseinstituttets nettsider, men de dekker slett ikke alle situasjonene og personlige forhold vi møter. Det blei mange diskusjoner hvor vi kommuneoverlegene må ta ansvaret for avgjørelsene ut fra et smittevernfaglig standpunkt hvor vi prøver ta hensyn til den enkeltes hele helsesituasjon.

Det blir mye etterarbeid også etter utbrudd. Vi lærer etterhvert som vi jobber og må justere oss å sikre at vi alle sammen forholder oss nogenlunde likt til like situasjoner. Det er ikke enkelt når det kan være 10 smittesporere i hver sin telefon og tre kommuneoverleger. Ledelse blir ekstra viktig under slike hendelser.

Samme uke har vi videomøte med Folkehelseinstituttet hvor kommuneoverleger over hele landet møtes på skjermen. Vi fikk høre om andres langt større utbrudd enn det vi fikk erfare. Riktignok vet vi ikke hvor mange nærkontakter som er smittet enda, men andre kommuner har hatt mye større utbrudd som vi får trekke erfaring fra på videomøtet. Godt med så nær kontakt med kollegaer og superspesialistene inne på FHI!

Det er ikke mye tvil om at det er i sosiale sammenkomstene koronaviruset sprer seg. Vi ser at enkle tiltak som avstand, hoste- og håndhygiene og at folk holder seg hjemme som får symptomer begrenser utbrudd. Allikevel skjer det smitte sjøl om de fleste er påpasselige. I våre kommuner er utestedene flinke til å overholde smittevernreglene og gjør så godt de kan med å følge opp når promillen stiger med påfølgende kortere og kortere meter. Det søkker litt i meg når jeg får tilbakemelding om enkelte skjenkesteder som «gir blaffen» i reglene. Jeg er usikker på hvordan vi skal avdekke det og hvilke tiltak vi skal gjøre. Nærmer vi oss å lage lokal forskrift som i Bergen og Oslo? Kortere åpningstider, evt stenging av skjenkesteder har store økonomiske konsekvenser. At enkelte ikke overholder smittereglene bør ikke gå ut over alle? Smittespredningen er på vei oppover og jeg venter bare på neste utbrudd. Jo flere som blir smittet jo større er sjansen til at vi også får smitte inn i institusjoner og til innbyggere som ikke tåler en infeksjon med koronaviruset. Jeg stenger heller skjenkesteder enn å stenge sykehjem for å forebygge smitte inn til gamle sårbare grupper!

«Det er fra mikrobiologen. Vi har en som har testet positiv på koronatesten til deg». «Hei jeg ringer fra smittesporingsteamet i Ullern bydel i Oslo og har en nærkontakt til deg». «Jeg ringer fra Laagendalsposten. Jeg har hørt at det er en ny smittet i kommunen?» «Hei! jeg er nærkontakt til den som er koronasmittet. Nå lurer jeg på om mine barn kan gå i barnehagen i morra?» «Jeg er rektor på skolen hvor det er registrert en smittet lærer. Jeg må gi beskjed til alle foreldrene før i morgen tidlig. Skal vi stenge skolen?» » jeg leder et regiment med HV soldater på øvelse hvor en har fått symptomer på covid19. Hvordan skal jeg gå fram her i deres kommune?»

Det er spennende og utfordrende å være kommuneoverlege for tida. Det er jo slike situasjoner vi kommuneoverleger både er utdannet til å håndtere og noe av det vi er mest motivert til å arbeide med. Det siste halvåret har mesteparten av jobben handlet om koronapandemien. Vi har den kunnskapen og lovmessige myndigheten kommunene trenger for å bekjempe pandemien ute i hver kommune.

Spørsmålene i henvendelsene i innledningen kommer svært ofte etter at vi er gått hjem fra kontoret. Som noen få kommunearbeidere kan vi ikke legge fra oss telefonen på kontoret men er i beredskap hvert døgn hele året. En beredskap som ikke har vært belastende i det hele tatt… før nå. Det er jo mange i kommunen som går i vakt-turnus, og mange som har vakter for å dekke hendelser som skjer utenfor kommunal kontortid. Det er få kommuneleger som har det. Det er ingenting i min arbeidsavtale med kommunen som tilsier at jeg skal være tilgjengelig for smittearbeidet med korona utenfor kontortid. Allikevel forutsetter regjering, Helsedirektorat, sykehus, laboratorier, bedrifter, tjenester, ansatte, publikum og medier at kommunelegen er tilgjengelige døgnet rundt når det gjelder koronapandemien. Og vi er det.

Vi er heldige i Samfunnshelse som er tre kommuneleger som dekker kravene i Folkehelseloven, Helse og omsorgstjenesteloven, Smittevernloven til enhver tid. I de fleste kommuner er kommunelegefunksjonen dekket av en kommuneoverlege som stiller opp og gjør så godt hun, eller han, kan når det dukker opp nye henvendelser som beskrevet i innledningen her. Noen kommuner har etablert egne smittesporingsteam, egne smittesporingstelefoner og vaktordninger for kommunelege / smittevernlegefunksjon. De fleste kommuner har imidlertid ikke avklart hvordan de skal dekke kommunelegefunksjonen utenfor kontortid. Vi har egentlig kun standard kommunale arbeidsavtaler og kan legge fra oss telefonen på kontoret kl 1530 og gå hjem.

Pandemien setter kommunelegefunksjonen på prøve. Den har vart, og kommer til å vare, lenger enn noen beredskapshendelse vi har hatt etter krigen. Lovverket tar ikke hensyn til arbeidstid, sentrale avtaler tar ikke hensyn til arbeidsbelastning utenfor kontortid, departement, helsedirektorat eller helseforetak tar ikke hensyn til hvordan kommunelegefunksjonen dekkes. Den blir jo dekket! Vi kommuneoverleger får ros for jobben vi gjør. Det blir sagt at vi er en viktig del av dugnaden samfunnet gjør for å bekjempe pandemien, men for helsearbeidere er dette ikke en dugnad. Vi gjør jobben vår så godt vi kan for å hindre at innbyggere blir alvorlig syke eller dør. Det er klart at jeg tar telefonen fra laboratoriet på lørdag kveld for å hindre at andre kan bli smittet av en potensielt farlig sykdom…..

Jeg har begynt å tenke på hvor lenge vi kan holde ut å jobbe slik. Som leder i Samfunnshelse er det klart jeg må jobbe for at tida som går bort av fritid, familietid og ferietid i det minste skal kompenseres som andre beredskapstjenester. Samtidig arbeider jeg for at vi skal få til interkommunale ordninger som kan lette arbeidsbelastningen med smittevernarbeidet og sikre en faglig god tjeneste for innbyggerne når den trengs i kampen mot SARS-cov-2 viruset. Det er et dilemma egentlig, at man må sitte utenfor kontortida å jobbe med slike ting da det ikke er nok tid innenfor kontortida fordi den fylles med koronasaker.

Denne helga har min kollega påtatt seg å ha «pandemitelefonvakt». Hun avsluttet kontordagen på fredag med å ta imot en ny smittet i en av våre kommuner. Jeg håper det blir en stille helg.

Smittevernvakta på Folkehelseinstituttet ringte tilbake akkurat da jeg hadde satt meg ned ved bålet og KaffeLars. Under ei stor furu som tok av for høstregnet diskuterte vi karantenereglene for nærkontakter til personer som har testet positivt på koronaviruset. Det er godt og viktig for oss kommuneoverleger, eller smittevernleger, at vi har tilgang til de beste fagfolka inne på Folkehelseinstituttet alltid. Jeg følte at jeg trang litt støtte på å ta legevaktslege og legevaktssykepleier ut av karantene etter at det hadde vært i nærkontakt med en som testet positivt. Det viste seg at personen hadde hatt Covid19 for tre uker siden og testet positivt også da. Jeg tolket dette som at testen reagerte på viruspartikler etter å ha gått gjennom sykdommen og at den positive personen ikke var smitteførende. (Viral shedding?) Det fikk jeg raskt bekreftet i en hyggelig samtale med bakvakta på Smittevernvakta. Jeg kunne ringe tilbake til legevakta og, lettet, fortelle at legevaktslegen og sykepleieren som hadde vært i nærkontakt med den koronapositive pasienten kunne komme tilbake i jobb. Det er sårbart på legevakt når vi må ta ut ansatte og beordre andre til å avslutte velfortjent helgefri for å komme tilbake til ekstravakter! Sittende under den våte furua med rykende fersk kaffe i den ene handa og mobiltelefonen i den andre fikk jeg avklart både med laboratoriet og kollega i nabokommunen om situasjonen. Labben for å dobbeltsjekke testen etter anbefaling fra Smittevernvakta, kollegaen for å viderebringe informasjonen om innbyggeren i «hans» kommune. At det er jeg som har «smittesporingsvakt» i våre kommuner denne helga er ikke til hinder for en tur i skauen! Vi har ingen betalt beredskapsvakt i Samfunnshelse, men må fordele arbeidsbelastningen når pandemiutfordringene varer så lenge og krever så mye arbeid alle ukedagene uke ut og uke inn. Det går ut over fritida og familien. Det er slett ikke alltid at det passer så godt at telefonene kommer når man har satt seg ned ved et varmt bål og nykokt kaffe!

I Samfunnshelse dekker vi fem kommuner med ganske forskjellige utfordringer i forhold til lokalet smittepress. Øvre Eiker ligger med ryggen opp mot Drammen med mye smitte. Sammen med Kongsberg er det mye inn og utpendling innover til Oslo. Oppmerksomheten og tiltakene må tilpasses ganske annerledes enn i Numedalskommunene hvor det er null lokalsmitte, men hytteturister fra smitteområder som Oslo og Bergen som er innom butikker og serveringssteder. Vi kommuneoverlegene snakker sammen om hvilke tilpasninger som er viktige i de forskjellige kommunene. Restriksjoner som er helt nødvendige i en kommune virker etterhvert ganske unødvendige i en annen kommune.

Bilde lånt fra Sykepleien

En av de største utfordringene jeg opplever nå er hvordan vi skal forhindre at smitte kommer fra miljøer med smitte inn i sjukehjem, omsorgsboliger og innbyggere som er spesielt sårbare. Allerede har vi gjort erfaringer med at isolasjon og utestenging av besøkende kan belaste pasientene hardt. Er det lov å vurdere livskvaliteten i livets siste fase opp mot faren for å blir smitte med SARS-cov-2? Vi er bare nødt til å gjøre så godt vi kan å finne en balansegang mellom individuelle behov og hva det er praktisk mulig å få til med den bemanning og lokaliteter vi har. I kommuner med liten eller ingen smitte må vi slippe opp på restriksjonene samtidig med at vi må ha ekstra fokus på faren ved at pårørende og ansatte utsetter seg for smitte i andre kommuner, land eller sosiale sammenhenger før de kommer på besøk til våre mest sårbare innbyggere. Vi må tørre å spørre den enkelte og kreve at de tar hensyn.

Det var på en måte godt å lese at president Trump også var blitt smittet av koronaviruset. Det viser så tydelig at viruset slett ikke tar hensyn til sosial status, penger eller arbeidssituasjon. Det er enkle forholdsregler som skal til for oss alle. Det er til og med enkelt å gjennomføre hoste- og håndhygiene, avstand og holde seg vekk når man blir syk! Det gjelder til og med for USAs president! Mange er blitt slepphendte, allikevel legger jeg merke til at de fleste har lagt inn rutinene når de er ute i butikker og serveringssteder. Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å bli mer utfordret på smittespredning lokalt framover. Det er bare å erkjenne at ikke alle er like flinke til å forebygge smittespredning over tid. Vi blir nødt til å leve med viruset, lokale utbrudd, lokal smittesporing med restriksjoner i nærmiljø for korte perioder før vi kan slippe opp igjen. Vi får en vaksine som jeg håper alle takker ja til. Allikevel tror jeg «Korona» er en sykdom vi bare må lære oss å leve med på lik linje som influensa.

«Har du en god gammeldags blyant, viskelær og blyantspisser?» Jeg spør Inger som er rådgiver i miljørettet helsevern på nabokontoret til mitt. Selvfølgelig har Inger det. Jeg setter meg ned på eget kontor og tegner. Det på slutten av arbeidsdagen og jeg har akslet meg litt tid til å tegne!

Jeg er jo ingen kunstner, jeg er kommunelege med et ansvar bla. for å sikre at influensavaksineringen i kommunen kan skje på forsvarlig måte også i pandemitider.

Planlegning for Flesberg skole – «Skattekista»

Mine tegneferdigheter skal bare brukes på å tegne inn hvor og hvordan vi skal kunne bruke den nye flotte skolen på Lampeland både til influensavaksinering og massevaksinering for korona når det kommer vaksine. Utfordringen ved å vaksinere mange når vi har korona smittevernregler er ikke sjølve vaksineringen, men køen inn til vaksinatørene og ventetida i de 20 minuttene alle må vente etter at de er blitt vaksinert. Legekontoret har gitt beskjed om at de ikke klarer å gjennomføre vaksineringen på samme måte som tidligere og jeg er blitt spurt om jeg kan bidra. Jeg tok det opp i kriseledelsen som allikevel møtes ukentlig for status om koronapandemien og fikk forslag om å ta en befaring på «Skattekista» som den nye skolen heter. Den vant prisen som «Årets idrettsanlegg 2020» og vi er stolte over det flotte skole – idrettsanlegget.

Kantine og kafe/bibliotek til influensavaksinering og idrettshallen til massevaksinasjon blir nok mitt forslag tilbake til kommuneledelsen og fastlegene.

Mine skriblerier på tegningene jeg har fått må jeg kombinere både med å regne ut hvor mange vi klarer vaksinere i timen og å regne ut hvor stort areal/mange stoler vi må ha med 1-2 meters mellomrom for de som skal vente før eller etter vaksineringen. Jeg nærmer meg et forslag da telefonen ringer fra en av medlemskommunene våre. Kan jeg bli med på et besøk til sjukehuset for å forhandle med dem som vil skrive ute en meget dårlig pasient tidligere enn vi og pasienten er i stand til? Ja visst kan jeg det, hvis det kan hjelpe.

Ofte er hverdagen akkurat sånn. Spesielt i disse dagene hvor vi er mottakere av positive koronatester. Av en eller annen grunn får vi ofte svar mellom 15-16 på dagen. Ofte får vi dem om kvelden. Laboratoriet jobber døgnet rundt og har nettopp klart å bedre svartid som var blitt uakseptabelt lang. Vi har ikke flere kommuneoverleger å sette inn i vårt arbeid med å ta imot svarene og å begynne jobben med smittesporing. Vi er heldige som er tre som deler på det, allikevel er det slitsomt å alltid være i beredskap for koronatester døgnet rundt, hver dag. Vi har ingen vaktturnus og beredskapen vi har er beregnet på å være tilgjengelige for store katastrofer og kriser, ikke pandemikriser som står på over mange måneder. Det er ikke mulig for oss å avspasere all overtida så lenge vi har pandemien.

Jeg har ikke ønsket en fastlagt vaktordning som binder meg om min familie slik jeg hadde det i alle åra jeg hadde legevakt. Det har ikke vært noe problem å stille opp ved store alvorlige, men kortvarige, hendelser. De er sjelden.

Smittesporing (Bilde lånt av Haugesund avis)

Nå for tida dreier jobben seg om å være bekymret for hvor de neste smittede vil være. Vi får stadig meldt nærkontakter til smittede i andre kommuner. Selvfølgelig ringte labben om to smittede akkurat da kollega Ane var på vei hjem. Noen timer overtid og en etterfølgende diskusjon om hvor vi registrerer smittede som bor, eller oppholder seg, i en annen kommune men er registrert i folkeregisteret hos oss. Vi registrerer i Fiks smittesporingsverktøy de som bor hos oss og de vi følger opp. Vi sender e-melding til fastlegens journal og vi gir beskjed til andre kommuner når det er nærkontakter som bor der. MSIS melding blir fylt ut og sendt til Folkehelseinstituttet. De registrerer alltid på folkeregisteradressa. Godt vi har smittesporere som hjelper oss og følger opp nærkontaktene. De gjør en kjempejobb!

Det er klart at det bekymrer oss om vi skulle få et utbrudd slik de har opplevd i Moss, Indre Østfold og i Bergen. Det krever langt mer ressurser enn vi har nå derfor jobber vi for å få til et interkommunalt smittesporerteam. Ihvertfall smittesporere fra alle medlemskommunene i Samfunnshelse som vi kan jobbe sammen med så vi blir samstemte i registrering og oppfølging av smittede og nærkontakter.

Selvfølgelig ble det meldt en smittet til i helga. Kommuneoverlegen i Kongsberg fikk utfordringen. Selv om Ane Wigestad Kvamme er ny kommuneoverlege i Kongsberg og ansatt i Samfunnshelse er hun kjapt blitt dreven på smittesporingen. Vi prater om oppfølgingen hun har avklart med den smittede. Sjøl prøver jeg skyve Korona bort i tankene mine å tenke på andre ting. Ikke så helt lett.

Livet er en balansegang! Ikke minst privat, men det hører ikke hjemme i kommunelegebloggen. Kommunelegebalansegang derimot er en kunst jeg opplever det er viktig å lære seg og bli god på. Jeg tror slett ikke jeg er noen god utøver i den kunstformen, men jeg har synspunkter og erfaringer som rett og slett har formet meg som kommuneoverlege. Det er viktig å være god til å balansere som kommunelege. Balansegangen gjelder nesten alle områder, men jeg tenker at følgende er viktigst:

  • Arbeidstida mi
  • Hvilke oppgaver jeg påtar meg
  • Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver
  • Kompetanseheving

Arbeidstida mi er sjelden på 37,5 t/uke. Det varierer selvfølgelig mye fra over det dobbelte i pandemitider eller beredskapssituasjoner til bare litt over. «Bare litt over» skjer som oftest fordi det i de 7,5 timene alle andre også jobber så er det vanskelig å få ro til å sitte stille foran pcen å gjøre saksbehandling i fred. Det tar jeg ofte før kl 08. Det er jo litt i ubalanse allerede fordi det gir et tydelig inntrykk av at jobben kan gjøres i ei normert arbeidsuke. Jeg fører timeregnskap og liker egentlig å ha timer jeg kan avspasere når det passer meg, men jeg føler jo konstant at jeg skulle gjort litt mer og vært litt mer grundig. I Koronatider er det slett ikke noe dugnad jeg gjennomfører når jeg jobber mye. Det er en kompetent jobb hvor jeg enten må få avspasert eller utbetalt overtid. Mer balansering mellom å få nok hvile for ikke å bli for sliten, gjøre feil og bli lite hyggelig å være sammen med. Jeg har mitt balansepunkt når det gjelder arbeidstid. Kanskje litt for mye mot å si ja til litt mer arbeid. Jeg vil så gjerne rekke mest mulig, men det viktige er at jeg kan holde ut over tid så jeg ikke sliter meg ut og ikke orker mer. Jeg har vært nesten (!) utbrent tidligere og det skremte meg hvor lite jeg sjøl var klar over hvor utslitt jeg var blitt. Andres balansepunkt er et helt annet sted, men du må være klar over hvor ditt er.

Hvilke oppgaver jeg påtar meg er like vanskelig som med arbeidstida. Jeg er litt for mye ja-menneske og har måtte trene meg opp til dels å ikke påta meg noe som ikke klart ligger til jobben og innse at jeg ikke kan rekke alt jeg har lyst til å si ja til innenfor rimelig normal arbeidstid. Jeg har noen av de mest spennende opplevelsene fra arbeidsoppgaver som var i utkanten, noen ganger utafor, mitt kjente fagfelt. Det er smigrende, spennende og morsomt å bli spurt om noe nytt! Allikevel tror jeg at jeg er blitt flinkere til å se helheten og innse at jeg må dempe noe annet hvis jeg tar inn nye oppgaver. Det er ingen enkel øvelse. Kommunelegefunksjonen inneholder så mange tunge oppgaver at ingen enkeltperson klarer å dekke alle. Se oppgavene her. Allikevel mener jeg at jeg har nådd langt ved å tenke over hva jeg sjøl synes er mest spennende å jobbe med for så å prioritere det øverst. Smittevern er noe av det mest spennende jeg jobber med og det passer ihvertfall godt i disse pandemi-tider! Samtidig er jeg svært opptatt av likeverdighet, rettferdighet, toleranse og respekt som mine viktigste verdier som jeg legger til grunn for mine valg. I dagens arbeid med Korona bruker jeg dette aktivt for å prioritere hvilke arbeidsoppgaver jeg sier ja til og hvem jeg sier nei til.

Det siste halvåret har jeg fått opplever hvordan det er å jobbe i et team med flere kommuneoverleger, rådgivere i miljørettet helsevern og saksbehandler. Det er en god opplevelse å kunne diskutere utfordringer vi står overfor og bli enige om hva det er vi må prioritere. De store linjene planlegger vi i halvtårlige planleggingsdager. Hver uke møtes vi til temamøter hvor oppgaver, problemer og faglige spørsmål diskuteres.

Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver kan jeg ofte ikke styre sjøl. Jeg har alltid vært opptatt av at jeg gjør en jobb grundig. Jeg har måtte sikre meg at det jeg gjør er helt skikkelig utført. Det har ført til lange arbeidsdager og at det har tatt lang tid å gjennomføre oppgaver. Sakte har jeg innsett at det nok ikke er bra for de jeg jobber for heller at jeg må gjøre alt 100% . Arbeidet med de siste 20% krever alt for mye krefter og tid. Noen ganger er det helt nødvendig å gjennomføre 100%, men i mye av vårt arbeid er 80% mer enn godt nok. Jeg har f.eks. ikke dårlig samvittighet lenger hvis smittevernplanen og pandemiplanen ikke blir rullert hvert år. Vi må uansett tilpasse tiltakene slik vi har måtte gjøre med koronapandemien.

Jeg er opptatt av at kommunelegen skal være tilgjengelig. Derfor er en av oppgavene jeg er opptatt av skal dekkes 100% å svare på telefoner. Jeg er ofte opptatt og kan ikke svare. Som oftest kan jeg svare under et møte med et raskt trykk på sms-svarfunksjonen om at jeg ringer tilbake når jeg er ledig. Når jeg ER ledig går jeg gjennom tapte anrop og ringer opp igjen. Jeg oppnår vel aldri 100% for det er noen som ikke svarer når jeg ringe tilbake, men da har jeg i hvertfall prøvd.

Behover for Kompetanseheving slutter aldri. Samfunnet endrer seg stadig og vi kommuneleger er bare nødt til å følge med. Først og fremst innen medisinen, men like mye i samfunnsutviklingen. Hva som er aktuelt akkurat nå er rett og slett vårt arbeidsfelt. Det stopper ikke ved hva vi kan høre med stetoskopet. Vi må følge med hva som er aktuelle utfordringer i kommunen vår og koble det opp mot den kunnskapen som finnes i medisinen. Alt for ofte finnes det ikke noe og vi må bruke «sunn fornuft». Altså vår vurdering av situasjonen sett med et medisinsk blikk. Må man f.eks. ha korte negler uten neglelakk i barnehagen pga koronapandemien? Ikke hvis det ikke var like viktig før pandemien, tenker jeg. En barnehage er ikke en helseinstitusjon med syke mennesker, men en flokk med gjennomsnittsmennesker som bør ha samme hygienestandard i barnehagen som ellers i samfunnet. Det er så mange andre faglige utfordringer som vi må kunne noe om! Jeg er spesielt opptatt av alle de andre fagfeltene som finnes i kommunene. Svært mange av dem betyr mye for folkehelsa i kommunen og jeg mener det er nødvendig kompetanse for en kommunelege å kjenne til hvordan de jobber. Derfor har jeg ofte hospitert hos dem og håper jeg kan begynne med det igjen når det roer seg litt koronasmitten.

For tida er smittevernfaget det aller mest aktuelle mens koronapandemien raser. Jeg har lenge lurt på om angsten for smitten er verre en sykdommen. Det kommer flere og flere rapporter om skadevirkningene av «generell lock down», mennesker som ikke har fått helsetjenestene de har trengt, firmaer som sier opp ansatte, lediggang, rus og psykiatri som ikke behandles. En viktig bieffekt av virusets skadevirkninger i samfunnet. Det ser ut til at vi nå har et samfunn som ikke helt klarer å takle enkle smittevernregler, men som slår til sterkt bare mediene skriver om nye smittede. Noe de gjør ofte med fete bokstaver. Vi må leve med virussmitte mange måneder framover. Det må kunne gå an å skjerme våre mest sårbare uten at vi stenger ned samfunnet hver gang vi får en klynge med smittede. En kunnskap vi bygger opp etterhvert som pandemien sprer seg.

Det er spennende, utfordrende, frustrerende, mange ganger hyggelig, noen ganger trist, slitsomt, inspirerende og tilstede hele tida: Arbeidet med å følge opp SARS-cov-2s sniking rundt i landet vårt med akutte lokale herjinger. Jeg har en veldig spennende og givende jobb for tida! Korona spiser seg inn i nesten hele arbeidstida mi, dukker opp lørdagskvelder, kupper søndagsmiddagen, dytter vekk glade barnebarnlyder og forstyrrer meg ved kaffebålet ute i skauen. Dette er ikke en dugnad for oss kommuneoverleger! Det er en omfattende jobb som vi setter æra vår i å gjøre til det beste for de sårbare i samfunnet vårt. For tida går det langt ut over arbeidstid og langt inn i familie og fritid. Over hele landet, i hver kommune, er det kommuneoverleger som jobber svært mye mer enn den kommunale stillingen tilsier.

Jeg er stolt av å representere ei yrkesgruppe som for tida betyr mye for innbyggerne våre. Ute i de fleste kommuner er kommuneoverlegene også smittevernleger. Vi følger opp faglige anbefalinger fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Der vi kan bidrar vi til gjennomføring av tiltak. Sjøl om det er linjeledelsen i kommunene som har ansvar for gjennomføringen har koronapandemien vist hvor viktig det er at kommunene har tilgang til solid medisinsk-faglig kompetanse når det skal gjøres vurderinger og valg. Dette er en del av vårt fagområde og en av hovedgrunnene til at alle kommuner er pålagt ved lov å ha en kommunelege.

Jeg opplever daglig at vår styrke er at vi kjenner kommuneorganisasjonen så godt. Vi kjenner folka ute i tjenestene og de veit hvem vi er. Det er ingen kommuneoverlege som kan gjennomføre alle oppgaver som ligger til kommunelegefunksjonen aleine. Vi er nødt til å samarbeide med alle de andre ansatte i tjenestene. Det nytter lite å planlegge en luftveisklinikk eller være med på å legge til rette for test-enheter hvis det ikke er motiverte folk som kan utsette seg for innbyggere med koronasmitte og kle seg i smitteverntøy som er ubehagelig, varmt og slitsomt å jobbe i dag ut og dag inn. Det er jo slett ikke bare i helse og omsorg disse folka finnes. Jeg møter dem daglig i alle tjenester, fra vann og avløp til skole og barnehage. De er der fra kommunedirektør og nedover. Jeg er slett ikke sikker på om innbyggerne kjenner den arbeidsinnsatsen som blir gjort for å få hjulene til å gå rundt til tross for alle hindringene korona legger for oss!

Alt det arbeidet er ikke dugnadsarbeid. Det er seriøst faglig arbeid utført av folk som er glade i jobben sin og med ambisjoner om å opprettholde tjenestekvaliteten til innbyggerne til tross for koronarestriksjoner. De gjør en stor jobbinnsats.

Dugnadsarbeidet er det innbyggerne som gjør ved å vise solidaritet for de sårbare menneskene blant oss som kan bli alvorlig sjuke hvis de blir smittet. Som i alt dugnadsarbeid er det noen som er flinke og andre som gir blaffen. Sånn er vi mennesker. Vi står oss sjøl nærmest og tar liten notis av at et gammelt skrøpelig menneske dør av pustestans inne på et sjukehjem til tross for stor arbeidsinnsats fra slitne helsearbeidere. Det er ikke mye omtanke som skal til for å begrense smittespredning. Noen ganger, når jeg er sliten av å jobbe med covid19- problematikk, blir jeg oppgitt av å høre om de som «gir blaffen» i de enkle forholdsreglene vi blir oppfordret å følge. Så dukker fagmannen opp i meg og ber meg roe meg ned. Det er sånn vi mennesker er. Ikke noe å forundre, eller frustrere, seg over. Det er en del av årsaken til smittespredningen. Jobb videre Einar!

Jeg er heldig som jobber i team med fem andre personer. Heldig fordi vi kan diskutere og dele, men også heldig fordi vi kan avlaste hverandre og hjelpe hverandre. Etableringen av Samfunnshelse; interkommunal samfunnsmedisins enhet for Kongsberg, Øvre Eiker, Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg kom akkurat da vi trengte den mest og har vist seg å fungere. Mye av årsaken til suksessen er nok fem kommuner med vilje, motivasjon og interesse for å få til samarbeidet om kommunelegefunksjonen.

Jeg gleder meg over å jobbe i en stilling det er så behov for. Visst er det slitsomt men også svært motiverende og spennende. For meg er kanskje det mest motiverende å jobbe i samarbeid med alle de flinke fagfolka som er nødvendige for å få kommunale tjenester til å fungere overfor innbyggerne. Jeg ønsker at de skal få den respekt og forståelse for hvor viktig det er at de står i belastningene koronapandemien skaper. Det er mange som er slitne men som allikevel står på!