EB-profilDenne bloggen har artikler helt tilbake til 2005. Det er mye stoff og mange emner som er tatt opp. Bruk søkefunksjonen til høyre og søk med søkeord som beskriver det du leter etter og alle artikler som inneholder dette vil komme opp under hverandre.

Hvis du ønsker snakke med meg eller komme med konkrete spørsmål kan du sende det på epost til: einar@kommunelegen.no

Lykke til!

 

IMG_5028Tidlig biltur fra Kongsberg til Rødberg til møte kl 08. Vinterveien er del dårlig brøytet og glatt.  Jeg kjører en stor og tung diesel pickup med god samvittighet. Jeg kjører forsiktig på snøføret men er glad jeg har en jobb bil som tåler en trøkk hvis jeg skulle skli av veien eller møte en elg! Kjøreturen gir god mulighet til å tenke over møtene jeg er på vei til. Fra neste år blir turene opp og ned Numedal en del av hverdagen på all slags føre. Jeg kjenner at jeg gleder meg. Godt jeg er glad i å kjøre bil!  Denne dagen blir jeg med på gjennomgang av bruker til hjemmetjenesten og institusjonstjenesten. Jeg blir tatt med på diskusjonen rundt ressurskrevende pasienter i en utkant kommune som har langt til sjukehus og spesialisthelsetjenesten. Jeg blir dratt med i diskusjonen rundt utfordrende situasjoner og må lære meg at løsningene må bli annerledes enn en kommune som ligger med ryggen opp mot sjukehuset. Jeg blir imponert over fagligheten og gleder meg over å kunne bidra litt overfor ansatte i en tøff arbeidssituasjon.

Lunsj med leger og ansatte på legekontoret. Kan ikke drøse over tekoppen her nei. Jeg får nettopp avsluttet matpakka så er lunsjrommet tomt igjen. Leder for helsetjenesten og jeg finnet et møterom for å gå gjennom utdanningsplan for legene som skal blir spesialister i  allmennmedisins (LIS3). Jeg har jo vært gjennom det samme i Øvre Eiker og synes det er tungt, byråkratisk og vanskelig å få til med de nye kravene. Her oppe i Uvdal ser jeg tydelig hvor stor avstand det er fra sentrale myndigheter i Oslos syn på fastlegeverden og  utkantkommunenes muligheter til å oppfylle nye krav og oppgaver. Vi forsøker å ringe til Helsedirektoratet for litt veiledning og informasjon. Jeg sender en epost. Ingen hjelp.

Nedover dalen fyller jeg bilen med tøff musikk og hodet med tanker om det jeg har vært gjennom i løpet av dagen. Jeg gleder meg til å fortsette og fylle kommuneoverlegefunksjonen for de tre Numedalskommunene fra nytt år!

I den andre enden av Buskerud møtte jeg 16 kolleger i Kommuneoverlegeforum i møterommene til Helsetjenesten i Drammen. Vi har vært heldige å fått leder for prosjektet i Helsetilsynet som innfører Varsle om alvorlig hendelse i helse og omsorgstjenesten til å komme og diskutere kvalitetsarbeid med oss. Utfordrende, spennende og litt vanskelig når vi kommer inn på vår egen kvalitetssikring i utførselen av våre kommunelegeoppgaver! Som vanlig går dagen fort når alle 16 skal legge fram litt om hva vi jobber med, har utfordringer med og få tilbakemeldinger. Disse møtene holder meg oppe i jobben som kommuneoverlege..

Jeg sitter i styringsgruppa for Fact. Vi får informasjon om hvordan prosjektet går, resultater og framdrift. Jeg er ikke i tvil om at prinsippet om at spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten jobber sammen for å hjelpe de sykeste innbyggerne med psykiatri og rusproblemer er riktig. Det er ikke lett å få til i praksis, men tilbakemeldingene er at det fungerer og utvikler seg i riktig retning. Jeg tenker i mitt stille sinn at vi kunne hatt flere slike samarbeid i forhold til mange flere sykdomsgrupper.

Denne uka er heller ikke uten bekymringsmeldinger om innbyggere som lever under svært dårlige forhold. Vil de ha det sånn? Er de så sjuke at de ikke skjønner hvor ille de har det? Noen ganger hindrer lovverket oss fra å gjøre inngrep men som oftest klarer de flinke fagfolka å lirke på plass midlertidige løsninger å vei mot noe mer permanent. Vi kommuneoverlegene bidrar til å få i gang prosessene og koordinere men det er de flinke folka i hjemmetjenesten, innsatsteam, boligtjeneste og fastlege som gjør jobben. Det er ikke alltid vi når fram heller. Vi må akseptere at noen ønsker å bo slik de gjør sjøl om det er langt under den standard vi vurderer som akseptabel.

Sist i denne uka møtes vi som skal utgjøre ansatte i Samfunnshelse enheten som starter opp 2. januar 2020. De to rådgiverne i miljørettet helsevern og vi tre kommuneoverlegene er helt i innspurten i opprettelsen og gleder oss til å flytte inn i lokalene på Kongsberg og faktisk starte opp med arbeidet overfor de fem medlemskommunene; Øvre Eiker, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg. Jeg er ikke sikker på om vi har alle detaljene å plass, men jeg mener vi har god kontroll. Ihvertfall nok til at jeg går helga i møte uten en eneste tanke om omorganisering. Spent å om jeg får til årets første skitur?

 

Jeg hadde forberedt meg og tenkt grundig gjennom hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle være tydelig på det jeg synes var viktigst. På toget på vei inn til Oslo og Helsedirektoratet hadde jeg litt sommerfugler i magen fordi jeg var bestemt på at jeg skulle si min mening om fastlegeordningens krise og hva som bør gjøres videre sett fra en kommuneoverleges synspunkt.

IMG_4996

Kommuneoverlege Kristian Krogshus legger fram utfordringer og løsninger på fastlegekrisen

Helse og omsorgsdepartehenet har invitert til flere møter for å få innspill til arbeidet med å lage en handlingsplan for fastlegeordningen. Jeg hadde meldt meg på møtet i Oslo. Det ble mange kjente ord og meninger og jeg kjente at jeg ble utålmodig, men så kom kommuneoverlegen fra Moss. Kristian Krogshus kjenner jeg godt fra tida han var kommuneoverlege i Lier.  Jeg lente meg tilbake og smilte for meg sjøl. Jeg hadde jo ikke klart å presentere de utfordringene vi ser i kommunene med forslag til løsninger på langt nær så bra! Rett på sak, konkret og tydelig med en presentasjon som understrekte hans poenger sånn en Powerpoint- presentasjon skal! Noe av det beste var kanskje at jeg ikke en gang var enig i alle poengene, men det skapte tanker og ideer i hodet mitt. Jeg håper det gjorde det for de som skal jobbe med handlingsplanen også!

Denne uka har vært preget av mange små opplevelser. De renner inn på telefon, epost og i dagenes møter. Noen ganger skaper de sterke følelser som jeg drar med meg videre. Jeg er stolt av at kolleger, ansatte men også innbyggere har tillit nok til meg til at de er ærlige i sine svar og i diskusjoner med meg. Det fører noen ganger til sterke følelser og reaksjoner inni meg som jeg må jobbe med. Som oftest med øynene lukket på bussen på IMG_4911vei hjem eller sammen med kaffeLars ute på tur. Du som leser bloggen kjenner godt min beskrivelse av å kjenne naturen rundt seg, tankene som jobber i hodet mens jeg stirrer inn i bålflammene slurpende til kaffekoppen.

Allikevel er den beste måten å jobbe med følelsene og opplevelsene å dele den med noen andre. Flere ganger denne uka er det diskusjonen om situasjonene som utløser følelsene. Vi kommuneoverleger er ofte aleine i vår kommune, det kan gjøre det vanskelig å finne noen å diskutere med med sammen fagbakgrunn. Det trenger du slett ikke bekymre deg over. Det er dreier seg mer om å finne mennesker med samme holdninger og verdier. Fagutdanningen betyr lite. De beste samtalene om egne følelser i forhold til jobben jeg gjør har jeg hatt med folk med andre fagutdanninger. (Da holder jeg privatlivet utenfor) Jeg opplever at det går begge veier. Mange ganger er det jeg som er mottaker av andres frustrasjoner og vanskelige følelser. En viktig funksjon for en kommuneoverlege, mener jeg. Da bruker jeg ikke bare min egen personlighet, men i høy grad at jeg er lege og har en utdanning,  etterutdanning og erfaring som er godt egnet til å støtte, kanskje hjelpe, andre i en vanskelig situasjon. Jeg kan si at jeg jobber som medisinskfaglig rådgiver, men det er mer enn det. Det er også at jeg kan bidra til personlig støtte og hjelp samtidig med at jeg kan sikre at min informasjon er taushetsbelagt som lege. Jeg kan ikke ta informasjonen videre uten at vedkommende gir tillatelse. Jeg bidrar gjerne hvis det kan hjelpe ansatte og ledere videre i jobben.

Atter en gang sitter jeg og tenker tilbake på uka som gikk og nyter de små opplevelsene sammen med kolleger og ansatte. Tankevekkende rekke av opplevelser som skaper følelser og tanker. Små opplevelser, store følelser.

 

Det blei ei uke med mye faglig påfyll. Tre dager borte fra jobben med masse faglige innspill og lærerike timer sammen med forskjellige kolleger. Jeg mener det er noe av det viktigste som kommuneoverlege at man søker, og får, faglig påfyll sammen med de fagpersonene man samarbeider med til vanlig.

Fagdag for psykososiale kriseteam på Lampeland er blitt en årlig tradisjon jeg gleder meg til. Starter dagen på sykkelen i Kongsberg og sykler de to milene opp til Lampeland. Lampeland hotell er alltid imøtekommende og låner meg garderobe og dusj så jeg er frisk, våken og rein til møte med mange andre som arbeider med mennesker i kriser.  Denne gangen startet vi med en presentasjon av de kriseteamene som var til stede. Kort om hendelser og organisering. Vi er forskjellig organisert i hver kommune. Felles er at teamene består av medlemmer som er høyt motivert for å hjelpe medmennesker i psykisk svært vanskelige situasjoner.

Rektor fra Nore videregående skole fortalte om en hendelse der en psykisk ustabil person møtte opp på skolen med en pistol. Det var spennende og imponerende å høre hvordan de hadde handlet skritt for skritt fram til at politiet tok hånd om personen og avklarte at det ikke var et riktig våpen, kun en softgun. Heldigvis en hendelse uten alvorlige konsekvenser men med mange detaljer å lære av fra å ha et sms-system til å informere ansatte, elever og pårørende raskt til utfordring med elektronisk nøkkelsystem!

Lunsjen og pauser er som alltid like viktig læringsarenaer nå jeg møter kolleger og samarbeidsparter til diskusjon. Skjønt denne gangen ble det litt mange telefoner om andre hendelser.

IMG_4965Arne Guddal er innsatsleder i politiet som har tatt permisjon fra jobben for å holde foredrag om vold i nære relasjoner, konfliktdempende kommunikasjon, bevissthet om egen adferd. Tre timer med faglig påfyll, diskusjon rundt aktuelle spørsmål. Slett ikke merkelig at jeg ikke blei trøtt etter den gode og velsmakende lunsjen på Lampeland hotell. Arne kjenner jeg litt fra da jeg hospiterte på operasjonssentralen i Drammen før den blei lagt ned og flyttet til Tønsberg. Som han er jeg fortørnet over hvordan politireformen har gått ut over det lokale polititilbudet og ikke minst nedleggelsen av den spesielle samlokaliseringen av 112, 110 og 113.

Jeg var i tvil om jeg egentlig hadde tid til å være med på torsdagens fagdag, men er veldig glad for at jeg tok meg tid. I en fullsatt sal med fagpersoner som jobber med barn og foreldre fikk jeg siste kunnskap om oppfølging av gravide og barn til foreldre som bruker IMG_4968rusmidler. Det er så viktig at vi kan oppdage et rusmisbruk tidlig hos gravide! En fagdag som det burde vært mange fastleger på! For meg ga det mest innsikt i hvilke utfordringer  vi har i helsevesenet både i å oppdage, forebygge, behandle og følge opp foreldrene med fokus på å finne det beste for barna. Jeg håper pasientforløp for barn utsatt for rusmidler i fosterlivet og pakkeforløp for gravide som Vestre Viken HF har laget blir godt kjent for fastleger og på helsestasjon! Dagen ble litt forkortet fordi barnevernet fra en av kommunene ringte for medisinskfaglig råd i en sak.

Siste dagen denne uka tilbrakte jeg i min gamle veiledningsgruppe. Det er fantastisk å møte de samme kollegene og diskutere faglige utfordringer med helt ned på et personlig nivå. Jeg ble helt svett, men reiste hjem etter en spesielt hyggelig dag med folk jeg har stor respekt og tillit til. Ei uke rik på kunnskap og læring!

Oi! Jeg glemte å fortelle at jeg hadde min første samtale med ny leder på Familiesenteret. Det var slett ikke første fagpraten vi har hatt for vi hadde slike samtaler da hun jobbet i Nedre Eiker også, men så hyggelig å ta det opp igjen som leder i Øvre Eiker! For meg er det viktig å ha god faglig kontakt med henne som leder av et fagfelt jeg har fulgt så godt jeg kan fra jeg begynt som kommuneoverlege i 1988!

 

kommunelege-helsefordelingHva er jeg? En kommunelege eller en kommuneoverlege? Jeg opplever at det er mange som ikke skjønner forskjellen og det kan jeg godt forstå. Jeg er opptatt av dette og mener det er en grunnleggende funksjon i norsk samfunnsmedisin som det er viktig at vi fagfolk, kommuneadministrasjoner og innbyggere skjønner.

Jeg har skrevet om det før, men tar det opp igjen for å understreke for deg som kikker innom i kommunelegebloggen.

Kommunelege er en funksjon bestemt i lovverket:
I Folkehelselovens § 27 og i Helse og omsorgstjenestelovens § 5-5

Det er ikke mange stillinger som er lovpålagt i Norge, men en kommunelege skal alle norske kommuner ha.

Kommuneoverlege er en tittel bestem i overenskomst mellom KS og Legeforeningen: SFS 2305 § 13 og det er «medisinsk faglig rådgiver» i kommunen som skal ha denne benevnelsen.

Jeg er altså kommunelege og personlig ønsker jeg at det også skal være tittelen min. Etter min mening bør det bare være en kommunelege i hver kommune. Noen kommuner har valgt å spre funksjonen ut på flere kommuneleger. Det er flere oppgaver som er tillagt kommunelegefunksjonen. I større kommuner kan det være fornuftig å dele oppgavene ut på flere leger. Enkelte små kommuner gjør det samme og legger småstillinger som bistilling til fastleger. En dårlig ordning, synes jeg.

Før definerte man en kommunelege I og andre leger som jobbet for kommunen for kommunelege II. Det har vi heldigvis forlatt. Jeg mener det er mest riktig med en kommunelege og at andre leger som ansettes for å gjøre legejobber for kommunen har tittel ut fra sin funksjon: sykehjemslege, fengselslege, skolelege, helsestasjonslege, smittevernlege.

Overlegetittelen hører hjemme i organisasjoner hvor en lege leder andre leger. Det er tullete at en kommune med en ansatte kommunelege skal titulere denne kommuneoverlege. La den ansatte legen som skal fylle den lovpålagte kommunelegefunksjonen ha tittel: Kommunelege

 

Jeg har skjønt hvor viktig planlegging er. Jeg er opptatt av å være med på, og bidra, i andres planlegging. Jeg prøver så godt jeg kan å planlegge drifta av vår lille samfunnsmedisinske enhet og jeg planlegger min egen aktivitet. Jeg er et vanemenneske som er glad i rutiner og å kjenne hva som kommer. Jeg må være en rein fiasko når det gjelder planlegging av egne aktiviteter. Nå jeg ser tilbake på arbeidsuka og prøver huske hva jeg har arbeidet med er det meste jeg har jobbet med ikke registrert i kalenderen min. Kalenderen er ganske full med interessant samfunnsmedisinske arbeidsoppgaver, møter og situasjoner. Allikevel er hverdagen langt mer enn det kalenderen min har fanget opp. Epost, tekstmeldinger, oppringinger, brev/saker i saksbehandlingssystemet vårt og folk som kommer rett på døra fyller alle hulrommene i kalenderen og flyter ut over arbeidstida. Det er kjempeflott! Jeg elsker når en ansatt stikker hode inn gjennom døra på kontoret mitt øverst i rådhuset. «Passer det, eller er du opptatt?» spør de. «Ja, jeg er opptatt og det passer!» Jeg parkerer det jeg jobber med og trekker stolen min inn til møtebordet for å ta den samtalen som akkurat dukket opp. Det planlagte arbeidet blir forskyvet litt til fordel for å hjelpe til med en akutt situasjon eller noe annet som ikke kan vente. Eller den som kommer har funnet litt tid i sin travelhet til å ta en prat om noe som er viktig for han eller henne. Det er ikke sånn at jeg går ifra i møter, men jeg tar alltid kontakt tilbake så raskt jeg er ferdig med møtet eller den oppgaven jeg er nødt til å ha fokus på.

Jeg er opptatt av at kommuneoverlegen skal være lett å få tak i. Til tross for at jeg opplever å være ganske travel synes jeg sjøl at jeg får det til. Det er jo så spennende og motiverende når arbeidsdagen blir fylt av spennende henvendelser.  Utfordringene kommer som perler på en snor. Denne uka har jeg slett ikke fått gjort alt jeg hadde planlagt fordi det var andre ting som dukket opp.  Planleggingsfiasko? Kanskje, men jeg er ganske tydelig på at de viktige tinga må prioriteres først. Så er det kanskje ikke så mange ting som er viktigere enn det som kommer inn døra mens jeg saksbehandler en sak?

Noen ganger skal det bare et vennlig «Hei! Åssengåre» som fører til en lengre prat på vei mellom kontoret og et møte. Jeg måte låne en el-sykkel isteden for å gå til det møtet, men det var ihvertfall spennende det jeg fikk høre og jeg opplevde det som viktig for den som fikk en prat om en vanskelig situasjon.

Misforstå meg rett: Jeg mener helt klart at det er viktig å planlegge både dagen, uka og lengre fram. Vi har både ukentlige temamøter og planleggingsmøter en gang i halvåret. Jeg ville ikke klart meg hvis jeg ikke hadde en retning å jobbe i, men alt det som daler inn på skrivebordet eller spretter inn i mailen er ikke bare spennende og faglig morsomt. Det er også mye til tidstjuv i en travel hverdag Det er vanskelig å prioritere opp mot det vi har planlagt fordi det, som regel, må avklares raskt og vanskelig å sette opp mot det jeg har brukt tid på å planlegge. Derfor blir det innimellomarbeid.

På den ene siden strukturert, planlagt arbeid mot et mål. På den andre siden raske ting som dukker plutselig opp. Balansegangen er viktig, mener jeg, og trenger slett ikke være på hver side av balansevekta. Tilgjengelighet legger seg nok tungt på den ene siden av vekta og jeg ønsker at kommuneoverlegen skal være tilgjengelig døgnet rundt, faktisk. Jeg svare på min mobil døgnet rundt hele året. Utafor arbeidstida er det nesten alltid noe som er viktig for folk (til og med journalister) opplever jeg skjønner at det skal være viktig når de tar kontakt utenfor kontortid. De veit jeg svarer dem hvis jeg ikke er veldig opptatt med noe annet. I de siste åra har et samarbeid mellom tre kommuneoverleger gjort beredskaps og tilgjengelighet til vår kompetanse mye mer stabil. Det er jeg glad for.

Min store bekymring er at jeg slett ikke rekker over alt. For hvis ikke folk kjenner til kommuneoverlegen bruker de meg ikke heller. Derfor opplever jeg at jeg er nødt til å tilby både min fagkompetanse og tilgjengelighet. Der jeg bruker arbeidstida mi tar også folk kontakt. Elementært kan du kanskje si, men ikke så enkelt å få til i en travel hverdag. Sist uke tok jeg opp en viktig møtearena da jeg igjen tok opp kontakten med politiet. Mange saker dukket opp på bakgrunn av den kontakten.

Jeg vil være en lett tilgjengelig kommunelege.

Like sikkert som trekkfuglene som drar mot sydligere strøk kommer influensavaksinene hvert år. Frøydis på kontoret vårt har fått inn hvor mange vaksiner fastlegene og kommunale tjenester ønsker før sommerferien. Hun tar i mot og kjører ut vaksinene til de som har bestilt straks de kommer fra Folkehelseinstituttet i løpet av oktober. Som kommuneoverlege godkjenner jeg bestillingen fordi det må være en lege som gjør det. Vaksinene vi bestiller er til risikopasientene og helsepersonell. De er litt billigere enn vaksinene som selges fra apotek til «hvermannsen» og Frøydis tar også jobben med å kreve inn betalingen fra de som har bestilt. Det er en innarbeidet rutine som avsluttes med det jeg synes er hyggeligste delen av arbeidet. Jeg

IMG_4913

Kommunedirektør Trude Andresen er nettopp stukket uten at det var vondt!

vaksinerer ansatte i avdelingen hos oss og ledergruppa i kommunen. Vaksineringen er frivillig og vi vil ha flest mulig ansatte til å vaksinere seg for da vil ikke helsepersonell som blir syke rekke å smitte pasienter. Dessuten er det dyrt med mange syke ansatte hvis sesonginfluensaen smitter mange av dem!

Denne dagen vaksinerte jeg kommunalsjef for kultur og livskraft ,Christer Best Guldbrandsen,  først. Det er hyggelig når folk kommer ruslende opp til kontoret og vi får en hyggelig prat mens jeg gjør i stand til vaksineringen og stikker han. Vi blir avbrutt av at kommunedirektøren stikker hodet inn og lurer på om vi er ferdig. Hun vil ha bilde av at hun blir vaksinert for å legge det ut på facebook så ansatte og andre kan se at hun får influensavaksinen. Vi er enige om at det er viktig at lederne viser vei og anbefaler vaksinering og oppfordrer sine ansatte om å gjøre det samme. På Eikertun sykehjem arrangerer de vaksinering for helsepersonellet i Helse og omsorg. Kommunalsjefen vaksinerer seg der sammen med sine ansatte i håp om at riktig mange følger hennes eksempel. Det er spennende hvert år å se om flere blir med på vaksineringen enn i fjor!

Kultursjefen tar bilde og fanger situasjonen akkurat da jeg stikker kommunedirektøren som smiler godt. Bildet beskriver godt hvorfor jeg gleder meg til dette hvert år. Jeg opplever at alle som er innom for å bli stukket er like blide!

Selvfølgelig blir jeg også vaksinert. Vi tar runden på eget kontor aller først. Må jo «smake» på årets influensavaksine før jeg setter den på andre!

 

Mange ganger når jeg kikker tilbake i kalenderen på uka som gikk lurer jeg på hva jeg egentlig har gjort. Sist uke ser ikke travel ut sjøl om jeg har vært opptatt mesteparten av tida. Men når jeg tenker etter dukker alt det som har skjedd utenom kalenderen min opp. mobilimoteMobilen fanger opp både epost og telefonhenvendelser hele tida. Jeg jobber mye med å være tilstede der jeg er. F.eks. når jeg var på fylkesmannens beredskapskonferanse. Spennende med mange folk og gode innlegg. Allikevel skjedde det mye på mobilen i lomma. Jeg hadde flere tapte oppkall som jeg ringte tilbake til i pauser.  Fra budsjettspørsmål til utfordringer rundt en innbygger som er i kontakt med en tjeneste i en av kommunene jeg server.

Uka startet med ledermøte i Seksjon for samfunnsutvikling sammen med ledere for byggesak, planavdeling, vei og park, jordbruk og skogbruk, vannforsyning og avløp. Mandagen starter alltid med flere ting som må diskuteres i kommunelegeteamet og sjøl om jeg er tidlig å jobb rekker jeg nesten aldri å komme gjennom det jeg skal før ledermøtet starter. Litt for sein igjen! Dette mandagen måtte jeg gå tidlig også for å rekke opp til Sundvolden til beredskapskonferansen.

Jeg liker å kjøre bil, sjøl om det denne gangen var litt for spennende med nullføre og en leasingbil med sommerdekk. Godt det er en god handsfree-funksjon i bilen for Moody Blues for full musikk ble stoppet flere ganger av innkommende mobilsamtaler.

Ny dag med spennende møter med finke folk. Vi hadde møte i ei arbeidsgruppe i FAST prosjektet. Dvs Felles Ansvar Samtidige Tjenester. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Kongsberg sykehus og Øvre Eiker kommune. Vi skal se på hvordan vi kan forbedre og samkjøre behandlingen av pasienter med mange samtidige helseproblemer. Det er ofte pasienter som krever mye både av sjukehuset og oss i kommunen. FAST er et stort prosjekt og vi ser allerede nå at vi har områder hvor vi kan forbedre behandlingen av disse pasientene. Jeg tenker i mitt stille sinn at det dreier seg om å få til samarbeidet på pasientnivå for leger, sjukepleier og helsefagarbeidere på begge sider. Sånn det alltid har gjort og som vi også nå kan gjøre mye bedre. På vei ut ringer jeg tilbake til to tapte anrop og avtaler et møte med psykisk helsetjeneste seinere i uka for å diskutere oppfølging av noen av deres brukere. På vei inn på kontoret på rådhuset stikker jeg nesa inn til barnevernet. De har fått ny leder og hun kjenner jeg godt fra samme lederjobb i Nedre Eiker. Jeg får en god klem og ønsker henne velkommen.

Onsdag morgen er det bare takket være en kjempesnill buss sjåfør at jeg rekker jobben til vanlig tid. Jeg hadde jo glemt at de måtte kjøre en annen vei pga veiarbeid! Stressa rekker jeg fram handa da bussen kommer kjørende midt mellom to holdeplasser. Han stopper blidt midt i veien og tar meg med. Jeg kan rusle innom familiesenteret og gi klem til enda en ny leder jeg kjenner godt fra før. Leder av helsestasjon i Nedre Eiker har fått lederjobben for Familiesenteret. Smil og en god klem før jeg piler videre til møte.

Ukas mest spennende møte var torsdag ettermiddag. Vi har planleggingsmøter for oppstart av den nye interkommunale samfunnsmedisinske enheten for Øvre Eiker, Kongsberg, Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal. Vi har gitt den kortnavnet «Samfunnshelse». Det er morsomt å møte alle 5 som skal jobbe sammen. Det er mange detaljer som å på plass og heldigvis har vi fått hjelp til å koordinere prosessen av en medarbeider i Øvre Eiker. Dette ser bra ut!

Jeg avslutter uka på en fin måte i møte med kollega på Kongsberg. Vi nedkjemper tidligere omtalte byråkratiske vindmøller. Gjør ferdig utdanningsplan for legespesialist i allmennmedisin (LIS3) og registrerer flere av kommunene våre som utdanningskommuner. Fornøyd med meg sjøl skal jeg ta helga da mobilen ringer og en frustrert medarbeider fra psykisk helsetjeneste i en av kommunene ringer. Jeg lytter og skjønner godt frustrasjonen hun opplever at spesialisthelsetjenesten ikke lytter til henne som kjenner pasienten de samarbeider om. Jeg understreker hvor bra jobb hun har gjort og håper det hjelper henne å ringe meg! Litt seinere får jeg en sms med beskjed om at hun hadde hatt en god samtale med spesialistbehandleren. Du skulle bare visst hvor flinke folk vi har som jobber for de svakeste vi har i samfunnet og som strekker seg lengre enn de fleste forventer!