gQ4gcraAQjmVDCb9OMj6QQ

Takk for at du fulgte Kommunelegens blogg!

Denne bloggen har jeg holdt liv i siden 2005. Hensikten med den har vært å vise hvordan en kommuneleges hverdag er. Det er min opplevelser og hendelser som er beskrevet sett med mine øyne. Det har aldri vært meningen at den skal kunne gi fasitsvar bare beskrivelser, erfaringer og personlige måter å utføre arbeidet på. Det er etterhvert blitt mange innlegg og jeg tror du vil kunne finne mye om arbeidshverdagen til meg som  kommuneoverlege her som ikke beskrives i lærebøker.

I tillegg har jeg kommet med en del egne grublerier rundt mange forskjellige emner som opptar meg rundt denne jobben. Det er egentlig mer dagbokskriblerier som har ryddet i mitt eget hode når jeg har skrevet det.

Jeg mener jeg, etterhvert, har lite nytt å komme med i forhold til hva en kommuneoverlege gjør. Derfor har jeg bestemt meg for å avslutte ny aktivitet her i bloggen. Den skal få lov til å leve her slik at den som har lyst kan leite etter tips, erfaringer og måter en kommuneoverlege jobber på.

Det kan godt være at det dukker opp ting jeg mener det er viktig beskrives her i bloggen. Jeg håper også jeg skal finne tid til å systematisere innholdet her i bloggen for å gjøre det lettere å lete og finne emner som er beskrevet.

Det står på forsiden at det er 1527 følgere av bloggen. Det er skummelt mye (og mulig ikke riktig?) og jeg vil takke alle dere som har fulgt bloggen så langt. Det er inspirerende og motiverende når man ser at det er mange som følger og når man får kommentarer. Nå er det altså foreløpig takk for meg!

«Det brenner på sjukehjemmet! Hvordan går det med farfar?» Jeg holder på å sette meg i stua tidlig juleaften morgen da datteren kommer farende inn til meg. En kjapp sjekk på nyhetene før jeg haster ut i bilen og kjører opp til Skinnarberga helsehus hvor min far er for tida. Jeg møter politibiler, mange ambulanser og brannbiler utenfor sykehjemmet. 2L7DCzQ+R4SccKSur9hj6AJeg ser raskt at det er omsorgsboligene som har brent og puster lettet ut mens jeg skynder meg inn for å besøk min syke far.  Han har det bra og følges opp av flinke pleiere som sikrer sine pasienter og skjermer dem fra alt ståket. Jeg oppdager at kommuneoverlegen på Kongsberg sitter på vaktrommet og skifter raskt fra rollen som pårørende til kollega.  Jeg får høre hvordan de jobber og hvordan deres beredskaps-organisasjon er i drift. Jeg tilbyr hjelp og følger han litt. Jeg blir imponert over hvordan de jobber. Evakueringssenteret er bemannet av Røde Kors og lagt til et omsorgssenter like i nærheten. Kriseledelsen er etablert på Kongsberg rådhus.  Jeg sjekker med kommunalsjef for Helse- og omsorg i Øvre Eiker og tilbyr ledige sengeplasser ved vårt sykehjem i Hokksund hvis det blir behov for det. Det samme kommer fra beredskapslederen i Flesberg. Beskjed tilbake med takk og at det sannsynligvis ikke er behov.  Jeg får også  høre hvordan politiet og brann vurderer situasjonen. Det er en tragisk hendelse hvor 22 beboere har mistet leiligheten sin og en person er savnet. Kriseteamet etablerer seg på sykehjemmet med tilbud til berørte mens jeg avklarer med min kollega at han ikke trenger hjelp av meg. Jeg er tilbake i rollen som pårørende og kontakter resten av familien for å fortelle at det er ok med min far. Jeg kan starte julefeiringen mens mange ansatte og frivillige fortsetter alt arbeidet som følger tragedien. De er fantastisk å se og oppleve hvordan folk kaster det de har i hendene og gjør det som må gjøres fra å hjelpe beboere ut fra en brennende bygning til å ta imot pårørende som leiter etter sine etter brannen!

NisseDet var ikke sånn kommunelegejulehilsen i år skulle starte. Du skulle få velge en kort eller lang versjon av God Jul og ønsker om et Godt Nytt år, men her kommer bare den lange versjonen. En stille rolig første juledags morgen gir allikevel rom for tanker og reaksjoner.

Julegrublerier over følelser og minner:

Jeg merker en varm følelse inni brystet. Jeg vil strekke møtet litt lenger for å fortsette diskusjonen og oppleve mer av gleden av å se inspirasjon og høre iveren i hva den andre sier. Jeg lener meg tilbake i stolen og slipper fram tanker jeg ellers ville ha holdt for meg sjøl. Jeg føler en glede over møtet, jobben og livet!

Sinnet jeg merker bygge seg opp under et helt annet møte må jeg aktivt holde nede. Allikevel føles hue sylklart og tankene tydelige og sterke. Jeg får en opplevelse av hva som er min rolle i møtet og slipper litt av sinnet ut i noen skarpt formulerte setninger.

En helt annen dag sitter jeg på kontoret og føler avmakten over ikke å kunne gjøre noe med en situasjon hvor et menneske kanskje kan forgå og i verste utfall kanskje dø. Sinne, fortvilelse, sorg og frustrasjon som sliter meg innenfra.

Jeg ser meg tilbake.  Inne i hue mitt ser jeg et landskap med minner, opplevelser og følelser. Jeg tror det er viktig å se hva vi kommer fra for å kunne planlegge videre mot nye mål. Jeg liker ikke status og oppsummeringer av «året som gikk». Jeg jakter på følelsene og opplevelsene jeg kan dra nytte av for å få det bedre sjøl og gjøre meg bedre til den jobben jeg skal gjøre.

Jeg oppsøker ofte situasjoner hvor jeg lettere kan hente fram fra minnet som inneholder følelsene. Jeg skriver her i bloggen, bruker litt tid foran kakkelovnen og grubler en tidlig julemorgen eller jeg går aleine i skauen eller fjellet for så å hvile og gruble sammen med KaffeLars ved bålet.

Når jeg vender blikket innover så ser jeg noen opplevelser jeg husker godt. Det er nesten alltid fordi opplevelsen er forbundet med en sterk følelse. Det er slett ikke sånn at store opplevelser gir de sterkeste følelsene. For meg er det alltid i den direkte kontakten med andre mennesker følelsene blir sterkest. Noen ganger må jeg presse fram min profesjonalitet for å overmanne følelsene. Andre ganger er det følelsene som får meg til å strekke min profesjonalitet litt lenger og gjøre en bedre jobb.  Det er en balansegang jeg som oftest ikke er bevisst.

Det kan være helt avgjørende for å kunne fortsette i jobben at jeg bruker min fagbakgrunn og kunnskap til å holde hodet kaldt, tåle vanskelig atferd eller holde ut i en situasjon som sårer mine følelser eller skaper stor frustrasjon og sinne. Andre ganger er det stikk motsatt. Noen ganger er et panser av faglighet viktig for å stå gjennom en vanskelig situasjon.

Andre ganger må medfølelse, forståelse for andres situasjon og en holdning til å hjelpe andre presse til side en streng faglig vurdering eller stivbeint regelverk.

Med brannen på Skinnarberga i frisk minne blir krav til å gjøre min egen jobb best mulig faglig framhevet samtidig som jeg opplever hvor viktig det er å fylle fagligheten med medmenneskelighet, hjelpsomhet og medfølelse. Sjøl etter så mange år i faget opplever jeg dette som en like vanskelig balansegang idag som den gang jeg tok min første jobb på Ålesund sykehus som turnuslege. Jeg er helt avhengig av å dele vurderinger og balansegang med kolleger eller familie for å kunne gjøre jobben min. Jeg tror ikke det er annerledes for andre. Derfor er jeg så opptatt av å ta vare på rommet i jobbhverdagen hvor ansatte kan prate om sine opplevelser. Tid og mulighet til å ta opp de vanskelige tingene så man får hjelp til å balansere på beste måten for de vi jobber for. Like viktig er det at vi har noen hjemme vi kan snakke med om de tingene vi kanskje aldri snakker med kolleger om. Private følelser vi får i jobben hører hjemme i det private, men de trenger vi også dele med noen for å bearbeide.

 

 

 

 

 

EB-profil

Bildet er lånt fra Utdanning.no

Jeg liker fastleger. Faktisk er jeg ganske imponert over fastlegene! Jeg jobber i to kommuner med noen veldig flinke og stabile fastleger. De sikrer våre innbyggere gode og stabile legetjenester. Jeg har skrevet om det før, men situasjonen vi merker i dag motiverer for å dele fler meninger om fastlegeordningen.

Fastlegene jobber i en ordning som er hardt presset fordi den ikke har fulgt med i utviklingen i resten av samfunnet og helsevesenet.

La meg aller først slå i bordet med to påstander som grunnlag for at jeg blir så engasjert:

  1. Jeg mener hele vårt kompliserte helsevesen trenger fastlegene som tar vare på alle typer helseplager våre innbyggere kjenner på og er portvakter for hva som skal inn i de dyre spesialisthelsetjenestene.
  2. Jeg er fast bestemt på at vi må tilby våre helsetjenester ut fra det enkelte menneskes behov og tilpasse tilbudet slik at alle våre innbygger kan kan få likeverdige helsetilbud.

I min vurdring av hva som er best for vårt samfunn blir altså fastlegeordningen er grunnleggende og svært viktig tjeneste som vi må sikre at fungerer best mulig.

Spesialisthelsetjenesten styres fra toppen i vårt samfunn. Helseministeren har sin linje til de regionale helseforetakene og gjennom dem helt ut til den enkelte spesialisttjeneste. En slik linje finnes ikke for de kommunale tjenestene med fastlegene. Hver kommune styrer innenfor rammene av sine budsjett, regelverk og forhandlingsavtaler. Det betyr at fastlegeordningen stort sett styres ved å se bakover på innlevert statistikk, forbruk av penger i regnskap og forhandlinger mellom partene om lønn og takster.

Det er lett å gripe til et krav om flere fastleger for å løse problemene i fastlegeordningen. Jeg mener utfordringene for fastlegeordningen ligger på mange plan. Fra mine to kommuner ser jeg utfordringer innen:

  • Selve oppgjørsformen for legene.
    Takstsystemet styrer i stor grad legenes aktivitet og er i alt for liten grad framtidsorientert. Kanskje fordelene av ansettelse og fastlønn kan blandes med stykkpris systemet på nye måter?
  • Per capita tilskuddet bør revideres
    Utgiftene ved å kjøpe seg inn og drifte legekontor er en stor terskel for å starte opp eller overta en fastlegehjemmel. Vi må se på alternativer som å øke per capita tilskuddet, ta det bort og igjenføre driftstilskudd eller andre måter å drifte selve kontoret på.
  • Organisasjonsformen er utfordrende
    Hvem skal eie primærlegetilbudet til befolkningen videre? Kommunen? Helseforetak? Legene sjøl? Kanskje skal det være en felles eier for helse og omsorgstjenestene? (Primærleger er mer enn allmennlegene; Det innbefatter også helsestasjonsleger, skoleleger, fengselsleger, legevaktsleger, sykehjemsleger og andre leger kommunen trenger.)
  • Hvem skal bestemme hva en fastlege skal gjøre?
    Det bør gjennomføres en grundig gjennomgang av alle oppgaver fastlegene gjør eller skal gjøre. Byråkratiet passer dårlig inn i dagens fastlegeordning og belaster fritida til legene. Vi trenger en innstramming av oppgaver til fordel for det kliniske arbeidet.
  • Ledelse av fastlegeordningen
    Jeg har stor tro på at fastlegene fortsatt skal være i kommunehelsetjenesten men de må ha god ledelse som alle andre tjenester i kommunen. Jeg mener ordningen med privatpraktiserende leger krever spesiell oppmerksomhet i kommunen av en leder som kjenner fastlegesystemet og miljøene legene jobber i. Ledelse som både forstår fastlegenes situasjon og kommunalt byråkrati. Vi som jobber i dette spennet har et stort ansvar for å bistå den enkelte fastlege og bidra til at fokuset først og fremst er rettet mot bedre tjenester til pasientene.
  • Tjenesteutvikling er en stor utfordring innen fastlegeordningen
    Det kan ikke ligge til hver eneste kommune i Norge hvordan fastlegeordningen skal organiseres og videreutvikles. Det må finnes en instans som kan samle statistikk over hvor vi er, hva som har vært bra historisk og kombinere dette med trender i samfunnet som peker framover og ha mulighet og evne til å gjennomføre forbedringer som gjelder for alle fastleger.
  • Norges kommuner har svært forskjellige utfordringer, behov og ønsker.
    Fastlegeordningen må bli så fleksibel at innbyggerne sikres at de har en fastlege i nærheten. Storby utfordringene trenger helt andre løsninger enn i utkantkommuner!
  • Er partene som forhandler om fastlegeordningen godt nok kjent med situasjonene ute i kommunene?
    Jeg påstår at både KS og Helsedirektoratet ikke kjenner godt nok det indre livet ute i kommuneNorge. Har de representanter i sine forhandlinger som kjenner hverdagen ute i kommunene? har Legeforeningen det? Jeg tror egentlig ikke trepartssamarbeidet er godt nok til å finne fram til gode løsninger for nåtida og framtida for hele Norges fastlegeordning. Det trengs forarbeider for alle partene som trekker inn kompetansen bla vi kommuneleger sitter inne med rundt om i hele landet!

fastlegelogoI Eikerbygdene er vi heldige som har stabile, flinke og hardtarbeidende fastleger. Vi har et godt samarbeid mellom kommuneadministrasjonen og fastlegene. Vi klarer finne løsninger på lokale utfordringer og prøve ut nye ordninger der vi på begge sider ser at det kan gi fordeler både for tjenestene men ikke minst innbyggerne. Sånn er det i mange kommuner. Tidligere undersøkelser kobler et slikt godt samarbeid med at kommunen har en motivert, stabil kommuneoverlege i større stilling. Det er klart jeg klapper for slike ordninger hvor kommunen bruker leger som kjenner fastlegeordningen fra innsiden med god kunnskap om kommunens interne drift.

Det er små avstander innen helseNorge. Jeg er helt sikker på at både fastlegene, kommunene med KS og Helsedirektoratet vil ha stor nytte av å engasjere kommuneleger i sine egne tanker, ideer og planer for videreutvikling av fastlegeordningen (og andre helsetjenester!).

Det er en stor utfordring for oss samfunnsmedisinere å beholde viljen og motivasjonen til å kombinere kunnskap om det som er gjort, hvordan det er i dag og planlegge for framtida. Jeg mener dette slett ikke bare kan overlates til sentrale personer i Legeforeningen, statlige byråkrater i Helsedirektoratet og Kommunenes Sentralforbund! Jeg er også opptatt av at vi må bruke de yngre og ferskere samfunnsmedisinerne i dette arbeidet isteden for oss gamlingene som som kan hjelpe til med kunnskap om hva som har vært bra eller dårlig i fastlegeordningen i våre kommuner fram til i dag. Vi er nok ikke så flinke til å se mulighetene og behovene ordningen står foran framover!

 

mistet-bussenÅååå der gikk bussen! Følelsen når jeg kan kikke bort på buss sjåføren som ikke ser meg men kjører forbi meg fordi jeg ikke rakk bort til bussholdeplassen! Jeg har kjent på den følelsen flere ganger denne uka! Lettere stresset peser jeg fra møte til møte, litt for seint ute. Til forskjell for å miste bussen fikk jeg sneket meg inn i møtet og satt meg i stolen! Det er ikke sunt å jobbe sånn over tid. Fastlegen min bekrefter det etter at jeg gikk med 24 timers blodtrykksmåler for å kontrollere om jeg ligger for høyt. Målingen viste tydelig at jeg hadde normaltrykk på kveld og natt men flere ganger høyt nivå i løpet av arbeidsdagen. Jeg får vel bare ta med at jeg er litt stressa i løpet av dagen sjøl om jeg har en arbeidshverdag jeg trives godt med!

Denne uka har jeg vært på opplæring i Hovedtariffavtalen og et heldags lederseminar. Begge gangene har vi fått presentert hvor viktig det er med systemer og planlegge både ledelse og drift. Jeg er så enig! Jeg sliter så med å få det til i hverdagen!

Skjermbilde 2017-12-02 kl. 11.48.56

En helt vanlig kommuneoverlegearbeidsuke

Hverdagen til oss i kommunelegeteamet styres i stor grad av andres behov for å få oss med på møter hvor vi kan bidra i forhold til deres oppgaver. Det er akkurat sånn vi ønsker at det skal være. Jeg har tilbudt vår rådgivning i årevis og mener det er noe av det viktigste vi gjør i vår arbeidshverdag!

 

Jeg er også veldig opptatt av å være målrettet, koordinert og planlegge vår aktivitet.

Utfordringen er altså at disse to måtene å jobbe på går dårlig sammen i min virkelighet! Du som leser bloggen regelmessig vil huske at jeg alltid har mye som skjer mellom kalendermøtene også. Telefoner, epost, sms og direkte henvendelser. Ser du noe som mangler? Saksbehandlingen lider nemlig aller mest i hverdagsprioriteringene.

strekkersegJeg rekker altså ikke over alt. Jeg får det ikke til. Blodtrykket mitt er nok mer belastet over det jeg ikke rekker enn det jeg får med meg.

For sjøl om jeg tetter kalenderen med møter er det mye mer jeg mener vi må dekke i kommunelegefunksjonen.

Hver gang jeg sitter å hører på flinke forelesere og andre som forteller om gode systemer, planer og gjennomføringer tenker jeg to tanker: Så fornuftig og viktig! Så vanskelig å gjennomføre i hverdagen!

Ganske sjølkritisk blogginnlegg i dag, og slett ikke for at du skal synes synd på meg. Det er jo for at du som leser skal skjønne at alle kommuneleger har mange arbeidsoppgaver og nesten alltid flere enn vi klarer strekke til. Vi må prioritere og gjøre så godt vi kan. Nesten alle jeg kjenner forteller det samme. Stresset med å strekke til. Jeg opplever det fra de fleste tjenestene jeg kjenner. Ansatte stresser for å strekke til i hverdagen.

Det er ofte et sprik mellom arbeidsoppgavene vi utfører daglig og hva vi ønsker vi skal få til av planlegging, kvalitetssikring, tjenesteutvikling og systematisering av våre tjenestetilbud.  Vi har dette oppe regelmessig i temamøter og planleggingsmøter. Jeg ser det i alle etatene vi jobber. «Mind the gap»!

Allikevel utfører vi gode tjenester i kommunelegeteamet hos oss og jeg ser hvor godt det jobbes ute i virksomhetene i kommunen. Hverdagens utfordringer løses som oftest både effektivt og raskt.

Allikevel kan vi bli bedre. Det stresser meg altså en del. Vi er nødt til å jobbe med det. Det er avstanden i «the gap» som motiverer meg til å hele tida prøve.

goodenough

 

 

I tre dager har jeg fulgt kriseledelsen i Ringerike kommune under Øvelse Bjørn 2017! Det er ikke mulig å øve alle sider ved et tungt terroranslag mot en kommune. Allikevel fikk rådmannens stab smake på utfordringene ved en slik hendelse. Dvs hendelser! Øvelse Bjørn var denne gangen et terror angrep i en kommune  som bestod av flere forskjellige hendelser:

På tirsdag fikk politiet informasjon om et terrorangrep i Sverige som kunne spre seg inn i Norge. Det ble meldt økt beredskap i Norge. Tegn tydet på aktivitet i retning av Ringerike.  Samtidig ble det meldt om en brann i en kirke i kommunen som spredte seg til skogen rundt. Brann og politi var i aktivitet. Rådmannen i kommunen ble informert om økt terrorberedskap i politiet og brannen, men de to tingene ble ikke koblet. Jeg hadde fått lov å være observatør under hele øvelsen og møtte første dagen kommuneoverlege Karin Møller som har sittet i øvelsesledelsen og vært med på å lage øvelsesscenarioet. Jeg har fulgt dem på noen møter og var spent på hva resultatet ble.

Alle etater og kommunen har vært godt forberedt på øvelsen etter en table top gjennomgang. Det er læring som er fokus ikke overraskelsesmomentet.

Øvelse Bjørn er en fullskala beredskapsøvelse som foregår i Buskerud hvert annet år. Det er stort med markører og reell aktivitet med de rette ressursene! Veldig spennende og lærerikt har jeg erfart etter å ha vært observatør til øvelsene mange ganger.

Torsdag ble preget av en terrorhendelse på en skole utenfor Hønefoss. En PLIVO hendelse (Pågående LIvstruende VOld) hvor to terrorister kjørte en lastebil inn i elevene på skolen og stakk ned andre med kniv etterpå. Brann var allerede opptatt med den store skogbrannen ved kjerra fra dagen før. De rykker ut til skolen sammen med sykebil og politiet. Det spilles realistisk med sminkede markører. To drept og mange skadde.

nkfQNUUXQxWzfz0rPGwZHgJeg sitter hos rådmannens ledergruppe som diskuterer brannen og økt terrorberedskap. Jeg står ved siden da en trussel blir ringt inn til servicesenteret og følger beskjeden inn til rådmannen. Det er stressete og litt vanskelig å få med alle detaljene. Hva sa han egentlig? Det skulle smelle, men hvor og når? Rådmannen diskuterer med sine etatssjefer som han har rundt seg og ringer politiet og informerer.

Det går en stund i usikkerhet. Det er vanskelig å få oversikt selv om kontakten til politiet er god. Det kommer tilbakemeldinger om at mange hytter er brent ned i skogbrannen. Kirken står i brann og det er nevnt at den kan være påsatt.

AFuPTmZ1RCiXyORuyw%qug

Rådmann Tore Isaksen i diskusjon med ledergruppa si.

Jeg er tilstede da rådmannen får beskjed om PLIVO hendelsen. Er det noen sammenheng? Rådmannen bestemmer seg for å samle kriseledelsen etter å ha avventet under de tidigere hendelsene. De er raskt på plass og diskuterer situasjonen. Statusgjennomgang fra etats sjefene som kan melde tilbake fra Helse, teknisk/brann og oppvekst. Skolen som er utsatt for terror er en høyskole og ikke kommunal så kommunikasjonen til skoleledelsen er annerledes enn til de kommunale skolene. Mediehåndtering diskuteres og det spilles realistisk i rådmannens stab. Jeg får et godt inntrykk av hva som skjer i kriseledelsen. De spiller hendelsen godt. Etablering av et EPS (Evakuerings og Pårørende Senter) går raskt og effektivt. Helse og omsorgssjefen har god oversikt og rapporterer tilbake fra legevakta, Kriseteamet og, etterhvert, EPS senteret som etableres på Ringerike hotell.

Øvelsen er organisert med flere statusmøter: «Fot i bakken» hvor stabene som er i aktivitet får tid til å diskutere spillet og hvordan samhandling og framdrift er. Hovedhensikten med øvelsen er å øve samhandling og samkjøring av de forskjellige etatene. Politi, brann og kommune spiller sine staber i fullskala. Desverre har ikke Vestre Viken HF klart å gjøre det samme, men må bruke en mann til å spille stab. Siden ambulanse og Ringerike sykehus etterhvert blir trukket mye inn i hendelsen mister vi en dimensjon i øvelsen.

Jeg tar en rask tur over til Ringerike hotell for å se hva som skjer i EPSet. Der er det full aktivitet med markører som spiller realistisk. Ganske kaotisk til tider, men det er lett å se systemet og hvordan de som ankommer blir registrert inn og fulgt opp inne.

Det er flere observatører tilstede så det er mange folk der. Her blir det nok en del å diskutere etterpå. Læringspunkter som de kan ta med seg for å forbedre noe som allerede ser godt organisert ut.

+fgFuSBUTKaxAkJKunR4GAKriseledelsen i kommunen er statt. I Ringerike har de et fast møterom som er satt av til dette med to store skjermer og fast organisering av rommet.

Det er spennende å kunne få lov til å følge hvordan de gjør dette i en annen kommune. Jeg sammenligner selvfølgelig med hvordan vi gjør det i våre kommuner og kanskje ville gjort det i samme situasjon. Bla har de en «liaison» fra kommunen på politihuset under denne dagen. Han melder tilbake til kriseledelsen og gir god innsikt i hva som skjer hos politiet.

Jeg har tatt meg i nakken disse dagene og bestemt meg for å følge rådmannen og hans kriseledelse. Jeg skulle så gjerne vært ute på åstedene hvor flinke markører spiller realistisk så brann, helse og politi får øvet seg praktisk. Allikevel er det ikke tvil om at kommuneoverlegen hører hjemme i kriseledelsen i slike situasjoner og jeg er ikke i tvil om at jeg har lært mye av å følge kriseledelsen denne dagen!

Siste dag starter rolig. Jeg møter på Røde kors huset og prater litt med de andre i øvelsesledelsen. Vi veit at det skal komme en melding kl 09 om noen ungdommer som er blitt utsatt for et kjemisk stoff ved en drikkevannskilde de var på utfart til. Jeg har igjen lyst til å da ut dit å følge spillet, men bare litt seinere vil det bli meldt inn til rådmannen x+6rBj7XSTm4vAJxD03tjAat det er sennepsgass (en svært farlig stridsgass som brukes i krig) som er funnet i tønner delvis ute i vannet. Jeg biter i det sure eplet og velger igjen rådmannens kontor. Det var det ingen grunn til å være lei seg for. Rådmannen samler kriseledelsen igjen. En CBRNE hendelse er helt uvant for kommunale etater. Hva er sennepsgass? Hvor farlig er det å få i et drikkevann? Diskusjonen går fram og tilbake i kriseledelsen. Bare de får en bekreftelse på mistanken om sennepsgass er de raskt ute med å stenge vanntilførselen ut av vannkilden så det ikke kommer inn i offentlig drikkevannsnett.

Fordi jeg er medlem i Kollektiv redningsledelse i gamle Søndre Buskerud har jeg tilgang til Vestre Vikens beredskapsweb. Der spilles inn AMK/113s aktivitet og ambulansene som reiser ut til stedet hvor flere elever spiller skadet av sennepsgassen. Dette gir rednings og ambulansepersonellet spesielle utfordringer fordi sennepsgass kan smitte videre fra de som har fått det på kroppen og skade hjelpepersonellet også. De må ha på egne beskyttelsesdrakter både ute på åstedet og inne på Ringerike sykehus som trener sin rensestasjon. Jeg sitter også med ørepropp og hører på nødnettsambandet hvor politi, brann og ambulanser snakker sammen i Baps 9 (felles talegruppe i nødnettet) samtidig som jeg følger diskusjonen rundt bordet. Idag har kriseledelsen mindre informasjon og frustrasjonen er litt større over hva de må gjøre, forberede og forvente av behov og tiltak. CBRNE hendelser krever kompetanse fra sentrale spesialtjenester som CBRNE senteret og giftinformasjonssentralen på  Ullevål sykehus. Jeg merker meg at kommunikasjonen og informasjonen mellom de forskjellige nødetatene og kommunen ikke går så greit som dagen før. Allikevel fungerer kriseledelsen og de gjennomfører ut fra den informasjonen de har fått. Til slutt samles de for å diskutere hvordan man skal «ta ned» situasjonen etter en slik terroraksjon. Normalisering av samfunnet og avklaring av den engstelse og oppildnet situasjon man får i et samfunn ved slike hendelser er viktig avslutning av kriseledelsen deltakelse i Øvelse Bjørn 2017

70W2HTeJRSiBu6bXoxU5OQTil slutt blir jeg med på øvelsesledelsens avsluttende møte. De er fornøyd med gjennomføringen som har vært sjeldent komplisert med mange involverte og en kjempeinnsats av frivillige fra Røde kors, Sivilforsvaret og ansatte fra nødetatene og kommunen.

Mister du taket
Går du deg vill
Går det for langt
Går det deg hus forbi
Står du på kanten og kikker deg for
Før du forstår at du aldri finner rot
Mister du grepet
Er det forseint
Kjenner du at du er lei av å vente
Enden på visa er aldri noe god
og vi forstår at vi aldri finner ro

En litt underlig tekst som har gitt meg litt grubling. Den rørte meg spesielt når jeg fikk se en video som billedgjør den og gjør teksten levende:

Jeg må gå noen runder med meg sjøl. Teksten rører noe inni meg. Allikevel er det ikke mine egne følelser og opplevelser den beskriver. Jeg synes den beskriver en side av meg som fagperson. Opplevelser av hvordan andre har hatt det som jeg har vært i kontakt med som kommunelege.

De har vært unge, middelaldrende og gamle. De har utfordret meg som fagperson fordi deres opplevelser har vært så langt fra mine egne erfaringer. Jeg er en av de heldige i verden. Jeg har jobbet mye med tankene, følelsene og holdningene mine for at ikke min bakgrunn skal farge hvordan jeg oppfører meg og forholder meg til mennesker som trenger hjelp. Et menneskeliv er like mye verd uansett sosial status, helse, meninger, tro eller holdninger.

Den store utfordringen er å jobbe i et helsesystem som setter rammer for hva vi kan gjøre. Jeg respekterer og gjør så godt jeg kan innenfor disse reglene, kulturen og systemene. Noen ganger trår jeg utenfor rammene og mener jeg kan gjøre det med god samvittighet fordi det er med den bestes hensikt for de vi er satt til å hjelpe. Er det godt nok?

(Tekst og musikk er laget av Kjemilie. Videoen av Hyggelaget)

 

Jeg kikker i kalenderen min og ser at jeg har hatt en rolig uke? Men det var jo ikke sånn jeg opplevde det? Noen ganger opplever jeg at livet på jobben er det som skjer mellom møtene som er registrert i kalenderen. Den tida styres mye av telefoner, henvendelser fra innbyggerkontakten/servicesenteret, epost og av de som kommer inn døra.

Faktisk styrer jeg den litt sjøl også når jeg lukker døra for å jobbe med noe spesielt. Som denne uka som startet med møte i arbeidsgruppa som jobber med hvordan vi skal organisere å utvikle legetjenesten i kommunen. Oppdraget kom i budsjettet for 2017 med vedtak om å justere ned sykehjemslegekapasiteten å se på hvordan de skulle organiseres. Vi har valgt å bygge videre på «Plan for legetjenesten» som ble laget for noen år siden. Arbeidsgruppa har gitt innspill og avklaringer. Jeg må skrive det inn, korrigere å rette opp før styringsgruppa går gjennom. Jeg bruker tid mellom møter og fredagen hvor jeg har klart å opprettholde en hjemmekontordag.

Møtene på gangen kan være mer spennende enn de avtalte kalendermøtene! Fordelen ved å ha kontor i begge kommunene vi dekker med kommunelegefunksjonen er at vi møter ansatte og ledere begge steder. Jeg får informasjon om kommunereformen i Nedre Eiker og tanker rundt videreutvikling av tjenester. Et dataproblem løses når jeg møter en av våre it-medarbeidere i Øvre Eiker. Rutiner for dokumentasjon avklares i døråpningen til en kollega. Jeg liker disse møtene fordi jeg blir trukket inn i andres arbeidsdag hvor vi har felles utfordringer!

Innboksen i epostprogrammet har vært den største utfordringen denne uka. Det er for e-meldingmange eposter jeg ikke har rukket å åpne. Alt for mange av dem inneholder arbeidsoppgaver som helst skal løses med en gang. Jeg bruker tida tidlig på morgenen og innimellom møtene til å gå gjennom. Veldig mye er informasjon; viktig og uviktig. Jeg bruker metoden fra Innbokskontroll som jeg har skrevet om før, men klarer aldri å få full oversikt så jeg lever med følelsen av at noen venter på svar fra meg. Det har jeg bare måtte venne meg til.

Telefonen er den andre store oppdragsgiveren! Når jeg er i møter avviser jeg stort sett alle telefoner. Doctor_with_phoneSmarttelefonen har en fin funksjon hvor jeg bare kan trykke avgårde en sms om at jeg ringer tilbake når jeg er ledig. Jeg setter æra mi i å huske å alltid ringe tilbake.  En telefon jeg ikke avviser kommer fra sykehjemslege med en vanskelig pasientsak. Jeg bidrar i diskusjonen med helsejuss vurderinger og avklaringer av hvem som har ansvar for hva. Hvor langt kan en pasient bestemme sjøl før vi bruker nødrett for å hjelpe eller vurderer at han eller hun ikke er samtykkekompetent? Det er nesten uløselige problemer som vi må jobbe med fra time til time. I bilen har jeg en godt handsfree funksjon. Jeg ringer ofte tilbake når jeg sitter i bilen mellom møtene i de to kommunene. Mobiltelefonen med alle sine funksjoner utvider min arbeidskapasitet. Kalender og epost. En av de aller beste «appene» er den hvor jeg skriver inn ting jeg skal huske! Den piper når jeg har vurdert at jeg kan ha litt tid. Nesten alltid på slutten av dagen eller grytidlig på morran.

Noen møter gleder meg mye. Denne uka ble møte med psykisk helsetjeneste i Øvre Eiker en opptur. Jeg har uteblitt fra møtene deres alt for lenge pga møtekollisjoner og fordi

Stangetegning

Tegning fra Stangehjelpa

annet måtte prioriteres. Psykisk helsetjeneste i Øvre Eiker har tatt til seg Stangehjelpas lavterskel arbeidsmetode og bruk av nettbrett med FIT metoden (feedback Informed Treatment). Det har skapt en entusiasme og vilje til å prøve å få til en felles måte å følge opp alle som henvender seg til Øvre Eikerhjelpa på. Det er spennende å ligge i forkant av utviklinga innen psykisk helsetjeneste, like bak de flinke folka på Stange! Enda mer spennende er det å merke at fagfolka hos oss er motiverte og begynner å få erfaringer. Jeg følge spent med under møtet og gleder meg over at det blir tatt opp uenigheter og at det blir diskusjoner både rundt metoden og brukere. Det er sånn vi utvikler oss og tjenesten! Inspirasjonen smitter over på meg.

 

Vi flytter legevakta i Hokksund til Kongsberg interkommunale legevakt. Jeg er ikke i tvil om at vi får en faglig sterkere og mer solid akutt-tjeneste til innbyggerne. Denne uka takket vi farvel til daglig leder for legevakta gjennom mange år. Det er vemodig å avslutte tjenestetilbud og ansatte jeg har vært sammen med i oppgang og nedgang. Desto viktigere å bidra til en hyggelig avslutning. Jeg er elendig til å holde «takkforalt» taler, men ganske god til å gi klem!

Jeg avsluttet uka med et uformelt møte på Distriks Psykiatrisk Senter (Dps) som inviterte meg til å diskutere situasjonen rundt en pasient de hadde. En av våre vanskeligste situasjoner. Det blir vanskelig å hjelpe når alle tilbud blir avvist! Hvor går grensen for å bruke tvang? Hvor ille skal innbyggere ha det hjemme før vi kan gripe inn når de forstår situasjonen og konsekvensene (dvs er samtykkekompetente)? Vi blir enige om å samle Dps og kommunale tjenester for å gå gjennom mulighetene og kanskje støtte hverandre i frustrasjonen over ikke å nå fram med hjelp? Jeg kjenner at jeg trekker tankene rundt denne situasjonen med meg inn i helga..