Det er sikkert mange spennende måter å tilbringe lørdagskvelden på, men jeg fikk oppleve en av de mest spennende, folksomme og stressende lørdagskveldene på lenge i Øvelse Bjørn.
Jeg er opptatt av helseberedskap og å kunne jobbe med katastrofer i våre kommuner. Jeg mener det er et viktig område for kommunelegefunksjonen å både kjenne hvordan nødetatene jobber og hvordan egen kommune kan håndtere store ulykker – katastrofer.
Derfor vil jeg prøve å holde meg oppdatert og lære mest mulig om hvordan vi må jobbe i katastrofer. Derfor igjen, maste jeg meg til å få være observatør på Øvelse Bjørn, en stor katastrofeøvelse som var lagt til Flå. Øvelsen startet kl 23 lørdagskvelden. Jeg var på plass på Flå skole, fikk på meg en blå observatørvest og beskjed om at jeg skulle følge fagleder helse for å være med på å vurdere hans arbeid under øvelsen.
Øvelsen var lagt opp så nær en virkelig hendelse som mulig. Et tog kræsjet med buss. Mange skadde og døde. Det var over 60 sminkede markører som hver 
hadde en lapp rundt halsen med en beskrivelse av hver enkelts symptomer.
Fagleder helse var en av luftambulansens leger. Det ble sagt at det egentlig skulle være kommunelegen, evt legevaktslegen. Det stiller jeg stort spørsmål ved. Jeg mener den som har mest erfaring og kunnskap som slike situasjoner må være fagleder helse. Det er oftest legen fra luftambulansen, noe som fort viste seg ettersom jeg hang på luftambulanselegen hele natta.
Som i virkeligheten var brannvesenet først framme ved bussen som var påkjørt av toget. Fordi kjøreledeningen var falt ned (Øvelse Øvelse!) oppgav jernbaneverket en sikkerhetsgrense på 10 m fra skinnegang og buss og helsepersonell fikk ikke gå inn i bussen hvor vi hørte folk stønne og rope om hjelp. Frustrerende for fagleder helse som ble stoppet av politiet og brann sjøl om det kom personell gående sjøl ut av bussen. Det var vanskelig å ikke komme hjelpende til når vi kunne se at de skadde jo levde og beveget seg og kunne bevege seg ut fra bussen. Da var det vel ikke strøm der? Øvelsen ble spilt så virkelig som mulig og helsepersonellet måtte vente i 50 minutter på at jernbaneverket hadde fått jordet buss og skinner før vi kunne gå inn. Litt knuffing og irritasjon i ventetida og «skadde» som ropte og skrek og stresset helselpersonellet. Straks det ble gitt klarsignal var helsepersonell inne i bussen for å få oversikt og gjøre en «triage» (Dvs prioritere de skade i rød(= kritisk), gul(=haster), og grønn (= kan vente). Effektivt hjulpet av brannfolka ble det fort kaotisk på samleplassen med flere skadde en legen kunne komme over og med mangel på ambulanser i oppstarten var det spennende. Vi skulle bare spille at luftambulansen kom, men de lurte oss og kom flyende inn allikevel!
Men det var to skadesteder så skadestedsleder ble nok ganske stresset fordi det var like mange skadde i
toget som stod på skinnene 400m inn i skauen… Min kommunelegekollega i Flå var kalt ut og dro over til toget med en av luftambulanselegene. Der måtte de også vente til toget og skinnene var jordet og de måtte ta strømmen på et viltgjerde som toget stod bak. Med mange kritisk skadde var frustrasjonen til å ta å føle på!
Etter at «min» fagleder helse hadde fått kontroll på pasientene i samleplass og fått kjørt ut de fleste dro vi over til skadestedet ved toget og hjalp til der. Pga dårlig vei og for lite ambulanser som dessuten kun kunne kjøre en retning ad gangen pga smal vei gikk det fælt langsomt å få ut de skadde til luftambulanse og videre transport. SÅ begynte det å regne… Stakkars skadde som lå på bårer på bakken. Jeg er imponert over markørene som tolmodig spilte sin rolle som skadde og fant seg i ligge i regnværet! Heldigvis har alltid brannvesenet noe på lur i bilene sine og raskt fant de fram noe bygningsplast som de holdt opp over de skadde så de fikk tak mot regnet.
Fagleder helse til høyre i samtale med operativ leder helse til venstre
Jeg ble imponert over øvelsesdesignet og gjennomføringen. Jeg tror det ble ganske så virkeligsnært med frustrasjonen over ikke å komme til skadestedet pga faren for strøm, kaoset da alle de skadde ble brakt ut og transportutfordringene. Det gamle helsenettet fungerte som ventet dårlig, men uventet dårligere enn man hadde regnet med. For meg som nå er vant til det nye nødnettet var det helt tragisk å se hvordan operativ leder helse slet med å få høre beskjeder og gi beskjeder ut til ambulanser og leger.
Kl 03 var vi ute av katastrofeområdet tilbake på Hotellet i Flå til mat og en gjennomgang av hva helsefolka hadde opplevd. Jeg regner med at det blir en diskusjon rundt flere av hendelsene hvor det gikk litt varmt mellom de forskjellige fagetatene. Forhåpentligvis finner de flere områder som kan forbedres.
Jeg er ikke i tvil om at det er viktig at den mest erfarne legen må være fagleder helse og opplevde luftambulanselegene som kjappe, effektive, ryddige, tydelige og selvfølgelig utolmodige der de måtte vente. Jeg ville nok fort avtale med en av dem om å overta ledelsen hvis jeg var kommunelege ute på en slik katastrofe. En rask diskusjon om hvem som passer best hvor mener jeg må være oppstarten når legene møtes på et skadested.
Siden jeg fulgte fagleder helse nært fikk jeg også se og høre hvor presset både skadestedsleder og operativ leder helse ble. Hun skulle styre ressursene som fagleder helse ba om og det var ikke lett når hun samtidig måtte være sammen med skadestedsleder som hadde behov for å vite det samme. Et klassisk katastrofedilemma!
Dette var god læring for meg som også er LRS lege. Jeg lært mye både om triagering, organisering av skadested 
og samleplass men ikke minst om ledelseslinjene under en slik aksjon. Jeg er glad for at jeg fikk mast meg med på øvelse Bjørn og enda gladere for at bjørnene holdt seg inne i bjørneparken i Flå!
Kommunelegens Blogg 