Vi har hatt ett år med koronapandemi og vi vet mye mer om hvordan vi kan beskytte oss mot spredning av koronasmitten. Norge har til nå en bedre smittesituasjon enn veldig mange land ellers i verden og det kan se ut som om vår måte å takle smittespredningen på er effektiv. Men er det de strenge tiltakene som er hovedårsaken eller er det forholdene i vårt samfunn og vår geografi? Er det virkelig nødvendig å gjennomføre de strenge tiltakene i alle kommuner uavhengig av om man har et høyt risikonivå med mye smitte eller nesten ikke smitte i det hele tatt? Som kommuneleger skal vi gi råd til ledelsen i hver eneste kommune. Vi skal gjøre en faglig vurdering ut fra:
– smittesituasjonen innad i kommunen
– trusselen for å få smitte inn i kommunen fra andre kommuner
– Folkehelseinstituttets, helsedirektoratet og regjeringens regler og anbefalinger
– medienes oppslag og vinklinger
Ikke minst må vi gjøre vurderinger ut fra vår smittevernfaglige kunnskap kombinert med vår samfunnsmedisinske kunnskap. Dvs hvordan den smittsomme sykdommen påvirker enkeltmennesker og samfunnet. Like viktig er kunnskap om hvordan tiltakene virker inn på menneskene i kommunen vår.
Forskrifter er lovregler og skal følges. Anbefalinger gitt fra regjeringen er en blanding av de faglige råd de har fått fra fagfolkene i Folkehelseinstituttet og helsedirektoratet blandet med politiske vurderinger. En anbefaling er ikke lovfestet og vi kan la være å følge dem.
Det er så lett å være strengere enn sentrale regler, retningslinjer og anbefalinger tilsier. Spesielt fordi vi er redd for spredningen av koronasmitten strammer vi til litt ekstra. Er vi strenge ser det ut som vi viser handlekraft sjøl om vi ikke egentlig kan vise at restriksjonene gir en så mye bedre effekt mot smittespredning og sykdom. Det er lett å glemme bivirkningene av strenge tiltak og miste befolkningens tillit til tiltakene som settes inn. Vi kommuneoverleger skal være nøkterne og grunnlegge våre råd, anbefalinger og evt tiltak på kunnskapsbasert og erfaringsbasert viten så langt vi kan.
Jeg opplever at folk først og fremst er redd for covid 19 sykdommen fordi det er en ny og ukjent sykdom som har spredd seg fort blant oss. Det finnes mange farlige sykdommer rundt oss daglig som vi ikke ofrer en tanke fordi vi er vant til å forholde oss til dem. Godt assistert av medienes søken etter å presentere sykdomsutviklingen slik at den gir dem inntekt og gode lesertall presses vi alle i retning av strengere restriksjoner og tiltak for å stoppe smitten.
Jeg er ganske sikker på at dette viruset vil bli en av de mange smittsomme sykdommer vi må forholde oss til i samfunnet hvert eneste år framover. Jeg er også ganske sikker på at vi kommer til å venne oss til denne sykdommen som til alle andre og takle det på samme måten: generelle hygieneforholdsregler, vaksinasjon og medisinsk behandling.
Når vi nå, etterhvert, oppnår god vaksinasjonsdekning vil vi måtte leve med at koronaviruset finnes i samfunnet vårt. Det vil sikkert forandre seg, mutere, til nye varianter som gjør at vi må gjenta vaksinasjonen hvis vi ønsker å forbli immune mot endringene.
Vi må altså regne med at samfunnet vil finne tilbake til en normaltilstand hvor koronasmitten finnes blant oss. Det betyr kort og godt at vi demper restriksjoner og tiltak til et nivå hvor befolkningen kan leve godt med dem. Kanskje vi bare står igjen med vaksinasjon og medisinsk behandling av de syke slik vi i praksis har gjort med sesonginfluensaen, tuberkulose, meslinger, røde hunder, polio eller AIDS. Munnbind, sosial avstand og begrensinger på reiser vil rett og slett ikke bli akseptert over år.
I dag har vi funnet fram til tiltak som raskt kan begrense smittespredning. TISK (Testing, Isolering, Smittesporing, Karantene) strategien har vist seg å fungere både for det vanlige OG det muterte koronaviruset. Vi trenger ikke sette hele skoler i karantene fordi vi avdekker en smittet ansatt eller elev. Vi trenger ikke sette skoler og barnehager opp på rødt nivå fordi vi har et utbrudd av smitte i kommunen. Barn blir lite, eller ikke syke, og de bidrar lite i smittespredningen.
Samtidig vet vi at vi aldri kan tette samfunnet helt for smitte. Det er alltid noen som ikke følger anbefalingene eller forskriftene. Mange ønsker ikke å vaksinere seg. Sånn er vi mennesker. Vi må lære oss å leve med det og bruke de tiltakene vi vet har god effekt uten at de har for store bivirkninger for innbyggernes økonomi, sosiale liv, mental og fysisk helse.
Vi må gradvis lære oss å leve med at korona finnes i samfunnet som andre sykdommer. Etterhvert vil alle som ønsker det kunne få en effektiv vaksine. Noen vaksinerer seg ikke. Noen gir blaffen i enkle smittevernregler og hygieneregler. Noen vil bli syke og noen vil dø. Enten av Covid19 eller en av de mange andre sykdommene vi har i samfunnet.
Vi er på vei dit igjen. Vi fagfolk ute i kommunene må bidra til å normalisere samfunnet og dempe smittefrykt. I mange kommuner er det lite eller ikke smitte. Der trenger vi ikke de tunge restriksjonene, men vi må vurdere risikoen for «smittebroer» og ha tiltak for å forhindre import av smitte fra høysmitteområder.
Kommunelegens Blogg 