«Det brenner på sjukehjemmet! Hvordan går det med farfar?» Jeg holder på å sette meg i stua tidlig juleaften morgen da datteren kommer farende inn til meg. En kjapp sjekk på nyhetene før jeg haster ut i bilen og kjører opp til Skinnarberga helsehus hvor min far er for tida. Jeg møter politibiler, mange ambulanser og brannbiler utenfor sykehjemmet. 
Jeg ser raskt at det er omsorgsboligene som har brent og puster lettet ut mens jeg skynder meg inn for å besøk min syke far. Han har det bra og følges opp av flinke pleiere som sikrer sine pasienter og skjermer dem fra alt ståket. Jeg oppdager at kommuneoverlegen på Kongsberg sitter på vaktrommet og skifter raskt fra rollen som pårørende til kollega. Jeg får høre hvordan de jobber og hvordan deres beredskaps-organisasjon er i drift. Jeg tilbyr hjelp og følger han litt. Jeg blir imponert over hvordan de jobber. Evakueringssenteret er bemannet av Røde Kors og lagt til et omsorgssenter like i nærheten. Kriseledelsen er etablert på Kongsberg rådhus. Jeg sjekker med kommunalsjef for Helse- og omsorg i Øvre Eiker og tilbyr ledige sengeplasser ved vårt sykehjem i Hokksund hvis det blir behov for det. Det samme kommer fra beredskapslederen i Flesberg. Beskjed tilbake med takk og at det sannsynligvis ikke er behov. Jeg får også høre hvordan politiet og brann vurderer situasjonen. Det er en tragisk hendelse hvor 22 beboere har mistet leiligheten sin og en person er savnet. Kriseteamet etablerer seg på sykehjemmet med tilbud til berørte mens jeg avklarer med min kollega at han ikke trenger hjelp av meg. Jeg er tilbake i rollen som pårørende og kontakter resten av familien for å fortelle at det er ok med min far. Jeg kan starte julefeiringen mens mange ansatte og frivillige fortsetter alt arbeidet som følger tragedien. De er fantastisk å se og oppleve hvordan folk kaster det de har i hendene og gjør det som må gjøres fra å hjelpe beboere ut fra en brennende bygning til å ta imot pårørende som leiter etter sine etter brannen!
Det var ikke sånn kommunelegejulehilsen i år skulle starte. Du skulle få velge en kort eller lang versjon av God Jul og ønsker om et Godt Nytt år, men her kommer bare den lange versjonen. En stille rolig første juledags morgen gir allikevel rom for tanker og reaksjoner.
Julegrublerier over følelser og minner:
Jeg merker en varm følelse inni brystet. Jeg vil strekke møtet litt lenger for å fortsette diskusjonen og oppleve mer av gleden av å se inspirasjon og høre iveren i hva den andre sier. Jeg lener meg tilbake i stolen og slipper fram tanker jeg ellers ville ha holdt for meg sjøl. Jeg føler en glede over møtet, jobben og livet!
Sinnet jeg merker bygge seg opp under et helt annet møte må jeg aktivt holde nede. Allikevel føles hue sylklart og tankene tydelige og sterke. Jeg får en opplevelse av hva som er min rolle i møtet og slipper litt av sinnet ut i noen skarpt formulerte setninger.
En helt annen dag sitter jeg på kontoret og føler avmakten over ikke å kunne gjøre noe med en situasjon hvor et menneske kanskje kan forgå og i verste utfall kanskje dø. Sinne, fortvilelse, sorg og frustrasjon som sliter meg innenfra.
Jeg ser meg tilbake. Inne i hue mitt ser jeg et landskap med minner, opplevelser og følelser. Jeg tror det er viktig å se hva vi kommer fra for å kunne planlegge videre mot nye mål. Jeg liker ikke status og oppsummeringer av «året som gikk». Jeg jakter på følelsene og opplevelsene jeg kan dra nytte av for å få det bedre sjøl og gjøre meg bedre til den jobben jeg skal gjøre.
Jeg oppsøker ofte situasjoner hvor jeg lettere kan hente fram fra minnet som inneholder følelsene. Jeg skriver her i bloggen, bruker litt tid foran kakkelovnen og grubler en tidlig julemorgen eller jeg går aleine i skauen eller fjellet for så å hvile og gruble sammen med KaffeLars ved bålet.
Når jeg vender blikket innover så ser jeg noen opplevelser jeg husker godt. Det er nesten alltid fordi opplevelsen er forbundet med en sterk følelse. Det er slett ikke sånn at store opplevelser gir de sterkeste følelsene. For meg er det alltid i den direkte kontakten med andre mennesker følelsene blir sterkest. Noen ganger må jeg presse fram min profesjonalitet for å overmanne følelsene. Andre ganger er det følelsene som får meg til å strekke min profesjonalitet litt lenger og gjøre en bedre jobb. Det er en balansegang jeg som oftest ikke er bevisst.
Det kan være helt avgjørende for å kunne fortsette i jobben at jeg bruker min fagbakgrunn og kunnskap til å holde hodet kaldt, tåle vanskelig atferd eller holde ut i en situasjon som sårer mine følelser eller skaper stor frustrasjon og sinne. Andre ganger er det stikk motsatt. Noen ganger er et panser av faglighet viktig for å stå gjennom en vanskelig situasjon.
Andre ganger må medfølelse, forståelse for andres situasjon og en holdning til å hjelpe andre presse til side en streng faglig vurdering eller stivbeint regelverk.
Med brannen på Skinnarberga i frisk minne blir krav til å gjøre min egen jobb best mulig faglig framhevet samtidig som jeg opplever hvor viktig det er å fylle fagligheten med medmenneskelighet, hjelpsomhet og medfølelse. Sjøl etter så mange år i faget opplever jeg dette som en like vanskelig balansegang idag som den gang jeg tok min første jobb på Ålesund sykehus som turnuslege. Jeg er helt avhengig av å dele vurderinger og balansegang med kolleger eller familie for å kunne gjøre jobben min. Jeg tror ikke det er annerledes for andre. Derfor er jeg så opptatt av å ta vare på rommet i jobbhverdagen hvor ansatte kan prate om sine opplevelser. Tid og mulighet til å ta opp de vanskelige tingene så man får hjelp til å balansere på beste måten for de vi jobber for. Like viktig er det at vi har noen hjemme vi kan snakke med om de tingene vi kanskje aldri snakker med kolleger om. Private følelser vi får i jobben hører hjemme i det private, men de trenger vi også dele med noen for å bearbeide.
Kommunelegens Blogg 