Om hjertefølelser og hjernemakt.

Stordammen-nov-2013Jeg sitter ved bålet og ser mot Knutetårnet. Kaffelars har nettopp servert meg glovarm skaukaffe. Verden er lys og hvit  rundt meg, men jeg har med meg skyggene fra jobben. I stillheten på fjellet virker knatringen fra bålet, varmen fra flammene og kaffen som inspirasjon til tankeflukt. Jeg lurer på om man egentlig kan styre følelser? Er hjertefølelsene ikke i kontakt med hjernens styring? I det siste har begge deler blitt utfordet på en måte som jeg har brukt noen båltimer på.

Som lege er jeg både opplært og fått erfaringer som har drillet hjernen i å fokusere på løsning, dempe følelsene og kontroller situasjonen på beste måte. Jeg har vært ute i ulykker hvor barn har dødd i armene mine og jeg har jobbet med alvorlig døende syke. De siste ukene har jeg vært med på å lede et vanskelig møte med sørgende og sinte ungdommer etter det tragiske ungdomsdødsfallet i Hokksund, gitt råd til barnevernet i svært vanskelige saker, brukt mine helsejuridiske kunnskaper i psykiatrisaker og funnet fram diplomatikunnskapene i samhandlingssaker.  Jeg kan lyde veltalende og kontrollert mens jeg i personlige saker kan bli målløs. Tårene kan plutselig begynne å renne av ting og i situasjoner det ikke er så vanlig å gråte. Det klarer ikke hjernen å styre.

Jeg skjønner jo at det er den profesjonelle siden av meg som styrer følelsesreaksjonene i jobbsammenheng. Men hvorfor er det annerledes utenfor jobb og i mine personlige situasjoner? Jeg har trodd jeg kunne stole litt mer på hjernemakten over hjertefølelsene.

Jeg har aldri vært redd for følelsene mine. En god venn sier det er godt for mannfolk å gråte innimellom. Det er så sant. Vi helsepersonell blir alt for ofte veldig «profesjonelle» i vår kontakt med pasienter og pårørende. Det er også ventet av oss at vi er det, men det er veldig kort vei fra profesjonell empati til å være følelseskald og ikke vise medfølelse. Jeg har sett litt for mange kolleger havne i siste grøfta.

Allkevel grubler jeg ganske mye over mine egne reaksjoner og hvordan jeg virker på andre. Jeg har jo denne jobben for å bidra til å hjelpe både enkeltpersoner og tjenester/organisasjoner og ønsker være et positivt, konstruktivt bidrag til en bedring i deres situasjon. Som privatperson er jeg nok ganske enkel og har bare et stort ønske om at du skal ha det godt med deg sjøl og at jeg kan bidra til det.

Tenk om livet var så enkelt.

Jeg opplever mange ganger at jeg er nødt til å være ganske tøff og gjøre vanskelige vurderinger og avgjørelser som går ut over noen til fordel for andre. Jeg kan være uenig og vurdere en situasjon annerledes enn «motparten». Noen ganger har jeg en dårlig dag og oppfører meg på en måte som får andre til å reagere negativt. Akkurat som om hjertefølelsene tar overtaket på hjernemakta.

Det kan bli mye grublerier sånn ute i på fjellet ved bålet, et frossent vann og nydelig fjell med åpen himmel som innbyr til tankevirksomhet. Før bålet har brent ned og det begynner å bli kaldt rekker jeg å konkludere på min engen rolle her i livet. Jeg er den jeg er og mener det er viktig å tenke gjennom hvordan jeg virker på andre så jeg kan være litt mer bevisst på hvordan jeg fyller mine oppgaver. Jeg har skrevet om grunnverdier før og vil alltid bruke dem som utgangspunkt. Jeg er opptatt av å blande diplomati og toleranse med ærlighet og åpenhet. Jeg håper det er godt nok å be om unnskyldning hvis jeg gjør feil fordi følelsene gjorde at jeg skeiet ut og at jeg tidlig nok kan innse mine feilvurderinger og rette dem hvis hjernelogikken ikke strekker til.

Vanligvis går jeg hjem fra en sånn aleinetur på fjellet med masse tanker som ingen andre noen ganger vil få innsyn i. Noen ganger tenker jeg at akkurat som å få varmen og svetten i en kald kropp skal jeg svette ut grubleriene til dere som orker lese i bloggen. For meg dreier det seg mye om å være ærlig om meg sjøl og hva som er grunnlaget for den jobben jeg gjør, men også hvem jeg er. Det betyr ikke så mye om noen leser grubleriene. Det betyr mye at jeg ikke er anneledes inni enn det alle andre kan lese der ute i verden..

Kan lykke være en klump i magen?

Kan lykke være en klump i magen? Er tårer et tegn på sorg? I det siste har jeg grublet ganske mye over sånne tanker og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Når jeg tar motet til meg og snakker med noen om vanskelige ting så tårene kommer er jeg da lei meg? Jeg har vel skrevet før om at jeg blir så lett rørt og at tårene renne før jeg oppfatter at jeg gråter… sjøl om jeg ikke er lei meg..  andre ganger opplever jeg sterke ting som gjør meg veldig trist og lei meg uten at tårene kommer.. «Det er profesjonelt» sier noen «han takler det bra» sier andre som jo ikke ser hvordan det er inni meg når jeg  er «profesjonell».  Jeg er vel blitt så gammel at jeg burde kjenne meg sjøl så godt at jeg veit å styre mine følelser. Jeg har massevis av fagkunnskap til å takle mine egne reaksjon og kontrollere følelsene. Allikevel kommer klumpen i magen, tårene, lykkefølelsen og tristheten uten at jeg egentlig har noen kontroll…. Jeg har ikke noen annen måte å takle det på enn å snakke om det eller skrive det…

Jeg veit ganske mye om hva som gjør meg lykkelig. Det dreier seg nesten bare om mennesker jeg har rundt meg. De får det til å bruse i blodet og latteren til å boble. Det rare er at de samme menneskene forårsaker klump i magen og engstelse når de fører til at følelsene tar overhånd.

Jeg har etterhvert fått erfaring for at jeg ikke blir særlig lykkeligere av materielle ting. Tenk at et enkelt «jeg elsker deg» betyr en million mer for lykkefølelsen enn en million kroner!! Materielle ting gir kanskje «tilfredshet», men det er du som gjør meg lykkelig…altså menneskene jeg har rundt meg.

Jeg skal ikke komme inn på forelskelse og kjærlighet… det er store følelelser som veier tungt når det gjelder lykke….og tristhet.. og det er fantastisk viktig for hvordan vi har det.. her snakker jeg mer om de andre litt mer stille følelsene og opplevelsene…

Det er ikke bare enkelt det der med lykke og tårer. Det går ikke an å eksistere uten det ene eller det andre. Det verste er nesten når man ikke kjenner hverken lykke eller sorg. Flatt følelsesliv er slett ikke bra for helsa og hvordan du har det….

Klumpen i magen må være der sjøl om lykken bobler i hjertet.. så må hjernen komme inn for å sortere, vurdere og bestemme hva som er best… Eller ikke?…. Tenk om det hadde vært så enkelt! Da hadde vi kontroll og kunne bruke hjernekapasiteten til å beregne oss fram til hva som er best…..
Sånn er det heldigvis ikke… Livet har så mange ukontrollerbare oppturer og nedturer.. store og små..
Det dreier seg egentlig om å takle turene opp og turene ned..
Og akkurat der kunne jeg valgt å koble det opp mot mitt hovedarbeidsområde for tida; Folkehelsa.. For jeg er ihvertfall ikke i tvil om at lykke og sorg betyr veldig mye for helsa vår..
Men akkurat det…
vil jeg ikke gå inn på. Det var ikke engang innom noen av hjernehalvdelene min der jeg gikk og grublet i novembersola oppi fjellet, og i le for vinden ved bålet mens kaffelars kokte… Du må gjerne trekke slutningene dine hvilken vei du vil. Mine tanker var bare om meg sjøl og hvordan jeg opplever lykke og sorg og hvordan jeg takler det…  jeg var mest opptatt av hvordan min måte å takle min opplevelser på virker inn på de som er rundt meg. Plutselig var det bare røyk fra bålet og kaffen nesten kald, bikkja var utolmodig og sola på vei ned.. Det er myyye å tenke på når man får tid til å gruble litt (mye..?) på hvordan en sjøl virker inn på andre. I jobb, overfor arbeidskamerater, pasienter, familie og venner… Klump i magen – glede i hjertet..

Ærlighet, toleranse, rettferdighet, vennlighet, høflighet og litt mot tror jeg at jeg har med meg. Jeg er ikke så flink med omsorg.. (er vel for mye lege…) men jeg håper jeg klarer å møte deg med respekt!

Det vanskelige er at timene og dagene går så raskt at alle grubleriene og tankene slett ikke kjennes så nære. Det går liksom på autopilot styrt av raske møter og hverdagslige hendelser med menneskene som omgir meg… Men autopiloten er innstilt av samme person som grubler. Den må fininnstilles litt etter dagens tankerekker, men jeg er nok blitt den jeg er i samspillet med de jeg har rundt meg og møtt i mine år.

Lurer på om jeg får oppleve mer lykke enn sorg denne uka og om jeg kan bidra til andres lykke mer en sorg? Ihvertfall er jeg litt mer bevisst både mine egne tanker om det og hvordan jeg kan virke inn på andre mennesker når jeg har grublet på det. Kanskje du kan bruke det til noe: At det er lurt å bruke litt tid på å gruble på slike ting…?