Du kjenner dem ikke. De bare er der og gjør det som må gjøres om og om igjen, hver dag. Du hører bare en profesjonell stemme i telefonen eller under ei maske og visir bak noen vennlige øyne. De gjør en helt nødvendig jobb i ubekvemt utstyr til alle døgnets timer. De dekker opp for hverandre når en blir sjuk eller det blir så travelt at kapasiteten må økes. Det er en uendelig jobb i en pandemi vi ikke ser slutten på enda. Jeg skriver om våre ansatte i kommunen som nå gjør en stor innsats for å nedkjempe koronaviruset. De har kastet seg ut i en jobb de ikke kjente fra før med testing, informasjon, smittesporing, bruk av nye verktøy, belastende arbeidstider med en innsatsvilje som imponerer meg. Smitteenglene.
Vi har etablert en interkommunal teststasjon på Kongsberg hvor ansatte fra kommunene rundt bidrar med testere. I regi av den interkommunale legevakta jobber de på spreng i perioder med høyt press og mange som vil teste seg. Du kjenner nok ikke noen av disse anonyme kommunearbeidere. Fra de som har planlagt og bestemt til de som utfører oppgavene overfor deg som innbygger og utsatt for smitte med SARS-cov-2 viruset. Jo du kjenner igjen ordfører, rådmann og kommuneoverlegene. Vi blir nærmest overforbrukt i mediene og du ser ansiktene vår nesten i hver utgave av lokalavisa. Allikevel er det de usynlige, modige og utholdende kommunearbeidere som forsvarer kommunen vår mot koronaangrepet. Det er disse fotsoldatene som kommer til å vinne kampen mot viruset for oss. De kjemper en kamp mot et uberegnelig virus men også mot innbyggernes vanskeligheter med å opprettholde enkel motstand med avstand, hånd- og hostehygiene og holde seg hjemme når man får symptomer.
Nylig snakket jeg med en som jobber på test-riggen vår. En blid person bak visir og munnbind. Fornøyd med å få bedre arbeidskår i nyetablert rigg. Litt seinere en like blid leder som kastet seg rundt på kvelden for å skaffe flere folk til å ta ekstrajobb med å teste mange nye nærkontakter og mulig smitteutsatte i et utbrudd. De gjennomførte profesjonelt og effektivt på toppen av allerede lang liste med folk som ville testes.
Samtidig har kommunene etablert et interkommunalt smittesporingsteam med egen vakttelefon. Jeg snakket med en nervøs smittesporer på sin første vakt. Flere nye nærkontakter skulle kontaktes for å avklare karantene og hvor de kan ha blitt smitteutsatt. Hun kastet seg ut i det og gjorde jobben så bra som det kan gå an. Modig gjort i en jobb de fleste ikke kjenner noe til, men som vi er helt avhengig av for å stoppe smitteutbrudd. Kommunene har også egne smittersporingsteam som samarbeider med det interkommunale og følger opp der hvor kommuneoverlegen, sammen med vakta i det interkommunale teamet, ikke har nok kapasitet. Denne gangen en erfaren smittesporer som tilbød både rådgivning til den ferske smittesporeren og sjekke ut en ny smittet vi fikk meldt. Sånn gjør de hverandre gode og trekker nytten av hverandres innsats.
Noen nye smittede har en komplisert smittevei «bak seg». Denne gangen leita smittesporer seg fram til flere mulige smitteveier, samt mulige veier smitten kan ha blitt brakt videre. Jeg får forslag til å gå litt ut over reglene for å teste folk og sette dem i karantene. «Ventekarantene» til svar på test. Jeg kan bare humre inn i telefonen og gi «Sherlok Smittesporer» full kreditt for logikk og vurdering og takke for godt detektivarbeid!
Tidligere samme uke kontaktet en smittesporer meg med bekymring for en familie hvor alle var blitt smittet. Spesielt en med typiske koronasymptomer. Hun ville ha personen på sykehus. Det er ikke alltid lett i disse tider. Jeg avklarte med legevakta og pasienten ble hentet av ambulanse som var forberedt på en dårlig koronapasient og brakte innbyggeren til sjukehuset. Du veit nok ikke hvem smittesporeren er gjemt som hun er bak et telefonnummer og bare en stemme i øret til den som ringer. Men med en klinisk kunnskap og bekymring som samvittighetsfullt kombineres til en livreddende innsats.
Hos oss i Samfunnshelse har Kjersti påtatt seg å legge grunnlaget for driften av det interkommunale smittesporingsteamet teknisk, med rutiner og oppfølging av de ti smittesporerne fra de fem kommunene. Inger tar opplæring av de helt nye og skal følge opp med videre oppgradering av kunnskapene. De jobber egentlig med helt andre oppgaver men har kastet seg over koronaoppgaver med stor motivasjon.
Sammen med de to andre kollegene har vi kommuneoverlegene det overordnende ansvaret for smittesporingen. Vi skal avdekke smittekilder, spore smittede og finne de som kan være utsatt for smitte, sette dem i karantene og stoppe videre smittespredning. Vi begynner å bli skikkelig erfarne i smittesporingen og alt arbeidet dette medfører. Feil rettes, tiltak forbedres, samarbeid utvikles og samhandlingen går bedre og bedre. Vi kan ikke fungere uten alle de anonyme medarbeiderne som gjør hovedjobben og bidrar til at vi nå har bygget opp et sammenhengende forsvarsverk mot pandemiens smitteangrep. Jeg kunne ønske at de ble takket hver gang ansiktet til en kommuneoverlege, rådmann eller ordfører var i mediene enten det er avdekket mange nye smittede i et utbrudd eller fordi vi ikke har hatt noen nye smittede som resultat av intens smittesporingsarbeid.
Jeg er ganske lei av at både bilde av meg og navnet mitt breier seg i lokalmedier. Jeg håper at vi kommuneoverlegene kan være et symbol på all den innsatsen «smitteenglene» gjør i forebygging, testing, smittesporing og behandling for å nedkjempe koronaviruset. Da er det greit å komme i avisa fordi jeg representerer dem alle sammen. Uten dem går det ikke bra.
Kommunelegens Blogg 