Page 2 of 117

IMG_1669

Einar bruker ørene

Jeg sitter å lytter. Jeg følger ansiktsuttrykket. Jeg flytter blikket og prøver få med meg hva som blir sagt med kroppens språk.  Jeg merker at inntrykket virker inn på hvordan jeg tenker og hva jeg får lyst til å si – og hva jeg vil holde tilbake.

Noen ganger ser jeg samtalen klart og tydelig som et fotografi jeg hvor jeg bare skal få med meg alle detaljene for  å se hele bildet. Andre ganger er bildet uskarpt og detaljene ute av fokus. Er det meg, situasjonen eller den jeg samtaler med som gjør det?

Denne gangen er jeg litt usikker. Jeg har fått en forespørsel om veiledning av ei gruppe i hjemmetjenesten som jeg har vært sammen med før. Bestillingen går på å få informasjon om sykdommen Parkinson fulgt av veiledning i forhold til en bruker av tjenesten. Jeg har lest meg opp på Parkinson og forteller det jeg veit til gruppa før vi går over til de utfordringene de står over for. Som før ber jeg dem fortelle om problemene de står overfor. Praten går lett rundt bordet og jeg oppdager at jeg blir sittende å tenke på at jeg ikke må bryte inn. De er konkrete, praktiske og løsningsorienterte, forteller om hvordan situasjonen virker inn på dem personlig. Jeg smetter inn noen spørsmål. Følelsen av at de kjenner meg og hva jeg vil si får meg til å holde igjen. Jeg må da ikke si noe? Bør jeg si noe lurt? Jeg følger praten fram og tilbake og prøver skyve lysten til å si noe tilbake mens jeg lytter på deres frustrasjoner, opplevelser og hvordan de diskuterer forslag til å takle situasjonene.

Jeg synes dette er spennende møter og veiledningssituasjoner.  De er så mye flinkere enn meg til å se løsninger og måter å håndtere situasjonene overfor pasienten på. Her er jeg ikke noen spesialist på deres fag eller situasjon. Jeg blir sittende å lytte, interessert og med en opplevelse av å være helt unødvendig i møtet?

Der jeg sitter og lytter på dem ser jeg at de reagerer forskjellig. Det er stor forskjell på hvem som snakker og hvem som er stille. Bildet jeg får i hodet er ikke en beskrivelse av hvordan de skal løse de problemene de står overfor. De er både mer kreative og faglig bedre utrustet til det enn meg. Detaljene i bildet jeg får i hodet er forskjellene i hvordan hver og en av dem reagerer på de utfordringene de må forholde seg til.

Som i tidligere møter ser jeg at min funksjon i møtet er todelt. På den ene siden bidrar jeg til at møtet blir holdt og at de diskuterer sammen. På den andre siden kan jeg pirke litt i hvordan hver av dem opplever de vanskelige situasjonene, hvordan de reagerer og hvordan de kan «lufte» frustrasjonene og dempe reaksjonene på opplevelsene.

I tjenester som jobber direkte med brukere/pasienter mener jeg de alltid bør har muligheten til slike møter. Det bør settes i system og være en del av tjenestens kvalitetssikring og HMS arbeid. Det er nok veldig forskjellig hvem som brukes til å lede og gjennomføre slike møter. Kall det «defusing», og kanskje også «debriefing», men hovedsaken må være å etablere en felles forståelse av hva som ligger til grunn for situasjonene de opplever. At noen med litt avstand, i denne sammenheng kommuneoverlegen, kan bidra i møtet mener jeg er lurt. Jeg stiller ofte de dumme spørsmålene de mener de har vært gjennom, men hvor svarene ofte spriker fra person til person, vaktlag til vaktlag. Som oftest er det ikke så naturlig å legge fram egne reaksjoner og følelser i sånne møter. Jeg tvinger dem ofte fram fordi det er det jeg kan bidra til; å ufarliggjøre reaksjoner og vise at vi alle går med motstridende følelser inni oss når vi er i vanskelige pasient-situasjoner. Jeg mener det hører til det å være en seriøs fagperson at vi kan ta fram følelsene våres i ettertid for å bearbeide dem og få litt tilbakemeldinger.

Noen ganger er det også en bearbeiding av følelser og reaksjoner for meg sjøl. Denne gangen synes jeg ikke at jeg bidro så mye i møtet. Jeg fikk vel mer sjøl? Allikevel mener jeg møtet var bra og håper de andre som var der også opplevde at det var et positivt bidrag til deres arbeidssituasjon.

 

 

 

 

Jeg vil så gjerne bruke mer tid til helsefremmende og primærforebyggende arbeid! Denne uka har jeg vært i møte med kommunalsjef for kultur og livskraft i Øvre Eiker. Vi diskuterte hvordan jeg, som medisinskfaglig rådgiver, kan delta mer i deres planarbeid, utviklingsarbeid og systemtenking. Han fortalte om hva de jobbet med for tida. Det var ikke lite! Veldig mye, nesten alt, var arbeid som også vil bidra til folkehelsa i kommunen. Jeg har ikke klart å prioritere å være tett på de som jobber i seksjon for kultur og livskraft, men nå vil jeg prøve å være mer tilstede hos dem.

Tidligere denne uka var virksomhetsleder i helseavdelingen og jeg invitert til leder av forebyggende enhet i etat for oppvekst i Nedre Eiker. De jobber med masse spennende arbeid midt i blinken for en kommunelege som vil bidra til at barn og ungdom får mer livskraft til å mestre det livet de står foran.

I forkant av disse møtene  hadde vi et møte i «Arbeidsgruppa for folkehelse». Ei arbeidsgruppe nettopp satt sammen for å ha fokus på folkehelseloven og kommunens plikt til å ha oversikt over belastninger på innbyggernes helse og hva vi skal jobbe med for å minske belastningene. I denne tida, hvor kommunens fokus er dreiet mot kommunesammenslåing, er vår oppgave å opprettholde og helst bedre folkehelsearbeidet på vei inn i en storkommune.

Det er ganske så sprudlende motiverende å møte folk som jobber med så positive tiltak for våre innbyggere! Jeg mener de savner et helsefaglig, samfunnsmedisinsk blikk, på sine tjenester og vil så gjerne bidra. Jeg har lyst til å bidra med et håp om at det styrker deres arbeid!

IMG_1660

Kono lurer på om jeg er ferdig med å gruble på jobbstress så vi kan fortsette turen?

På helgas koselige fjelltur sammen med bikkja Kono og KaffeLars gjør jeg opp en status for uka og blir veldig klar over at jeg må balansere arbeidsoppgavene. Sammen med resten av kollegene i kommunelegeteamet har vi mange, for mange, oppgaver vi skal jobbe med. Jeg må passe meg for at ikke min iver etter å engasjere meg i nye oppgaver fører til at jeg «forskrever» meg!

Det kan vel hende at jeg allerede er i ubalanse. Jeg har allerede utfordringer med å rekke over alt jeg har lyst til å gjøre i kommunelegejobben. Det er så mye spennende å jobbe med! Jeg er nødt til å prioritere og å planlegge hvilke og hvordan vi løser oppgavene sammen med resten av kommunelegeteamet. Jeg ser at vi for tida jobber på kanten av kapasiteten vår , men det betyr ikke at vi ikke kan gjøre ting bedre.

Ei kort uke på tre dager med innhold omtrent som ei litt for full uke. Kommunestyret vedtok å legge ned legevakta i Øvre Eiker. Det blir mye arbeid for oss som er ansvarlige for drifta og skal planlegge alle detaljene som må avklares og ordnes før døra på legevakta kan stenge.

Arbeidet med nedleggelsen av Aktiv Eiker har selvfølgelig pågått for fullt mens jeg har vært borte i permisjon. Det jobbes bra med å videreføre tiltakene til brukerne av frisklivsentralen. Jeg får oppdatering om spennende planer og forslag til videreføring av tilbudene. Jeg er lei meg for at frisklivsentralen vår legges ned, men glad for at det ser ut til at store deler av tilbudene vil kunne fortsette i andre tjenester i de to kommunene. Kanskje det er en mer riktig organisering også?

 

I møte med ledergruppa i Helse- og Omsorg i Øvre Eiker får min kollega og jeg informasjon bla om planene om etablering av et Trivels- og mestringssenter på sykehjemmet. Så bra! Det er jo samme tankegang vi har hatt i frisklivssammenheng i. Vi avtaler at en av kommuneoverlegene møter litt oftere i denne gruppa så vi kan følge bedre med hva som skjer. Nedleggelsen av legevakta og videre bruk av lokalene skaper  nye spennende muligheter.

Det blir aldri kjedelig i kommunelegejobben!

På bakgrunn av min hospitering ved SAMLOK i Drammen, min samfunnsmedisinske fagbakgrunn, medlem i Kollektiv redningsledelse og erfaring som kommunelege, har jeg skrevet et åpent brev til helse- og omsorgsminister Bent Høie. Aller mest håper jeg at det blir ryddet i faglige vurderinger i forhold til samlokalisering av nødetatene. At man tar hensyn til 8 års erfaring i SAMLOK og at det stilles krav til at alle helseforetak/sykehus som drifter en AMK sentral skal jobbe for å få til samlokalisering av 113 + 112 + 110 sentralene!

Dette er teksten i brevet:

Til
Helse- og omsorgsminister Bent Høie
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

Åpent brev om samlokalisering av nødetatene i Norge

Jeg er kommuneoverlege i to mellomstore kommuner på Østlandet. For tiden har jeg permisjon fra mitt vanlige arbeide for å hospitere i SAMLOK i Drammen. Norges første samlokaliserte nødmeldesentral hvor politi, brann og helse samarbeider tett i lokalene i toppetasjen på Politihuset i Drammen. Jeg er sikker på at du har fått med deg at POD og Dsb har vedtatt å flytte administrasjonen for det nye politidistriktet Sør-Øst, politiets operasjonsentral og 110-sentralen til brann til Tønsberg. Dermed avsluttes samarbeidet i SAMLOK fordi Sykehuset i Vestfold HF ikke ønsker å delta i et slikt samarbeid.

Det er ikke PODs ulydighet mot det politiske flertall i Storting og Justis- og beredskapsdepartement jeg vil ta opp her, men at et helseforetak avviser å videreføre et samarbeid mellom nødetatene som har bevist sin nytte, effektivitet og bedre tilbud til innbyggerne.

SAMLOK i Drammen har eksistert i snart 8 år. De har bevist viktigheten og nytten av samlokaliseringen gjennom solid statistikk som viser at alle nødetatene bedrer sine responstider ut til mennesker i nød i etatenes nedslagsfelt.

De ansatte i SAMLOK har utviklet en samarbeidskultur som også takler å sikre taushetsplikten samtidig med at man kan hjelpe hverandre til bedre tjenester til de som trenger hjelp.

Hver og en av de tre nødetatene har etablert egne fagutviklere som arbeider med å videreutvikle egen tjeneste i et samarbeidsklima hvor de kan trekke på hverandres fagkompetanse.

Spesielt 113 sentralen har arbeidet med kvalitetssikring av sine tjenester som overgår det meste innen vår spesialisthelsetjeneste i Norge. Fordi hjelp til de som ringer inn til 113 er så avgjørende viktig er oppfølging av operatørenes arbeid høyt prioritert og kvalitetssikret. Erfaring fra samarbeidet sentralene mellom bidrar til kvalitetssikringen også i 113 sentralen.

Jeg er kommuneoverlege i to av kommunene som sogner til SAMLOK i Drammen. Jeg er medlem i kollektiv redningsledelse i det ”gamle” politidistriktet Søndre Buskerud og jeg har fulgt SAMLOK fra kommunene siden før de ble samlokalisert. For tiden hospiterer jeg der og har hatt ei uke ved hver sentral. Jeg har fått erfare akkurat det rapportene og statistikken viser. Tre nødsentraler som samarbeider tett der det er nødvendig men ellers løser sine respektive oppdrag uavhengig av hverandre. Jeg har opplevd daglig den gode tonen mellom de ansatte og en imøtekommende holdning som allikevel sikrer de nødstilte den rettssikkerheten de skal ha.

Med så god dokumentasjon på positiv effekt av at 113 er samlokalisert med 112- og 110- sentralene er det vanskelig å skjønne at ikke alle helseforetak ønsker å dra nytten av dette samarbeidet. Vestfold sykehusene HF er et godt eksempel på mistro til samlokaliseringserfaringen og de har nektet å gå sammen i et nytt Samlok i Tønsberg. Mange helseforetak i Norge har samme mening om dette til tross for de positive erfaringene i SAMLOK i Drammen.

Som kommunelege og spesialist i samfunnsmedisin mener jeg det er trist og nærmest skandaløst at ledere innen enkelte helseforetak tillates å ikke ta inn over seg grundig dokumentasjon til fordel for innbyggere i nød. ”Silotenking” hvor andre fagetater ikke skal få slippe inn forhindrer et mer effektivt samarbeid mellom helse, brann og politi til beste for innbyggere i nød. Istedenfor en åpen, utforskende tilnærming til samarbeid forhindrer en stivbeint helsefaglig og helsejuridiske holdning at nødetatene kan effektivisere sin hjelp ut til innbyggere i nød. Sekunder og minutter kan være forskjell på død eller normalt liv.

Du står som den øverste eier av helseforetakene i Norge. Jeg vet jo at du ikke går inn å detaljstyrer sykehusene om hvilke valg som skal gjøres i driften av spesialisthelsetjenesten i Norge. Jeg vet, imidlertid, at du hvert år bestemmer hva de regionale helseforetakene skal gjøre i et eget oppdragsdokument. Oppdrag som videreføres helt ut til de som styrer og leder tjenestene på sykehusene.  Jeg mener det er på høy tid at du stiller krav til de regionale helseforetakene at de rydder opp i uryddige vedtak og holdninger til så livsviktige tjenester som 113 sentralene representerer.

Jeg vet ikke hvorfor ikke dette har vært et viktigere emne i det omfattende oppdragsdokumentet Helse- og omsorgsdepartementet sender ut hvert år. Kanskje fordi media ikke har vært klar nok over disse gammeldagse holdningene hos enkelte ledere med mye makt ute på sykehusnivå? Flere steder i Norge bygges det nye sykehus. AMK sentralen skal etableres i nye lokaler. Kostnadene ved å samlokalisere 113/AMK med 110- og 112 sentralene vil være små sett i forhold til de skader forlenget utrykningstid til akutte skader påfører innbyggere. Kostnadene for samlokalisereing mot å etablere AMK for seg selv er også helt marginalt forskjellig.

Prinsippet om samlokalisering av nødetatene må bli et nasjonalt satsingsområde som pålegges alle helseforetak gjennom et tydelig oppdrag i de regionale helseforetakenes oppdragsdokument. Stemmene til enkelte ledere innen sykehusene bør møtes med den dokumentasjonen av harde fakta og erfaring som SAMLOK i Drammen etterlater seg slik at gammeldagse holdninger og synspunkter ikke lenger vektlegges. Fokuset på riktig tjenesteyting til kortest mulig utrykningstid må bli et krav til alle helseforetak som drifter akuttmedisinske nødtjenester!

Vennlig hilsen
Einar Braaten
Kommuneoverlege

Brev om Samlok til Bent Høie

Foran personalinngangen på politihuset holder en blid politidame opp døra så vi som kommer sammen fra pendletoget lett kommer inn. Med adgangskortet hengende rundt halsen tar jeg heisen opp i 6. etasje hvor jeg må bruke kortet for å komme inn.

IMG_1653Jeg går bort gangen til SAMLOK. De tre dørene til sentralene ligger på rekke å rad. Det er glassvegg inn til dem med persienner bak som kan åpnes hvis det er behov. Hver dør er låst og hver ansatt har et adgangskort med navn og bilde slik jeg har funnet fram så jeg kan komme inn. På vei gjennom gangen møter jeg både brannmenn og politi som hilser blidt på meg og spør om det er siste dagen min i dag?  Jeg har vært ei uke på hver sentral . Tre uker som har gått veldig raskt. Jeg har møtt ansatte som alle har vært positive til å ha en gammel kommuneoverlege hengende over skuldra for å spørre om; «hva gjør du nå?», «hvorfor gjorde du det?». Jeg er blitt dratt med på møter  og til å få se funksjoner som ligger bak selve operatørrommet. Andre som jobber på politihuset har stoppet opp og lurt på hvordan det går med meg?  Jeg kommer til å huske denne hospiteringen lenge!

IMG_1654Jeg står foran døra inn til AMK og famler etter kortet mitt under jakka. Det er hektisk aktivitet inne på 112 og 110 kan jeg se gjennom glassruta, mens det er konsentrert stillhet inne på 113. Jeg skjønner at det har hendt noe. En politimann kommer ut fra 112 mens jeg er på vei til å låse meg inn døra. «Nå har du gått glipp av en travel morgen» sier han, » «Det har vært kjempeglatt ute på Hurumhalvøya og mange trafikkulykker!» Typisk at det skjer før jeg har kommet meg på plass! Det har vært en trippelvarsling hvor alle nødetatene ble kalt ut på likt av den sentralen som først fikk inn meldingen. De bruker felles talegruppe hvor de gir hverandre informasjon. Det er nettopp dette samarbeidet som kjennetegner de store fordelene i SAMLOK.

IMG_1650

Glassdører som kan åpnes mellom de tre sentralene.

Inne på 113 kan jeg kikke til venstre å se over til de to andre sentralene og nærmeste operatør hos brann og politi. Dørene er lukket nå fordi det ikke er behov for direkte samtaler lenger. Hos 110 står det runde samtalebordet inntil glassdøra. Var det i bruk i dag?

«Her er Headsettet ditt. I dag kan du velge hvem du vil følge for du har jo vært ved alle operatørplassene». Jeg velger å følge plassen som tar nødsamtalene igjen. Straks jeg har koblet til kommer det inn en samtale og operatøren starter rutinen med å gå gjennom spørsmålene i Medisinsk indeks. Innringer er slett ikke villig til å svare. Han vil bare ha en ambulanse for å komme på sykehuset for sin kjente sykdom sånn som sist gang. Det er ikke bare å ringe å bestille en ambulanse for de som ringer inn, dette er en nødetat. Det skal en begrunnelse til for å sende den ut. På grunnlag av Medisinsk indeks system og spørsmål  kategoriseres alle henvendelser i rød (akutt), gul(haster) eller grønn (vanlig) tur. Det blir en vanskelig samtale med en sint innringer som ikke vil samarbeide men kjefter og ikke vil svare på spørsmålene. Allikevel håndteres samtalen profesjonelt og ambulanse sendes. Med to andre operatører i medlytt kan hendelsen diskuteres etterpå og vi finner fram logg fra før som viser samme måte å reagere på tidligere. Godt å prate gjennom det etterpå. Vi blir avbrutt kort etter når det kommer inn en ny telefon. Ei ung jente forteller at venninnen hennes har falt av sykkelen da den skle på glatta. Hun svarer tydelig på spørsmålene fra operatøren og gjennomfører de rådene hun får. Hun får vite at sykebilen er varslet og på vei selv om hun prater med operatøren. For ei flink jente!

Dagen går fort med hendelser hvor innringer nesten alltid er stresset, redd eller sjokkert.  Jeg skjønner hvor viktig det er å bruke Medisinsk indeks grundig for å avklare hendelsene og dele dem opp i akutte turer med blålys, hendelser som haster hvor sykebilen reiser med en gang, og vanlige turer som håndteres av koordinatorene som fordeler ledige biler når de har tid.  Til tider er det så travelt at enkelte områder blir uten sykebil fordi de alle er i aksjon. Da flytter koordinatoren biler fra et område hvor det er ledige ambulanser inn mot det tomme området. Flåtestyringen er viktig for beredskapen og sikre at det er sykebiler som kan ta akuttoppdrag i alle områdene. Jeg kan følge bilene på kartet på skjermen; røde, gule, grønne og røde piler ut fra hvilken hastegrad de har fått. Er de lilla er de ledige til oppdrag.

Innimellom er det stille og praten går livlig over dataskjermer og mellom operatørplassene. Jeg  er imponert over svitsjingen mellom hyggelig internprat og fokuserte samtaler med innringere hvor hendelser loggføres, pasientinformasjon hentes inn og ambulanser sendes ut. Det er et komplisert system som krever god opplæring og kvalitetssikring!

Nesten hver dag kommer vi inn i en diskusjon om hvor synd det er at sentralene skal flyttes og at 113 ikke får flytte med de andre to. Det er et engasjement i alle sentralene for å videreføre erfaringene de har gjort inne på hver sentral etter samlokaliseringen for 8 år siden. Det er en uro for at de positive erfaringene skal glemmes. En engstelse for at nye sentraler skal miste fordelen ved samlokalisering og igjen få lengre utrykningstid som går ut over innbyggere i nød.

Politidirektoratets uforståelige vurdering av flyttingen til Tønsberg kan ikke lenger gjøres om igjen. Alle jeg snakker med er opptatt av å overføre og videreutvikle erfaringene i Drammens SAMLOK. Vil det være mulig så lenge ikke 113 følger med og den nye sentralen i Tønsberg ikke får med AMK? De vil tvert imot møte en spesialisthelsetjeneste som ikke ønsker samlokalisering slik Stortinget og justis- og beredskapsdepartementet har sagt det bør være.

Jeg skylder en stor takk til ledelsen på politihuset som «slapp meg inn» som hospitant i SAMLOK!

Ledelsen på hver sentral har ikke bare tatt meg i mot på en positiv måte, men aktivt trukket meg med i diskusjoner, møter og gjort hospiteringen til noe mye mer enn jeg hadde forventet.

Faglederne i hver sentral har tatt for seg hospitanten og gjennomført en egen opplæring og informasjon om hver sentral. De har invitert meg inn i diskusjoner og vist fram hvordan de arbeider, og samarbeider, for å bedre kvaliteten på det hver sentral og SAMLOK yter til innbyggerne. Jeg er mer enn imponert over systemene de har utarbeidet.

Men allermest er jeg blitt glad i de som jobber i sentralene! Jeg har fått oppleve et godt arbeidsmiljø med høyt tempo og høy kvalitet. Latter og godt humør har vært gjennomgående og like framtredende som høy fagkompetanse og effektivt jobbing. Jeg håper holdninger og ikke minst kulturen de har klart å arbeide fram kan videreføres i ny sentral i Tønsberg og videre drift i 113 når de nå etableres hver for seg igjen.

Tusen takk for 3 spennende uker i SAMLOK!

 

 

 

Døra
blir holdt oppe og jeg blir møtt av et blidt «velkommen til oss» da jeg kommer til min første dag i hospiteringsuka på Amk. Jeg hilser rundt og får vite at jeg skal følge Marit som denne dagen er den som tar i mot alle som ringer inn på 113, akutt telefonen. I SAMLOK er de samkjørt så jeg får akkurat samme oppvarting som i de to andre sentralene. Jeg er knapt kommet innafor døra før jeg blir tatt med ut på et møterom og får informasjon og opplæring i hvordan 113 sentralen er organisert, satt sammen og fungerer.

Jeg er ikke mindre imponert over denne sentralen enn de andre, men jeg er spesielt imponert over systemene og kvalitetssikringen de har av tjenesten. Etter at de har vært gjennom en opplæringsperiode må de resertifiseres hvert år. Det høres jo helt logisk ut, men slik er det slett ikke overalt i helsetjenesten. I 113 sentralen kan det stå om sekunder for å redde liv så operatørene må være god trent. Alle samtaler inn til 113 blir lydlogget (Det gjelder de andre to sentralene også). Her blir alle operatørene fulgt opp med regelmessig gjennomgang av lydlogger for å kunne forbedre seg og sjekke at de følger nøye punktene i «Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (også kalt Indeks) som er et verktøy for beslutningsstøtte som skal sikre riktig respons på meldinger som kommer til medisinsk nødmeldetjeneste.» Se den her.

IMG_1651113 sentralen er en typisk beredskapssentral som 110 så det varierer mye hvor travelt det er. Jeg liker spesielt tonen når det er litt tid til å prate og erte hverandre. Straks det kommer en telefon er alle fokusert og klar for å hjelpe den som ringer inn. Jeg henger over skuldrene på Marit som tar imot telefon og snakker med de som ringer inn. Rett overfor henne sitter en koordinator som organiserer og alarmerer ut de ressursene som trengs, evt samarbeider med brann og politi. Ved siden av sitter andre operatører som tar imot andre henvendelser. I dag er hun veileder for en annen operatør som er under opplæringog som har operatørplassen ved siden av henne. (Bildet)

Jeg kan ikke noe for at det sitrer i mine gamle akuttmedisin nerver. Jeg gleder meg over hvor effektivt det jobbes og hvordan innringere tas imot og følges opp i samtale samtidig som ambulansene rykker ut til den som trenger akutt hjelp.  Til en trafikkulykke i de svingete bakkene over Dagali må ambulansen på Geilo eller Rødberg rykke ut. Brannvesenet rykker også ut sammen med en legebil med politiet et stykke bak. De har ikke trippelalarm med innringer på telefonen i «Nordre Buskerud» men jeg kan følge hvordan hjelpen rykker ut i snøværet over fjellet i Baps kanalen i Nødnettet. De skadde blir fordelt mot sykehuset og legevakt før bilbergingen rydder veien. I løpet av hendelsen har jeg vært inne å snakket med kjente på 110 sentralen for å høre hvordan de takler utrykningen. Det er akkurat så effektivt samarbeid som jeg har hørt om tidligere i SAMLOK. Effekten av samlokaliseringen er ikke skryt. Det funker.

I dag har jeg også fått være med på driftsmøte og fått høre mer om driften av sentralen. Dette blir ei spennende uke som jeg får skrive mer om når den er gjennomført.

 

«Det er 110-sentralen! En test av brannalarm, ja, kom igjen!» Samtidig: «Brannvesenet, hva kan jeg hjelpe deg med? Brenner det i bilen din! Har du en adresse hvor du står? Bli på linjen. Vi sender en brannbil mens jeg snakker med deg»  Like etter tuter det rødt på sambandet igjen. Det er en trippelalarm hvor AMK ønsker bistand til en trafikkulykke.

Lysbilde1

Operatøren må tåle å ha en kommuneoverlege over skuldra

Jeg har hospitert på 110-sentralen på SAMLOK denne uka og har fått oppleve hverdagen til de som jobber der. I løpet av uka får jeg et godt innblikk i både hvordan de jobber, hvordan de samarbeider internt med de to andre nødetatene. Igjen blir jeg tatt i mot med åpne armer. Jeg har bedt om å få sitte sammen med operatørene å gjøre minst mulig av meg, men blir raskt invitert til en gjennomgang av hva 110-sentralen og brannvesenet står for i egen opplæring fra fagutvikler. Inne på sentralen får jeg ikke bare sitte passivt bak hver operatør, men blir forklart hvordan systemene fungerer og får lov til å sette meg ved en ledig operatørplass for å sitte og lytte på de andres samtaler å bruke kartløsningen for å følge hver hendelse hvor den skjer, hvilke brannbiler som er hvor og hvilke ressurser de reiser ut med.  Teknisk personal inviterer meg med inn i «hjertet» til nødsentralen hvor datamaskinservere står. Jeg får en oversikt over hvordan de jobber hele tiden så systemene som operatørene bruker fungerer så godt de skal.  Jeg blir trukket med på alt fra møter om kartløsningene når de skal flytte til Tønsberg til lunsj i kantina.

Midt i uka kommer informasjonskonsulenten i Drammensregionens brannvesen IKS (Drbv) for å intervjue kommuneoverlegehospitanten på 110-sentralen. Hun avdekker raskt en av mine svakheter jeg har skrevet om her i bloggen tidligere i en Kommunelegesommerhilsen (litt ned på siden); Jeg blir nemlig lett rørt så øynene blir våte av tårer. Det er noe jeg vanskelig kan styre og som kommer når jeg opplever noe som pirker meg i sjela. Som journalist er hun oppmerksom og legger merke til det. Så nå veit vel alle som leser «Brannposten» i Drbv at kommuneoverlegen i Øvre Eiker og Nedre Eiker lett tar til tårene!

Hverdagen på 110-sentralen er roligere enn inne på politiets operasjonssentral. Det er helt klart mindre «misbruk» av denne sentralen med reelle brannfaglige henvendelser.  Det er mye testing av Automatiske BrannAlarmer (Det var de ABA`ene da), men når det tuter rødt på sambandsskjermen er det spennende å se akkurat samme måte å samarbeide mellom operatørene som jeg kjenner igjen fra politiets måte å jobbe på. En snakker med innringer mens en annen får ut bilene og gjerne en tredje som har kontakten med 113 eller 112.

Plutselig går det en trippelalarm. En bil kjørt av veien med flere passasjerer. En er alvorlig skadet. Ambulansen er langt unna i Drammen.First responder fra brannvesenet på Tofte er kjapt på veien mot ulykkesstedet. Jeg følger bilene spent på kartet etterhvert som de beveger seg mot stedet som er markert på kartet. AMK folk fra Oslo trår til fordi de var på konferansesenteret der ute til brannbil og luftambulansen kommer til stedet! Medlytt gjør at jeg hører alt. Jeg kaster et blikk inn til AMK og ser at det er travelt samtidig som jeg hører operatøren der inne snakker på engelsk med en av de som var med i bilen. Hun får også snakket med personen som skadet. Jeg kikker på kartet til AMK og ser at sykebilen er langt unna enda. «Nærmeste brannbil er der» sier jeg og peker på kartet til operatøren hos AMK. Tenk om hun unne se brannbilen og politibilen på eget kart! Luftambulansen melder seg og jeg kan høre alle parter komme med korte informasjoner i Baps 8 på vei mot de skadede. Det er AMK operatøren som har hendelsen og som fikk ut de andre nødetatene uten noe «delay». Manualen for trippelvarsling fungerer og gjør at hver etat ikke trenger få inn egen informasjon. Minutter spart på i begynnelsen av et ganske lang utrykning på smale svingete veier.

Seinere samme dag: igjen en trippelalarm:Full utrykning til Oslofjordtunnelen, men bilen med trøbbel og damp kom seg ut av seg sjøl. Utrykningen heldigvis avblåst brannbil, ambulanse og politi kan returnere.

På veggen i 110-sentralen er en stor flatskjerm med kjedelig bilde av trafikken på E-18. Tidlig en av morgenene ser jeg nytten. Det kommer inn en alarm om bilbrann ned mot Vestfold på E-18. Mens brannvesenet er på vei snakker operatøren med VeiTrafikkSentralen (VTS) som tryller med knapper og linjer til sine kameraer rundt i veisystemet. Snart ser vi motorveien på skjermen på veggen med en stygg svart røyk der hvor den brennende bilen står. Vi ser ikke bilen direkte men kan følge brannbilene som kommer til stedet og røyken som skifter til grå og damp helt til den er bort. Det er et godt samarbeid med VTS som hjelper til med å snu kameraer hvis det kan hjelpe 110-sentralen i aktive hendelser.

Uka går fort med hyggelig prat, faglige forklaringer, mange ABAer og akutte hendelser som da ansatte ved en barnehage melder at de har slukket en liten brann inne på et kontor. Operatøren sender allikevel ut en brannbil for å sjekke forholdene. Like etter kommer det en ny telefon fra barnehagen fra en ansatte som hektisk forklarer at brannen blusset opp igjen. Nå kan brannbilen raskt være på stedet. Flere sendes etter. De ansatte har fått barna i trygghet ute. Ambulansen kommer også til stedet for ansatte har pusten inn en del røyk og det kan alltid gi økt risiko for reaksjoner.

 

IMG_1648På sentralen er de oppgitt over flyttingen til Tønsberg sammen med 112 sentralen. Ikke først og fremst på grunn av flyttingen, men fordi helse/AMK i Vestfold ikke vil samlokaliseres med de to andre sentralene. Brann samarbeider mye mer med helse enn politi så de opplever det rart at ikke helse også må flytte inn på samme sted. De har snart åtte års erfaring og utvikling av dette samarbeidet og veit hvor viktig og nyttig samarbeidet er.

Jeg avslutter oppholdet på 110-sentralen med å skrive et blogginnlegg om skilsmissen mellom 110/112 og 113 sentralen.

Neste uke skal jeg hospitere på AMK/113 og gleder meg masse til å komme til en etat jeg kjenner opp gjennom mange år men hvor jeg aldri har sett hvordan deres hverdag er.

23 mars 2010 flyttet AMK/113 sammen med 110 sentralen til brannvesenet og 112-operasjonsentralen  sammen i SAMLOK i Drammen. Norges første samlokaliserte nødsentraler.

Lysbilde18

Rød er tidsbruk før, blå etter samlokalisering

Evalueringer av driften i 2012, samt oppsummeringer av statistikk på tilbudet til innbyggere i nød, viser at tilbudet er bedre enn det var da sentralene var adskilt.

Ansattes erfaring med samarbeidet har vist at det er godt mulig å jobbe samlokalisert innen gjeldene lovverk. Også når det gjelder taushetsplikten.

I løpet av 8 år har de ansatte utviklet en samarbeidskultur som enda er enestående for nødetatene i Norge.

SAMLOK har vist seg å være et helsefaglig bedre tilbud til innbyggeren som har behov for akutthjelp. Fra brann og redningsetaten på 110-sentralen sier de det samme om det arbeidet de utfører. Politiet på SAMLOK er entydig i den positive effekten samarbeidet har hatt på deres arbeid.

I 2018 legges SAMLOK ned og 113 sentralen skilles fra 110 og 112.

Jeg har vanskelig for å forstå at gammeldagse og, etter min mening, faglig arrogante helseledere kan få lov til å nekte og flytte sammen med 110 og 112 ved flytting til Tønsberg.

Det har vært mye diskutert rundt flyttingen av politiledelsen, 112 og 110 sentralene til Tønsberg, men den virkelig store saken er at toppledelsen innen politi (Politidirektoratet), brann og redning (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) og Helse og Omsorgsdepartementet splitter et SAMLOK som har bevist for oss som bor her at de yter bedre hjelp til de som virkelig trenger livsnødvendig hjelp enn når de er lokalisert hver for seg.

I det daglige samarbeidet mellom nødetatene er det AMK 110-sentralen samarbeider mest med. De skal nå skilles.

Du kan kanskje synes at det er lite at ambulansen sparer ett minutt og 10 sekunder ved at nødetatene er samlokalisert? Det kan være forskjellen på en alvorlig hjerneskade og å bli frisk. At brannbilene rekker fram 54 sekunder før kan bety at en person slipper å måtte leve med alvorlige brannskader resten av livet. Når politiet kan rekke fram tre minutter og 34 sekunder tidligere kan de redde liv.

Sju års erfaring i SAMLOK har gjort alle motforestillingene til steile fagfolk innen helse til skamme. Tvert imot har ansatte i SAMLOK bevist at det er til innbyggernes beste å samlokalisere AMK med brann og politi. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det er bedre å plassere den nye nødsentralen i Tønsberg enn i Drammen, men det er uforståelig at AMK ikke lenger skal samlokaliseres med de to andre etatene.

Som samfunnsmedisiner mener jeg de tre øverste eierne av nødetatene må ha spesielt gode argumenter for at innbyggerne skal være med på å betale en svært dyr flytting av nødetatene som fører til et dårligere tilbud til de som trenger hjelp for å spare liv. Hvert sekund teller når det brenner, når en person ligger druknet i vannet eller når mennesker sitter inneklemt i en bil i en trafikkulykke!

Jeg ønsker at vi som jobber ute i kommunene, og som daglig må forholde oss til bruk av nødetatene, kan få vite hvorfor det kan tillates at helse ikke er en del av oppbyggingen av ny nødsentral i Tønsberg? Hvorfor skal befolkningen finne seg i at det bygges opp en helt ny og flott sentral  som vil yte et dårligere tilbud til de som trenger akutt nødhjelp?