Kommunelegesvingninger

Noen ganger svinger arbeidshverdagen så mye at jeg får tanker om det er mulig at det kan være i samme jobb? I slutten av denne uka tenker jeg at hvis du skal trives i denne jobben

fattern_portrett-b.jpg
Bleik og grå med fregner

må du trives med svinginger større enn manisk depressive opplever, forskjellig opplevelse av hverdagen mer enn schizofrene kjenner og kunne tilpasse deg raskere til situasjoner enn kameleonen skifter farge. Jeg stortrives i denne jobben og sjøl om jeg er bleik i huden og stabil i humøret.

Mandagen startet kl 0445 for å kjøre til Stange kommune på besøk til «Stangehjelpa». Vi var 14 ansatte som fikk oppleve en spennende, inspirerende og motiverende dag.Leder av

stangehjelpa_main2_uten_tekst
Stangehjelpas visjon:»Hjelp til alle. Vi tror på dine muligheter. Det er du som avgjør om vi lykkes»

Stangehjelpa, Birgit Valla, fortalte om hvordan de hadde snudd en tradisjonell psykisk helsetjeneste til et lavterskeltilbud til alle som ønsker hjelp med helsa si. Et kommunalt helsetilbud for å fremme psykisk helse hvor alle blir tatt i mot uten enkeltvedtak, bare en grundig oppfølging ut fra bruk av Feedback Informerte Tjenester (FIT) som gir systematisk og umiddelbar tilbakemelding fra brukerne på hvordan behandlingen passer og virker. Det gjør det mulig å endre og forbedre hjelpen underveis. Det var 14 inspirerte ansatte som dro hjem igjen. Klarer vi å gjennomføre noe lignende?

Tirsdag spente fra møte i Psykososialt KriseTeam til helsestasjon og hjemmetjenester. Vi står foran en sammenslåing mellom Kriseteamet i Øvre Eiker og Nedre Eiker. For meg en lenge ventet ordning som sikrer ansatte en vaktgodtgjørelse og innbyggerne et faglig kompetent team som er der for begge kommunene, alltid. Det blir bemannet med ansatte fra begge kommuner. Vi har oppdatert vår beredskapsplan for psykososialt kriseteam. Med så flinke folk er jeg sikker på at det blir bra.

Samme dag; en ansattsamtale med helsestasjonslegen i Nedre Eiker. Jeg er opptatt av at helsestasjonslegen skal bidra mer på helsestasjon enn bare å gjøre undersøkelser av barna. Legen må være en viktig premissleverandør i fagutvikling sammen med helsesøstrene! Vi er så heldige som har en helsestasjonslege som ivrer for fagutvikling og kvalitetsutvikling.

Dagen avsluttes i møte med hjemmetjenesten for å diskutere hvordan de bør forholde seg til en utfordrende bruker. Fastlegen møtte også. Makan til dyktige fagfolk! Diskusjonen bølget fram og tilbake over bordet. Konklusjoner ble trukket og viljen til å finne beste måte

hjemmetjenesten_500
Hjemmetjenesten i Nedre Eiker! (ikke de samme personer som beskrives i teksten)

å hjelpe brukeren på var stor. Latter og smil skiftet med seriøst faglig alvor. Jeg stortrives med disse fagfolka som andre aldri hører noe om eller merker noe til. Alt for ofte er det kritikken som høres når de ikke strekker til i en svært travel og komplisert hverdag. Viljen til å løse problemer og få til løsninger som gavner brukeren er stor, med respekt og toleranse. At jeg kan få bidra i sånne prosesser hever motivasjonen for min jobb betraktelig. Den uformelle tone og at de erter meg gemyttlig gir meg opplevelsen av at mitt bidrag er nyttig. Kan min fagkompetanse lette hverdagen deres og hjelpe dem i deres arbeid til beste for brukerne er det en viktig måte å bruke kommunelegefunksjonen på!

Onsdag var «ansattedag» med kick of for 10 faktor undersøkelsen i Øvre Eiker. Konsert med Ole Edvard Antonsen og band med overjordisk musikk! Rett etter er hverdagen der igjen i et møte med ledelse, ansatte og sjukehjemslegen som drifter de kommunale øyeblikkelig hjelp plassene på Eikertun helsehus. Vi har endret retningslinjene våre for å kunne ta imot pasienter med allmennmedisinske problemstillinger innen psykiatri og rus. Dette har vi erfaring med allerede på våre plasser. Jeg mener vi vil kunne håndtere dette greit med den kompetansen sjukepleierne har evt. med hjelp og oppfølging fra psykiske helsetjeneste på dagtid. Jeg rekker akkurat å samle sammen saken mine for å pile ned til rådhuset for å ta imot pizza til fastlegenes Legerådsmøte på ettermiddagen. (= AllmennUtvalgsmøte). Vi fikk besøk fra direktoratet for e-helse som satte oss inn i kjernejournalsystemet og fikk logget oss på, tatt oppstarts testen og forklart hvordan vi kan bruke dette fra fastlegenes og legevaktas journaler. Seint hjem!

Torsdag startet med saksbehandling før de andre kom på kontoret. Deilig med stillheten så jeg får tenkt sammenhengende på det jeg jobber med! Derfra til møte med en på planavdelinga som har jobbet for (og fått til!) ei arbeidsgruppe for folkehelse i Nedre Eiker.  Et viktig steg videre for å få mer styr og trykk på folkehelsearbeidet i kommunen! Det er gøy å være i møte med så inspirerte medarbeidere. Gamledoktoren fikk rykninger i folkehelsefoten og jeg gleder meg til å jobbe videre med dette!

Til slutt på dagen et møte på Kongsberg interkommunale legevaktsentral for å høre om de kan tenke seg å drifte vår legevaktsentral som satellitt til deres legevakt. Samtidig fikk vi en omvisning i de flotte nye lokalene. Kjempefine, hensiktsmessige og moderne lokaler. De svarte som sist at de ikke ønsket å drifte en satellitt løsning hos oss.

Siste dag i uka satt jeg pal foran pc´n hjemme og jobbet med saksbehandling. Nyttig å ha hjemmekontor for å få fred til å skrive, tenke og ferdigstille saker. Jeg glemmer å røre meg så jeg ender opp med vondt i hue og ryggen av å sitte alt for lenge. Godt jeg hadde besøk av datterens bikkje så jeg fikk gått en tur etter jobben!

Var det en typisk kommuneoverlege uke? Det ser sånn ut. Livet som kommuneoverlege er virkelig varierende og stadig skiftende. Det har jeg visst skrevet om mange ganger før. Det bare fortsetter.

Kunnskapsvridning og erfaringsmotstand

Takk for at du er der! Gudskjelov for at du holder ut! Ta vare på deg sjøl! Det er du som er viktig for våre brukere! Systemet vil aldri kunne fungere hvis det ikke var for deg!

Det systemet jeg tenker på er organisasjoner som jobber med mennesker. Det som interesserer meg aller mest er hvordan slike systemer fungerer på nederste nivå. Det viktigste nivået. Det som jobber direkte med menneskene det er satt til å yte tjenester til. Der hvor systemet spisser seg i ett menneske som skal hjelpe et annet menneske som trenger hjelp.

povJeg ser verden fra en samfunnsmedisinsk vinkel. Altså med legekunnskap, samfunns-medisinsk kunnskap og med erfaring fra å jobbe på nesten alle nivåene vi har i helsevesenet: sjølstendig næringsdrivende lege, kommune, sjukehus og statlig forvaltning.

Når jeg grubler og tenker på hvordan vi skal jobbe for å få fram organisasjoner som er til beste for våre innbyggere ser jeg for meg tre store utfordringer:

Den ene er å koble kunnskap om hva som hjelper mennesker best mulig sammen med hvordan vi kan organisere det.

Den andre er å koble erfaringen til de som jobber direkte med brukerne med  kunnskapen om hva som hjelper brukerne.

Den tredje utfordringen er å koble erfaringen til brukerne av tjenestene med valg for hvordan tjenestene best skal ytes og organiseres.

kbp-modellKunnskap – ansattes erfaring – brukererfaring

Ofte lurer jeg på om de som vurderer, reviderer og lager systemer tror at en av disse områdene er viktigere enn de andre. Jeg mener vi ikke kan bygge eller endre organisasjoner uten å ta i bruk alle disse tre områdene med lik tyngde:

  • Forskningsbasert kunnskap må alltid vurderes opp mot miljøet hvor det skal brukes. Ansatte må settes i stand til å bruke kunnskapen og den må være praktisk og effektiv for dem å bruke slik at de sjøl ser at det er riktig å ta den i bruk. Brukernes erfaringer og meninger om kunnskapen er nødvendig for at de som skal utføre den kan få vite hvordan den kan gjennomføres.
  • Erfaringskunnskap om det området vi jobber i må alltid tas med for å slippe å gjenta gamle feil. Vi kan jobbe raskere og mer effektivt hvis vi kan bygge videre på tidligere erfaring. Samtidig skal vi være kritisk til metoder som aldri har endret seg og som kan ha blitt uhensiktsmessige fordi verden har endret seg.
  • Brukererfaring er kunnskapen som sikrer at tjenester og tiltak faktisk kan oppnå den effekten de er ment å gi. Den kan være vanskelig å oppsummere og være provoserende fordi den ofte peker på uønskede effekter av tiltakene våre.

Kunnskapsvridningen

Vi er midt inne i en tid hvor vi får bedre og bedre kunnskap om det meste rundt oss. Spesielt innen helsevesenet øker kunnskapen om sjukdommer, hva som gir risiko for sjukdom og kunnskap om nye behandlingsmåter. Forskningsbasert kunnskap gir nye muligheter og forventninger om å kunne løse alle problemer. Selvfølgelig brukes det også  om hvordan vi organiserer våre tjenester. Noen ganger  også slik at vitenskapsbasert kunnskap overkjører erfaringsbasert kunnskap og brukererfaringer. Vi bruker «gullstandarden» som mål for hvordan vi skal yte tjenester uten å lytte til og ta hensyn til hva ansattes og brukernes erfaringer er. Den teknologiske utviklingene og kunnskapsbaserte viten utvikler seg raskere enn vi mennesker, fagfolk og brukere, klarer å ta inn over oss. Vi klarer ikke å styre den. Utviklingen skaper en «kunnskapsvridning» hvor vi må tilpasse oss. Det skaper igjen situasjoner hvor vi behandler uten at vi egentlig har tenkt gjennom om det er best for det enkelte menneske og samfunnet på sikt. Pga kostnadene vris prioriteringen over mot dyr sykehusbehandling vekk fra omsorg og pleie av store mengder eldre med «banale» og vanlige, men svært belastende, helseproblemer. Vi lærer folk at alt kan rettes og korrigeres og skaper dermed et behov for at alle forhold i, på og rundt menneskekroppen må korrigeres. Vi skaper sykdom der vi før hadde toleranse, hensyn og mestring. Vi skaper frykt og misnøye der vi trenger å være modige, kunne akseptere og leve med plager.

«Kunnskapsvridningen» virker også inn på utviklingen av organisasjonene i helsevesenet rett og slett fordi vi må ha flere og flere fagfolk til å ta oss av alle helseplager innbyggerne opplever. Vitenskapsbasert kunnskap utfordrer bærekraften i hele helsevesenet, men kanskje mest ute i kommunene.

Erfaringsmotstanden

Vi må må bruke mer oppmerksomhet,tid og krefter på ansattes erfaringer. Den motstand vi ofte tolker som endringsmotstand har ofte årsak i erfaringer det er viktig at vi tar inn tidlig i prosesser hvor vi vil forbedre tjenester til brukerne. Alt for ofte er målet for endringer kortsiktige og styrt av budsjettkrav som overser brukernes og ansattes erfaring og kjennskap til tjenestene. «Erfaringsmotstand» må være en viktig måte å  vurdere  vitenskapsbasert kunnskap kritisk på. Vi må lage lage prosesser som sikrer at ansatte og brukernes erfaringer er en viktig del av planleggingsarbeidet så tidlig som mulig og videre gjennom hele prosessen.

Blandingen av kunnskapsbasert vitenskap, ansattes og brukernes erfaring er for meg en logisk og nødvendig sammenheng. Det krever mye av alle som skal delta, ikke minst ledere, fordi det krever aktiv bruk av lederkunnskap, metoder og evnen til å lytte aktivt for å finne fram til beste måten å samkjøre de tre viktige områdene på.

Uten deg som jobber med direkte brukerne våre klarer vi ikke løse oppgavene vi skal utføre. Takk for at du er der!

Alltid når vi må effektivisere, kutte i tjenester og omorganisere er det du som jobber nærmest brukerene som må endre deg. Det er ikke mulig å gjennomføre uten at du bidrar så godt du kan. Gudskjelov for at du holder ut!

Som samfunnsmedisiner opplever jeg daglig hvor viktig din innsats er, hvor mye du legger i jobben din og hva den betyr for brukerne våre. Ta vare på deg sjøl! Det er du som er viktig for våre brukere!

Praktisk kunnskap master

 

 

 

 

 

Samarbeid med frivillige organisasjoner

9. mai 2009 ble første pandemismittet registrert i Norge. Helsevesenet i hele landet ble vaksineko-pandemisatt i beredskap og engstelsen var stor for mange alvorlig syke og døde. Kommuneleger lagde Pandemiplaner og vi forberedte massevaksinasjoner. I Eiker kommunene ble det raskt diskutert hvordan vi skulle takle mange mennesker som måtte vente på å få vaksine i lokalene hvor vi  skulle vaksinere alle som ønsket det. Vi endte opp med å spørre frivillige organisasjoner. I dag er jeg helt sikker på at gjennomføringen av massevaksinasjoner i 2009 ikke ville gått så bra hvis vi ikke hadde fått hjelp fra bla Sanitetskvinnene til å være verter for alle som ventet på å få vaksine. Vi sleit virkelig i perioder med mange mennesker som måtte vente. Frivillige som stilte opp med å koke kaffe, steike vafler og prate hyggelig med frustrerte ventende førte til at vi fikk gjennomført vaksinasjonen til tross for problemer.

I Nedre Eiker har vi gjort en avtale med Røde Kors om å etablere et «Evakuerings og pårørendesenter» (EPS) hvis vi trenger det i en krisesituasjon. Vi har testet funksjonen i øvelse og veit at den frivillige organisasjonen gjør en profesjonell jobb.

Den aller største jobben innen frivilligheten skjer allikevel ute i kommunene for å holde aktivitetalle de frivillige organisasjonene som yter tilbud til befolkningen med basis i dugnadsarbeid. Idrett, friluftsliv, kulturelle tilbud som musikk, spill, kor og en fantastisk samling av frivillige organisasjoner. Bare i Øvre Eiker er det registrert over 200 slike organisasjons. For å gi deg et inntrykk over mangfoldet kan du kikke på lista over lag og foreninger i Nedre Eiker og i Øvre Eiker!

For oss kommuneleger er dette sjølve grunnstammen for folkehelsa i våre kommuner. Innsatsen folk gjør innen lag og foreninger er avgjørende og bestemmende for å ta vare på vår fysiske og psykiske helse. Jeg mener man skal være veldig forsiktig med å kalle dette arbeidet «Folkehelsearbeid», «helsefremmende helsearbeid» eller «forebyggende helsearbeid». For de aller fleste er det interessen og opplevelsen i å delta i noen av alle aktivitetene som er motivasjonen og inspirasjonen. Både til å delta tilbudet og i dugnadsarbeidet for å opprettholde tilbudene. Det dreier seg om kultur, mestring, sosialt samvær og ikke minst opplevelsen av å ha det morsomt sammen med andre og for andre.

Denne enorme kompetansen og kapasiteten vi har i enhver kommune må være et fokusområde for alle kommuneleger. Kommunene bruker kommuneleger i dette arbeidet i svært varierende grad. Fra ingenting til tett kontakt. Sjøl er jeg ikke veldig aktiv i direkte kontakt med de frivillige, men jeg er veldig stolt av å jobbe i to kommuner hvor dette arbeidet har høy prioritet og hvor det gjøres fantastisk mye viktig arbeid!

samarbeid

Allikevel følger jeg med i våre oversikter, har kontakt med enkeltpersoner der hvor vi kan ha sammenfallende interesser, eller hvor vi skal løse oppgaver sammen. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å ha kjennskap til disse organisasjonene som består av mennesker som kaster det de har i hendene og hjelper til når vi trenger ekstra hjelp.

Kommunelegejulehilsen 2016

nissen-1I mange år har jeg gjort det. Det er blitt en tradisjon jeg vanskelig kommer utenom. Den må inneholde to viktige elementer; en lang grubletekst og en utfordring til deg som leser alt. Kommunelegejulehilsen.

Hvis du har det travelt i jula og slett ikke har tid til å følge mine grublerier så vil jeg ønske deg en fredelig julehøytid, en takk til deg jeg har samarbeidet med og et ønske om et spennende og godt nytt år!

Men noen av dere leser hele grubleriteksten. Det er det som gjør at jeg har opprettholdt denne tradisjonen. For deg som leser hele teksten ligger det en utfordring ett eller annet sted i teksten her med en mulig «belønning».

Bows and flows of angel hair and ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere, I’ve looked at clouds that way
But now they only block the sun they rain and snow on everyone
So many things I would have done, but clouds got in my way

Du kjenner sikkert sangen, og jeg har fått litt grubletanker rundt innholdet sånn jeg tolker den. Jeg tror de fleste opplever hvor nydelig livet kan være når «sola skinner med skyer som englehår». Noen får store følelser og sterke positive opplevelser. Jeg er nok mye mer forsiktig i følelseutladningene mine men opplever akkurat det samme når livet går godt. Så snur det og mørket overskygger gleden. Alle mennesker har det slik, noen med større utslag opp og ned. Noen svinger ofte andre mer sjelden.

I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down and still somehow
It’s cloud’s illusions I recall
I really don’t know clouds at all

Jeg synes noe av det mest fascinerende i min jobb er å forholde meg til hvordan andre mennesker rundt meg opplever og takler egne svingninger og det som skjer rundt seg. Til tross for at vi opplever at livet kan skinne eller være mørkt takler vi det på veldig forskjellig måte. Hva er normalt? Kan fagpersoner, som meg, vurdere og konkludere med grenser for hva som er normalt eller hva som er sykt? Jeg settes ofte i den situasjonen hvor det forventes at jeg har Svaret. Aleine kjenner jeg nok ikke «skyene i det hele tatt» men opplever gang på gang hvor fint det er å bidra i en diskusjon i en tverrfaglig sammenheng for å få bedre innsyn i hvordan andre kan oppleve livets svingninger.

Moons and Junes and ferris wheels the dizzy dancing way you feel
As every fairy tale comes real, I’ve looked at love that way
But now it’s just another show, you leave ’em laughin when you go
And if you care don’t let them know, don’t give yourself away

Kan en kommunelege skrive om kjærlighet? Det står lite i læreboka mi i samfunnsmedisin om sånne følelser. Allikevel er mitt liv også fylt av opplevelser rundt kjærlighet. Til mennesker, situasjoner, natur, dyr og opplevelser. Det er de største følelsene som, selvfølgelig, også fører til de sterkeste reaksjonene. Begge veier. Opp og ned. Heldigvis, mener jeg, for livet blir veldig kjedelig hvis det ikke svinger. Allikevel må du gi av deg sjøl og tørre leve med vonde opplevelser fordi kjærligheten ikke ble som du hadde håpet eller forventet. Hvis du ikke gir kan du ikke vente å få.

I’ve looked at love from both sides now
From give and take and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all

Her jeg sitter som kommunelege og liksom kikker inn i samfunnet med medisinske briller er det mye som ser ut som illusjoner. Reklame, filmer og flere og flere sosiale medier framstiller vår virkelighet fordreid og kunstig. Vår egen opplevelse av livet blir grå og trist når vi blendes av de perfekte menneskenes fantastiske kjærlighet, utseende eller opplevelser i sosiale medier og reklame. Skal virkelig helsevesenet måtte bruke enda mer ressurser på å jobbe med folk som ikke kjenner forskjellen på virkelig levd liv og den digitale fantasiverdenens manipulerte virkelighet?

Tears and fears and feeling proud, to say, «I love you» right out loud
Dreams and schemes and circus crowds, I’ve looked at life that way
But now old friends are acting strange they shake their heads, they say
I’ve changed
But something’s lost but something’s gained in living every day

Jeg forandrer meg. På noen områder veldig lite, på andre områder mer. Det er mye lettere å finne endringer i andre enn meg sjøl. Der hvor jeg før kastet meg inn i diskusjoner og samhandling med andre med høy røyst har erfaringer slipt av kantene og dempet sjølsikkerheten til fordel for litt ydmykhet og respekt. Mistet jeg noe på veien? Helt sikkert. Var det viktig for meg? Jeg er ganske sikker på at det ikke var det.

I’ve looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all

En kjent amerikansk visesanger var nær venn av hun som skrev denne sangen. Da han var over 50år laget han et ekstra vers til denne sangen som et svar til henne fra en mann med livserfaring.

Daughter, daughter don´t you know. You´re not the first to feel just so.
And let me say before I go. It´s worth it anyway. 
Some day we may all be surprised. We´ll waken up and open up our eyes
And then we all will realise.
 The whole world feels this way

For du er ikke aleine når du føler verden går imot, kjærligheten ikke bruser i blode og livet ikke glitrer. Vi har det alle sånn til og fra. Det er verdt å følge med i svingningene, suge til seg livserfaringene og ta imot smertene og skuffelsene.

We all been living upside down
and turned around with love unfound
until we turn and face the sun.
Yes all of us, everyone.

I jula kan du kanskje finne litt tid til å tenke og gruble litt over Livet. Vissesangeren som la til de to siste versene hadde 94 år bak seg da han døde. Han hadde nok mye erfaring for at vi kan få det bedre hvis vi velger å se litt mer positivt på Livet og hendelsene vi opplever.

Har du lest deg helt ned hit! Imponerende. Da har du sikkert også skjønt at jeg utfordrer deg på å finne navn på de to dikterne av versene over. De fleste laget av ei kjent dame. De to siste av en eldre mann som ikke lever lenger. Han var inspirasjonskilde for Bob Dylan og  hadde sin storhetstid på 60 – 70 tallet.

nisse-2De siste månedene har jeg jobbet sammen med ansatte som har noen av de vanskeligste oppgavene i kommunene «mine». Det har vært travelt på jobben. Det skal visst være sånn for kommuneleger. Jeg føler at jeg piler hit og dit  i møter med ansatte i alle deler av kommunene, svarer på mobilen med
lunsjmaten i munnen og er oppe tidlig for å få litt tid til saksbehandling foran pc´n før andre kommer på jobb. Vi kommuneleger får en fantastisk innsikt i andres jobber og jobbsituasjoner og sjøl om du ikke ser oss så ofte er vi innom alt fra skoler til sjukehjem. Over alt møter jeg ansatte med en innstilling til å løse sine oppgaver på beste måten. Med godt humør! Når jeg kommer sliten hjem fra jobb med humøret på nest nederste nivå bruker jeg disse opplevelsene til å heve meg opp igjen. Du skulle bare visst hvor mye flinke folk som står på for deg inn mot jula, gjennom den og videre ut i neste år!

Kommunelegejulehilsenen er til alle dere som gjør så godt dere kan i jobben. Den kommer alltid med en utfordring og belønning også. Utfordringen i år er å gi meg navnet på de to forfatterne av den utvidede versjonen av «Both sides now» du har lest over. Send det til einar.braaten@oeiker.no. Belønningen er egentlig litt egoistisk for jeg har så lyst til å oppleve din arbeidssituasjon igjen! Det har jeg fått oppleve flere ganger tidligere og har lært masse av det og fått noen fine opplevelser. Inviter meg på samme epostadresse. Hvis du har riktig navn baker jeg eplekake til deg og tar den med til deg og dine kolleger så langt den rekker…

Det er helt håpløst og lite nettvennlig å skrive sånne lange blogginnlegg som dette. Jeg er imponert hvis du har tråklet deg helt hit ned. Her fortjener du en gjentagelse av GOD JUL og GODT NYTT ÅR ropt høyt med store bokstaver! Jeg har grublet meg gjennom noen tanker om livets svingninger og takker høyere makter for at livet går opp og ned. Tenk så mye godt-vondt, deilig-smertefullt, lyst-mørkt vi skal få oppleve i 2017! Jeg håper du klarer se positivt på det og opprettholde en positiv omtanke for dine kolleger, familie, venner og medmennesker.

tomte

 

Helse- og omsorgsmedisin. Viktigheten av legetjenesten

sjukehjemslege-4
Bildene i artikkelen er lånt fra internett

Jeg mener «helse- og omsorgsmedisin» er et eget fagområde og en spennende faglig utvikling i kommunehelsetjenesten. De siste 14 åra har jeg jobbet for å utvikle «tilsynslegefunksjonen» til et medisinsk fagområde som kan gjøre helse- og omsorgstjenestene i våre kommuner i stand til å møte faktisk medisinsk behov på sykehjem, samhandlingsreformens utfordringer og ikke minst en rivende utvikling på sykehusene som stadig skriver ut sykere mennesker til behandling og oppfølging ute i egen kommune.

 

Med «helse- og omsorgsmedisin» mener jeg legekunnskap med allmennmedisinsk faglig grunnlag tilpasset sjukehjemmenes pasienter og hjemmebaserte tjenesters behov for medisinskfaglig klinisk rådgivning og behandling.

sjukehjemslege-1En sjukehjemslege mener jeg må være en lege med god allmennmedisinsk bakgrunn som har interesse og kunnskap om eldres medisinske utfordringer fra forebygging av helseplager til rehabilitering, demens, lindrende behandling og alle de andre sykdomstilstandene eldre mennesker kan få. Det er mye geriatri, men ikke på spesialisthelsenivå. Samtidig må de være flinke allmennpraktikere for å kunne følge opp yngre mennesker vi må ta vare på innen helse- og omsorgstjenestene i kommunene. «Helse- og omsorgsmedisin» er noe mer enn allmennmedisin og er et videre fagområde enn «eldremedisin». En sjukehjemslege må bygge sin medisinske praksis på teamarbeid sammen med andre helsearbeidere ute i kommunen og må ta sine avgjørelser i mye større grad i samarbeid i et faglig team enn både en allmennmedisiner og sjukehuslege kan gjøre.

Sjukehjemsleger burde ha sin egen legespesialitet så både leger sjøl, politikere, administrasjon, innbyggere og pasienter skjønner at dette er et spesielt viktig fagområde for å kunne yte best mulig helse- og omsorgstjenester til innbyggerne i landet vårt.

Samhandlingsreformen har vist oss to naturkrefter i helsevesenet jeg mener vi er nødt til å forholde oss til for at det ikke skal gå ut over innbyggernes helse:

  1. Spesialisthelsetjenesten vil alltid søke mot mer spesialisert kunnskap og behandling.
    b) Enten må den utviklingen styres med jernhånd og tjenesten tvinges til også å utvikle sin generelle spesialistkompetanse og bidra til å følge opp pasientene i samarbeid med kommunene. Slik de gjør på Hallingdal sjukestugu og til en viss grad i Alta.Der er det helseforetaket som drifter et tilbud sammen med kommunene.
    b) eller så må kommunene bygge opp en kompetanse og kapasitet til å ta i mot stadig sykere pasienter med økende avanserte medisinske utfordringer. Slik det skjer i de fleste kommuner hvor det er stort press fra sjukehusene på at vi skal kunne ta imot dårligere pasienter som øyeblikkelig hjelp og ta i mot dårligere utskrivningsklare pasienter.
  2. Det vil alltid være lettere å gi penger til akuttmedisin, blålysmedisin, høyspesialisert medisin som kan redde noen få menneskers liv enn å prioritere gamle, kroniske sykdommer og pleie.
    a) enten kan man velge å legge kommunale tilbud på et «pleienivå» og overlate medisinsk behandling til fastleger og spesialister slik vi har gjort i mange år før samhandlingsreformen og som mange kommuner fremdeles gjør
    b) eller vi kan bygge opp en medisinsk kompetanse og kapasitet som setter kommunehelsetjenesten i stand til å møte utfordringene med behandling for å få pasienten i stand til å bo hjemme lenger eller få en god avslutning på livet inne på en institusjon.

Samtidig med to slike «naturkrefter» i helsetjenesten er det også grunnleggende krefter i befolkningen vi er nødt til å ta med i vurderingene når vi planlegger og utvikler helsetjenestene:

Befolkningen vil alltid søke mot helsetjenester med mest kunnskap og best tillit.

Det er slett ikke alltid spesialistene som kan mest og er flinkest til de vanligste helseproblemene hos folk. Allikevel har legespesialistene mest tillit. Både politikere og folk flest tror at utfordringene løses best jo høyere spesialisering vi bruker.

Kommunehelsetjenesten trenger å bygge opp tillit og sikre kunnskap til de helseproblemene vi skal hjelpe innbyggerne med. Ikke minst må vi har kapasitet til å håndtere dem. Det betyr at vi enten tar hånd om utfordringene eller er veldig tydelig på hva vi ikke skal ta oss av. Til dette trenger kommunene nok medisinskfaglig kompetanse og kapasitet.

IMG_0473I både Øvre Eiker og Nedre Eiker har vi klart å bygge opp en samfunnsmedisinsk kompetanse og kapasitet, men ikke minst har vi klart å etablere høy kompetanse innen sjukehjemsmedisin – «helse- og omsorgsmedisin».  Jeg ønsker å trekke begrepet litt vekk fra en gammeldags holdning til at sjukehjemsleger bare jobber ved siden av senga til en sjukehjemspasient. Sjukehjem har utviklet seg, og er i en utvikling, som strekker seg fra pasientens hjem, gjennom mange institusjonstilbud ut igjen til hjemmebaserte tilbud.

En sjukehjemslege skal kjenne alle helse- og omsorgstilbudene i egen kommune samtidig med at de må være godt kjente med spesialisthelsetjenestens tilbud. De jobber i team med fysioterapeuter ergoterapeuter, sjukepleiere, helsefagarbeidere og også andre faggrupper sjukehjemslege-3avhengig av hva pasienten feiler. De behandler pasientene i spennet mellom sjukehusspesialistene og fastlegene, men også mellom pårørende og helsetjenestene i kommunen. Gjør sjukehjemslegen jobben sin godt kan de hjelpe en pasient gjennom institusjonen raskere hjem slik at de kan bli hjemme lenger før nye dyre sjukehus- eller sjukehjemsopphold.

I Eikerkommunene har vi klart å bygge opp høy kompetanse og god kapasitet på legetjenesten innen helse- og omsorg. Allikevel står vi overfor de samme to store utfordringene de fleste kommuner merker:

  1. Samhandlingsreformen blir mer og mer en overføringsreform hvor kommunene må ta imot dårligere pasienter med vanskeligere sykdommer og behandlinger sammen med større psykiske belastninger på pasienter, pårørende og ansatte
  2. Kommunene får vanskeligere og vanskeligere økonomi som medfører press også på legetjenesten i helse- og omsorg.

Jeg vil hevde at det er få kommuner i Norge som har så dyktige sjukehjemsleger som vi har i Eikerkommunene. Vi har høy kapasitet innen demenssykdommer, lindrende behandling, utredningkompetanse og de fleste allmennmedisinske utfordringer eldre mennesker møter. Ikke minst har de stor kompetanse innen samarbeid og teamarbeid med de andre helseprofesjonene. Med den utviklingen vi ser innen helsevesenet i Norge er denne kompetansen avgjørende viktig for hvordan vi klarer å takle utfordringene vi må møte i kommunene. Sammen med fastleger og ansatte i helse- og omsorg må sjukehjemslegene sikre, og utvikle, kommunale helsetjenester for å stå imot en for ensidig overføring av pasienter fra spesialisthelsetjenesten.

Julebord og foredrag

«Kan du stå ansvarlig for skjenkebevillingen på kommunes julebord i år?»  I to sekunder flimret mitt faglige liv i revy foran øynene før jeg svarte et kontant «Ja»! Jeg har uttalt tidligere at jeg synes det er for mye fyll på julebord, at det er sløsing med penger og at kommunen bør gå foran med å dempe drikkekulturen som bidrar til så mange alkoholskadde, alkoholsyke og personlige kriser og ødelagte familier. Så hvorfor svarte jeg «ja»? Er det en fallitterklæring for min holdning til alkohol som et folkehelseproblem?

Bilde av 4 blide mannfolk i dress
Ny bemanning av Servicesenteret? Stramme mannfolk registrerte inn alle som kom på julebordet.

I den ene kommunen jeg jobber i går ansvaret for å arrangere julebord for ansatte på rundtgang mellom seksjonene. I år var det Seksjon for SamfunnsUtvikling sin tur. Jeg synes dette er en viktig sosial arena for ansatte hvor det er en god mulighet for å møte ansatte fra andre deler av vår store organisasjon. Ca 200 mennesker påmeldt. Ville vi kunne klare å gjennomføre et julebord uten at det blir et fyllekalas? Erfaringen kl 0230 i natt ble at vi hadde lykkes.

«Nå vil jeg jammen ha en drink servert av kommuneoverlegen!» Jeg stod i baren mye av julebordskvelden og det var både morsomt og hyggelig å få sånne kommentarer hvor jeg kunne svare tilbake at det var hyggelig å skjenke deg bare du har kontroll. En av mine viktige funksjoner i våre kommuner er å bidra til å få alkoholkonsumet ned. Siden alkoholen er en del av vår kultur er jeg opptatt av at vi må kunne redusere forbruket for å dempe skadene av denne kulturarven. AV-OG-TIL er en kampanjeorganisasjon for alkovett. Ved å sette fokus på situasjoner der alkohol utgjør en særlig risiko eller kan være til ulempe for andre, vil AV-OG-TIL bidra til å redusere de negative følgene av alkoholbruk i samfunnet og gjøre hverdagen tryggere for alle.

Med et skikkelig godt live band med Kate Guldbrandsen i spissen ble jeg jammen bedt opp til dans også! Jeg tror kvelden ble hyggelig for de allerfleste på julebordet også for en edru gammal kommuneoverlege med ansvar for skjenkebevillingen! Jeg mener det er viktig at vi kommuneleger bidrar på sosiale arrangement på lik linje som andre ansatte både for å bli kjent, for å være tilstede, og kanskje bidra positivt til mer måtehold i julebordkulturen?

Litt tidligere samme dag møtte jeg ansatte i Nasjonalforeningen for folkehelsen for å snakke om folkehelse sett fra kommunelegens standpunkt. Litt tørr i munnen og nervøs for dette var ikke hvemsomhelst. En kompetent samling fagfolk som var veldig hyggelige! Jeg mener det også er en viktig del av kommunelegejobben; å bidra med informasjon, innlegg til diskusjon og ikke minst drive litt reklame for egne kommuner og fagfelt! Dette var et spennende og hyggelig oppdrag, men også lærerikt og en måte å komme i kontakt med andre fagfolk som kan bli en del av et faglig nettverk. Vi kommuneleger synes og høres alt for lite ute i verden utenfor vår egen kommune. Vi sitter alle sammen på viktig kunnskap om hva som skjer i kommuner på mange områder og det er en viktig oppgave å spre kunnskap om egen kommune, generell kommunekunnskap ut til andre og fortelle hvordan vi jobber.

Det er morsomt å prøve sette sammen synspunkter i en presentasjon og presentere det for andre. Jeg synes det er spennende og morsomt at andre vil høre på og diskusjonene er lærerike. Jeg er veldig opptatt av at vi bidrar med presentasjoner og at vi lærer oss å bli flinke til det! Jeg bruker alltid mye bilder og helst lite tekst, men det er ikke alltid så lett. kikke på et eksempelet du kan se på her: 2016-02des_nasjonalforeningen


 

Møtekupp, lensmann, RAK og en busstur

Skjer det noe? Var den uttalelsen til fordel for oss eller var det en finte? Jeg nøler med å løfte på  pekefingeren. En pekefinger opp betyr at jeg ønsker et litt lenger innlegg. To fingre opp og jeg viser at jeg har en kort kommentar. Jeg klarer ikke tolke ansiktene rundt bordet som positive eller negative. Pokerfjes. Søren og! Skulle dette være så vanskelig? Det er to parter her; psykiatrispesialistene på den ene siden. Vi fra kommunehelsetjenesten på andre siden. Jeg sitter sammen med de andre 14 kollegene og samarbeidpartene rundt møtebordet og merket utålmodigheten stige. Dette er et samarbeidsmøte hvor vi bør bli enige om hvilke rus- og psykiatriske pasienter som kommunene skal kunne ta hånd om på våre øyeblikkelig hjelp plasser. Vi snakker om at vi ikke helt skjønner hvilke pasienter det er snakk om. Spesialisthelsetjenesten vil at kommunene avlaster presset på deres tjenester. Vi fra kommunene snakker om allmennmedisinske problemstillinger og vil unngå de tunge, vanskelige  pasientgruppene. Etter 1,5 time er vi egentlig ikke kommet noe særlig nærmere en beskrivelse av samarbeidet.

Pokker, dette kommer det ikke noe ut av. Dette blir et dyrt møte uten resultat!

Jeg rekker opp to fingre og ber om et kort innlegg. Spør en av lederne for spesialistene på andre siden av bordet om hun og jeg kan møtes for å lage et forslag til samarbeidsavtale som vi igjen kan diskutere med de andre på neste møte?

Hun svarte ja! Et møte og ei uke seinere har vi laget et diskusjonsgrunnlag for å utarbeide en samarbeidsavtale på neste fellesmøte. Det er spennende, utfordrende, morsomt og frustrerende å arbeide med samhandling i helsetjenesten! Jeg er kanskje litt utålmodig i møter, men gleder meg tilsvarende mye over å møter som er målrettet og effektive!

«Hei! Det er fra lensmannen. Har du tid til en liten prat?»  Jeg blir rykket ut av saksbehandlingen om vår framtidige legevakt av en kjent stemme på mobilen. Kan ikke velge bort den samtalen så jeg lener meg tilbake, løfter beina opp på bordkanten, og lytter. De kommer fort ned derfra igjen da jeg hører hva han har å si. En sak jeg har jobbet sammen med lenge og som har vært tung å bære på, med mye bekymringer, har plutselig fått en dramatisk endring. Jeg skjønner straks at her har vi fått muligheten til at hjelpeapparatet kan finne fram til en måte å samarbeide på for å få hjulpet den det gjelder på en måte denne kan akseptere. Jeg håper vi når fram denne gangen og tenker at jeg er glad jeg ikke var aleine sist gang jeg vurderte situasjonen.  Jeg avslutter samtalen med politiet med en avtale om samarbeid videre og følger straks opp med noen flere telefoner. I slike saker er det ikke kommunelegen som utfører oppfølgingen av enkeltpersoner, men jeg bidrar aktivt i å sette de som skal gjøre dette så godt inn i situasjonen som mulig.  Litt koordinering i begynnelsen til de som har oppfølgingsansvaret kommer i gang.

img_0900Riktig Antibiotikabruk i Kommunene – RAK – startet opp denne uka. Vi to kommunelegene  er så heldige å ha et godt samarbeid med fastlegene i kommunene. De har gitt oss tillit til å  lede hver vår smågruppe for å gjennomføre RAK. Et klinisk emnekurs for fastlegene med hovedmål å redusere bruk av antibiotika fordi vi ser en økende tendens til motstandsdyktige bakterier. Nesten alle fastlegene i våre kommuner har meldt seg på! Departementet har gitt penger for å starte opp et landsdekkende utdanningstilbud til fastlege. I Buskerud er vi først ute. Min kollega og jeg møter mange andre ledere av smågrupper med fastleger for å kunne lære hvordan vi skal ta dette videre ut i gruppene. Det ble en spennende dag med en kombinasjon av e-læring (fagkurs på internett) og forelesning. Veldig hyggelig når jeg får lov å være ornt´li lege innimellom!

Litt oppgitt kikker jeg på min kollega som unnskylder seg for at hun forstyrrer meg i saksbehandlingen på slutten av uka. Det er ikke hennes forstyrrelser jeg er oppgitt over. Jeg er så glad for å ha en kollega på nabokontoret å diskutere med! Jeg merker hvordan jeg har sluppet flere viktige saker fordi hun tar seg av det. Jeg er oppgitt over hvor fort tida går og følelsen av ikke å rekke over alt jeg skal ha gjort. Tror jeg har hatt den følelsen konstant i 25 år nå! Jeg ville sannsynligvis ha savnet den hvis den ikke var der?

img_0898På vei hjem å bussen skravler jeg sammenhengende med en hyggelig buss sjåfør om vær og føreforhold og om lefsebaking på gammeldags vedfyrt takke. Gudskjelov skal det ikke mer til for hjernen å slappe av.