Bare tanker om egen fagutvikling

IMG_1614Jeg sitter på Knutefjellet og ser utover verden under meg. Mens jeg ligger ned og kikker på utsikten og venter på at KaffeLars skal gjøre seg ferdig kommer grubletankene. Jeg grubler først over meg sjøl og store tanker om livet, om hva jeg har gjort med det og hvordan jeg har det med «flokken min». Per Fugelli er død på Jæren som han var så glad i sammen med menneskene han elsket mest. Han var min venn også. Han hadde en stor vennekrets og jeg var heldig å høre hjemme der. For meg har han betydd en avklaring av egne verdier og holdning. Hans fantastiske formuleringer muntlig og skriftlig har vært med på å forme meg som person og fagmann. Hvil i fred, Per. Du lever videre i mine minner og holdninger.

Grublingen snirkler mine tanker bakover i minnene om mine opplevelser, egen personlig og faglig utvikling og tanker om hvorfor jeg er blitt som jeg er? Mens jeg følger et lite fly over himmelen over meg tvinger jeg tankene inn på min egen fagutvikling. Jeg er samfunnsmedisiner inn i sjela. Kommunelegejobben er min karriere og noen har ment at jeg burde skrive i bloggen om den fordi andre kan trekke noe positivt ut av mine erfaringer til egen utvikling.

12 år er gått siden jeg ble oppfordret til å skrive bloggen og jeg ser at den inneholder en salig blanding av egne erfaringer i en jobb med et stort spenn i faglig innhold og en rekke personlige tanker; grublinger. Som dette innlegget. Jeg håper fremdeles på at bloggen kan være til støtte for kolleger som leser og være interessant for andre som også leser! 1478 følgere både skremmer og motiverer!

Ikke vet jeg når jeg gikk fra å være uerfaren til erfaren kommunelege? Nå har jeg 29 års erfaring som samfunnsmedisiner, men det jeg erfarer aller mest er at utfordringene, spørsmålene, arbeidsoppgavene og hverdagen trenger å oppdateres hele tiden. Jeg er mye mer ydmyk for andres måter å løse oppgaver på enn før. Jeg er redd for å stivne i min «måte» å jobbe på å bli gammeldags. Derfor er jeg opptatt av at bloggen også skal inneholde grublerier som dreier seg om mine egne tanker og synspunkter på hvem jeg er   i min jobb.

Fuggeli
Per Fugelli
Turselfi
Meg sjøl

Jeg er ikke Per Fugelli med hans fantastiske måte å ordlegge seg på og med sansen for å utfordre andre med sine synspunkter. Jeg er meg sjøl med feil og mangler, latter, erting og egne erfaringer. Jeg bruker det sammen med det jeg lærer av de flinke forbildene, men mest av de jeg jobber med. Jeg setter sammen min egen faglighet og personlighet. Mitt største håp er at jeg klarer å følge med i utviklingen rundt meg å være til nytte. Jeg håper du som leser kan dra nytte av noe av det du finner her i bloggen!

Jeg har et luksusproblem på jobben. Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke strekker til. Jeg jobber mye med å prioritere hva jeg rekker å jobbe med. I hodet mitt jobber jeg like mye med å takle det jeg ikke rekker å gjøre. Desverre sliter det mer enn gledene ved å få til noe. Jeg har vent meg til det, men det gir en konstant motivasjon for å gjøre jobben bedre. Det gir også en erkjennelse for at verden klarer seg godt uten meg og at mine bidrag i jobben. Derfor jobber jeg alltid med en ydmykhet overfor kolleger og andres måter å løse oppgaver på! Mine beste stunder er når jeg kan være med på diskusjoner om hvordan vi skal løse aktuelle utfordringer eller planlegge å løse dem sammen.

For meg er det en utfordring at andre lett gjør mine tanker rundt løsninger på problemer til Løsningen. Jeg trodde det sjøl ofte for 20 år siden. I dag blir jeg urolig når noen tror en 61 år gammel doktor med snart 30 års erfaring vet best. Jeg vet bare at løsninger kommer fram i samarbeid og diskusjon. Aller helst i et tverrfaglig møte.

Nylig var jeg på årsmøte konferanse med kolleger i samfunnsmedisin. Det gledet meg aller mest at det var så mange unge nye kolleger der! Kraften i samfunnsmedisinen i åra som kommer. Jeg håper erfaringen vi «gamle» sitter med blir et passende lite bidrag i deres faglige utvikling. Det er klart det vi har opplevd i vår utvikling er viktig for andre, jeg bruker fremdeles uhemmet andres erfaringer til å justere min egen kurs. Men som som korreksjon ikke hovedsvaret på løsningen.

IMG_3609KaffeLars er blitt kald, jeg super i meg siste kaffen og reiser meg stiv i kroppen men merkelig myk i hodet. Det hjelper å lufte seg litt  både for kropp og sjel. Det hjelper også å sette ord på tankene og skrive dem ned. Grublerier som kanskje kan gi andre noen tanker også. Et lite grubleblogginnlegg jeg kan finne fram seinere og vurdere på nytt?

E-kommunikasjon = Elendig kommunikasjon?

E-meldinger eller PLO meldinger er elektroniske meldinger som sendes direkte fra ett journalsystem til et annet om en pasient. Dvs at f.eks hjemmesykepleien nå kan sende en direkte melding om sin pasient til fastlegens journal. En spennende og sterkt ønsket utvikling av journalprogrammene. Det virker! I dag går det massevis av e-meldinger fram og tilbake med viktig informasjon. Det har tatt lang tid siden jeg var med på Legeforeningens satsing på «Elin» prosjektene for å utvikle slik kommunikasjon. Nå funker elektronikken!

Men… funker systemet?

Som alltid er den menneskelige faktoren en minst like stor utfordring i bruk av nye datasystemer. Dette er jo samfunnsmedisin! Organisasjonsutvikling, personalutvikling, systemutvikling og samarbeidsutvikling innen helsetjenester.

Allerede nå ser jeg i våre kommuner faren for en overbelastning av fastlegene som er mottaker av e-meldinger fra et økende antall instanser; hjemmesykepleie, korttids institusjon, boliger for funksjonshemmede, tjenestetildelingskontor, rusteam, psykisk helse, snart NAV med sosialtjenester, fastleger mellom, sykehus og private spesialister. I alle tjenestene er det mange forskjellige personer som kan sende en e-melding. Som oftest er fastlegen mottaker fra alle.

» En avklaring av medisinbruk på en pasient som før tok 45 sekunder på telefon kan nå strekke seg over mange e-meldinger fram og tilbake for å få avklart problemet» forklarte en fastlege.

e-melding«Det er helt vanlig at flere personer fra hjemmebaserte tjenester sender samme forespørsel i nye e-meldinger hvor de ikke har snakket sammen» fortalte en annen fastlege.

» Det tar alt for lang tid å få svar på en e-melding når vi trenger å få svar raskt svar» fikk jeg høre fra en i hjemmebaserte tjenester.

E-meldingssystemet mangler tydelige retningslinjer for bruk ute i tjenestene. Allerede nå opplever jeg at fastleger ikke klarer å følge opp e-meldingene pga uhensiktsmessig bruk.

Bruk av e-meldinger krever opplæring av ansatte i rutiner som sikrer en effektiv bruk hvor det avklares hvem som skal sende meldinger, når og hvordan. For det er helt klart at direkte tale på telefon og oppmøte på et legekontor fremdeles kan være langt det mest effektive i enkelte situasjoner!

Fastlegene må også forstå den elektroniske kommunikasjonen og lære seg å bruke en kommunikasjonskanal som går direkte fra en pasient journal til en annen. Dette er ikke et e-postsystem!

Jeg er fremdeles overbevist om at dette systemet er et av våre mest spennende nye verktøy som kommer pasienten til gode. Som ved alle slike nye datasystemer krever det imidlertid både tilpasning av menneskene som skal bruke det. Organisasjonene som skal bruke det må ha klare retningslinjer for hvem, hva, når og hvordan de skal utnytte denne nyvinningen i kommunikasjon mellom behandlere i helse- og omsorgstjenestene.

Det er laget retningslinjer for bruk av meldingssystemet og de fleste kommuner har fulgt opp dette. På nettet er det lett å finne f.eks. Verdal kommunes retningslinjer som er ganske like de sentrale. De er omfattende på mange sider med mye tekst.
Men
e-komDet viktige er jo hvordan de ansatte bruker dette, når og hvordan de læres opp til å håndtere dette i hverdagen. Dette er blitt et viktig hverdagsverktøy som holder på å belaste fastlegene på en måte som kan ødelegge den effektivitet og nytte vi ventet!

Jeg mener det ligger et ekstra stort ansvar på kommunene å sikre at ansatte bruker dette nye fantastiske systemet effektivt og til det beste både for pasient, tjeneste og fastlege!

 

 

Det sitrer i fagligheten

Jeg hører meg sjøl være sint i stemmen. Jeg kritiserer personen fra psykiatrien for å tolke de nye endringene i lovverket for kantete. Endringene er ment å beskytte mennesker for unødvendig tvang. Allikevel virker lovverket mot sin hensikt noen ganger overfor personer som er så spesielle at liv står på spill. Jeg er innstilt på at vi må gjøre alt som står i vår makt for å hjelpe pasienten og forhindre at andre blir skadet. Stemningen rundt møtebordet er oppgitt fordi situasjonen er så vanskelig. Allikevel går jeg ut av møtet med en god følelse om at alle som møtte er innstilt på å gjøre sitt beste. Noen ganger kunne jeg ønske folk flest kunne få overvære slike møter så de kunne skjønne hvor stor innsats ansatte gjør for å ta vare på noen av våre mest sårbare og vanskelig-stilte innbyggere! Med fare for egne liv, og å slite seg sjøl ut, stiller de opp gang på gang.  De forhindrer farlige situasjoner og hjelper langt ut over hva som kan forventes. De får ofte bare tilbakemeldinger når det en sjelden gang går galt. Hverdagens skjulte helter!

Seinere samme uke er jeg på Rockheim på jobb! Først en rusletur sammen med kolleger gjennom tiår med norsk rockmusikk. Jeg husker jeg var så imponert av Jahn Teigen i

Rockheim
Bildet er lånt fra Adressa.no

Popol vuh! I samtale med en kommunelegekollega fra Trøndelag oppdager vi at vi tenker helt likt om Primærhelseteam! Gjennom Helsedirektoratet tilbys noen kommuner å prøve ut en modell for dette som nesten alle fastlegene vi har sjekket med anser som merarbeid som de ikke ønsker. Så vi søker ikke. Vi prøver oss med en annen modell hvor kommunale sykepleiere kan bistå fastlegen. En enkel modell vi mener kan fungere. Og det mente kollegaen også for hun hadde allerede tenkt det samme! På Årsmøtekonferansen for Norsk Samfunnsmedisinsk forening (NORSAM) og Leger i Samfunnsmedisinsk Arbeid (LSA) møter jeg både gamle kjente og nye kolleger jeg ikke har møtt før. Vi diskuterer fag, hører på forelesere og frustrerer møteledelsen fordi vi diskuterer så ivrig i pausene at vi slett ikke klarer overholde møteprogrammet!

Spennet i programmet er stort fra sjefen for Forsvarets sanitet som snakker om vårt ansvar for å lage helseberedskapsplaner også for krigssituasjoner til organisering av IMG_1609tiltak for å hjelpe barnefamilier med økonomiske og sosiale problemer. Mot slutten får vi høre om «Helseplattformen» et kjempespennende prosjekt hvor målet er EN felles journal for alle helsetjenestene rundt en pasient. Sykehus, fastleger, kommunale helse og omsorgstjenester skal bruke samme plattform for sine journaler. Jeg håper de får det til! Gudene skal vite at vi trenger det med så mange dataprogrammer som brukes både innen sykehus og kommuner!

Sjøl om jeg er «en gammel ringrev» i vårt fagområde etterhvert blir jeg overrasket hver gang over å oppleve andres vurderinger og løsninger på situasjoner jeg sjøl jobber med. Det er ikke noe som motiverer meg mer til jobben enn å høre på andre fortelle inspirert om sine løsninger og interesser innen samme fagområde. (Njaa.. det må allikevel være å oppleve at jeg kan hjelpe til med andres problemer da. DET inspirere meg nok mer)

To fulle dager med kolleger fra hele landet. Det sitrer i kroppen og hjernen bobler over av tanker og ideer.  Ganske så vanedannende sånne fagmøter! Som samfunnsmedisinere som ofte jobber aleine eller i små miljøer er slike konferanser viktige både for fagutvikling og motivasjon!

 

 

Politiske valg og kommunelegefunksjonen

arendalsuka1_size-mediumJeg var turist i Arendal under Arendalsuka! Masse politikere, statlige og kommunale byråkrater, foreninger og private tjenester i gater, hus, biler, båter og alle ledige plasser. «Alle» som betyr noe må dit fordi det er blitt en viktig møteplass. Jeg kunne sitte i «Pollen» å nyte ferietida mi med å skue ut på alle folkene fra statsministeren til turister fra Kina. Det er Erna_på_Arendalsuka2017jo valgtid så partilederdebatter og valgkamp preget byen.

Uvergerlig går tankene mine til min egen funksjon og om jeg egentlig skulle vært der som kommunelege og ikke bare feriere? Som samfunnsmedisiner synes jeg dette er en kjempeinteressant hendelse. Hvor viktig er dette for samfunnsutviklingen og spesielt utviklingen i kommunene? Mine tanker spenner fra at det ligner et tivoli med spennende fasader til en tankesmie hvor nye ideer for vår utvikling kan oppstå.

Noen ganger synes jeg det rett og slett er vanskelig å være en traust, seriøs, faktabasert fagmann som grunnlegger alle argumenter på forskningsbasert viten. Jeg har lyst til å si meninga mi!

kommunelege-helsefordeling
Kommunelegen kan ha lyst til å skrike høyt om den skjeive fordeling av helseressursene vi har i Norge!

Allikevel er jeg helt overbevist om at «min mening» som jeg kommer med i min jobb som kommunelege skal nettopp bygge på så trygg, god og kunnskapsbasert viten som mulig.

I disse valgtider blir dette ekstra viktig hvor det ikke bare er solid faglig kunnskap som er viktig, men når og hvor jeg sier det.

«Når og hvor» er ikke så enkelt å vurdere alltid. Jeg har åpenhet, rettferdighet som noen av mine grunnverdier og er ikke så flink til å være strategisk og lur når det gjelder når det er best å fortelle andre om det jeg jobber med. Flere ganger har jeg nok fortalt litt for tidlig og litt for åpent om ting vi jobber med. Folk, og ikke minst pressen, har en tendens til å ikke se at ting utvikler seg og kan endre seg før et arbeid er avsluttet. Oppslag tar nesten alltid for seg et øyeblikksbilde og får ikke med seg hverken det som har skjedd fram til øyeblikket eller tida etter.

Jeg mener en kommunelege ikke skal uttale seg om, eller støtte, et politisk parti. Allikevel er det umulig å ikke uttale seg om forhold som kan oppleves som politisk aktuelle og følsomme når man jobber som kommunelege, men det er stor forskjell på partipolitikk og å uttale seg om saker som kan ha politiske konsekvenser! Jeg opplever det som lite problematisk å legge fram mitt faglige syn på saker før det er gjort politiske vedtak. Etter vedtaket er gjort gjør  jeg som vedtakene har bestemt og er lojal med hva politikerne bestemmer.

Det vanskelig er når min faglige vurdering ikke passer med mitt personlige ønske eller mening. Det skjer sjelden, men jeg har faktisk opplevd flere ganger å møte meg sjøl i døra. Hvor min faglige vurdering ikke er det samme som privatEinar ønsker. I dag nøler jeg ikke lenger. Fagvurderingen kommer først på jobb. Så må jeg passe meg for ikke å si meg sjøl i mot i privatlivet så andre hører det. Det er umulig for andre mennesker å skille mellom Kommunelegen og privatpersonen. Det er jo samme menneske!

 

 

 

 

Travelt, frustrerende, motiverende og spennende!

Rett fra ferie med senkede skuldre, rolig puls, dunking fra sjektemotoren i ørene og lukta av tang i nesa til tvangssak i psykiatri, en strøm av epost, utålmodige telefoner og møter som tetter igjen kalenderen. Ingen forsiktig oppstart etter sommeravviklingen i mine kommuner nei! Men jeg trives fra første sekund i møte med hyggelige arbeidskolleger, ansatte og samarbeidsparter!

Det er lenge siden sist blogginnlegg. Ferieopplevelsene hører ikke hjemme her annet enn opplevelsen av virkelig å ha fri når vi er to i kommunelegeteamet som kan dele ansvaret så den som er på ferie slipper forholde seg til jobbsituasjoner!  Allikevel fikk jeg avklart en jobb og faglig situasjon jeg gleder meg mye til. Jeg fikk avklart hospitering i min overlegepermisjon. I en måned skal jeg være på Samlok på politihuset i Drammen! Det enestående samarbeidet og organiseringen av akutthjelp fra politi, brann og helse til de som trenger det mest er ofret i et politisk og byråkratisk spill de fleste av oss ikke skjønner.  Samlok i Drammen skal legges ned og ikke bygges opp i vårt distrikt! Jeg har fått lov av alle nødetatene å hospitere ei uke i hver av dem for å få oppleve hvordan de jobber, samarbeider og utnytter samlokaliseringen i sin hjelp til mennesker som trenger akutthjelp. Det var verd å bruke ferietid på å få til det og avtale hospitering i oktober.

I møtene denne uka, og nesten alle pusterom mellom dem, har tankene gått til utfordringene vi står foran denne høsten. Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli travelt, frustrerende, motiverende og spennende!

  • Vi jobber med å få på plass detaljene for den nye legevaktordningen. Vi sliter med dagens ordning og innføringen av den nye. Vi har nesten måtte stenge flere ganger i sommer og har store problemer med å få dekket alle vakante vaktene både for sykepleiere og leger. Bare stor innsatsvilje fra legevaktvikarer og sykepleiere har hold det i gang. Vi opplever at fastlege sier opp sin hjemmel pga ny belastende vaktturnus i den nye legevaktordning og store vanskeligheter med å etablere en akseptabel vaktturnus for sykepleierne.
  • Det interkommunale samarbeidet om Aktiv Eiker skal avsluttes men ikke aktivitetene! Vi skal jobbe utover høsten for å beholde tilbudene til brukerne. Utfordringene ligger på mange plan fra økonomi, ansettelsesforhold, organisering og ikke minst samarbeid med frivillige som gjør en kjempeinnsats!
  • Kommunereformen blir en utfordring også for kommunelegeteamet. Det er spennende å diskutere hvilke muligheter vi kan se i ny organisering. Spennende både hvordan vi skal få til en god tjeneste for Øvre Eiker og hvordan vi skal organisere dette i Drammen! Det er mange muligheter og jeg gleder meg til å diskutere dem og få avklart hvordan denne prosessen skal gå i begge kommuner.
  • Vi holder på å legge om helseberedskapsplanene i Nedre Eiker og satser på å bygge opp elektroniske versjoner vi ikke har utnyttet tidligere.
  • I begge kommunene har vi allerede startet å legge «Infeksjonskontrollprogrammet» inn i Qm+ som er vårt kvalitetssikringssystem hvor vi også søker legge inn beredskapsplanene.

Samtidig med disse store sakene fosser hverdagen videre. Farvel til lave skuldre og rolig puls! Et raskt møte med lensmannen i Nedre Eiker denne uka gav gode eksempler på hvor viktig dette samarbeidet er for å avklare bedre måte å hjelpe noen av våre sykeste innbyggere på!

Jeg har startet treninga med å sykle til jobben for å takle høy puls på beste måte. Denne høsten blir spennende!

Kommunehelsetjenesten må inneholde fastlegen!

Noen ganger tenner samfunnsmedisingenet mitt så det sitrer i fingerspissene. Da jeg leste tidligere allmennlege, bedriftslege og sykehusdirektør Petter Faye-Lunds artikkel «Sykehus og fastlege må styres samlet» kriblet det nok til et nytt blogginnlegg. Skrivekløen økte mer etter å ha lest kronikken i Aftenposten av professorene på NTNU Pål E. Martinussen og Jon Magnussen, professor på Universitet i Oslo Jan Frich og professor på universitetet i København Karsten Vrangbæk; «Hvordan bør sykehusene styres». Jeg er kommunelege, jeg ser verden ute fra der hvor folk bor, lever, blir syke og får hjelp til det aller meste når de trenger det.

En fastlege jobber først og fremst og aller mest med helseplager og sykdommer som aldri kommer fram til legespesialister og sykehus. Fastlegenes store misjon i samfunnet er å kjenne sine listepasienter godt og kunne møte de helseproblemene de har der hvor de bor sammen med ressursene som finnes hjemme, hos venner, i arbeidsmiljøet og i lokalmiljøet. Noen ganger skal de sikre at pasienten får hjelp av legespesialistene. Veldig ofte skal de skjerme de dyre spesialiserte tjenestene fra alt det vi kan håndtere med egne ressurser eller med hjelp fra helse- og omsorgstjenestene i kommunen.

Fastlegene trenger ikke en statlig eier og sjef. Vi trenger ikke et statlig helsevesen som svulmer opp. Vi trenger kommunale fastleger med kapasitet til å gjøre jobben sin best mulig overfor sine pasienter sammen med helse- og omsorgstjenestene der de bor.

Fastlegene trenger arbeidsvilkår tilpasset dagens pasientpopulasjon, kommunale og statlige systemer og ikke minst byråkratiske krav. Det er den unike og nære personkontakten som er fastlegeordningens store suksessfaktor. Jeg mener fremdeles en av de beste løsningene for fastlegeordningen er flere fastleger med kortere pasientlister. Ihvertfall i sentrale strøk. Ute i distriktene med lange avstander og få innbyggere er kommunalt lønnede fastleger beste løsningen.

Fastlegene er, og må være, en viktig ressurs i kommunehelsetjenesten.

Staten har en stor utfordring med styring og organisering av spesialisthelsetjenesten. Først og fremst trenger de et langt mer brukervennlig system hvor pasientene får mer å si i utviklingen av tjenestene. Den store utfordringen er å få til et styringssystem som kan takle balansen mellom lokalsykehus med kompetanse og kapasitet til de mest vanlige sykdommene som trenger sykehusbehandling og høyspesialisert medisin på stor sentrale sykehusene.

Jeg er helt overbevist om at vi bare kan få et bedre helsevesen hvis to grunnleggende prinsipper kommer på plass: at brukerne får bestemme i drift og utvikling av tjenesten kombinert med ansatte som får ansvar for å følge opp brukernes prioriteringer. I kommunene har vi et politisk system i nærkontakt med tjenestene som ytes. I vanskelige økonomiske tider, som vi opplever i de fleste kommuner, er den store utfordringen å kombinere brukernes behov med et styringssett som kan håndtere spriket mellom behov og disponering av ressursene.

Et statlig eierskap og drift av fastlegeordningen vil aldri kunne fange opp alle vurderinger og prioriteringer av lokale behov som gjøres ute i kommunene. Kommunal regi på kommunehelsetjenesten, inkludert fastlegene, er helt nødvendig for å opprettholde innbyggernes helsetjenester ute i lokalsamfunnet. Det betyr også at ”staten” må innse at vi må sikre fastlegene bedre kapasitet og arbeidsforhold som opprettholder den pasienttilfredshet som er der i dag samtidig med å opprettholde og forbedre det nære forholdet mellom de andre kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Nøkkelen til en bedre helsetjeneste er ikke å sentralisere styringen inn til en statlig eier men å bringe den nærmere brukerne av tjenestene.

Fastlegeordningen store utfordring er å opprettholde legens vilje og mulighet til å være nær sine brukere og autonomi i sine medisinske prioriteringer. Samtidig med at deres medisinske vurderinger og behandlinger utvikles i et nært samarbeid med andre kommunale tjenester.

Kommunelegesommerferie på jobb

Ferie-1Det er ferieavvikling rundt meg men jeg er på jobb. Jeg liker å jobbe når det er ferieavvikling. Da kan det være mulig å få ro til å gjøre kontorarbeid som har blitt liggende å ulme. Men ikke denne uka. Den ble mer en slags sprudlende champagne med bobler av hendelser som sprutet opp hele tida.

Møte med lensmannen er alltid spennende. Hun presenterer bekymringer for innbyggere de er i kontakt med. Jeg får med meg lista med personer som jeg tar videre med fastlegen til personene som er nevnt og sjekker hvilke kommunale tjenester de før. Denne gangen brukte vi mye tid på samarbeidet mellom fastlege, kommunale tjenester, spesialisthelsetjenesten og politiet. Utfordringen er jo at samarbeidet slett ikke alltid fungerer. Politiet blir for ofte brukt i forhold til enkeltpasienter av helsevesenet uten at de faktisk blir en del av samarbeidet. I Nedre Eiker har vi erfaring for at vi kan få hjulpet pasienter ved å samarbeide godt med politiet. Det skal ikke mer enn en godkjennelse fra pasienten så kan vi samhandle direkte. Det er viktig at vi er tydelige på hvilke roller vi har, men når vi kan samarbeide og forebygge hendelser blir totalarbeidet og slitasjen på pasient, tjenester og pårørende/naboer så mye mindre. Det krever et politi som tenker helhet i lokalsamfunnet og ikke kun er spisset til skarpt politiarbeid.

kontorarbeid-pcInnimellom møtene og hendelsene er det kontorarbeidet som gjelder! Saksbehandling, epost, brev, lese uttallige dokumenter og svare på spørsmål må jeg gjøre når det er litt «rolig».

Infeksjonskontrollprogram for helseinstitusjonene i kommunene våre har vi hentet opp igjen for å oppdatere. Det går for lenge mellom hver gang. I Nedre Eiker har en fagsjukepleier og en av sjukehjemslegene gjort en kjempejobb jeg er stolt av. Nå skal vi overføre det til Øvre Eiker og vi forsøker utnytte datasystemene til å koble nettressurser og lokale retningslinjer i vårt kvalitetssikringsprogram Qm+. Spennende avklaring i begynnelsen av uka som jeg skal jobbe videre med hvis jeg får litt ro.

Møte med hjemmesjukepleien om en vanskelig situasjon. Helsejuss. Kommunikasjon. Vi diskuterer fram og tilbake. Det er ofte et  spenn mellom hva lovverket tillater oss å gjøre og hva omsorgsfulle fagfolk ønsker å få gjort. En samvittighetsfull og grundig fastlege avklarer situasjonen. Allikevel blir det en stor utfordring å følge opp pasienten videre. Atter en gang er jeg imponert over solide fagfolk som jobber i hjemmet til syke mennesker hvor de må strekke seg langt for å yte bistand på beste måte for den som trenger hjelp.

cross-traffic-alert-quick-guide-lgJeg er glad jeg har handsfree mobil i bilen som fungerer fint. Allikevel får jeg en støkk da bilen plutselig bremser av seg sjøl, blinker rødt opp i frontruta og piper illevarslende. Jeg ble distrahert av praten med en innringer og oppdaget litt seint at bilkøen foran meg plutselig bremset opp. Flink bil! Ikke fullt så flink kommunelegesjåfør.

Onsdag ble en avveksling. Sammen med seksjonssjefen for Seksjon for SamfunnsUtvikling, skogbrukssjefen og leder for kommuneskogen dro vi på befaring til IMG_1451et hogstområde mellom Hokksund og Kongsberg. Rusle rundt i skauen, se på stier, vurdere hogstområder og tilgjengelighet kan også være folkehelsearbeid! Kaffe og lunsj ute i skauen med fagprat jeg er ganske uvant med. Jeg lytter ivrig og nyter stillheten og roen i skauen i godt selskap og kaffe fra noen andres KaffeLars. En av de hyggeligere sider av kommunelegejobben!

Det er forbausende mye tid som går med til datatekniske problemer som jeg må jobbe med. Jeg har et godt samarbeid med vår IT avdeling, men mye av problemene oppstår i skjæringspunktet mellom brukerhåndtering av et program og brannmurer, tilganger og riktig oppsett på servere. Jeg har alltid interessert meg for datateknologi, men er jo nærmest på nybegynnernivå sammenlignet med datafolka. Allikevel må jeg altså jobbe i tomrommet mellom supportavdelingene for programvare og support på vår IT avdeling for å få datafunksjonene til å funke som det skal. Dette er vel ikke min jobb, men siden jeg ofte får fikset problemene raskere for de som bruker det gjør jeg det. Jeg har liksom blitt sittende med det av praktiske årsaker, men er det lurt?

Jeg avslutter uka med et raskt svarbrev til en som har klaget på en av tjenestene. Klager ønsket innsyn i et dokument i en sak som jeg avviste. Klager var ikke enig. Jeg måtte lese saken grundigere gjennom og skjønte at jeg hadde gjort en feilvurdering i første omgang. Jeg må gi klager rett og sende over dokumentet som ble etterlyst.  Føltes egentlig godt å ta helga etter å ha sendt brevet.