Page 2 of 90

Våren er en nydelig tid! Kanskje spesielt ute i skauen hvor planter og trær våkner til liv og fuglene gir lyd og liv til omgivelsene. Du har jo sett at jeg elsker å bruke kroppen ute i

IMG_4911

Bildet er tatt et annet år før bålforbud

naturen. Turenes høydepunkt er når jeg kan sitte ned ved kaffebålet, vente på at KaffeLars får kaffen klar og la tankene gå sine egne veier uten forstyrrende mobillyder, blinkende epost på skjerm eller folk som vil snakke med meg. Grubletid!

 

Det er nesten ikke mulig for min hjerne å gruble på annet enn koronagreier for tida.  Jeg er samfunnsmedisiner og helt naturlig går tankene mer i retning av samfunnshelse enn covid-19 sjukdommen. Akkurat nå er jeg mest bekymret for samfunnsøkonomi og bedrifters helse. Betyr det mer for vår regjeringen at dødstallene holdes på et imponerende lavest nivå i verden enn at bedrifter og ansatte går under og kanskje ikke klarer å komme i gang igjen? Ødelegger regjeringens strenge restriksjoner vårt kulturliv for mange år framover? Sesongen 2018-19 døde det 1400 av influensa i Norge. Til nå er det under 200 døde av SARS-cov-2. Gjennomsnittsalderen til de som dør av viruset er på 85 år. Gjennomsnittlig levealder for menn i landet vårt er litt over 82 år. Jeg er bekymret for at tiltakene vi har satt i gang koster mye mer enn hva samfunnet får igjen. Arbeidsløshet, økonomisk uføre og konkurser har beviselig mye å si for folks helse. Historien har dokumentert det for oss i hundrevis av år. Full stopp i gründervirksomheten, manglende utvikling av småbedrifter og nærmest er rasering av den type bedrifter vi trenger for å få til en mer bærekraftig og miljøvennlig samfunnsutvikling bekymrer meg virkelig! Jeg mener det er alt for lite fokus på hvordan det går med små og mellomstore bedrifter. De som allerede kjempet før koronatida startet. Journalistenes ensidige fokus på dødstall og respiratorpasienter skygge helt for antall permiterte, oppsagte, konkurser og nedleggelser.

Einar Braaten kommuneoverlege  FOTO: JAN STORFOSSEN

(Bildet er tatt før bålforbudet) foto: Jan Storfossen

KaffeLars putrer fornøyd og serverer god bålkaffe. Tankene glir over til det gode og det dårlige i menneskene. Jeg synes det blir tydeligere når vi har krisesituasjoner som koronasituasjonen vi er oppe i. Jeg har skrevet om den imponerende dugnadsånden vi ser rundt oss med positive mennesker som strekker seg langt og lengre enn lagt for å hjelpe sjuke, sårbare medmennesker. Hva er det som gjør at noen går i den andre grøfta? De som gir blaffen i retningslinjene fra staten, som henger ut folk i kommentarfeltene eller sladrer og skriver stygt i sosiale medier. Sånn er det bare. Vi mennesker er så forskjellige og reagerer ut fra vår egen personlighet. Vi må regne med at ytterpunktene fremheves, og jeg skjønner at det skjer i situasjonen vi er oppe i:

  • SARS-cov-2 er så ukjent for forskningsmiljøene at vi ikke har alle svarene på hvordan vi skal beskytte oss enda. Vi er i en tid da forskningen foregår uten nok med kunnskap om sjølve viruset og hva som er beste tiltakene for å stoppe det.
  • Forskningen utfordres på å presentere sine vurderinger og resultater så tidlig at de er usikre, for dårlig kvalitetssikret og uferdige. Mediene boltrer seg i motsetninger og sprikende forskningsretninger krydret med fagfolks forskjellige meninger om dette.
  • Engstelse oppstår lett når man ikke har noe målrettet, sikkert og trygt å jobbe framover mot.

Kombinasjonen er engstelse og manglende kunnskap kan være vanskelig å håndtere for enkeltmennesker. For politikere på nasjonalt nivå må det være vanskelig å lage retningslinjer og gi innbyggere restriksjoner når man ikke er sikker på at valgene er riktig. Enda vanskeligere vil det være å slippe opp på restriksjoner når man ikke helt har eliminert farene som truer!

Kaffen begynner å bli kald og jeg rydder opp mens jeg gjør meg klar til å rusle gjennom vårskauen hjemover. Grubletankene slipper ikke helt taket på vei hjemover i ettermiddagssola. Mediene teller opp antall døde av covid-19 hver eneste dag uten en vurdering av om dette var enden på et langt liv som ville bli avsluttet av en årsak uansett .  Hvert dødsfall holdes opp mot tiltakene som skal forhindre at vi blir utsatt for samme død. Folk må skjønne at det ikke er vi friske under 70 som er truet, men sårbare med underliggende sykdommer og gamle som er i faresonen! På vei hjemover tenker jeg at vi må følge New Zealand i å få økt testingen,  isolering av smittede så de ikke smitter våre sårbare innbyggere og være flinke i sosial distansering, kombinert med hånd- og hostehygiene.

Etter å ha postet dette blogginnlegget har jeg fått med meg at tidligere kommuneoverlege Elisabeth Swensen har skrevet om akkurat det samme. Hun er jo mye flinkere enn meg til å ordlegge seg! Les hennes «Enøyd kringkasting av dødstall gjør oss redde og dumme» her.

 

 

Plakat_serveringssteder-SamfunnshelseNoen ganger har jeg lyst til å syng høyt for deg på Beatles «With a Little help from my Friends»! Se på denne flotte plakaten vi har fått tilpasset fra Drammen kommunes plakat. Ved god hjelp og velvilje fra medarbeidere i Drammen kommune har vi nå et sett med plakater vi kan sende ut til folk om de viktigste forholdsreglene i arbeidet med smittevern mot koronaviruset. Som i Drammen har vi også plakater med hvert enkelt smittevernområde . Last dem ned via denne linken og skriv dem ut til eget bruk: Plakater_separate-samfunnshelse

Dugnadsånden står høyt for tida og jeg er imponert over velviljen vi møter og finner rundt oss for å få en vanskelig tid til å bli enklere og bedre. Disse plakatene er kanskje bare en bitte liten tjeneste, men de er typiske for viljen til å kjempe sammen for å skjerme våre sårbare innbyggere mot en smitte som ikke er farlig for oss andre.

Hver morgen starter med å leite gjennom om det er kommet noe nytt vi må kunne for å vite hva vi skal svare når folk ringer eller sender epost.  Det er frustrerende å oppleve at vi ikke får opp nye veiledere, vedtak eller avgjørelser gjort av regjering eller helsedirektorat på våre formelle nettsider før de står på nyhetene eller kommer fra uformelle instanser. Sjøl har jeg uttalt meg om forhold hvor retningslinjer er blitt endret sjøl om jeg nettopp har lukket nettsiden på helsedirektoratet som om handlet nettopp de samme retningslinjene.

De meste av alle retningslinjer og veiledere dreier seg om smittevern på en eller annen måte. Det har ført til at vi i Samfunnshelse får alle mulige henvendelser om å tolke teksten som er lagt ut av sentrale myndigheter. Veiledere omhandler aldri alle forhold folk opplever her ute i den praktiske verden. Vi gjør så godt vi kan i å fortolke det som står skrevet, men vårt utgangspunkt er å gjøre en så god smittevernfaglig vurdering som mulig. Veilederne har ofte mange andre faglige vurderinger som kan gi litt andre konklusjoner enn kun de som er begrunnet i smittevern. Dessuten har ikke sentrale myndigheter klart å samkjøre alle retningslinjene og veilederne. Hvorfor er det greit å være 50 i en begravelse, 30 til å spille korps men bare 5 i en dansetime? Vi må forklare og bidra til å tilpasse til praktiske situasjoner. Samtidig må vi passe på at vi ikke kommer på kant med forskrift og forhold regjeringen har uttrykt tydelig ikke skal endres eller dispenseres for. For å klare alle spørsmålene er hele driften i Samfunnshelse lagt om. Vi hadde aldri klart dette uten at våre rådgivere i miljørettet helsevern trår til og besvarer henvendelser.

På teammøter og diskusjoner på telefon og epost samkjører vi oss så våre fem kommuner får samme svar på like problemstillinger. Vi forsøker også å forhøre oss med andre kommuner.

IMG_0684

Luns med god avstand i nydelig aprilsol: fra venstre: Kjersti, Anne, Inger og Frode

Med nydelig vær ute benytter vi anledningen til å starte teammøte ute i sola. Lunsj med et forsøk på noen samtaler som ikke dreier seg om koronavirus. Nydelig i sola i god avstand til hverandre, men det er ikke mulig å la være å prate om situasjoner rundt Koronavirus. Vi er fagidioter alle sammen. Diskusjonen denne gangen dreide seg mest om Folkehelseinstituttets risikovurdering som de kom ut med 21/4. Du kan se den her. Den fokuserer på at vi må skjerme våre sårbare og sikre at smittede ikke smitter disse. Det er ikke farlig for middelaldrende og yngre mennesker å bli smittet og vi må forberede oss på å forholde oss til smitten i lengre tid i et så normal samfunn som mulig. Folkehelsa skriver:

 

«1) Vi må ha god situasjonsforståelse
– slik at vi raskt oppdager trekk som kan kreve justeringer av smitteverntiltakene og
omlegging av virksomheten i helsetjenesten. …

2) Vi må forstå mer om tiltakenes smitteverneffekt..
Det er neppe holdbart å opprettholde omfattende kontaktreduserende tiltak særlig lenge. Målrettet testing og isolering samt smitteoppsporing og karantene er mye mer målrettet fordi man da tar ut smittekilder, men lar de ikke-smittede fortsette å møtes. …

3) Vi må forberede helsetjenesten, særlig intensivavdelingene og sykehjemmene, på et høyt antall pasienter med covid-19
slik at den kan håndtere eventuelle økninger i epidemien. Det krever god samhandling mellom sykehus og kommuner…

4) Vi må ha en god dialog med befolkningen om epidemiens utvikling, strategien og tiltakene.
– Befolkningen må forberedes på at epidemien vil vare lenge, at mange fortsatt vil
bli syke, men at bare noen få vil bli alvorlig syke. Publikum må forstå at en nullvisjon ikke er realistisk; risikoen kan reduseres, men ikke elimineres, og at frivillig oppslutning om tiltakene fortsatt er avgjørende for å holde epidemien under kontroll.

På lang sikt er det immunitet i befolkningen, naturlig eller etter vaksinasjon, som vil gjøre at epidemien ikke lenger er et folkehelseproblem. Et svært effektivt legemiddel kan også endre bildet fullstendig.»

Einar Braaten kommuneoverlege  FOTO: JAN STORFOSSEN

Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg ønsker at journalistene landet over kan hjelpe oss til å gjennomføre dette Folkehelseinstituttet foreslår. At de ikke hele tiden skal være på leiting etter å presentere de verste opplevelsene, sykdomsforløpene og dødsfallene. Vi er nødt til å venne oss til denne smitten, sykdommene og de få dødsfallene. Vi må leve med dette uten dødsangsten journalistene pisker opp og finne en normaltilstand vi kan leve godt med.

 

Det er den stille uka. Jeg har påskeferie men det har hverken vært stille eller ferie. Kommunenes kriseledelse møtes hver morgen, henvendelse fra tjenesteleder, hytteeiere, foreldre til barn som er ekstra sårbare for covid19 sykdom, næringsdrivende eller laboratoriet som gjør testene på SARS-cov-2 viruset. Jeg sitter på hjemmekontor mens ansatte i kommunene gjør en kjempejobb overfor sine pasienter og brukere. Som alltid på denne tida får noen forkjølelsessymptomer. Er de helsepersonell får vi testet dem ganske snart når de har symptomer og heldigvis har testene vært negative. Vi går litt med bekymring og venter på prøvesvaret som blir ringt inn fra laboratoriet til kommuneoverlegen hvis det er påvist koronavirus. Takket være flinke og positive helsesykepleiere har vi fått til en smitteoppsporingsenhet i hver kommune. Det er en type jobb de er kjent med fra tuberkulosearbeid og egentlig ganske spennende detektivarbeid. Personen som er registrert smittet blir intervjuet av meg eller av helsesykepleier for å finne ut hvem som kan ha vært i nærkontakt med han eller henne. Det er mange utfordringer i slike intervjusituasjoner som må tas på telefon. Det kan være språkproblemer, at pasienten er sjuk og lagt inn på sjukehus eller vanskelig å huske hvor lenge og hva slags kontakt det har vært. Jeg er rett og slett imponert over jobben helsesykepleierne gjør.

Presssekonferanse hver dag kl 16, men en ekstra viktig en på tirsdag. Regjeringen endrer restriksjonene og vil åpne opp barnehager og småskolen. Det skaper igjen mange spørsmål og bekymringer rundt smittespredning. Spesielt fra de som er i en risikogruppe. Det er vondt å se at engstelsen for smitten av koronaviruset er så stor.  Folkehelseinstituttets beregningsmodell anslår at 70% av de som blir smittet ikke blir syke. 30% blir syke, men de aller fleste får bare milde symptomer og under 4% kan komme til å trenge sykehusinnleggelse. Tallene bedrer seg etterhvert som vi får erfaringer fra eget land. Vi har vært veldig flinke i Norge som har klart å flate ut smittekurven så helsevesenet ikke er blitt overbelastes sånn vi har sett i andre stolpe_korona_bred_1571land. Allikevel er det jo helt avgjørende viktig å skjønne at vi ikke kan unngå at noen blir syke med covid19 uten at vi får dannet immunitet i befolkningen. Immune kan vi bare bli på to måter: ved at folk blir smittet eller at vi få laget en vaksine. Vi har kjøpt oss litt tid så forskerne kan få laget medisin som kan hjelpe de som blir sjuke og en vaksine for å forhindre at smitten sprer seg. Nå må vi beskytte de som kan bli alvorlig sjuke av viruset. Vi trenger ikke være redde for denne smitten, men gjøre alt for å hindre at de som ikke tåler det blir smittet og sjuke.

Det er lett å fokusere på de verste konsekvensene når vi er redde for en sykdom vi ikke har behandling for. De enkle forholdsreglene virker så utilstrekkelige, men de virker og de beskytter hvis vi alle står sammen for å verne de som ikke tåler å bli syke. Det er fantastisk å få følge de som stiller opp på jobb for å fylle de oppgavene som må dekkes uansett koronavirus eller ikke. Spenningen når det tas tester er til å ta å føle på ute i helsetjenesten. Blir bemanningen enda mer presset? Må kolleger i karantene? Må vi kle oss i smittevernutstyr mesteparten av dagen for å gi helt nødvendige helse- og omsorgstjenester? Helsevesenet er helt avhengig av at folk flest følger opp de enkle, og virkningsfulle tiltakene: vaske hender, hold avstand, hostehygiene, men aller mest ta vare på hverandre og de sårbare en ikke merker noe til fordi de holder seg hjemme eller inne på en institusjon.

Som samfunnsmedisiner er jeg nå nesten mer bekymret for næringslivet enn for sjølve covid19 sjukdommen. Vi er nødt til å få i gang samfunnet rundt oss igjen. Forhåpentligvis utvikler vi noen mer miljøvennlige forbedringer på bakgrunnen av hva SARS-cov-2 viruset har truet oss til, men samfunnet må finne tilbake til hverdagen. Vi må lære å leve med denne smitten som vi har lært å leve med uttallige andre smittsomme sjukdommer. Derfor er det så viktig at vi viderefører de enkle smitteverntiltakene vi veit fungerer samtidig som vi trapper ned de strengeste og dyreste tiltakene vi er usikker på har en effekt tilsvarende hva de koster.

Det er hva vanlig folk nå gjør framover som kommer til å bestemme hvor mange covid19 sjuke og døde vi får før vi klarer å beskytte oss mot smitten.

Godt inne i påskehelga har roen senket seg. Påskequiz med barn og barnebarn flere steder i landet på videomøte var en ny kjempekoselig opplevelse og avkobling fra arbeid med koronavirus.

IMG_0443Vi jobber nesten bare med SARS-cov-2 for tida i Samfunnshelse. Vi er innom alle sider av folks reaksjoner på koronaviruset fra engstelse til planlegging og konkret sykdom. Hver eneste dag er fylt opp med møter. Den store forskjellen for oss er at vi beveger oss lite vekk fra kontoret. Jeg liker å kjøre opp og ned Numedal for å møte folk jeg skal ha møter med. På den korte tida jeg har fungert som kommuneoverlege for Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal har jeg blir glad for å møte de flinke fagfolka i alle kommunene. Nå blir de satt ekstra på prøve i en hverdag ingen har opplevd maken til. Bare små bevegelser med håndleddet over museplata foran dataskjermen har erstattet kjøring og å gå til møter rundt omkring på arbeidsplassene til kommunalt ansatte. Noen fordeler er det når vi kun møtes på skjermen. Innimellom kan jeg svare på epost eller raskt slå opp i faglitteratur under diskusjonene. Det gir meg litt mer sikkerhet når jeg kommer med innlegg eller faglige svar. Møtene blir effektive og strukturerte. Det skal jeg ta med meg inn i fysiske møter når vi kommer tilbake til normalen. Jeg gleder meg til å møte folk ansikt til ansikt igjen oppover i dalen.

Vi er i en spennende fase i utviklingen av covid19 sjukdommen. Viruset er på vei til å spre seg i befolkningen uten at vi egentlig vet hvem som er smittet fordi den det gjelder ofte ikke veit at de bærer på viruset. Folkehelseinstituttet antyder at tiltakene våre har effekt og at vi kanskje snart kan lempe på de strengeste restriktive tiltakene og konsentrere oss om de enklere tiltakene vi lett kan gjennomføre videre:

  • God håndhygiene
  • Hoste og nysehygiene (i papirtørkle eller i albuerommet)
  • Holde avstand til hverandre (= 2 m)
  • Gå i karantene/isolasjon hvis man er smitteførende

Enkle smittevernråd som vi egentlig har hatt i alle år i forhold til smittsomme sykdommer som smitter via dråpesmitte. Det er de samme rådene som er brukt i forhold til influensa, tuberkulose og mange andre sykdommer vi har omgitt oss med. Nå er det blitt tydelig hvor viktig det er at vi alle sammen følger de samme reglene. Felles for alle landene som nå opplever covid19-pandemien er at de landene som er flinkest til dette ligger best an. En felles dugnad hvor din personlige innsats teller for alle innbyggerne i landet vårt.  Jeg tror, og håper, at disse enkle forholdsreglene blir grunnleggende for samfunnet vårt videre. Det er klart vi skal klemme på kjente og kjære igjen. Nærkontakt er viktig for oss mennesker. Forskjellen er å være tett på masse mennesker og ta ekstra godt hensyn når vi får sykdomssymptomer og holde avstand til de vi veit er smittet.

korona-litt-mye-helt-avstandI Norge viser tallene at vi har mange smittede men få døde sammenlignet med andre land. Jeg er veldig opptatt av at folk må forstå at SARS-cov-2 viruset ikke er farlig for vanlig friske mennesker. Mange blir smittet, noen blir litt syke, få blir alvorlig syke og i følge tallene vil 1,6-2% kunne dø av covid19-sykdommen. Hovedårsaken er nok at vi tester flere enn i andre land slik at statistikken blir bedre, men også at folk er flinke til å overholde de fire enkle forholdsreglene.

For meg er det også et annet faktum forskerne har understreket som er viktig. Når befolkningen ikke er immun mot et smittsomt virus er det i prinsippet bare to forhold som stopper at sykdommen sprer seg:

  1. At så mange blir smittet i befolkningen og danner immunitet at viruset ikke klarer å spre seg videre. Vi må ha flere enn 60% av befolkningen smittet og immune for at vi skal oppnå flokkimmunitet.
  2. At vi får laget en vaksine som befolkningen kan få for å oppnå samme flokk-immunitet som i punkt 1.

Altså er det ikke noe poeng å stoppe viruset i denne omgang. Da risikerer vi bare at vi får smitte på nytt innen vi har klart å lage en vaksine vi alle må være villige til å ta.

Akkurat nå veit jeg at helsepersonell rundt i kommunene vi i Samfunnshelse dekker jobber med forberedelser og tilpasninger til at det blir mange smittede og syke rundt oss. De gjør en kjempeinnsats for at smitten ikke skal nå til våre mest sårbare og syke innbyggere. Etter min mening er det to måter å takke for den innsatsen de gjør:

  1. Anerkjenne og takke for innsatsen og
  2. lojalt følge smittevernrådene som kommer fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og regjeringen.

kampanje_plakat_korona

 

5-faser_covid19Det har mildest talt vært en virustravel uke! Vi har ikke jobbet med annet en å besvare spørsmål, vurdere tiltak, legge planer, avklare rundt hyttebeboerne, smittestatus, karantener og følge opp positive koronatester. Vi er godt inne i fase to av pandemiutvikingen (Se figuren) Vi jobber med å etablere en Luftveisklinikk for å skjerme fastlegekontorene og den vanlige legevakta. En av våre medarbeidere er prosjektleder med ivrig engasjement fra leder på legevakta, to av våre andre kommuneoverleger og tillitsvalgte. Vi ser at vi står foran fase 3 i pandemiutviklingen og må få dette på plass snart. Mange andre kommuner har gjort det samme.

Jeg møter på Skypemøter hver formiddag i hver av de tre Numedalskommunene. De er blitt forbilledlig korte etterhvert som tjenestene rigger seg for koronavirusbølgen. Vi får det nok mer travelt om ei ukes tid.

IMG_0423Jeg hadde noen timer for meg sjøl på fjellet på lørdag. Sammen med en gammel KaffeLars-venn fikk jeg tid i solhellinga til å tenke på andre ting enn korona-virus henvendelser. Dvs grubletankene  dreier seg jo om samfunnsutviklingen vi begynner å merke som konsekvens av virusspredningen.   Mens jeg sitter å nyter bålkaffe til KaffeLars ser jeg ut på et helt stabilt, pent og uendret landskap. Jeg kunne ønske vi mennesker også var litt mer stabile, trygge på oss sjøl og mindre nervøse for framtida. Her ute i naturen med dårlig mobildekning endres ting langsomt, men det skjer en tilpasning. Vi mennesker bombarderes med informasjon fra mange kanter. Informasjon som spriker, skremmer, beroliger og ofte forvirrer.

IMG_0419Mens jeg sitter og nyter bållukta, sola og utsikten merker jeg sjøl at jeg har god hjelp av at jeg faktisk kan klare å stole på at våre flinkeste fagfolk gjør de beste vurderingene av pandemien i vårt land. Kanskje er jeg enkel i hodet, men jeg føler meg trygg på at jeg kan stole på at fagfolkene våre i Folkehelseinstituttet har akkurat samme ønske som alle oss andre: Å gjøre det beste for våre innbyggere. Jeg kan slippe å bruke masse tid, bekymring og forvirring på å lese alle artiklene og nyhetsoppslagene om andres vurderinger og sterke meninger. Det kan være vanskelig nok å tolke og bruke retningslinjene vi får fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet i våre lokale problemstillinger, men jeg har en trygg forankring i de sentrale faglige vurderingene.

Jeg sitter aleine i solhellinga. Ikke et menneske å se. Rein, frisk og virusfri luft fyller lungene etter en nydelig skitur på hard skare med styresnø på toppen. Det blir ikke bedre! Tankene får hjelp av kaffepåfyll fra KaffeLars og en liten kakebit. Sola varmer i ansiktet så jeg blir minnet på å kline mer solkrem på kinnene.

Jeg tenker på menneskene rundt meg. Jeg ser at pandemisituasjonen bringer fram det beste i mange mennesker samtidig som jeg gremmes over at den også bringer fram de negative sidene i enkelte mennesker. Engstelse og utrygghet er dessverre en sterk katalysator for å øke negative reaksjoner. Vi må forstå at det også er naturlige reaksjoner når samfunnet oppleves utrygt. Derfor må vi også være flinke til å legge vekt på de positive opplevelsene, mulighetene til å reagere og å slippe ut både fysisk og psykisk frustrasjon. Jeg synes  det blir spesielt viktig for oss fagfolk, ledere i kommuner, statlige organer, bedrifter og foreninger. Vi trenger å være sindige, rolige og bidra til å dempe frykt og engstelse. I nyhetene fokuseres det heldigvis også mye på folks vilje til å hjelpe, være med på dugnaden og ofte utsette seg for større fare for å bli smittet for å hjelpe andre. Tankene mine kretser litt rundt alle de menneskene jeg så gjerne ville snakket med som gjør en kjempejobb for å takle situasjonen de er oppe i og å planlegge for det som helt sikkert kommer. Hverdagsheltene.

IMG_0418Skia står klare for hjemturen. Jeg lener meg tilbake for å forlenge den koselige tida ved siden av kaffebålet. På mandag er det fullt kjør igjen med nødvendige forberedelser, men først tar jeg på meg skia og setter utfor bakkene i noe jeg tror kan gå for fin telemarksstil.   Ingen andre tanker i hodet en å nyte skiføret mens jeg svinger innimellom trærne på den harde skarra´n.

 

 

 

IMG_0359Det ble nærmest en lettelse da statsministeren presenterte unntakstilstand i landet og helseministeren la fram vedtaket etter smittevernloven som gjelder hele Norge. Alle i Samfunnshelse fulgte med på pressekonferansen på storskjerm. Et sterkt press på hver enkelt kommunes kommuneoverlege om å gjøre vurderinger av alle situasjoner rundt koronaviruset ble samlet i tydelig vedtak fra Helsedirektoratet. Forskjellsbehandlingen kommunene mellom ble utlignet, trodde vi. Det ble heldigvis enklere å forholde seg til mange store situasjoner, men jeg opplevde at det eksploderte på telefon, sms og epost etter pressekonferansen. 45 telefoner, jeg kan ikke huske antall sms og rundt 100 eposter haglet inn over meg og tilsvarende for de andre. De aller fleste med bekymringer. Ikke bare for å bli smittet men om deres tiltak, tjeneste eller næringsdrift måtte stenge. Alle små og store spørsmål ble kanalisert til oss. Vi er heldig som er fem personer som jobber sammen. Våre to rådgivere i miljørettet helsevern tok seg av mange henvendelser og svarte på epost og telefon, mens vi kommuneoverlegene møtte i kriseledelsemøter. Fredagen fulgte opp med mye aktivitet på de samme mediene. Vi svarte så fort vi kunne, men jeg svarte på siste eposten kl 1850! Lange arbeidsdager er vi vant med, men det er ganske klart at vi ikke klarer å jobbe mange 12-14 timers arbeidsdager veldig lenge. Håper helga blir rolig!

Like mye som arbeidsmengden sliter det å bli kritisert for avgjørelsene vi må ta. Vi er veldig bevisst alvorligheten i de avgjørelsene vi tar. Enten det gjelder enkeltmennesker vi setter i karantene eller beskjed til næringsdrivende om at de må stenge. Det er hele tiden sider av sakene som ikke er så godt beskrevet i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttets vedtak og rutiner. Det er lett for folk å kritisere når de dagen etter våre vedtak kan se at retningslinjene er endret. Vi veit at de blir endret på kort varsel og at våre avgjørelser har kort gyldighet. Noen ganger gjør vi faktisk også feil i travelheten pga uoversiktlig situasjon. Det sliter ekstra. Det kan gå ut over folks helse. Det henger over oss som en ond skygge hele tida.

Jeg har sluttet å lese kommentarfelt i avisene og sosiale medier for lenge siden. De er bare destruktive og motivere ikke for forbedring.

Vi opplevde å få kritikk i avisa denne uka, flere ganger. Det var veldig godt å få positive Einar Braaten kommuneoverlege  FOTO: JAN STORFOSSENtilbakemeldinger fra kommuneledelse og andre som kjenner til avgjørelsene våre og som kjenner både grunnlaget og hvorfor avgjørelsene bare er riktig til neste endring fra sentralt hold kommer. Det er lett å sitte hjemme hos seg sjøl, eller i redaksjonen i ei avis, å peke på feil når man veit fasiten. De føler ikke ansvaret, presset og utfordringene ved å gjøre inngripende avgjørelser overfor andre. Over hele landet sitter kommuneoverlegekolleger sammen med kommuneledelse å må gjøre vanskelige vurderinger hvor de risikerer å bli hengt ut for feilvurderinger i ettertid. Det er alltid noen som har en annen mening der ute og som ikke lar være å la det komme fram i presse eller sosiale medier. Det opplever jeg uproblematisk faglig. Vi følger alltid Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttets råd og rutiner, men jeg ser at det både skaper forvirring og engstelse. For hvem skal befolkningen stole på når fagfolk går mot både Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt?

 

IMG_0360

Kriseledelse i Flesberg

Hver av kommunene våre har satt kriseledelse. Kommunedirektør og ordfører i hver kommune har samlet sine nærmeste ledere rundt seg for å diskutere unntakssituasjoner vi er satt i. Numedalskommunene har en spesiell utfordring med alle hyttene vi har. Samtidig med at befolkningen øker kraftig med «Coronaflyktninger» på hyttene må vi spare, og redusere, på personellressursene på alle områder i kommunen. På hyttene kan de nå ikke regne med samme helsetilbud som til vanlig eller i påsken. Til og med fra lokalbutikkene får vi bekymrede meldinger om mange kunder som tydelig er hytteturister. Det blir en hovedsak på alle møtene i kriseledelsen i Numedalskommunene. Jeg kan ikke annet enn å tenke at skremselsoppslagene i presse bidrar til folks usolidariske oppførsel. Dette er fremdeles en mild sykdom for folk flest. Vi jobber alt vi kan for å forebygge sykdom for de som er mest sårbare. Kriseledelsen samles rundt bordet med passelig avstand og på Skype på storskjermen. Sjøl rekker jeg innom enkelte møter og må ta de andre på Skype. Det fungerer faktisk ok.

IMG_0361

Samtidig med møtene, alle henvendelsene og situasjonene vi må engasjere oss i ser vi oss rundt og prøver å få med oss lure og gode måter å møte det vi regner med ligger foran oss. Vi diskuterer internt, følger med på nettet, mediene og prioriterer å få med oss nyhetsbrev og Webinar med siste kunnskapen Folkehelseinstituttet . Foreløpig klarer legevakta vår å håndtere testing av de som må testes ved at de setter inn ekstrahjelp og en fenomenal innsats av ansatte sjukepleiere. Vi grubler sammen og legger planer for å møte utviklingen med flere smittede, kanskje behov for færre tester men flere syke som trenger hjelp fra legevakta? Neste uke blir svært spennende. Fortsetter smitteutviklingen? Hvilke tiltak må vi sette inn?

Jeg savner de rolige og interessant samtalene med ansatte som gir meg faglig og personlig påfyll i rolige møter. Neste uke kommer nok til å bli like travel som denne uka sluttet!

 

 

korona-4

bilde lånt av Sun Sentinel

Siste dager har jeg opplevd mye angst rundt SARS-cov-2. Et navn så vanskelig at jeg er tilbake til det folkelige navnet «Koronavirus». Jeg opplever angsten på telefon fra tjenester, enkeltmennesker, sosiale medier og presse. Desverre også fagfolk som uttrykker sterk kritikk mot den faglige linje statlig forvaltning har valgt for å dempe smittespredningen av Koronarviruset. Presssen boltrer seg i koronatemaer de kan tjene penger på. Hederlig unntak er lokalmedier som bidrar til informasjon og saklige presentasjoner av smittesituasjonen. Fordelen med å bli gammel er at jeg har fått med meg erfaring og mange opplevelser. Jeg husker godt både fugleinfluensaen, SARS og ikke minst svineinfluensaen. Det startet opp på samme måte som det vi opplever nå. Mediene bidrar til forvirring om hvor farlig viruset er og hvor mange som kan dø. Befolkningen, bedrifter og tjenester lar seg rive med og forvirringen om sykdommen følges av angst for å bli syk.

Det er en formidabel utfordring å stå stødig på beina å formidle til publikum og presse at vi har en smittsom sykdom som vil:

  • sprede seg til mange
  • gjøre mange lett til middels syke
  • gi alvorlig sykdom for noen
  • føre til at noen få dør

En strategi hvor vi skal prøve så godt vi kan å dempe smitten så vi beskytter de vi vet kan  bli alvorlig syke (gamle og syke av annen sykdom) samtidig med å oppfordre helsetjenesten til å forberede seg på det verste er som å vifte med en rød klut foran den store mektige «mediaoksen». Som samfunnsmedisiner er det lett å skille disse to budskapene. Det er det tydeligvis ikke for tabloid presse som umiddelbart kobler bekjempelse av smitte med dødsfall, stort fravær av helsepersonell og mange dødssyke.

Folk jeg har snakket med som er satt i karantene har vist en imponerende vilje til å følge opp og har tatt situasjonen med stor ro og innsatsvilje! De fleste fagfolk jeg snakker med har senkede skuldre fordi de vet at vi jobber så godt vi kan med de ressursene vi har for å følge råd og vurderinger som gjøres av Folkehelseinstituttet. I «mine» kommuner samarbeider vi godt med sykehuset og utveksler planer og prosedyrer om pasientforløp og prøver tenke sammen om hvordan pandemien kan utvikle seg.

Når man ikke vet sikkert hva framtida bringer er det best å stå sammen.

På jobben bruker vi alle ressursene våre til å følge opp de sentale helsemyndighetenes råd og anbefalinger. Så gjør vi de andre oppgavene når vi har tid. Jeg mener vi må bidra så godt vi kan til å fortelle folk at vi har stått gjennom slike epidemier mange ganger tidligere. Vi er bedre rustet en noen gang. Mangler og feil må vi rette så godt vi kan.

Helsevesenet klarer ikke stoppe denne pandemien aleine. Det er det vi sammen med alle innbyggerne som må klare i solidaritet med hverandre.

Vi kommer til å se at smitten sprer seg og snart har vi alle vendt oss til at SARS-cov-2 er blitt en kjent og vanlig sykdom vi bare tenker på som på samme måte som H1N1 (svineinfluensa) som idag er en del av sesonginfluensaen nesten hvert år. Jeg håper folk demper angsten sånn de jeg har snakket med i karantene har gjort. Blide og avslappet mens de venter på prøvesvaret i solidaritet med de som kan bli alvorlig syke. Jeg håper folk klarer å skille mellom å bli smittet og litt syk, som er helt ufarlig, og de få som blir alvorlig syke som vi skal hjelpe så godt vi kan!

 

Latter og smil med raske skifter til alvorlig konsentrasjon. Jeg falt litt ut (eller inn?) i tankene under teammøte. Jeg er så heldig at jeg jobber sammen med fire flotte, flinke og kunskapsrike medarbeidere i den nye enheten Samfunnshelse. Det har ikke kostet noe krefter å bli kjent for vi kjente jo hverandre på forhånd. Allikevel har jeg vært spent på hvordan det vil bli å starte opp i en ny enhet som hvor vi skal jobbe ut mot fem IMG_0082forskjellige kommuner. Det blir en utfordring både ut mot kommunene og innbyggere men jeg tenkte at den største utfordringen ble internt i teamet. Jeg er ikke overrasket, men imponert over innstilling og pågangsmot. Den første måneden med drift i Samfunnshelseenheten har vist hvor lurt det er å gå sammen i et fagmiljø men samtidig opprettholde kontakten ute i kommunene. Hver og en jobber sjølstendig men samtidig tas faglige problemstillinger opp i fellesskapet sånn at vi forholder oss likt i hver kommune. Allikevel må enkeltaker takles forskjellig ut fra hvordan saken er og hvilke tradisjoner kommunene har. «Ikke sant, Einar?» jeg må kjapt hente meg inn igjen da de andre ser spørrende på meg som tydelig ikke fulgte med i diskusjonen. Jeg smiler trygt og sier «jo da» uten å være sikker på hva jeg svarer på. Jeg stoler på deres vurdering!

Jeg skjerper meg i møtet og gleder meg over at vi har fått opp nettsider for Samfunnshelse på Kongsberg kommunes internettsider. De er enda under oppbygning, men kan sees her. Et godt eksempel på at ansatte kaster seg over oppgavene og gjennomfører. Det er godt å være leder i et team å få bekreftet at tillit og delegasjon er den beste måten å jobbe effektivt på.

Et skår i gleden over hvor godt vi er kommet i gang med driften av Samfunnshelse er det at Frode Hagen, som er kommuneoverlege for Kongsberg, har takket ja til jobb som smittevernoverlege i Oslo. Det sier litt om hans kompetanse og ansiennitet at hovedstaden velger han blant mange søkere. Vi mister en sterk, stødig og flink kollega og fagressurs! Så vi må rekruttere en ny kommuneoverlege. Hvis du har lyst eller kjenner en som kan fristes til å jobbe sammen med oss i utviklingen av enheten så ta kontakt med meg: einar@samfunnshelse.com

Kommunehuset-Flesberg-335xaviidmayv29nc8ny9pl70ifpttji4sy0f42r0i9jbv9eiSakte begynner jeg å bli kjent i kommunene jeg er kommuneoverlege for. Hver uke er jeg en dag på Rødberg, Rollag og Lampeland på en kontorplass på kommunehuset. Det er mange ansikter jeg ikke kjenner koblet til funksjoner jeg ikke veit hvordan drives. Jeg har bestemt meg for å ta det litt etter litt samtidig med at jeg jobber med fortløpende saker som alltid dukker opp i denne jobben. I Flesberg blir jeg trukket inn i en sak hvor en pasient har fått påvist MRSA bakterie og hvordan vi skal følge opp en slik smittsom sykdom, før jeg avtaler hvordan vi skal sikre bestilling av neste sesongs influensavaksiner. Flere folk å bli kjent med.

En flyktningsak i Nore og Uvdal er spennende å jobbe med samtidig med at jeg får NoU-fjellsnakket med folka som jobber der. Jeg koser meg over å kjenne igjen blandingen av faglig stødihet kombinert med omsorg fra de andre kommunene jeg har jobbet i. En hyggelig samtale med en planlegger som forteller om kompliserte plansaker fortsetter inn i lunsjen med en diskusjon med Naturforvaltning og DnTs planer for transport av publium med beltebil inniver vidda. Det er en fantastisk natur i disse kommunene. Ganske annerledes utfordringer for kommuneoverlegen enn i sentrale lavlandskommuner jeg har vært vant til i det siste.

I Rollag sitter jeg i ro og fred nesten en hel dag for å jobbe med bestilling, lagring og planer for utlevering av jod tabletter i tilfelle av en atomhendelse. Først en samtale med Rollag-bildeberedskapsmedarbeider som viser meg hvor ting er lagret samtidig med at jeg raskt blir satt inn i alle de andre rollene og oppgavene han også har. Jeg skjønner plutselig hvor mye arbeid det kan være i en hyttekommune når eiendoms-skatten skal vurderes og sendes ut. Jeg kikker ut av vinduet opp mot fjellene rundt og sukker over det fine været utenfor og natur som får det til å krible i kroppen på en fredag ettermiddag. Jeg kjører innom Bygdeheimen i Veggli og treffer heldigvis sekretæren hos Helse og omsorgssjefen inne på kontoret. Ei viktig dame jeg må bli kjent med. Vi får en kort samtale for vi begge forbereder hjemtur til å starte helga.

IMG_0171 (1)Jeg merker jeg er utålmodig etter å bli godt kjent i alle kommunene. Mens jeg kjører nedover samler jeg tankene og henter opp igjen tanken og ønsket om å ta «blikjent prosessen» litt langsomt. Jeg nyter å bli kjent litt etter litt uten å måtte stresse av gårde. Jeg må tenke litt annerledes enn jeg er vant til men blir gradvis mer kjent både ved å møte folk i deres jobb, men også når jeg får henvendelser hvor jeg bidrar med min fagkompetanse.

Noe av det mest spennende jeg gjør i min jobb er å bli kjent med nye mennesker, deres jobb og kompetanse. Aller helst vil jeg være med på det de gjør i sin jobb, hvis jeg kan få tid til det da.

offisiel åpningMandag 24/2-2020 har vi offisiell åpning av Samfunnshelse i våre lokaler i Hermann Foss gate 4 på Kongsberg. Det ser ut til at det kommer flere fra hver kommune og jeg setter stor pris på at ledelsen i alle kommunene har sagt at de vil komme. De har vist en enestående vilje til å få denne tjenesten igang og samle den i en enhet. Prestasjonsangsten lurer bak ved nakkehårene men allerede ser jeg at vi kan bidra positivt i alle kommunene.

 

IMG_0198Ukas høydepunkt var den årlige rednings- og beredskapsdagen som sivilforsvaret arrangerer for «beredskapsfamilien». De siste årene har dette skjedd i Teknologiparken på Kongsberg. Denne gangen i lokalene til TechnipFmc. Hele salen var full med folk fra politiet, brann og redning, ambulanse, siviforsvaret og frivillige organisasjoner, kommunale beredskapsarbeidere og to kommuneoverleger fra Samfunnshelse. Jeg er ganske fornøyd med at vi kan være tilstede og synes i denne «familien»! For oss er dette fagutvikling og kunnskapsheving innen beredskapsarbeid.

IMG_0076Å sitte i et panel sammen med erfarne politi-, brann og militærfolk for å diskutere dagens beredskapsutfordringer blir ekstra spennende når en av mine arbeidsgivere, ordfører i Nore og Uvdal , sitter like ved siden av!

Beredskapsstuasjonen for oss i helse dreier seg for tida mest om Wuhan-viruset og mulighetene for en ny pandemi. Innen andre samfunnsområder er terror og datakriminalitet like aktuelt. Ute der hvor du og jeg lever må vi i kommunene forberede oss på alle sider. Merkelig nok ble ikke skogbrann nevnt denne gangen, men det er i høyeste grad med i våre beredskapsplaner. Vi husker godt sommeren 2018!

IMG_0195Vi har nok av utfordringer i Samfunnshelse denne uka. Onsdag hadde Buskerud legeforening invitert til å diskutere situasjonen rundt fastlegeordningen. Alle kommunene jeg kjenner er bekymret for rekrutteringen av nye fastleger og om vi klarer å beholde de gode fastlegene vi har. Foreningsleder Nils Kristian Klev gikk gjennom Allmennlegeforeningens syn på situasjonen med informasjon om hva som er blitt gjort og hva vi står foran. Det er ikke tvil om at fastlegeordningen må videreutvikles men hva vil regjeringen legge opp til? Kanskje våren vil vise oss.

IMG_0197

Det var flere innslag om hvordan fastlegene opplever sin arbeidssituasjon og, litt overrasket, ble jeg da Trine Dalegården entret talestolen for å fortelle hvordan hennes arbeidssituasjon og økonomi var som fast ansatt fastlege på Rødberg. Imponert over hvordan hun la det fram. Skuffet over hvordan kollegene fra Drammen tok det imot. Jeg synes de uttrykte liten forståelse for hvordan det er å være lege i en utkantkommune i forhold til deres komfortable livvsituasjon i en av Norges ti største kommuner i sentralt strøk. Allikevel ble det en lærerik diskusjon om fastlegeordningen utover kvelden. I Øvre Eiker har de gjort et vedtak om å støtte fastlegenes spesialisering til å blir spesialister i allmennmedisin. De har satt av 250 000,- i året. En fornuftig måte å vise at kommunen ønsker å beholde sine stabile og dyktige fastleger og rekruttere nye når det trengs!

Samtidig utfordres vi internt i den nye enheten vår når vår flinke kommuneoverlege i Kongsberg skal blir smittevernoverlege i Oslo! At han får tilbud og tilsettes i en slik jobb sier litt om at vi jobber samme med en dyktig og dedikert samfunnsmedisiner  som vi helt klart kommer til å savne! Så vi må lyse ut kommuneoverlegestillingen så fort som mulig med et håp om å få noen gode søkere. Allerede har vi sett hvor riktig det er å ha et Samfunnshelse-logoslikt fagmiljø hvor vi kan jobbe sammen om utfordringer samtidig som vi jobber sjølstendig ut mot medlemskommunene våre. Nå trenger vi altså en ny kollega som kan utvikle Samfunshelse sammen med oss de neste årene. Er du interessert eller har tips så send meg en epost til: einar@samfunnshelse.com

Jeg jobber med å bli kjent i «mine» kommuner. Det kan også være utfordrende både fordi jeg sjøl er mye opptatt men det er jo alle andre også? Jeg har bestemt meg for at det er en utfordring jeg tar i små skritt. Allerede har jeg hatt noen hyggelige samtaler med folk som jobber med oppgaver som interesserer meg mye, men som jeg ikke er vant til. Jeg er klar over at fotråte hos rein er et dyrlegespørsmål, men jeg er også interessert i hvordan det virker inn på vår helse, naturinteressene og samarbeidet mellom jegere, jaktoppsyn, kommunale forvaltere og Mattilsynet. Hvor lurt er det å gi tillatelse til å sette ut saltsteiner til bøndenes beitedyr? En spennende utfordring som i utgangspunktet ligger et godt stykke utenfor kommunelegens arbeidsoppgaver, men som engasjerer i en kommune med store beiteområder for rein.

Det er godt tid til å gruble over disse utfordringene når jeg pendler i bilen opp og nedover i Numedal.

 

 

IMG_0172Jeg sitter i bilen i et nydelig vær oppover Numedal. Tankene går rundt smitte. Selvfølgelig er det epidemien med Wuhan-viruset som får tankene i gang, men det er så mye som er smittsomt. Denne uka er jeg blitt smittet av mye rart og hyggelig. Ikke noe av det har gitt sykdom. Tvert imot.

Naturen rundt meg i strålende sol smitter meg med en nydelse av at jeg lever i et land med så flott natur! Den skifter raskt og utfordrer med svingninger fra regn og sludd til solskinn som varmer i ansiktet. Jeg gleder meg til jobben er ferdig. Om kvelden går jeg gjerne en tur gatelangs eller på ski i ei lysløype, men det er helga jeg gleder meg til. Helt gratis ligger naturen der til beste for hode og kropp. KaffeLars og fjellskia ligger klar!

På mitt nye kontor midt i Kongsberg sentrum smittes jeg hver morra nå de andre kommer ruslende. «Go´morn!» hører jeg med blide stemmer. Et smilende, ofte trøtt men blidt ansikt, kikker inn døra til meg som oftest er tidlig på kontoret.  Følelsen av fellesskap, samarbeid og opplevelsen av en hyggelg hilsen og kommentar smitter og gir meg en god start på dagen.

Selvfølgelig opptar utviklingen av Wuhan-viruset meg. Jeg følger med nyhetsbrev fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Nyhetene mediene bringer skremmer meg litt. Det er slett ikke den smittsomme sykdommen jeg blir skremt av. Det er reaksjonene mennesker, organisasjoner og enkelte nasjoner kommer med som gjør meg betenkt.  Det 30 Provinces Launch The First Level Response To Major Public Health Emergencies In Chinakan ikke være greit å være kineser for tida eller gå i en interneringsleir eller karantene cruiseskip og bare vente på at en sjøl eller noen rundt blir sjuke? Med tanke på at sesonginfluensaen er her blant oss nå etter at den har spredt seg fra de samme områdene på samme måte med om trent samme dødlighet gir noen nedslående tanker. Jeg mener vi er svært godt rustet i landet vårt til å takle infeksjonssykdommer, men jeg er ganske usikker på hvordan våre medier takler nye smittsommer sykdommer. Fokuset foreløpig har nesten bare vært å bringe videre inntrykk av fare og død. Presset på sentrale helsemyndigheter er veldig likt det det var i 2009 med svineinfluensaen. Mediene hauser opp og skremmer slik at utfordringen for oss som jobber med det blir presset til å være raskere med å utvikle vaksine, strengere i tiltakene og fokusere på den verste ende av en mulig utvikling. Det skaper angst og frykt som igjen lettere fører til feilvurderinger. Hvis det kommer en syk med Wuhan-viruset til Norge sammen med 1000 som er smitteførende men helt friske er jeg sikker på at mediene vil fokusere på at vi gjennomfører de strengeste tiltakene overfor den ene og ikke tenke på de 1000 som er friske. Jeg er mer redd smitten av frykt enn for sjølve sjukdommen.

Jeg har jobbet mye av arbeidstida denne uka med å oppdatere og tilpasse våre kommuners smittevernplan, pandemiplan og plan for massevaksinasjon og ser  hvor viktig det er å «smitte» befolkningen med en nøktern holdning til dette koronaviruset hvor fokuset er at vi er flinke på grunnleggende hygiene tiltak vi burde være flinke til hele tida. Håndvask, hostehygiene, generelle reinhold og hygienetiltak. Akkurat det samme vi er oppfordret å bruke overfor alle de andre kjente smittsomme sykdommene vi har rundt oss hele tida.

Samarbeidet i Samfunnshelse smitter meg også. Vi har teammøter med saker, innspill og diskusjoner. Latteren smitter lett i møtene og diskusjoner rundt utfordringer hver enkelt av oss sitter med løser seg lettere i diskusjon. Alt fra dataproblemer til Wuhan-viruset blir enklere når vi diskuterer flere sammen.

I bilen hjemover og nedover Numedalen dundrer musikken fra Spotify spilleliste. Er det lovlig for en gammal kommuneoverlege å like metallrock? Jeg synger av full hals:
«For evigt, måske for evigt
Skal vi sammen, samme vej
Og når I morgen får øjne, og natten hviler sig
Skal vi for evigt måske samme vej»

Danske Volbeat synger mest engelske tekster, men denne sangen har dansk refreng og er nok godt kjent blant danske fotballtilhengere. Jeg synes melodien og teksten er smittsom og setter meg i godt humør!