Brannøvelse og eplekake

Intens ringelyd, røyk fra et pasientrom, truende pasient men ingen hjelp fra brannvesen img_1048eller politi enda. Sjukepleierne på legevakta fikk en uvant utfordring i brannøvelse på Eikertun helsehus. En avdeling står for tida tom og kan bla brukes til brannøvelser. De fleste ansatte på sjukehjemmet har fått øvd seg og vi benyttet anledningen til å utfordre legevakta også. Full innsats! Lokalene lignet ikke på legevaktas og situasjonen var annerledes enn deres vakter er men allikevel viste øvelsen med all tydelighet hvor viktig det er å øve for å avklare prinsippene for hvordan man oppfører seg når det brenner og man skal evakuere pasienter. Jeg står som observatør og ser hvordan sjukepleierne jobber. Flott innsats men allikevel mye å jobbe med og lære seg. Vi må fortsette dette arbeidet både med rutiner, metodikk og øvelser. Det var spennende å stå å se på med intens lyst til å være med å bidra. Stor takk til personalet fra helsehuset som arrangerte øvelsen!

Rutiner, metodikk og øvelser. Vi jobber med kvalitetssikring av vårt eget kommunelegeteam. Det er travelt for oss alle for tida. Det er ikke lett å klare sette av tid til viktig kvalitetssikringsarbeid. Vi stiller krav til andre når vi er ute på tilsyn. Da er det viktig at vi sjekker våre egne innvoller og stiller krav til kvalitet og rutiner på det vi gjør!

Jeg må innrømme at det er områder i jobben min jeg slett ikke er flink til. Sjefen ristet oppgitt på hodet da jeg atter en gang ikke hadde klart å sette av riktige dager til politiske møter i kommunen. Vi er blitt enige om at møtene skal settes av i kalenderen så vi kan møte på kort varsel i saker som blir behandlet. Fillern! Jeg glemte å sette av tida på riktig dag! Enda en gang får jeg føle på kroppen at det er travelt og vanskelig å finne tid til alt jeg gjerne skulle vært med på. Ombooking av møter like før er lite populært både for andre møtedeltakere og meg sjøl. Jeg må skjerpe rutinene mine og jobbe med metodikken!

Jeg er bedt om å bidra til veiledningsmøter for noen ansatte som jobber med en ganske spesiell, utfordrende og vanskelig oppgave. De er spesialister innen sitt fagfelt og jeg kan slett ikke bidra på det området, men de jobber i en situasjon hvor de blir utfordret kraftig på seg sjøl som person. Forholdet mellom personlige følelser og faglige oppgaver. Vi har hatt to møter hvor jeg blir imponert over fagligheten, men kanskje aller mest over hvor reflekterte de er over egen personlighet når de skal mestre utfordringene jobben påfører dem personlig. Jeg liker sånne oppdrag for det blir mest en samtale hvor vi utveksler personlige erfaringer rundt de faglige problemene. Jeg trives når folk er åpne på seg sjøl og min oppgave mest blir å holde dem vekk fra faglig teknikk og fokusere på egne følelser. Hverdagshelter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke min kake! Arkivbilde

Eplekakelunsj på barnevernet. Kommunelegejulehilsenen resulterte i at jeg får kose meg først med å bake eplekake for så å ta den med ut til noen av tjenestene i kommunen. Denne gangen ble det akuttmottak og utredningsenheten i barnevernet jeg fikk servere. Mitt håp var at jeg kunne få litt informasjon og samtale om deres jobb og om det er områder kommunelegefunksjonen kan bidra inn mot deres oppgaver. Full klaff! Det ble en lunsj med humør og latter men først og fremst veldig hyggelig prat om hvordan de jobber og hvordan min funksjon kan bidra inn mot deres arbeid. Vi har alt gjort nye avtaler!

 

 

En forklaring på kommunelegens blogg

Denne bloggen ble starter i 2005. Jeg har holdt på i 12 år! Med ujevne mellomrom føler jeg for å forklare hvorfor jeg fortsatt skriver regelmessig og hvilken rolle jeg har i forhold til den.

  1. Bloggen kom i stand fordi noen medisinstudenter utfordret meg til å skrive en blogg som forklarte hva en kommunelege gjør. De var mest opptatt av praktiske forhold ikke lange utredninger og lærebok forklaringer.
    Bloggen er altså ment å vise andre hvordan jeg tenker som kommunelege og hvordan jeg løser de praktiske oppgavene jeg kommer opp i. Det har vel mest faglig interesse for andre kommuneleger, samfunnsmedisinere og medisinstudenter. Etterhvert er vi blitt flere i teamet. Det betyr at jeg skriver om hvordan vi løser utfordringene vi står overfor mer enn bare jeg. De fleste av slike artikler havner under sidene: «Sånn gjør jeg det», Hva er samfunnsmedisin og Kommunelegefunksjonen.
    Det er viktig å huske på at dette ikke er ei lærebok, bare fortellinger om hvordan vi løser det i Øvre Eiker og Nedre Eiker kommuner. Det trenger slett ikke være overførbart til andre kommuner!
  2. Etterhvert har det kommet til «grublerier» hvor jeg skriver om løst og fast som opptar meg. Jeg skriver mest for å klargjøre egne tanker, og fordi jeg gjerne vil publisere tankene i bloggen må jeg skjerpe meg både hvordan jeg formulerer det og bygger opp innholdet. Jeg ser at det er mange flere oppslag  på enkelte av disse meningsytringene enn det faglige. Det er hyggelig!
    Jeg legger ikke opp til diskusjoner i etterkant av blogginnleggene. Det er flere som kommer med kommentarer, noe jeg sjelden svarer på og slett ikke slipper alle inn.

IMG_0362Til sist: Sjøl om jeg skriver egne meninger, erfaringer og opplevelser er det i min rolle som kommuneoverlege, ikke som privatperson jeg er på Facebook, Twitter og bloggen.  Derfor kommenterer jeg ikke på sosiale medier, gratulerer ingen eller kommer med private kommentarer. Jeg prøver holde likes og deling til reint faglige områder sjøl om det kan være vanskelig å skille fra meg privat.

Sånn. Da har jeg presisert igjen hvem jeg er her i bloggen. For tida er det 1405 følgere til bloggen noe jeg får litt kort pust og prestasjonsangst av. Samtidig er det en stor motivasjon for å opprettholde skrivingen. Tusen takk for at du følger meg

Einar, har du to minutter?

Klokka ringer: 0525. Jeg ruller meg ut av senga, tusler ut på badet og våkner delvis i dusjen.  Avisa venter på meg i postkassa og hjelper meg med å få en rolig frokost på kjøkkenet mens hjernecellene tar inn over seg at det er en ny kommunelegearbeidsdag. Jeg er et rutinemenneske og kl 0613 rusler jeg ut av døra ned til bussholdeplassen for å busse ned til Hokksund hvor jeg jobber. Deilig ,rolige, 40 minutter. Jeg blir noen ganger vekket av  et blidt » nå er vi framme» fra bussjåføren som etterhvert kjenner meg godt. Inn på walking_up_stairsrådhuset, stempler inn og drar meg trøtt opp tre etasjer med trapper til kontoret. Først når første tekoppen er drukket begynner det å sirkulere i hjernen. Timen før resten av rådhuset fylles av ansatte er gull verdt for å få gjort saksbehandling, behandlet epost, lest litt av alt som skal leses. Koselig musikk til kontorarbeidet. «Gooo mooor´n!» hver gang en av de andre kommer inn døra til kommunelegekontoret. Jeg roper blidt tilbake men må konsentrere meg om å bli ferdig før første møte på dagen.

«Du Einar, har du to minutter»  på vei til første møtet. Enten noen som stikker hodet inn mote-pa-gangenpå kontoret, ringer på telefonen eller som jeg møter på vei ned trappa til møtet. Det er ofte jeg kommer litt seint på møtet fordi noen bare måtte veksle noen ord. Det gir kontorjobben liv, gir litt innsikt i hva andre jobber med og god kontakt med de andre som jobber rundt oss. Jeg vil ikke miste det!

På vei inn på møtet setter jeg telefonen på lydløs. Det er blitt rein rutine så det går uten at jeg tenker på det. Under møtet dirrer det ofte i lomma mi. Jeg avviser de fleste telefonene bortsett fra «Krig og Kjærlighet»: Dvs hvis sjefen eller kone og barn. Jeg jobber aktivt for å fokusere på de jeg er i møte med og skyver telefoner, sms og epost til seinere.

Siden jeg jobber i to kommuner må jeg ofte skynde meg til bilen for å kjøre de 10 min det er  til min andre kommune for et nytt møte. Dagene fylles stort sett av møter. I bilen ringer jeg tilbake til de som ringte meg i møtet. Takk for en god handsfree funksjon i bilen! Jeg ringer alltid tilbake til de jeg avviste tidligere. Bare de ikke ringer fra en telefonsentral som ikke kan finne tilbake til de som ringte.

I bilen oppdager jeg at jeg jo slett ikke er trøtt og litt tungsindig som jeg var da jeg slepte meg opp trappa? Møtene med menneskene på jobb, diskusjonene, litt humor og prat hever stemningen både inni meg og i miljøet. Møtene med de andre som jobber er så viktig for at latterjeg trives og at hjernecellene våkner til liv og fyrer løs. Den beste måten å klarne opp på er med latter!

Jeg har en svært seriøs jobb, men smil, latter og humor holder meg i gang og gjør jobben letter og hyggeligere.

Møtene fyller dagen helt ut i kantene. Det er vanskelig å finne kontortid til alle de oppgavene som møtene framskaffer. Det er så lett å utvide dagen litt om morgenen og ettermiddagen! Jeg har lært meg å bli strenger på ettermiddagen, men er altså tidlig opp for å rekke roen på kontoret.

Jeg har konstant følelsen av at jeg skulle gjort mer og at jeg ikke har rukket det jeg skulle ha gjort fordi jeg enten var i møter eller pratet med noen mellom møtene. Kjenner du det igjen? Allikevel er jeg ganske sikker på at det er akkurat det som er kommunelegejobben: Å være tilgjengelig til møter med de som ønsker medisinskfaglig kompetanse. Samtidig å kunne være tilgjengelig for spørsmål og en prat på farten.girl-sleeping-in-bus-weird-style-funny-pics

Bussen hjemover går 1540. Jeg er nødt til å rive meg løs fra pc´n og snuble meg ut til bussholdeplassen. Jeg har sovnet i setet med musikk på øret før jeg er forbi Vestfossen, men vanedyret våkner allikevel i bakkene ned mot Kongsberg sentrum.

PS hvis du tror at jeg reiser hjem fra jobben 1540 hver dag så må du nok tro om igjen. Kommunelegejobbing skjer ut over kveldene hver uke….nesten.

(Bildene i artikkelen er alle illustrasjonsfoto hentet fra internett)

 

Kommunelegesvingninger

Noen ganger svinger arbeidshverdagen så mye at jeg får tanker om det er mulig at det kan være i samme jobb? I slutten av denne uka tenker jeg at hvis du skal trives i denne jobben

fattern_portrett-b.jpg
Bleik og grå med fregner

må du trives med svinginger større enn manisk depressive opplever, forskjellig opplevelse av hverdagen mer enn schizofrene kjenner og kunne tilpasse deg raskere til situasjoner enn kameleonen skifter farge. Jeg stortrives i denne jobben og sjøl om jeg er bleik i huden og stabil i humøret.

Mandagen startet kl 0445 for å kjøre til Stange kommune på besøk til «Stangehjelpa». Vi var 14 ansatte som fikk oppleve en spennende, inspirerende og motiverende dag.Leder av

stangehjelpa_main2_uten_tekst
Stangehjelpas visjon:»Hjelp til alle. Vi tror på dine muligheter. Det er du som avgjør om vi lykkes»

Stangehjelpa, Birgit Valla, fortalte om hvordan de hadde snudd en tradisjonell psykisk helsetjeneste til et lavterskeltilbud til alle som ønsker hjelp med helsa si. Et kommunalt helsetilbud for å fremme psykisk helse hvor alle blir tatt i mot uten enkeltvedtak, bare en grundig oppfølging ut fra bruk av Feedback Informerte Tjenester (FIT) som gir systematisk og umiddelbar tilbakemelding fra brukerne på hvordan behandlingen passer og virker. Det gjør det mulig å endre og forbedre hjelpen underveis. Det var 14 inspirerte ansatte som dro hjem igjen. Klarer vi å gjennomføre noe lignende?

Tirsdag spente fra møte i Psykososialt KriseTeam til helsestasjon og hjemmetjenester. Vi står foran en sammenslåing mellom Kriseteamet i Øvre Eiker og Nedre Eiker. For meg en lenge ventet ordning som sikrer ansatte en vaktgodtgjørelse og innbyggerne et faglig kompetent team som er der for begge kommunene, alltid. Det blir bemannet med ansatte fra begge kommuner. Vi har oppdatert vår beredskapsplan for psykososialt kriseteam. Med så flinke folk er jeg sikker på at det blir bra.

Samme dag; en ansattsamtale med helsestasjonslegen i Nedre Eiker. Jeg er opptatt av at helsestasjonslegen skal bidra mer på helsestasjon enn bare å gjøre undersøkelser av barna. Legen må være en viktig premissleverandør i fagutvikling sammen med helsesøstrene! Vi er så heldige som har en helsestasjonslege som ivrer for fagutvikling og kvalitetsutvikling.

Dagen avsluttes i møte med hjemmetjenesten for å diskutere hvordan de bør forholde seg til en utfordrende bruker. Fastlegen møtte også. Makan til dyktige fagfolk! Diskusjonen bølget fram og tilbake over bordet. Konklusjoner ble trukket og viljen til å finne beste måte

hjemmetjenesten_500
Hjemmetjenesten i Nedre Eiker! (ikke de samme personer som beskrives i teksten)

å hjelpe brukeren på var stor. Latter og smil skiftet med seriøst faglig alvor. Jeg stortrives med disse fagfolka som andre aldri hører noe om eller merker noe til. Alt for ofte er det kritikken som høres når de ikke strekker til i en svært travel og komplisert hverdag. Viljen til å løse problemer og få til løsninger som gavner brukeren er stor, med respekt og toleranse. At jeg kan få bidra i sånne prosesser hever motivasjonen for min jobb betraktelig. Den uformelle tone og at de erter meg gemyttlig gir meg opplevelsen av at mitt bidrag er nyttig. Kan min fagkompetanse lette hverdagen deres og hjelpe dem i deres arbeid til beste for brukerne er det en viktig måte å bruke kommunelegefunksjonen på!

Onsdag var «ansattedag» med kick of for 10 faktor undersøkelsen i Øvre Eiker. Konsert med Ole Edvard Antonsen og band med overjordisk musikk! Rett etter er hverdagen der igjen i et møte med ledelse, ansatte og sjukehjemslegen som drifter de kommunale øyeblikkelig hjelp plassene på Eikertun helsehus. Vi har endret retningslinjene våre for å kunne ta imot pasienter med allmennmedisinske problemstillinger innen psykiatri og rus. Dette har vi erfaring med allerede på våre plasser. Jeg mener vi vil kunne håndtere dette greit med den kompetansen sjukepleierne har evt. med hjelp og oppfølging fra psykiske helsetjeneste på dagtid. Jeg rekker akkurat å samle sammen saken mine for å pile ned til rådhuset for å ta imot pizza til fastlegenes Legerådsmøte på ettermiddagen. (= AllmennUtvalgsmøte). Vi fikk besøk fra direktoratet for e-helse som satte oss inn i kjernejournalsystemet og fikk logget oss på, tatt oppstarts testen og forklart hvordan vi kan bruke dette fra fastlegenes og legevaktas journaler. Seint hjem!

Torsdag startet med saksbehandling før de andre kom på kontoret. Deilig med stillheten så jeg får tenkt sammenhengende på det jeg jobber med! Derfra til møte med en på planavdelinga som har jobbet for (og fått til!) ei arbeidsgruppe for folkehelse i Nedre Eiker.  Et viktig steg videre for å få mer styr og trykk på folkehelsearbeidet i kommunen! Det er gøy å være i møte med så inspirerte medarbeidere. Gamledoktoren fikk rykninger i folkehelsefoten og jeg gleder meg til å jobbe videre med dette!

Til slutt på dagen et møte på Kongsberg interkommunale legevaktsentral for å høre om de kan tenke seg å drifte vår legevaktsentral som satellitt til deres legevakt. Samtidig fikk vi en omvisning i de flotte nye lokalene. Kjempefine, hensiktsmessige og moderne lokaler. De svarte som sist at de ikke ønsket å drifte en satellitt løsning hos oss.

Siste dag i uka satt jeg pal foran pc´n hjemme og jobbet med saksbehandling. Nyttig å ha hjemmekontor for å få fred til å skrive, tenke og ferdigstille saker. Jeg glemmer å røre meg så jeg ender opp med vondt i hue og ryggen av å sitte alt for lenge. Godt jeg hadde besøk av datterens bikkje så jeg fikk gått en tur etter jobben!

Var det en typisk kommuneoverlege uke? Det ser sånn ut. Livet som kommuneoverlege er virkelig varierende og stadig skiftende. Det har jeg visst skrevet om mange ganger før. Det bare fortsetter.

Kunnskapsvridning og erfaringsmotstand

Takk for at du er der! Gudskjelov for at du holder ut! Ta vare på deg sjøl! Det er du som er viktig for våre brukere! Systemet vil aldri kunne fungere hvis det ikke var for deg!

Det systemet jeg tenker på er organisasjoner som jobber med mennesker. Det som interesserer meg aller mest er hvordan slike systemer fungerer på nederste nivå. Det viktigste nivået. Det som jobber direkte med menneskene det er satt til å yte tjenester til. Der hvor systemet spisser seg i ett menneske som skal hjelpe et annet menneske som trenger hjelp.

povJeg ser verden fra en samfunnsmedisinsk vinkel. Altså med legekunnskap, samfunns-medisinsk kunnskap og med erfaring fra å jobbe på nesten alle nivåene vi har i helsevesenet: sjølstendig næringsdrivende lege, kommune, sjukehus og statlig forvaltning.

Når jeg grubler og tenker på hvordan vi skal jobbe for å få fram organisasjoner som er til beste for våre innbyggere ser jeg for meg tre store utfordringer:

Den ene er å koble kunnskap om hva som hjelper mennesker best mulig sammen med hvordan vi kan organisere det.

Den andre er å koble erfaringen til de som jobber direkte med brukerne med  kunnskapen om hva som hjelper brukerne.

Den tredje utfordringen er å koble erfaringen til brukerne av tjenestene med valg for hvordan tjenestene best skal ytes og organiseres.

kbp-modellKunnskap – ansattes erfaring – brukererfaring

Ofte lurer jeg på om de som vurderer, reviderer og lager systemer tror at en av disse områdene er viktigere enn de andre. Jeg mener vi ikke kan bygge eller endre organisasjoner uten å ta i bruk alle disse tre områdene med lik tyngde:

  • Forskningsbasert kunnskap må alltid vurderes opp mot miljøet hvor det skal brukes. Ansatte må settes i stand til å bruke kunnskapen og den må være praktisk og effektiv for dem å bruke slik at de sjøl ser at det er riktig å ta den i bruk. Brukernes erfaringer og meninger om kunnskapen er nødvendig for at de som skal utføre den kan få vite hvordan den kan gjennomføres.
  • Erfaringskunnskap om det området vi jobber i må alltid tas med for å slippe å gjenta gamle feil. Vi kan jobbe raskere og mer effektivt hvis vi kan bygge videre på tidligere erfaring. Samtidig skal vi være kritisk til metoder som aldri har endret seg og som kan ha blitt uhensiktsmessige fordi verden har endret seg.
  • Brukererfaring er kunnskapen som sikrer at tjenester og tiltak faktisk kan oppnå den effekten de er ment å gi. Den kan være vanskelig å oppsummere og være provoserende fordi den ofte peker på uønskede effekter av tiltakene våre.

Kunnskapsvridningen

Vi er midt inne i en tid hvor vi får bedre og bedre kunnskap om det meste rundt oss. Spesielt innen helsevesenet øker kunnskapen om sjukdommer, hva som gir risiko for sjukdom og kunnskap om nye behandlingsmåter. Forskningsbasert kunnskap gir nye muligheter og forventninger om å kunne løse alle problemer. Selvfølgelig brukes det også  om hvordan vi organiserer våre tjenester. Noen ganger  også slik at vitenskapsbasert kunnskap overkjører erfaringsbasert kunnskap og brukererfaringer. Vi bruker «gullstandarden» som mål for hvordan vi skal yte tjenester uten å lytte til og ta hensyn til hva ansattes og brukernes erfaringer er. Den teknologiske utviklingene og kunnskapsbaserte viten utvikler seg raskere enn vi mennesker, fagfolk og brukere, klarer å ta inn over oss. Vi klarer ikke å styre den. Utviklingen skaper en «kunnskapsvridning» hvor vi må tilpasse oss. Det skaper igjen situasjoner hvor vi behandler uten at vi egentlig har tenkt gjennom om det er best for det enkelte menneske og samfunnet på sikt. Pga kostnadene vris prioriteringen over mot dyr sykehusbehandling vekk fra omsorg og pleie av store mengder eldre med «banale» og vanlige, men svært belastende, helseproblemer. Vi lærer folk at alt kan rettes og korrigeres og skaper dermed et behov for at alle forhold i, på og rundt menneskekroppen må korrigeres. Vi skaper sykdom der vi før hadde toleranse, hensyn og mestring. Vi skaper frykt og misnøye der vi trenger å være modige, kunne akseptere og leve med plager.

«Kunnskapsvridningen» virker også inn på utviklingen av organisasjonene i helsevesenet rett og slett fordi vi må ha flere og flere fagfolk til å ta oss av alle helseplager innbyggerne opplever. Vitenskapsbasert kunnskap utfordrer bærekraften i hele helsevesenet, men kanskje mest ute i kommunene.

Erfaringsmotstanden

Vi må må bruke mer oppmerksomhet,tid og krefter på ansattes erfaringer. Den motstand vi ofte tolker som endringsmotstand har ofte årsak i erfaringer det er viktig at vi tar inn tidlig i prosesser hvor vi vil forbedre tjenester til brukerne. Alt for ofte er målet for endringer kortsiktige og styrt av budsjettkrav som overser brukernes og ansattes erfaring og kjennskap til tjenestene. «Erfaringsmotstand» må være en viktig måte å  vurdere  vitenskapsbasert kunnskap kritisk på. Vi må lage lage prosesser som sikrer at ansatte og brukernes erfaringer er en viktig del av planleggingsarbeidet så tidlig som mulig og videre gjennom hele prosessen.

Blandingen av kunnskapsbasert vitenskap, ansattes og brukernes erfaring er for meg en logisk og nødvendig sammenheng. Det krever mye av alle som skal delta, ikke minst ledere, fordi det krever aktiv bruk av lederkunnskap, metoder og evnen til å lytte aktivt for å finne fram til beste måten å samkjøre de tre viktige områdene på.

Uten deg som jobber med direkte brukerne våre klarer vi ikke løse oppgavene vi skal utføre. Takk for at du er der!

Alltid når vi må effektivisere, kutte i tjenester og omorganisere er det du som jobber nærmest brukerene som må endre deg. Det er ikke mulig å gjennomføre uten at du bidrar så godt du kan. Gudskjelov for at du holder ut!

Som samfunnsmedisiner opplever jeg daglig hvor viktig din innsats er, hvor mye du legger i jobben din og hva den betyr for brukerne våre. Ta vare på deg sjøl! Det er du som er viktig for våre brukere!

Praktisk kunnskap master

 

 

 

 

 

Samarbeid med frivillige organisasjoner

9. mai 2009 ble første pandemismittet registrert i Norge. Helsevesenet i hele landet ble vaksineko-pandemisatt i beredskap og engstelsen var stor for mange alvorlig syke og døde. Kommuneleger lagde Pandemiplaner og vi forberedte massevaksinasjoner. I Eiker kommunene ble det raskt diskutert hvordan vi skulle takle mange mennesker som måtte vente på å få vaksine i lokalene hvor vi  skulle vaksinere alle som ønsket det. Vi endte opp med å spørre frivillige organisasjoner. I dag er jeg helt sikker på at gjennomføringen av massevaksinasjoner i 2009 ikke ville gått så bra hvis vi ikke hadde fått hjelp fra bla Sanitetskvinnene til å være verter for alle som ventet på å få vaksine. Vi sleit virkelig i perioder med mange mennesker som måtte vente. Frivillige som stilte opp med å koke kaffe, steike vafler og prate hyggelig med frustrerte ventende førte til at vi fikk gjennomført vaksinasjonen til tross for problemer.

I Nedre Eiker har vi gjort en avtale med Røde Kors om å etablere et «Evakuerings og pårørendesenter» (EPS) hvis vi trenger det i en krisesituasjon. Vi har testet funksjonen i øvelse og veit at den frivillige organisasjonen gjør en profesjonell jobb.

Den aller største jobben innen frivilligheten skjer allikevel ute i kommunene for å holde aktivitetalle de frivillige organisasjonene som yter tilbud til befolkningen med basis i dugnadsarbeid. Idrett, friluftsliv, kulturelle tilbud som musikk, spill, kor og en fantastisk samling av frivillige organisasjoner. Bare i Øvre Eiker er det registrert over 200 slike organisasjons. For å gi deg et inntrykk over mangfoldet kan du kikke på lista over lag og foreninger i Nedre Eiker og i Øvre Eiker!

For oss kommuneleger er dette sjølve grunnstammen for folkehelsa i våre kommuner. Innsatsen folk gjør innen lag og foreninger er avgjørende og bestemmende for å ta vare på vår fysiske og psykiske helse. Jeg mener man skal være veldig forsiktig med å kalle dette arbeidet «Folkehelsearbeid», «helsefremmende helsearbeid» eller «forebyggende helsearbeid». For de aller fleste er det interessen og opplevelsen i å delta i noen av alle aktivitetene som er motivasjonen og inspirasjonen. Både til å delta tilbudet og i dugnadsarbeidet for å opprettholde tilbudene. Det dreier seg om kultur, mestring, sosialt samvær og ikke minst opplevelsen av å ha det morsomt sammen med andre og for andre.

Denne enorme kompetansen og kapasiteten vi har i enhver kommune må være et fokusområde for alle kommuneleger. Kommunene bruker kommuneleger i dette arbeidet i svært varierende grad. Fra ingenting til tett kontakt. Sjøl er jeg ikke veldig aktiv i direkte kontakt med de frivillige, men jeg er veldig stolt av å jobbe i to kommuner hvor dette arbeidet har høy prioritet og hvor det gjøres fantastisk mye viktig arbeid!

samarbeid

Allikevel følger jeg med i våre oversikter, har kontakt med enkeltpersoner der hvor vi kan ha sammenfallende interesser, eller hvor vi skal løse oppgaver sammen. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å ha kjennskap til disse organisasjonene som består av mennesker som kaster det de har i hendene og hjelper til når vi trenger ekstra hjelp.

Kommunelegejulehilsen 2016

nissen-1I mange år har jeg gjort det. Det er blitt en tradisjon jeg vanskelig kommer utenom. Den må inneholde to viktige elementer; en lang grubletekst og en utfordring til deg som leser alt. Kommunelegejulehilsen.

Hvis du har det travelt i jula og slett ikke har tid til å følge mine grublerier så vil jeg ønske deg en fredelig julehøytid, en takk til deg jeg har samarbeidet med og et ønske om et spennende og godt nytt år!

Men noen av dere leser hele grubleriteksten. Det er det som gjør at jeg har opprettholdt denne tradisjonen. For deg som leser hele teksten ligger det en utfordring ett eller annet sted i teksten her med en mulig «belønning».

Bows and flows of angel hair and ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere, I’ve looked at clouds that way
But now they only block the sun they rain and snow on everyone
So many things I would have done, but clouds got in my way

Du kjenner sikkert sangen, og jeg har fått litt grubletanker rundt innholdet sånn jeg tolker den. Jeg tror de fleste opplever hvor nydelig livet kan være når «sola skinner med skyer som englehår». Noen får store følelser og sterke positive opplevelser. Jeg er nok mye mer forsiktig i følelseutladningene mine men opplever akkurat det samme når livet går godt. Så snur det og mørket overskygger gleden. Alle mennesker har det slik, noen med større utslag opp og ned. Noen svinger ofte andre mer sjelden.

I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down and still somehow
It’s cloud’s illusions I recall
I really don’t know clouds at all

Jeg synes noe av det mest fascinerende i min jobb er å forholde meg til hvordan andre mennesker rundt meg opplever og takler egne svingninger og det som skjer rundt seg. Til tross for at vi opplever at livet kan skinne eller være mørkt takler vi det på veldig forskjellig måte. Hva er normalt? Kan fagpersoner, som meg, vurdere og konkludere med grenser for hva som er normalt eller hva som er sykt? Jeg settes ofte i den situasjonen hvor det forventes at jeg har Svaret. Aleine kjenner jeg nok ikke «skyene i det hele tatt» men opplever gang på gang hvor fint det er å bidra i en diskusjon i en tverrfaglig sammenheng for å få bedre innsyn i hvordan andre kan oppleve livets svingninger.

Moons and Junes and ferris wheels the dizzy dancing way you feel
As every fairy tale comes real, I’ve looked at love that way
But now it’s just another show, you leave ’em laughin when you go
And if you care don’t let them know, don’t give yourself away

Kan en kommunelege skrive om kjærlighet? Det står lite i læreboka mi i samfunnsmedisin om sånne følelser. Allikevel er mitt liv også fylt av opplevelser rundt kjærlighet. Til mennesker, situasjoner, natur, dyr og opplevelser. Det er de største følelsene som, selvfølgelig, også fører til de sterkeste reaksjonene. Begge veier. Opp og ned. Heldigvis, mener jeg, for livet blir veldig kjedelig hvis det ikke svinger. Allikevel må du gi av deg sjøl og tørre leve med vonde opplevelser fordi kjærligheten ikke ble som du hadde håpet eller forventet. Hvis du ikke gir kan du ikke vente å få.

I’ve looked at love from both sides now
From give and take and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all

Her jeg sitter som kommunelege og liksom kikker inn i samfunnet med medisinske briller er det mye som ser ut som illusjoner. Reklame, filmer og flere og flere sosiale medier framstiller vår virkelighet fordreid og kunstig. Vår egen opplevelse av livet blir grå og trist når vi blendes av de perfekte menneskenes fantastiske kjærlighet, utseende eller opplevelser i sosiale medier og reklame. Skal virkelig helsevesenet måtte bruke enda mer ressurser på å jobbe med folk som ikke kjenner forskjellen på virkelig levd liv og den digitale fantasiverdenens manipulerte virkelighet?

Tears and fears and feeling proud, to say, «I love you» right out loud
Dreams and schemes and circus crowds, I’ve looked at life that way
But now old friends are acting strange they shake their heads, they say
I’ve changed
But something’s lost but something’s gained in living every day

Jeg forandrer meg. På noen områder veldig lite, på andre områder mer. Det er mye lettere å finne endringer i andre enn meg sjøl. Der hvor jeg før kastet meg inn i diskusjoner og samhandling med andre med høy røyst har erfaringer slipt av kantene og dempet sjølsikkerheten til fordel for litt ydmykhet og respekt. Mistet jeg noe på veien? Helt sikkert. Var det viktig for meg? Jeg er ganske sikker på at det ikke var det.

I’ve looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all

En kjent amerikansk visesanger var nær venn av hun som skrev denne sangen. Da han var over 50år laget han et ekstra vers til denne sangen som et svar til henne fra en mann med livserfaring.

Daughter, daughter don´t you know. You´re not the first to feel just so.
And let me say before I go. It´s worth it anyway. 
Some day we may all be surprised. We´ll waken up and open up our eyes
And then we all will realise.
 The whole world feels this way

For du er ikke aleine når du føler verden går imot, kjærligheten ikke bruser i blode og livet ikke glitrer. Vi har det alle sånn til og fra. Det er verdt å følge med i svingningene, suge til seg livserfaringene og ta imot smertene og skuffelsene.

We all been living upside down
and turned around with love unfound
until we turn and face the sun.
Yes all of us, everyone.

I jula kan du kanskje finne litt tid til å tenke og gruble litt over Livet. Vissesangeren som la til de to siste versene hadde 94 år bak seg da han døde. Han hadde nok mye erfaring for at vi kan få det bedre hvis vi velger å se litt mer positivt på Livet og hendelsene vi opplever.

Har du lest deg helt ned hit! Imponerende. Da har du sikkert også skjønt at jeg utfordrer deg på å finne navn på de to dikterne av versene over. De fleste laget av ei kjent dame. De to siste av en eldre mann som ikke lever lenger. Han var inspirasjonskilde for Bob Dylan og  hadde sin storhetstid på 60 – 70 tallet.

nisse-2De siste månedene har jeg jobbet sammen med ansatte som har noen av de vanskeligste oppgavene i kommunene «mine». Det har vært travelt på jobben. Det skal visst være sånn for kommuneleger. Jeg føler at jeg piler hit og dit  i møter med ansatte i alle deler av kommunene, svarer på mobilen med
lunsjmaten i munnen og er oppe tidlig for å få litt tid til saksbehandling foran pc´n før andre kommer på jobb. Vi kommuneleger får en fantastisk innsikt i andres jobber og jobbsituasjoner og sjøl om du ikke ser oss så ofte er vi innom alt fra skoler til sjukehjem. Over alt møter jeg ansatte med en innstilling til å løse sine oppgaver på beste måten. Med godt humør! Når jeg kommer sliten hjem fra jobb med humøret på nest nederste nivå bruker jeg disse opplevelsene til å heve meg opp igjen. Du skulle bare visst hvor mye flinke folk som står på for deg inn mot jula, gjennom den og videre ut i neste år!

Kommunelegejulehilsenen er til alle dere som gjør så godt dere kan i jobben. Den kommer alltid med en utfordring og belønning også. Utfordringen i år er å gi meg navnet på de to forfatterne av den utvidede versjonen av «Both sides now» du har lest over. Send det til einar.braaten@oeiker.no. Belønningen er egentlig litt egoistisk for jeg har så lyst til å oppleve din arbeidssituasjon igjen! Det har jeg fått oppleve flere ganger tidligere og har lært masse av det og fått noen fine opplevelser. Inviter meg på samme epostadresse. Hvis du har riktig navn baker jeg eplekake til deg og tar den med til deg og dine kolleger så langt den rekker…

Det er helt håpløst og lite nettvennlig å skrive sånne lange blogginnlegg som dette. Jeg er imponert hvis du har tråklet deg helt hit ned. Her fortjener du en gjentagelse av GOD JUL og GODT NYTT ÅR ropt høyt med store bokstaver! Jeg har grublet meg gjennom noen tanker om livets svingninger og takker høyere makter for at livet går opp og ned. Tenk så mye godt-vondt, deilig-smertefullt, lyst-mørkt vi skal få oppleve i 2017! Jeg håper du klarer se positivt på det og opprettholde en positiv omtanke for dine kolleger, familie, venner og medmennesker.

tomte