De vanskeligste oppgavene

Noen ganger fungerer jeg som rådgiver/veilder/støttekontakt/søplebøtte eller samtalepart for andre fagfolk. En funksjon jeg setter veldig pris på og som utfordrer både min faglighet, men ikke minst min personlighet og hvordan jeg ter meg. Idag har jeg lyttet på en ansatt som følger opp noen av de vanskeligste brukerne vi har hos oss. Det er utrolig flott å høre hvordan hun takler svæt vanskelige, provoserende og slitsomme brukere. Det er en kjempeutfordring å sette grenser når brukere invaderer privatlivet, ringer, truer og manipulerer. Det er oftest folk vi synes kraftig synd på, men som har fått en adferd som er meget vanskelig å forholde seg til. Jeg blir ofte opptatt av å støtte grensesetting, hjelpe til å se hele bildet ikke grave seg ned i detaljene og beskrive rammene vi har i jobben som arbeidstid, privattid, at man ikke skal tåle trusler uansett hvor syk personen er, at man ikke skal stå i vanskelige situasjoner aleine og at man sørger for å dokumentere det som skjer. Jeg tror det er få dere ute som skjønner hvor belastende og vanskelig det kan være å sitte med ansvar for oppfølging av pasienter som f.eks truer med å ta livet sitt for å få medisiner? Hvor går grensa, hvem har ansvaret og hvordan takler vi slike utsagn når de blir brukt som trusler?  Det er i slike situasjoner jeg tror vi kommuneleger har en spesiell oppgave fordi vi både skal ha god innsikt i medisin/psykiatri og helsejuss…