Engasjement for samfunnsmedisin!?

Jeg er glødende engasjert i samfunnsmedisin i vår lokalmiljø. Som samfunnsmedisiner ser jeg sammenhenger mellom min jobb som kommunelege på kommunalt nivå og regionale og nasjonale samfunnsmedisinske utfordringer. Jeg er overbevist om at samfunnsmedisinsk kompetanse trengs på alle nivåer innen offentlig forvaltning. Jeg både kjenner folk og kjenner til folk som gjør store og viktige samfunnsmedisinske oppgaver for landet vårt. Allikevel er det samfunnsmedisinske miljøet helt fraværende i mediesammenheng.

Jeg kjenner mange flinke, hardtarbeidende samfunnsmedisinere over hele landet. Hvorfor kan ikke andre se hvilken flott innsats de gjør for våre innbyggere? Hvorfor synes ikke fagutøverne i en av de viktigste legespesialitetene vi har ute i samfunnet?

Hvem skal pirke i samfunnets samvittighet når Per Fugelli ikke orker mer og dør? Det er ingen andre samfunnsmedisinere som på samme måte markerer seg i media som han. Enda vi finnes i hver eneste kommune og i en masse statlige institusjoner er vi ikke synlige for andre innbyggere der ute i samfunnet.

Noe av årsaken ligger i den type arbeidssituasjon vi ofte er i. Hver enkelt samfunnsmedisiner arbeider ofte for en organisasjon. Ofte som rådgivere. Rådgivere går ikke ut og kritiserer egen organisasjon eller er kritiske til sine oppdragsgivere. Vi jobber stille og rolig inne i organisasjonene og bidrar i utviklingen.

busybeeEn annen årsak er at vi ofte er enkeltmennesker som jobber i stillinger med alt for liten kapasitet til å rekker over hverdagens utfordringer. Vi har ikke kapasitet i arbeidstida og orker ofte ikke bruke fritida til å stå på for faget.

Jeg har i perioder prøvd å stå  på for samfunnsmedisinfaget og opplevd hvor viktig det er å få kontakt på tvers av forvaltningsnivåer og hvor viktig det er å fronte faget ut mot verden. Et lite pust i den stormen av viktige fag som raser fram og tilbake i samfunnet. Nesten alle andre fag kjemper en kamp for seg sjøl og sitt fag. Samfunnsmedisinerens viktigste jobb er å støtte, rådgi og hjelpe det etablerte samfunnet i sine daglige utfordringer og videreutvikling. Da synes vi lite.

Vi har to viktige foreninger som jeg mener må synes mye bedre ute i samfunnet, som må synes i mediene: NORsk SAMfunnsmedisinsk forening og Smittevernlegene.

NORSAM er legenes fagmedisinske forening som for tida gjør en fantastisk jobb i utdanningen av nye samfunnsmedisinere. Det er på tide at foreningen også synes med faglige meninger om samfunnsutviklingen på aktuelle områder! Vi trenger en medieprofil hvor foreningen gjør seg synlig ute i medieverdenen. Aktuelle saker må kommenteres og vi må tørre å si vår mening om hårsåre saker. Da er det vanskelig å arbeide innen forvaltningen på et nivå hvor arbeidsstedet kan bli skadelidende. Jeg har skrevet om det før og mener fortsatt at den fagmedisinske foreningen burde legges under universitetene så de halvdøde samfunnsmedisinske miljøene ved universitetene kunne få et faglig løft. Samtidig må de også få et økonomisk løft for å kunne ta imot det samfunnsmedisinske fagmiljøet. Fra et slikt miljø vil man også være mye friere til å uttale seg samfunnskritisk.

Smittevernlegene er vår frittstående faglige organisasjon innen smittevernfaget. Et fag som blir viktigere og viktigere fordi de smittsomme sykdommene er blitt farligere og mer utbredt med en økende antibiotikaresistens samtidig med høy reiseaktivitet verden over. Vi må også ha faglige kompetanse til å matche superspesialiseringen av smittevernet inne på sykehusene slik at smittevern blir en forståelig og generell aktivitet ute i befolkningen i eget land og som bidrag til andre land som trenger det. Det er innen dette fagfeltet vi har størst mulighet til å bli synlige, kunne uttale oss i tydelige ordlag og vise hvor viktig samfunnsmedisinsk kompetanse er for vår samfunn både lokalt og nasjonalt.

vi-trenger-degJeg utfordrer mine unge kolleger til å engasjere seg i NORSAM og Smittevernlegene og drive organisasjonene videre fram! Jeg mener vi trenger yngre meninger, nye erfaringer og frittalende samfunnsmedisinere som kan drive fagfeltet framover!

 

Lykkelig som liten eller stor og glad?

Hvordan organiseres kommunelegefunksjonen i kommunen? I mange år har jeg jobbet i to kommuner som både har interesse og vilje til å bruke den kompetansen vi kommuneleger har. Vi har erfaring for hvor godt vår løsning fungerer både i et interkommunalt samarbeid og i forhold til organisasjonsmessig plassering.

Vårt team består av fire personer:

  • To fulltids kommuneoverleger
  • En fulltids rådgiver innen miljørettet helsevern
  • og en fulltids saksbehandler

Vi er organisert i en vertskommunemodell hvor Nedre Eiker kommune kjøper tjenestene av Øvre Eiker kommune.

I Øvre Eiker kommune er vi organisert i Seksjons for Samfunnsutvikling, mens vi i Nedre Eiker kommune er organisert i Helsetjenesten som ligger i Helse- og Velferdsetaten. For oss i kommunelegeteamet merker vi lite til forskjellen i organisasjonsplasseringen. I begge kommuner har vi fri tilgang til alle tjenester og brukes like mye i resten av kommunen.

Etter snart ti års erfaring med samarbeidsmodellen er konklusjonen enkel. Det fungerer godt. Så godt at vi ikke rekker dekke alle de behov vi blir presentert for. Et luksusproblem som allikevel krever at vi må prioritere våre tjenester. I begge kommuner bruker vi mye tid i andre etater enn helse og omsorgsrelaterte tjenester. Mange tror nok at kommunelegefunksjonen er til for helse, omsorgs eller velferdstjenestene i kommunen, men vi bruker mye tid innen oppvekst, teknisk og i forhold til eksterne tjenester som helseforetak, fylkesmann og fylkeskommune.

Det har vært et vedvarende og sterkt ønske at vi skal ha kontordager i begge kommuner. Jeg opplever sjøl hvor viktig det er for vår funksjon å være tilstede i den kommune vi gir tjenester til. Derfor har vi kontor i begge kommuner som vi er alt for lite på i begge kommunene fordi vi som oftest er opptatt med møter ute i tjenestene.

Vi er heldige i kommunelegeteamet i Eiker. Vi opplever at det ikke betyr noe hvor vi er organisert. Det er interessen for vår kompetanse som styrer hvor vi jobber. Det er mye avhengig av hvor aktive vi er inn mot tjenestene. Der vi byr oss fram blir vi tatt så godt i mot! I to kommuner som har tøffe tider med trang økonomi må også vi vise at vi er verdt prisen ved å ha ansatte med høy og dyr kompetanse.

Vi er en lovpålagt tjeneste, men det hjelper oss lite hvis vi ikke kan vise til resultater og at tjenestene har nytte av å bruke oss. Det gjelder alle fire i vårt team som alle må svette for å holde tritt med etterspørselen.

Det viktige er altså å bli anerkjent i organisasjonen. For å bli det trenger vi å løse oppgaver, drive prosjekter eller bidra positivt med å løse problemer kommuneorganisasjonen sliter med. For oss betyr dette at vi hver eneste uke jobber sammen med andre deler av kommunen for å bidra til løsninger. Denne uka var det bla:

  • oppfølging av MRSA smittet ansatt sammen med fastlege
  • veiledning av ansattgruppe innen sjukehjemmet og
  • en annen veiledningsgruppe i hjemmetjenesten
  • bestilt tilsyn på en skole
  • samarbeid med helsesøster om oppfølging av en tuberkulosesmittet
  • samarbeid med spesialisthelsetjenesten i psykiatri
  • avtaleavklaring av avtaleforhold med sjukehuset i samarbeid med annen kommune
  • samarbeid mellom helsetjenesten og oppvekst rundt helsestasjonsarbeid

Det er helt naturlig for oss både at vi blir spurt og å bidra i disse prosessene. Vi jobber på høygir for å dekke forespørslene.

Jeg mener det er viktig å være nær på alle organisasjonsnivåene i kommunene. Det er like naturlig at jeg stopper opp for en prat med rådmannen som en ansatt i barnehagen. Vi har oppgaver vi jobber med for begge.

flyvende-pengvinKommunelegeteamet for Øvre Eiker og Nedre Eiker kommuner står foran store utfordringer når Nedre Eiker kommune har bestemt seg for å gå sammen i en storkommune rundt Drammen samtidig med at Øvre Eiker, foreløpig, vil være for seg sjøl. Skal teamet deles opp, skal vi flytte over til den nye kommunen eller noe her og noe der? Vi har allerede startet diskusjonene internt og med samarbeidsparter i Drammen. Sjøl slites jeg litt mellom mine egne positive erfaringer med å være kommunelege i bare Øvre Eiker og å kunne bli del av et større fagmiljø i en storkommune. Vil vil få like gode faglige forhold og samarbeidskontakter i en storkommune som det vi har i begge kommunene i dag? Vi går en spennende tid i møte.

Jeg er helt sikker på at det kommer til å å bli god bruk for kommunelegefunksjonen uansett hvilken løsning det blir og vi skal bidra å få fram spennende ideer og gode løsninger!

Sjøl om erfaringen viser vei er det ikke alltid det er eneste, eller beste, veien.

img_1061Jeg sitter og tenker på mennesker jeg har møtt. Mest de jeg har møtt i jobb, privatlivet hører ikke hjemme her i bloggen. Allikevel er det personlige opplevelser som noen ganger går inn på meg; gleder meg, gjør meg trist, motiverer meg eller provoserer meg. På godt og vondt er det hele grunnlaget for at jeg trives i jobben; møtene med menneskene.

Jeg møtte kongen en gang. Jeg kan fremdeles huske håndtrykket, et direkte blikk og vennlig kommentar.

Jeg husker enda bedre sjukebesøket hjemme hos en døende KOLS pasient. Det siste håndtrykket var kaldt og slapt, men blikket var takknemlig da jeg sa farvel. Jeg hadde kunnet hjelpe. Det er mange år siden, men er enda en av mine sterkeste motivasjoner for å gjøre så godt jeg kan i møtet med andre mennesker.

Når jeg lukker øynene og lar minnene dukke opp fra hukommelsen er det lett å finne tilbake til ansiktsuttrykk, gnistrende øyne av sinne, fortvilte store svarte pupiller eller milde rynker rundt kloke øyne.

Hvert enkelt møte med menneskene virker inn på meg. Bevisst eller ubevisst tar jeg i mot inntrykkene og lagrer dem inni hodet. Noen av dem sitter som en vond klump helt nede i magen, andre bobler bak pannebrasken.

Bare denne siste uka inneholdt mange møter med sterke inntrykk; med enkeltmennesker, mindre møter og en stor forsamling. Telefonen med den fortvilte innbyggeren jeg har måtte gi et strengt pålegg. Møtet med en stor forsamling ansatte fra Folkehelseinstituttet. Jeg grubler litt over hva som gjør mest inntrykk på meg og om det vil medføre at jeg endrer meg? I et møte ble jeg sittende å se på og lytte til deltakerne imponert over måten de førte seg på og argumenterte. Jeg er den eldste på møtet men føler på ingen måte at jeg sitter med mer kunnskap enn de andre. En av de yngste viste en klokskap i sine vurderinger og måten å fortelle det på som fikk det til å krible i meg. Prøver å lytte og lære. Kors så heldig kommune som har fått en så klok medarbeider!

Egentlig er det ikke alltid så greit å være eldst. Folk tror jo at all min erfaring er viktig når jeg lukker opp munnen og lar ordene strømme ut! Jeg holder ofte litt igjen i diskusjoner. Jeg oppfattes sikkert litt tafatt? Jeg opplever alt for ofte at andre legger mye vekt på det jeg sier fordi jeg har så lang fartstid i dette fagfeltet. Mon tro om de kan lese i øynene mine at jeg ikke opplever det sånn sjøl? Alt for ofte er min kunnskap mange år gammel blandet med personlige erfaringer som kanskje ikke kan overføres til andre. Jeg har alltid kastet meg fram i diskusjoner og villig lat min stemme høres i  alle mulig faglige sammenhenger. Nå er jeg redd for at andre skal oppleve mine innspill som fasitsvar og vektlegges mer enn andres innsiktsfulle meninger.

Vel, jeg er vel ikke akkurat redd for å si min mening. Mer opptatt av å få fram andres meninger og skape diskusjon i en meningsutveksling. Noen ganger synes jeg det er best at andre prøver seg på å løse utfordringene på sin måte og ikke bare bygge videre på mine forslag til løsninger. Da blir det jo ikke noe utvikling?

Det må være en balansegang mellom erfaring og nye idéer og vurderinger. Jeg er heldig som hele tida blir utfordret på dette og møter flinke folk som også hjelper meg til å komme videre i min forståelse av fagområdene jeg jobber i.

–  men aller mest spennende er det å se inn i dine øyne når vi samarbeider. Leser jeg det samme i blikket ditt som jeg hører når jeg lytter til deg?

img_1069
Sjøl om erfaringen viser vei er det ikke alltid det er eneste, eller beste, veien.

 

 

 

 

Brannøvelse og eplekake

Intens ringelyd, røyk fra et pasientrom, truende pasient men ingen hjelp fra brannvesen img_1048eller politi enda. Sjukepleierne på legevakta fikk en uvant utfordring i brannøvelse på Eikertun helsehus. En avdeling står for tida tom og kan bla brukes til brannøvelser. De fleste ansatte på sjukehjemmet har fått øvd seg og vi benyttet anledningen til å utfordre legevakta også. Full innsats! Lokalene lignet ikke på legevaktas og situasjonen var annerledes enn deres vakter er men allikevel viste øvelsen med all tydelighet hvor viktig det er å øve for å avklare prinsippene for hvordan man oppfører seg når det brenner og man skal evakuere pasienter. Jeg står som observatør og ser hvordan sjukepleierne jobber. Flott innsats men allikevel mye å jobbe med og lære seg. Vi må fortsette dette arbeidet både med rutiner, metodikk og øvelser. Det var spennende å stå å se på med intens lyst til å være med å bidra. Stor takk til personalet fra helsehuset som arrangerte øvelsen!

Rutiner, metodikk og øvelser. Vi jobber med kvalitetssikring av vårt eget kommunelegeteam. Det er travelt for oss alle for tida. Det er ikke lett å klare sette av tid til viktig kvalitetssikringsarbeid. Vi stiller krav til andre når vi er ute på tilsyn. Da er det viktig at vi sjekker våre egne innvoller og stiller krav til kvalitet og rutiner på det vi gjør!

Jeg må innrømme at det er områder i jobben min jeg slett ikke er flink til. Sjefen ristet oppgitt på hodet da jeg atter en gang ikke hadde klart å sette av riktige dager til politiske møter i kommunen. Vi er blitt enige om at møtene skal settes av i kalenderen så vi kan møte på kort varsel i saker som blir behandlet. Fillern! Jeg glemte å sette av tida på riktig dag! Enda en gang får jeg føle på kroppen at det er travelt og vanskelig å finne tid til alt jeg gjerne skulle vært med på. Ombooking av møter like før er lite populært både for andre møtedeltakere og meg sjøl. Jeg må skjerpe rutinene mine og jobbe med metodikken!

Jeg er bedt om å bidra til veiledningsmøter for noen ansatte som jobber med en ganske spesiell, utfordrende og vanskelig oppgave. De er spesialister innen sitt fagfelt og jeg kan slett ikke bidra på det området, men de jobber i en situasjon hvor de blir utfordret kraftig på seg sjøl som person. Forholdet mellom personlige følelser og faglige oppgaver. Vi har hatt to møter hvor jeg blir imponert over fagligheten, men kanskje aller mest over hvor reflekterte de er over egen personlighet når de skal mestre utfordringene jobben påfører dem personlig. Jeg liker sånne oppdrag for det blir mest en samtale hvor vi utveksler personlige erfaringer rundt de faglige problemene. Jeg trives når folk er åpne på seg sjøl og min oppgave mest blir å holde dem vekk fra faglig teknikk og fokusere på egne følelser. Hverdagshelter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke min kake! Arkivbilde

Eplekakelunsj på barnevernet. Kommunelegejulehilsenen resulterte i at jeg får kose meg først med å bake eplekake for så å ta den med ut til noen av tjenestene i kommunen. Denne gangen ble det akuttmottak og utredningsenheten i barnevernet jeg fikk servere. Mitt håp var at jeg kunne få litt informasjon og samtale om deres jobb og om det er områder kommunelegefunksjonen kan bidra inn mot deres oppgaver. Full klaff! Det ble en lunsj med humør og latter men først og fremst veldig hyggelig prat om hvordan de jobber og hvordan min funksjon kan bidra inn mot deres arbeid. Vi har alt gjort nye avtaler!

 

 

En forklaring på kommunelegens blogg

Denne bloggen ble starter i 2005. Jeg har holdt på i 12 år! Med ujevne mellomrom føler jeg for å forklare hvorfor jeg fortsatt skriver regelmessig og hvilken rolle jeg har i forhold til den.

  1. Bloggen kom i stand fordi noen medisinstudenter utfordret meg til å skrive en blogg som forklarte hva en kommunelege gjør. De var mest opptatt av praktiske forhold ikke lange utredninger og lærebok forklaringer.
    Bloggen er altså ment å vise andre hvordan jeg tenker som kommunelege og hvordan jeg løser de praktiske oppgavene jeg kommer opp i. Det har vel mest faglig interesse for andre kommuneleger, samfunnsmedisinere og medisinstudenter. Etterhvert er vi blitt flere i teamet. Det betyr at jeg skriver om hvordan vi løser utfordringene vi står overfor mer enn bare jeg. De fleste av slike artikler havner under sidene: «Sånn gjør jeg det», Hva er samfunnsmedisin og Kommunelegefunksjonen.
    Det er viktig å huske på at dette ikke er ei lærebok, bare fortellinger om hvordan vi løser det i Øvre Eiker og Nedre Eiker kommuner. Det trenger slett ikke være overførbart til andre kommuner!
  2. Etterhvert har det kommet til «grublerier» hvor jeg skriver om løst og fast som opptar meg. Jeg skriver mest for å klargjøre egne tanker, og fordi jeg gjerne vil publisere tankene i bloggen må jeg skjerpe meg både hvordan jeg formulerer det og bygger opp innholdet. Jeg ser at det er mange flere oppslag  på enkelte av disse meningsytringene enn det faglige. Det er hyggelig!
    Jeg legger ikke opp til diskusjoner i etterkant av blogginnleggene. Det er flere som kommer med kommentarer, noe jeg sjelden svarer på og slett ikke slipper alle inn.

IMG_0362Til sist: Sjøl om jeg skriver egne meninger, erfaringer og opplevelser er det i min rolle som kommuneoverlege, ikke som privatperson jeg er på Facebook, Twitter og bloggen.  Derfor kommenterer jeg ikke på sosiale medier, gratulerer ingen eller kommer med private kommentarer. Jeg prøver holde likes og deling til reint faglige områder sjøl om det kan være vanskelig å skille fra meg privat.

Sånn. Da har jeg presisert igjen hvem jeg er her i bloggen. For tida er det 1405 følgere til bloggen noe jeg får litt kort pust og prestasjonsangst av. Samtidig er det en stor motivasjon for å opprettholde skrivingen. Tusen takk for at du følger meg

Einar, har du to minutter?

Klokka ringer: 0525. Jeg ruller meg ut av senga, tusler ut på badet og våkner delvis i dusjen.  Avisa venter på meg i postkassa og hjelper meg med å få en rolig frokost på kjøkkenet mens hjernecellene tar inn over seg at det er en ny kommunelegearbeidsdag. Jeg er et rutinemenneske og kl 0613 rusler jeg ut av døra ned til bussholdeplassen for å busse ned til Hokksund hvor jeg jobber. Deilig ,rolige, 40 minutter. Jeg blir noen ganger vekket av  et blidt » nå er vi framme» fra bussjåføren som etterhvert kjenner meg godt. Inn på walking_up_stairsrådhuset, stempler inn og drar meg trøtt opp tre etasjer med trapper til kontoret. Først når første tekoppen er drukket begynner det å sirkulere i hjernen. Timen før resten av rådhuset fylles av ansatte er gull verdt for å få gjort saksbehandling, behandlet epost, lest litt av alt som skal leses. Koselig musikk til kontorarbeidet. «Gooo mooor´n!» hver gang en av de andre kommer inn døra til kommunelegekontoret. Jeg roper blidt tilbake men må konsentrere meg om å bli ferdig før første møte på dagen.

«Du Einar, har du to minutter»  på vei til første møtet. Enten noen som stikker hodet inn mote-pa-gangenpå kontoret, ringer på telefonen eller som jeg møter på vei ned trappa til møtet. Det er ofte jeg kommer litt seint på møtet fordi noen bare måtte veksle noen ord. Det gir kontorjobben liv, gir litt innsikt i hva andre jobber med og god kontakt med de andre som jobber rundt oss. Jeg vil ikke miste det!

På vei inn på møtet setter jeg telefonen på lydløs. Det er blitt rein rutine så det går uten at jeg tenker på det. Under møtet dirrer det ofte i lomma mi. Jeg avviser de fleste telefonene bortsett fra «Krig og Kjærlighet»: Dvs hvis sjefen eller kone og barn. Jeg jobber aktivt for å fokusere på de jeg er i møte med og skyver telefoner, sms og epost til seinere.

Siden jeg jobber i to kommuner må jeg ofte skynde meg til bilen for å kjøre de 10 min det er  til min andre kommune for et nytt møte. Dagene fylles stort sett av møter. I bilen ringer jeg tilbake til de som ringte meg i møtet. Takk for en god handsfree funksjon i bilen! Jeg ringer alltid tilbake til de jeg avviste tidligere. Bare de ikke ringer fra en telefonsentral som ikke kan finne tilbake til de som ringte.

I bilen oppdager jeg at jeg jo slett ikke er trøtt og litt tungsindig som jeg var da jeg slepte meg opp trappa? Møtene med menneskene på jobb, diskusjonene, litt humor og prat hever stemningen både inni meg og i miljøet. Møtene med de andre som jobber er så viktig for at latterjeg trives og at hjernecellene våkner til liv og fyrer løs. Den beste måten å klarne opp på er med latter!

Jeg har en svært seriøs jobb, men smil, latter og humor holder meg i gang og gjør jobben letter og hyggeligere.

Møtene fyller dagen helt ut i kantene. Det er vanskelig å finne kontortid til alle de oppgavene som møtene framskaffer. Det er så lett å utvide dagen litt om morgenen og ettermiddagen! Jeg har lært meg å bli strenger på ettermiddagen, men er altså tidlig opp for å rekke roen på kontoret.

Jeg har konstant følelsen av at jeg skulle gjort mer og at jeg ikke har rukket det jeg skulle ha gjort fordi jeg enten var i møter eller pratet med noen mellom møtene. Kjenner du det igjen? Allikevel er jeg ganske sikker på at det er akkurat det som er kommunelegejobben: Å være tilgjengelig til møter med de som ønsker medisinskfaglig kompetanse. Samtidig å kunne være tilgjengelig for spørsmål og en prat på farten.girl-sleeping-in-bus-weird-style-funny-pics

Bussen hjemover går 1540. Jeg er nødt til å rive meg løs fra pc´n og snuble meg ut til bussholdeplassen. Jeg har sovnet i setet med musikk på øret før jeg er forbi Vestfossen, men vanedyret våkner allikevel i bakkene ned mot Kongsberg sentrum.

PS hvis du tror at jeg reiser hjem fra jobben 1540 hver dag så må du nok tro om igjen. Kommunelegejobbing skjer ut over kveldene hver uke….nesten.

(Bildene i artikkelen er alle illustrasjonsfoto hentet fra internett)