KommunelegeMotivasjon

Hvor går grensa for hva naboer skal tåle av lukt fra en bolig? Når er en helsetjenesten uforsvarlig? Kan vi la være å teste noen som har vært innom en tuberkulosepasient med IGRA test fordi det er litt under anbefalt tid? Kan jeg avgjøre om en misfarging av huden på et barn som er slått er et blåmerke, eller hvem kan gjøre det? Skal vi godkjenne en skole som ikke har balansert ventilasjon i undervisningsrom de bruker lite?

Jeg synes noen ganger at jeg bombarderes med faglige spørsmål jeg egentlig ikke vet svaret på.

Skal jeg bli sint eller være rolig når jeg blir provosert?  Skal jeg svare når jeg ser feilaktige og stygge uttalelser i kommentarfeltene etter avisoppslag jeg har vært en del av? Tenner jeg og svarer hissig tilbake når en innbygger er sint på meg i telefonen, eller blir jeg lei meg når jeg beskyldes for ikke å ha gjort jobben min godt nok?

Kommunelegejobben gir meg mange personlige utfordringer jeg ofte ikke er sikker på hvordan jeg skal håndtere.

Jeg har lært meg at dette ikke er en belastning i jobben, men en motivasjon. Det gjør jobben spennende, utfordrende og dytter meg ut av hverdagens rutiner og pirker bort erfaringens skumle evne til å gjøre meg nonsjalant og likegyldig.

PippiSkal jeg klare å utfylle jobben som kommuneoverlege godt nok må jeg være motivert. Jeg skal ærlig innrømme at det kommer og går! Etter snart 30 år som samfunnsmedisiner, hvor jeg mesteparten av tida har vært kommunelege, kan hverdagene gå litt i hverandre. Det er mye å gjøre og lett å bare styrte fra oppgave til oppgave og la hverdagene rase forbi. (Du store min! Plutselig var jeg 60 år!?)

Hverdagene stykkes opp med avbrytelser på mange måter. En telefon fra barnevernet som trenger en medisinsk vurdering av merker på kroppen til et barn de tror er blåmerker. Fastlegen er ikke tilgjengelig. Hvem kan hjelpe dem? Jeg setter pc´n på pause og tar noen telefoner. Det blir legevakta som hjelper så godt de kan. Det er ikke lett å gjøre slike vurderinger, jeg argumenterer litt med saksbehandler i barnevernet og forteller hvor vanskelig det kan være å si noe sikkert om merker på menneskekroppen. De er nøkterne og mener at de også trenger en slik vurdering sammen med alle andre opplysningene de får for å avklare situasjonen.

Sykehjemslege ringer og forteller om en vanskelig situasjon hvor sykehuset har gitt beskjed om at de vil skrive ut en pasient tilbake til sykehjemmet. Problemstillingen i innleggelsesbrevet er ikke avklart. Jeg mener at pasienten da ikke er utskrivningsklar og er enig med henne om å presse sykehuset til å beholde pasienten til de har utredet det sykehjemslegen har beskrevet i henvisningen.

En pasient ringer irritert fordi jeg ikke har ringt tilbake så raskt som sykehuslegen mente jeg skulle. Jeg forklarer at jeg trenger å sjekke ut med Folkehelseinstituttet både for å få avklart behandlingen og få tak i medisinene som det bare er de som har. Dagen er fullpakket med møter og andre saker som skal gjøres ferdig. Jeg unnskylder og forklarer hvordan vi må klargjøre og sikre oppfølgingen mens jeg skynder meg ut døra for å komme Hvor-længe-har-din-telefon-talt-i-dig-i-dag1-750x750for seint til et møte i nabokommunen. Jeg sender en tekstmelding til hun jeg skal møte mens jeg får en ny telefon fra Folkehelseinstituttet fra spesialisten som gir beskjed om hvordan vi skal gjøre behandlingen. Tekstmelding med beskjed om at jeg blir 30 min forsinket til møtet. Jeg finner fram notatblokka mi og ringer for å få bestilt medisiner som må sendes med bud fra Oslo til de fastlegene som skal stå for oppfølgingen. Dette er spennende, interessant og   travelt!. Sjøl om det er stressende liker jeg avbruddene og gleder meg over å kunne gjøre nytte for meg.

En av de beste motivasjonsfaktorene er samtaler med ansatte i kommunen. En prat i døra på psykisk helsetjeneste hvor jeg får høre om stemningen i tjenesten, oppfølging av pasienter og litt om å sykle til jobben. Litt seinere gumler jeg på lunsjmaten mens ordfører sitter rett overfor meg og forteller om sin opplevelse med helsevesenet. Rådmannen slår seg ned og lunsjen fortæres uten at jeg egentlig har smakt på den. Praten går lett med humor og hyggelige emner som ikke dreier seg om fag i lunsjen. Det er viktig med samtaler som ikke bare dreier seg om jobbfag også! På vei til neste møte en kort diskusjon på telefonen med min kollega om oppfølging av en innbygger som har truet flere ansatte fordi det ikke er innvilget handicap parkeringsbevis. Reglene er strammet inn nasjonalt og  vi i kommunene får trykket fra de som klager og blir sinte fordi de ikke lenger får et ettertraktet parkeringsbevis.

Det er litt rart å prøve å sette ord på hva som motiverer meg i jobben her i bloggen. Jeg prøver å formidle min opplevelse av hva jeg tror er viktig for å trives i en slik jobb. Jeg tror på den ene siden at en kommunelege er nødt til å like utfordringene det er å ha mange forskjellige henvendelser å takle samtidig. Samtidig må man kunne rydde seg tid til å fokusere på enkeltoppgaver ved å prioritere i oppgavene. En vanskelig balansegang!

Jeg avslutter uka med en telefon fra kriseteamet som er blitt oppringt fra legevakta om en sak. En hendelse som strengt tatt ikke er en sak for Psykososialt Kriseteam, men hvor en sindig og omsorgsfull vurdering fører til at vakthavende tar kontakt for å avklare hvilke behov den berørte har. Jeg avslutter fredagens arbeid med helseberedskapsplanen med en tilfreds følelse av å samarbeide med solide medarbeidere med faglig integritet og omsorg for innbyggere som opplever vanskelig situasjoner. Det er en god start på helga. Jeg er fullt motivert for ei ny arbeidsuke!

 

Pokker ta prosjektveldet. Tenk langsiktig!

Alle kommuner jeg kjenner til sliter økonomisk. Norge er et av verdens rikeste land. KommuneNorge sliter med å sikre de grunnleggende velferdsgodene til innbyggerne samtidig med at Staten Norge tilbyr millioner av prosjektmidler til de samme kommunene som ikke kan brukes til den vanlige driften av velferdstjenestene.

For å si det rett ut: Vi får ikke penger nok til at Ola Normann kan sikres en sjukehjemsplass når han virkelig trenger det, men vi kan søke på masse penger for å drifte et prosjekter ett år ad gangen.

Spesielt kan vi søke på masse penger til forebyggende prosjekter. Intensjonen er at kommunene skal vri sine tjenester til mer forebyggende innsats for å forhindre at innbyggerne trenger behandling og havne inn på sjukehus, sjukehjem eller dyre hjemmetjenester. Det er helt logisk, viktig og teoretisk riktig tenkt. Det hjelper lite når vi ikke klarer hjelpe alvorlig syke mennesker til en verdig avslutning av livet!

Jeg vil påstå at det ikke finnes den lokalpolitiker eller leder i kommuneadministrasjonen som mener det er bedre å bruke penger på en times fysisk aktivitet og skolelunsj for barn og ungdom enn å sikre gamle demente, alvorlig syke Ola Normann en sykehjemsplass når han ikke lenger klarer fungere hjemme til tross for hyppig hjemmetjenester.

Vi klarer ikke satse godt nok på helsefremmende arbeid eller forebyggende helse tilbud hvis vi ikke klarer å sikre innbyggerne grunnleggende helsetjenester med god kvalitet når helsa deres er så dårlig at de må få behandling.

Jeg snakker ikke om hva du som innbygger synes du trenger av hjelp fra helsetjenestene. Ærlig talt synes jeg vi har fått en haug med pingler i Norge som må pile til helsetjenesten for alle mulig helseplager. Dere belaster alt fra hjemmetjenester, legevakt til sjukehus med unødvendige henvendelser og krav! Jeg snakker om våre svakeste svake og sykeste syke hvor vi ute i kommunene sliter med å ha tilstrekkelig kapasitet og kvalitet til å sikre den faglige hjelp både fagfolk og innbyggere er enige om er helt nødvendig.

Det er tydelig en feil forståelse i statens indre ganger at situasjonen kan avhjelpes med å tilby kommunene masse penger i form av prosjektmidler med kort varighet.

Prosjektmidler med varighet fra ett til tre år skaper mange muligheter og nye tiltak. Det kan skape gode tjenester og bra tiltak, men den er sjelden den fører til varig videreføring og resultatet blir ofte en organisasjon som jakter på prosjektpenger med det resultat at tjenestene kommer og går uten langvarig og stødig retning i tilbudene til brukerne våre. Det sliter sterkt på ansatte som hele tiden må nyorientere seg og slippe et godt tilbud for å jobbe med et nytt prosjekt for å sikre inntekten til drifta.

Jeg er ikke i tvil om at vi må satse på barn og unge for å legge et godt grunnlag for mestring av livets mange utfordringer.

Jeg er like lite i tvil om at vi er nødt til å sikre god nok kapasitet og kvalitet til de som virkelig trenger hjelp for alvorlige helseproblemer og spesielt når det går mot slutten av livet.

Rike Norge må kunne klare å fordele pengene på en måte som gjør at kommunene kan planlegge langsiktige tiltak for både helsefremmende arbeid og behandling.

Og når jeg er i det frustrerte hjørnet passer det godt å avslutte med et sukk:
Vi trenger da ikke raskere og bredere veier! Vi trenger milliardflytting av penger fra samferdsel til kultur, frivillighet og helse og velferd!

 

 

Saker som kan ha negativ innvirkning på helsen

Brannfare, støybelastning, ille lukt, nabo som holder høner, hundehold som ikke fungerer,  togtutbyggearbeider som irriterer, tog som tuter, dieselmotorer som ryker eksos, naboer som brenner bål eller forsøpler i hagen, oljetank som lekker parafin, høy musikk fra konserter ut over kvelder og netter, røyking utenfor kontorlokaler. Dette er bare noen typer klager vi får inn til kommunelegens kontor. Skal virkelig kommunelegen løse alle disse problemene  for innbyggerne?

Nei. Vi skal bare jobbe med det som «…som kan ha negativ innvirkning på helsen» som det står i Forskrift om miljørettet helsevern.

Allikevel får vi disse klagene fra innbyggerne som forventer at vi løser problemet for dem. For hva virker ikke negativt inn på helsa til folk? Vi har en tydelig rutine på alle slike klager vi får inn:

  • «har du snakket med vedkommende som skaper problemene?» Har klager ikke det må han, eller hun, gå en ny runde å tørre snakke med det som forårsaker problemene.
  • Vi vil at klager er skriftlige og navngitte.
    Vi kan evt hjelpe til med å få skrevet klagen og hvis klager er redd for bli utsatt for trusler eller vold godtar vi anonymitet. (Sjøl om det kan være urealistisk hvis det er naboen du klager på!) Den innklagede har jo rett på innsyn i klagen.
  • Til slutt gjør vi en vurdering om belastningen det klages på faktisk kan anses å «ha negativ innvirkning på helsen». Jeg mener det må være en terskel for å si at noe gir helseplager. Det blir en vurdering vi gjør i kommunelegeteamet. Vi diskuterer med hverandre og spør evt. kollegaer i andre kommuner, fylkesmannen eller Folkehelseinstituttet. Det blir uansett vår vurdering.
  • Som det kan klages på. Både avgjørelse om å gå inn i saken og å avvise den er enkeltvedtak som kan påklages. Altså må vi skrive brev som er utformet i vedtaksform.

Jeg har skrevet om miljørettet helsevern i en tidligere artikkel. Se den her.

Vi er heldige som har en egen rådgiver for miljørettet helsevern i full stilling som jobber sammen med oss i kommunelegeteamet. En av oss kommuneoverlegene jobber sammen med henne. Det betyr at vi kan diskutere sakene sammen og se på dem fra litt forskjellig hold. Vi forsøker også å følge et nasjonalt nettverk for miljørettet folkehelsearbeid; NEMFO Vi er ganske opptatt av at vi skal legge oss på et nivå som kjennes igjen fra andre deler av landet og evt kan søke hjelp hos andre kommuner som har løst lignende saker. Yammer er et diskusjonsforum drevet at NEMFO. Vi er medlemmer og følger det, legger inn spørsmål eller svarer på spørsmål som dukker opp på forumet.

Miljørettet helsevern dreier i stor grad om samarbeid mellom mang forskjellige kommunale etater som har ansvar og oppfølging av eiendommer. Det kan være vann og avløp, vei og park, planavdeling, byggesaksavdeling, skoler, barnehager og ikke minst saksbehandler for forurensingssaker.

Forurensingsloven ligger tett opp til Folkehelseloven og Forskrift om miljørettet helsevern. Vi diskuterer ofte med den som har ansvar for å følge opp Forurensingsloven om hvem som skal ta ansvar for å følge opp en sak før vi legger hovedansvaret til en av oss. Den andre bistår i vurderinger og avklaringer. Vi ønsker å gjøre vedtak med hjemmel i ett lovverk så vi slipper en langvarig klagesaksgang med forskjellig klageinstans.

Nesten alle klagesakene vi får innen miljørettet helsevern er saker hvor vi må gjøre vurderinger. Vi prøver å sammenligne saker og legge oss på samme linje som i tidligere saker. Allikevel er hver sak spesiell og vår avgjørelse avhengig av saksbehandlers vurdering. Grunnleggende er det altså å gjøre en vurdering av om klagen er en sak som kan gå ut over innbyggeres helse før vi evt starter behandling av den.

Det er ikke lett å vurdere saker i miljørettet helsevern. Alle har vel meninger om lukt fra gatekjøkken kan ha negativ innvirkning på helsa til naboer. Hvor mange katter skal det til i en leilighet før det påvirker helsa til naboene? Eller hvor ofte skal toget tute før det blir en helseplage? Det er altså vi som avgjør slike saker. Vi synes til og med det er spennende arbeid som er viktig for innbyggerne i våre kommuner!

 

Engasjement for samfunnsmedisin!?

Jeg er glødende engasjert i samfunnsmedisin i vår lokalmiljø. Som samfunnsmedisiner ser jeg sammenhenger mellom min jobb som kommunelege på kommunalt nivå og regionale og nasjonale samfunnsmedisinske utfordringer. Jeg er overbevist om at samfunnsmedisinsk kompetanse trengs på alle nivåer innen offentlig forvaltning. Jeg både kjenner folk og kjenner til folk som gjør store og viktige samfunnsmedisinske oppgaver for landet vårt. Allikevel er det samfunnsmedisinske miljøet helt fraværende i mediesammenheng.

Jeg kjenner mange flinke, hardtarbeidende samfunnsmedisinere over hele landet. Hvorfor kan ikke andre se hvilken flott innsats de gjør for våre innbyggere? Hvorfor synes ikke fagutøverne i en av de viktigste legespesialitetene vi har ute i samfunnet?

Hvem skal pirke i samfunnets samvittighet når Per Fugelli ikke orker mer og dør? Det er ingen andre samfunnsmedisinere som på samme måte markerer seg i media som han. Enda vi finnes i hver eneste kommune og i en masse statlige institusjoner er vi ikke synlige for andre innbyggere der ute i samfunnet.

Noe av årsaken ligger i den type arbeidssituasjon vi ofte er i. Hver enkelt samfunnsmedisiner arbeider ofte for en organisasjon. Ofte som rådgivere. Rådgivere går ikke ut og kritiserer egen organisasjon eller er kritiske til sine oppdragsgivere. Vi jobber stille og rolig inne i organisasjonene og bidrar i utviklingen.

busybeeEn annen årsak er at vi ofte er enkeltmennesker som jobber i stillinger med alt for liten kapasitet til å rekker over hverdagens utfordringer. Vi har ikke kapasitet i arbeidstida og orker ofte ikke bruke fritida til å stå på for faget.

Jeg har i perioder prøvd å stå  på for samfunnsmedisinfaget og opplevd hvor viktig det er å få kontakt på tvers av forvaltningsnivåer og hvor viktig det er å fronte faget ut mot verden. Et lite pust i den stormen av viktige fag som raser fram og tilbake i samfunnet. Nesten alle andre fag kjemper en kamp for seg sjøl og sitt fag. Samfunnsmedisinerens viktigste jobb er å støtte, rådgi og hjelpe det etablerte samfunnet i sine daglige utfordringer og videreutvikling. Da synes vi lite.

Vi har to viktige foreninger som jeg mener må synes mye bedre ute i samfunnet, som må synes i mediene: NORsk SAMfunnsmedisinsk forening og Smittevernlegene.

NORSAM er legenes fagmedisinske forening som for tida gjør en fantastisk jobb i utdanningen av nye samfunnsmedisinere. Det er på tide at foreningen også synes med faglige meninger om samfunnsutviklingen på aktuelle områder! Vi trenger en medieprofil hvor foreningen gjør seg synlig ute i medieverdenen. Aktuelle saker må kommenteres og vi må tørre å si vår mening om hårsåre saker. Da er det vanskelig å arbeide innen forvaltningen på et nivå hvor arbeidsstedet kan bli skadelidende. Jeg har skrevet om det før og mener fortsatt at den fagmedisinske foreningen burde legges under universitetene så de halvdøde samfunnsmedisinske miljøene ved universitetene kunne få et faglig løft. Samtidig må de også få et økonomisk løft for å kunne ta imot det samfunnsmedisinske fagmiljøet. Fra et slikt miljø vil man også være mye friere til å uttale seg samfunnskritisk.

Smittevernlegene er vår frittstående faglige organisasjon innen smittevernfaget. Et fag som blir viktigere og viktigere fordi de smittsomme sykdommene er blitt farligere og mer utbredt med en økende antibiotikaresistens samtidig med høy reiseaktivitet verden over. Vi må også ha faglige kompetanse til å matche superspesialiseringen av smittevernet inne på sykehusene slik at smittevern blir en forståelig og generell aktivitet ute i befolkningen i eget land og som bidrag til andre land som trenger det. Det er innen dette fagfeltet vi har størst mulighet til å bli synlige, kunne uttale oss i tydelige ordlag og vise hvor viktig samfunnsmedisinsk kompetanse er for vår samfunn både lokalt og nasjonalt.

vi-trenger-degJeg utfordrer mine unge kolleger til å engasjere seg i NORSAM og Smittevernlegene og drive organisasjonene videre fram! Jeg mener vi trenger yngre meninger, nye erfaringer og frittalende samfunnsmedisinere som kan drive fagfeltet framover!

 

Lykkelig som liten eller stor og glad?

Hvordan organiseres kommunelegefunksjonen i kommunen? I mange år har jeg jobbet i to kommuner som både har interesse og vilje til å bruke den kompetansen vi kommuneleger har. Vi har erfaring for hvor godt vår løsning fungerer både i et interkommunalt samarbeid og i forhold til organisasjonsmessig plassering.

Vårt team består av fire personer:

  • To fulltids kommuneoverleger
  • En fulltids rådgiver innen miljørettet helsevern
  • og en fulltids saksbehandler

Vi er organisert i en vertskommunemodell hvor Nedre Eiker kommune kjøper tjenestene av Øvre Eiker kommune.

I Øvre Eiker kommune er vi organisert i Seksjons for Samfunnsutvikling, mens vi i Nedre Eiker kommune er organisert i Helsetjenesten som ligger i Helse- og Velferdsetaten. For oss i kommunelegeteamet merker vi lite til forskjellen i organisasjonsplasseringen. I begge kommuner har vi fri tilgang til alle tjenester og brukes like mye i resten av kommunen.

Etter snart ti års erfaring med samarbeidsmodellen er konklusjonen enkel. Det fungerer godt. Så godt at vi ikke rekker dekke alle de behov vi blir presentert for. Et luksusproblem som allikevel krever at vi må prioritere våre tjenester. I begge kommuner bruker vi mye tid i andre etater enn helse og omsorgsrelaterte tjenester. Mange tror nok at kommunelegefunksjonen er til for helse, omsorgs eller velferdstjenestene i kommunen, men vi bruker mye tid innen oppvekst, teknisk og i forhold til eksterne tjenester som helseforetak, fylkesmann og fylkeskommune.

Det har vært et vedvarende og sterkt ønske at vi skal ha kontordager i begge kommuner. Jeg opplever sjøl hvor viktig det er for vår funksjon å være tilstede i den kommune vi gir tjenester til. Derfor har vi kontor i begge kommuner som vi er alt for lite på i begge kommunene fordi vi som oftest er opptatt med møter ute i tjenestene.

Vi er heldige i kommunelegeteamet i Eiker. Vi opplever at det ikke betyr noe hvor vi er organisert. Det er interessen for vår kompetanse som styrer hvor vi jobber. Det er mye avhengig av hvor aktive vi er inn mot tjenestene. Der vi byr oss fram blir vi tatt så godt i mot! I to kommuner som har tøffe tider med trang økonomi må også vi vise at vi er verdt prisen ved å ha ansatte med høy og dyr kompetanse.

Vi er en lovpålagt tjeneste, men det hjelper oss lite hvis vi ikke kan vise til resultater og at tjenestene har nytte av å bruke oss. Det gjelder alle fire i vårt team som alle må svette for å holde tritt med etterspørselen.

Det viktige er altså å bli anerkjent i organisasjonen. For å bli det trenger vi å løse oppgaver, drive prosjekter eller bidra positivt med å løse problemer kommuneorganisasjonen sliter med. For oss betyr dette at vi hver eneste uke jobber sammen med andre deler av kommunen for å bidra til løsninger. Denne uka var det bla:

  • oppfølging av MRSA smittet ansatt sammen med fastlege
  • veiledning av ansattgruppe innen sjukehjemmet og
  • en annen veiledningsgruppe i hjemmetjenesten
  • bestilt tilsyn på en skole
  • samarbeid med helsesøster om oppfølging av en tuberkulosesmittet
  • samarbeid med spesialisthelsetjenesten i psykiatri
  • avtaleavklaring av avtaleforhold med sjukehuset i samarbeid med annen kommune
  • samarbeid mellom helsetjenesten og oppvekst rundt helsestasjonsarbeid

Det er helt naturlig for oss både at vi blir spurt og å bidra i disse prosessene. Vi jobber på høygir for å dekke forespørslene.

Jeg mener det er viktig å være nær på alle organisasjonsnivåene i kommunene. Det er like naturlig at jeg stopper opp for en prat med rådmannen som en ansatt i barnehagen. Vi har oppgaver vi jobber med for begge.

flyvende-pengvinKommunelegeteamet for Øvre Eiker og Nedre Eiker kommuner står foran store utfordringer når Nedre Eiker kommune har bestemt seg for å gå sammen i en storkommune rundt Drammen samtidig med at Øvre Eiker, foreløpig, vil være for seg sjøl. Skal teamet deles opp, skal vi flytte over til den nye kommunen eller noe her og noe der? Vi har allerede startet diskusjonene internt og med samarbeidsparter i Drammen. Sjøl slites jeg litt mellom mine egne positive erfaringer med å være kommunelege i bare Øvre Eiker og å kunne bli del av et større fagmiljø i en storkommune. Vil vil få like gode faglige forhold og samarbeidskontakter i en storkommune som det vi har i begge kommunene i dag? Vi går en spennende tid i møte.

Jeg er helt sikker på at det kommer til å å bli god bruk for kommunelegefunksjonen uansett hvilken løsning det blir og vi skal bidra å få fram spennende ideer og gode løsninger!

Sjøl om erfaringen viser vei er det ikke alltid det er eneste, eller beste, veien.

img_1061Jeg sitter og tenker på mennesker jeg har møtt. Mest de jeg har møtt i jobb, privatlivet hører ikke hjemme her i bloggen. Allikevel er det personlige opplevelser som noen ganger går inn på meg; gleder meg, gjør meg trist, motiverer meg eller provoserer meg. På godt og vondt er det hele grunnlaget for at jeg trives i jobben; møtene med menneskene.

Jeg møtte kongen en gang. Jeg kan fremdeles huske håndtrykket, et direkte blikk og vennlig kommentar.

Jeg husker enda bedre sjukebesøket hjemme hos en døende KOLS pasient. Det siste håndtrykket var kaldt og slapt, men blikket var takknemlig da jeg sa farvel. Jeg hadde kunnet hjelpe. Det er mange år siden, men er enda en av mine sterkeste motivasjoner for å gjøre så godt jeg kan i møtet med andre mennesker.

Når jeg lukker øynene og lar minnene dukke opp fra hukommelsen er det lett å finne tilbake til ansiktsuttrykk, gnistrende øyne av sinne, fortvilte store svarte pupiller eller milde rynker rundt kloke øyne.

Hvert enkelt møte med menneskene virker inn på meg. Bevisst eller ubevisst tar jeg i mot inntrykkene og lagrer dem inni hodet. Noen av dem sitter som en vond klump helt nede i magen, andre bobler bak pannebrasken.

Bare denne siste uka inneholdt mange møter med sterke inntrykk; med enkeltmennesker, mindre møter og en stor forsamling. Telefonen med den fortvilte innbyggeren jeg har måtte gi et strengt pålegg. Møtet med en stor forsamling ansatte fra Folkehelseinstituttet. Jeg grubler litt over hva som gjør mest inntrykk på meg og om det vil medføre at jeg endrer meg? I et møte ble jeg sittende å se på og lytte til deltakerne imponert over måten de førte seg på og argumenterte. Jeg er den eldste på møtet men føler på ingen måte at jeg sitter med mer kunnskap enn de andre. En av de yngste viste en klokskap i sine vurderinger og måten å fortelle det på som fikk det til å krible i meg. Prøver å lytte og lære. Kors så heldig kommune som har fått en så klok medarbeider!

Egentlig er det ikke alltid så greit å være eldst. Folk tror jo at all min erfaring er viktig når jeg lukker opp munnen og lar ordene strømme ut! Jeg holder ofte litt igjen i diskusjoner. Jeg oppfattes sikkert litt tafatt? Jeg opplever alt for ofte at andre legger mye vekt på det jeg sier fordi jeg har så lang fartstid i dette fagfeltet. Mon tro om de kan lese i øynene mine at jeg ikke opplever det sånn sjøl? Alt for ofte er min kunnskap mange år gammel blandet med personlige erfaringer som kanskje ikke kan overføres til andre. Jeg har alltid kastet meg fram i diskusjoner og villig lat min stemme høres i  alle mulig faglige sammenhenger. Nå er jeg redd for at andre skal oppleve mine innspill som fasitsvar og vektlegges mer enn andres innsiktsfulle meninger.

Vel, jeg er vel ikke akkurat redd for å si min mening. Mer opptatt av å få fram andres meninger og skape diskusjon i en meningsutveksling. Noen ganger synes jeg det er best at andre prøver seg på å løse utfordringene på sin måte og ikke bare bygge videre på mine forslag til løsninger. Da blir det jo ikke noe utvikling?

Det må være en balansegang mellom erfaring og nye idéer og vurderinger. Jeg er heldig som hele tida blir utfordret på dette og møter flinke folk som også hjelper meg til å komme videre i min forståelse av fagområdene jeg jobber i.

–  men aller mest spennende er det å se inn i dine øyne når vi samarbeider. Leser jeg det samme i blikket ditt som jeg hører når jeg lytter til deg?

img_1069
Sjøl om erfaringen viser vei er det ikke alltid det er eneste, eller beste, veien.