Tilgjengelighet

Jeg har lært to ting av de mest erfarne kommunelegene jeg kjenner: Jeg vil vite hva som foregår i «kommunen min» og jeg vil at andre som trenger det skal kunne få tak i meg. Alltid. Jeg har levd slik i hele min kommunelegekarriere. Det er blitt en livsstil. Jeg opplever ikke at det blir misbrukt. Nesten alltid er det en god grunn når jeg blir ringt til utenfor arbeidstid. Til og med journalister tar sånne hensyn! Allikevel er det selvfølgelig tider hvor andre i familien synes det blir litt mye, så jeg har forståelse for at yngre kommuneleger ønsker vaktordninger eller mer ordnende forhold.

Jeg har altså nesten alltid tilgjengelig på min mobiltelefon. Det er sjelden jeg er ute av dekning sjøl om jeg er glad i å gå på fjellet. Det er veldig sjelden jeg ikke kan avklare henvendelser på telefonen, men enkelte ganger må jeg bryte av å reise på jobb.

I kontortiden prioriterer jeg møtene, tilstedeværelsen der jeg fysisk er, øverst. Det betyr at jeg alltid har telefonen på, men i «stille» modus. Jeg kikker på diaplayet på telefonen hvis det ringer. Enkelte ting bryter jeg av og tar. Det kan være politiet, eller en fastlege eller sjefen (les, kommunalsjef, rådmann, ordfører). Har jeg en til en samtale tar jeg ikke opp telefonen i det heletatt fordi det som oftest vil bryte den flyten og kontakten det er i samtalen.   Alle de andre som ringer passer jeg på å ringe straks det er en pause eller et naturlig avbrekk i det jeg er opptatt med.

Når jeg får henvendelser hvor noen ønsker prate med kommuneoverlegen prøver jeg å få tatt samtalen så raskt som mulig. Helst med en gang. Det er alt for mange som skjermer oss «travle kommuneoverleger», men jeg mener vi hovedsaklig er medisinsk faglige rådgivere og må raskt kunne svare på henvendelser som kommer. Allikevel er jeg redd tida blir for knapp innimellom.

Når jeg har fysiske møter prøver jeg koble ut alt det som er rundt oss og konsentrere meg fullt om det som skjer her og nå. Å kunne lytte og delta i det som skjer er en av de viktigste sidene av tilgjengelighet. En stor utfordring for en mann!

Til tross for disse gode intensjonene klarer jeg slett ikke alltid å være så tilgjengelig som ønsket. Jeg er sikker på at det synes i ansiktet mitt når jeg ikke er «helt tilstede». Jeg prøver skjerpe meg daglig og gjør så godt jeg kan!

En samfunnsmedisiner bør lytte, se og glede for å inspirere

Jeg fikk nylig lov til å holde et foredrag om «samfunnsmedisin i felten» for en gruppe leger som spesialiserer seg i samfunnsmedisin. Jeg fokuserte spesielt på å inspirere og motivere andre som en av de viktigste funksjonene vi samfunnsmedisinere kan ha. Kanskje spesielt vi som er kommuneoverleger. Å bli spurt om å holde et sånt foredrag er  spennende og smigrende. Siden jeg lett lar meg smigre takket jeg altså ja. Det var like modig av arrangøren som det var av meg (synes jeg, da!) Modig av dem å stole på at jeg har noe fornuftig og riktig og fortelle deltakerne. Jeg synes jeg sjøl er modig som tør stå der å slenge mine meninger ut til tankene til kolleger med masse kompetanse og erfaring!

De som var der få vurdere nytten av slikt, men for meg fører sånne «seanser» til en god del grublerier. Først og fremst grubler jeg over hvordan jeg kan klare å inspirere andre og motivere dem til å gjøre den jobben de er satt til enda litt bedre og gjennomføre den til beste for brukerne?

For:

Som Medisinsk faglig rådgiver kan jeg ikke gi ordre eller bestemme at noen skal gjennomføre noenting som helst. Jeg må bruke helt andre teknikker og metoder. Jeg har lyst til å dele litt de tankene jeg presenterte på kurset for samfunnsmedisinerne. Dele mine meninger som ikke er veldokumenterte, kunnskapsbaserte metoder, men mine tanker blandet med noen erfaringer hvor jeg føler at det har fungert godt.

For det første er jeg selvfølgelig inneforstått med at noen mennesker er velsignet med talent og medfødte evner til å inspirere andre. Jeg mener jeg verken er velsignet eller født med noen sånne talenter. Det er fullt mulig å velge, utdanne seg, øve seg og utvikle metodene som skal til for å inspirere og motivere andre i deres jobb.

Jeg skriver selvfølgelig ut fra mine egne opplevelser og erfaringer som jeg jo håper andre kan dra nytte av.

Det viktigste er grunnmuren. Jeg har skrevet om det før og bare gjentar raskt at grunnverdiene selvfølgelig også er grunnleggende. For meg er disse:

  • Respekt
  • Toleranse
  • Ærlighet
  • Rettferdighet

Jeg mener jeg må være tydelig på disse verdiene i hverdagen for at jeg skal kunne inspirere andre og motivere dem. Så kan jeg bygge videre på to sanser jeg tror jeg er blitt flinkere til i løpet av den tida jeg har jobbet som samfunnsmedisiner.

Å se andre: For å se er ikke det samme som å se. Å se andre betyr for meg at jeg legger merke til det de gjør, hvordan de gjør det og hva det fører til. Det er alt for mye kommunikasjon som nå foregår skjult. Med det mener jeg at vi ikke ser hverandre fysisk. Vi kan lese epost, snakke på telefon, bruke Twitter eller Facebook. Jeg skjønner at vi er i en teknologisk utvikling hvor disse funksjonene blir viktigere og viktigere, men jeg opplever som oftest at det gir mye mer å møte folk fysisk. Helst vil jeg se dem jobbe, være litt sammen med dem og diskutere fritt før vi trekker oss inn til konklusjoner. Eller sitte ned å prate ansikt til ansikt, eller i et møte, eller  ved å jobbe sammen. Faktisk gir det masse mer informasjon og forståelse å møte folk ansikt til ansikt. Sjøl om det kan ta en del tid.

Å se andre kan jo også forstås i en overført betydning; å se mennesket bak fasaden eller førsteinntrykket. Se folk for hva de er. Det forbauser meg hvor lite tid man trenger sammen med andre for å få en følelse av hvordan den andre er. Er det kroppsspråket, måten man gjør ting på eller holdningene man viser?

Den andre sansen er å høre på de jeg samspiller med. Det er på en måte blitt en metode for meg det. Å starte med å lytte og høre på hva de andre sier uten å si noen ting. Det oppstod fordi jeg etterhvert skjønte at min legemåte å si hva jeg mente om saker og ting på i møter alt for ofte ble sett på som «den riktige måten» . Legen har sagt sånn så da er det nok riktig. Noe det jo sjelden var! Alt for ofte tillegger annet helsepersonell legen en avgjørende vekt i saker. Jeg vente meg til å være mer stille, lytte og gjøre meg sakte og rolig opp en mening ut fra hva den/de andre sa.

Å lytte før man kaster ut sin konklusjon kan jo lett bare bli en måte å få gjennom sine egne meninger på. Derfor er det aller viktigste ved å høre etter når andre snakker om en situasjon at man setter seg inn i hvordan de andre ser det. Prøver å forstå det på deres måte. Veldig ofte har de måter å se ting på som er annerledes enn min. Altså en ny dimensjon i mine egne meninger. De må jeg jo ha med!

Ok. Nå har jeg prøvd å se deg og lytte til deg. Jeg er slett ikke sikker på at det er nok for å kunne inspirere deg! Jeg har opplevd mange ganger at de som kommer med utfordringer /problemer som Kommuneoverlegen skal løse neste alltid har de beste løsningene sjøl. De mangler bare støtten, tilliten eller bekreftelsen fra noen de mener betyr noe for jobben de gjør. Kanskje kan jeg legge fram noen spørsmål og forslag til diskusjon som gjør at vi beveger oss litt i nye retninger, men det er lenge siden jeg har kommet med et råd som angir direkte løsningen på et problem andre har:

Rådgivning er en prosess for å hjelpe noen fram til den løsningen de sjøl mener er best når de kjenner alle sidene av en sak.

Jeg har en erfaring til slutt som jeg er ganske sikker på betyr mye i å inspirere og motivere andre. Humor og glede! Jeg mener faktisk det ikke finnes emner man ikke kan ha det moro med, eller jobber man ikke kan le i. Det er selvfølgelig viktig hvordan man bruker humoren. Min erfaring er at det er så mange mennsker der ute med fantastisk humor! Og sjøl om humor kan ramme feil noen ganger er det ikke noe farlig med glede. Glede skaper kreativitet, gir energi og skaper motivasjon. Jeg snakker om hverdagsglede. At man kan tillate seg å si noe morsomt, slippe løs litt latter, ikke ta seg sjøl mer høytydelig enn at man kan le av seg sjøl, le sammen med andre.

Nå er jeg i nærheten, synes jeg. Hvis jeg klarer å fokusere og konsentrere meg så jeg ser deg, lytter til hva du sier og kombinerer det med litt humor og glede så tror jeg bare jeg trenger en liten ingrediens til for å inspirere og motivere andre. Det er rett og slett å hjelpe meg sjøl, eller andre, til å komme et lite skritt videre i den jobben vi skal gjøre. Et lite skritt er viktig for å sikre at man klarer det og kan vise seg sjøl og andre at det går framover. Mestring. Jeg pleier å si at man skal begynne med det man har allermest lyst til hvis det er vanskelig å velge. Det henger forbausende ofte sammen med hva det er nødvendig å gjøre og forenkler det første skrittet videre.

Jeg synes samfunnsmedisinere, og spesielt kommuneoverleger, skal jobbe mye med å få til å inspirere andre i sin jobb og motivere dem til framdrift. Man trenger ingen doktorgrad for å få til det og det er faktisk like oppløftene for både den som inspirerer som den som blir inspirert. Det er rett og slett gøy!