Enkle løsninger komplisert av «den menneskelige faktoren»

Litt bedre lønn gir ikke så mye jobbmotivasjon. Nedskjæringer og budsjettkutt gir enda mindre motivasjon. Nesten alle kommunene jeg kjenner rundt oss må jobbe for å kutte i budsjettene pga overforbruk og minsket inntekt. Det er tankevekkende at vi i verdens rikeste land ikke har penger nok til å opprettholde dagens velferdstjenester. Jeg er bare kommunelege. Jeg skjønner ikke den ufattelige rikdommen vi har på statlig nivå samtidig med hardt presset kommunal økonomi som går ut over tilbudene til innbyggerne våre. Det er slett ikke sånn at de kommunene jeg kjenner er skakk kjørte og yter luksustjenester! De får rett og slett for lite penger til å opprettholde tjenestenivået.

Allikevel er det helt klart at vi kan drive mange av tjenestene våre mer økonomisk og effektivt. Skal vi få til det må vi både ha verktøyene og lederne til å planlegge, gjennomføre og lede tiltakene effektivt. Det er avhengig både av vilje og evne og det betyr rette folk på rett sted. Det er jo slett ikke så enkelt å få til. Jeg mener det må være en tindrende klar lederlinje fra toppen og helt ned til de viktigste lederne vi har i kommunen: De som leder ansatte som yter tjenestene til brukerne. De må være flinke ledere, få tydelig støtte ovenfra og få lojalitet fra de ansatte.

Jeg opplever at ansatte som får være med i prosessene og kunne gi innspill og forslag til forbedringer også blir motiverte til å gjennomføre. Det trenger bare (!!) en god nærmeste leder og en ledestjerne på toppen som heier dem framover.

Faglige utfordringer motiverer bedre enn lønn. Vi har massevis av faglige utfordringer. Vi har massevis av flinke fagfolk. Det må jo kunne bli et regnestykke som går opp til fordel for både bruker og ansatt?

cropped-c3b8yne1.pngTenk om det var så lett. Jeg har jo helt utelatt den menneskelige faktoren. Vi har både ledere, ansatte og brukere som slett ikke gjør arbeisprosessene så enkle. Som kommuneoverlege jobber jeg ofte med «den menneskelige» faktoren. Da skjønner jeg at det er ikke så lettvint som jeg skrev over. Det er komplisert! Den vanskelige pasient kan gjøre jobben skikkelig sur for ansatte. Motsatt kan ansatte ødelegge for sine brukere. Mellom disse avhenger mye av den daglige ledelsen. Nei det skal ikke være enkelt, nei.

Allikevel opplever jeg en nesten forbausende ståpå vilje til å utføre jobben på best faglig måte for brukerne. Jeg har skrevet om hverdagsheltene før og de står fram når det er som vanskeligst også. Står støtt på faglig grunn og bare gjør det beste de kan få til overfor brukerne sine. Jeg er ikke i tvil om at vi får til de beste og mest effektive løsningene hvis vi samtidig utfordrer fagligheten til ansatte og kombinerer det med ledelse. Men enkelt er det ikke.

Om å snakke om sine erfaringer og presentere dem for andre..

Lørdag morgen og jeg jobber…dvs det er jo nesten som hobbyarbeid å regne da.. jeg skal holde et «morgeninnlegg» på kurs for samfunnsmedisinere på tirsdag morgen. En halv time med mine meninger om samfunnsmedisinsk ledelse ut fra mine erfaringer… Det er et sånt oppdrag jeg har vanskelig for å si nei til og det er bare fordi jeg synes det er så viktig at leger generelt og samfunnsmedisinere spesielt mååå engasjere seg som ledere, se på ledelsesteorier som sitt fagfelt, men ikke minst innse at det å være kommuneoverlege i en kommune alltid inneholder utfordringer og situasjoner som bør håndteres som en leder må gjøre… Jeg er like opptatt av at samfunnsmedisinere skal kunne mye om ledelse også fordi vi veldig ofte er rådgivere for ledere.

Men jeg gruer meg til foredraget også.. det er mange folk der og det er folk jeg kjenner godt. Det er mye verre å snakke til kjente folk enn ukjente… tenk om jeg bommer og bare dummer meg.. da kan jeg ikke bare glemme det for jeg møter jo disse rett som det er…Så jeg får forberede meg godt. Det er jo ikke noen stor jobb når en skal snakke om sine egne erfaringer da..  jeg husker mesteparten..(?) men det er det å presentere det på en god måte..

I den powerpointverdenen vi lever i idag synes jeg det er  spennende å minisere den tekniske sida av presentasjonen og prøve å legge mer vekt på hvordan jeg er, hvordan jeg snakker og at jeg holder meg til å snakke om opplevelser og følelser mer enn metoder og teknikker. Det får de sikkert masse av ellers på kurset. 30 minutter kommer til å gå fort sånn!.. men å holde tida er kjempeviktig når man holder foredrag så jeg skal klokke meg inn på minuttet..

Sånne oppdrag mener jeg vi samfunnsmedisinere må ta.. ikke for å snakke om oss sjøl, men å legge fram erfaringer som andre kan få kjenne til, diskutere og vurdere om de kan lære noe av. Det vanskelige, men også mest spennende, er jo at erfaringene du gjør deg henger tett sammen med den personen du er og ikke alltid er så lett å overføre til andre. Men DET er jo også det som er så spennende ved å være samfunnsmedisiner og kommuneoverlege. Du kan i veldig stor grad prege jobben din sjøl… ja.. Jeg mener det faktisk er viktig at man synes i en slik funksjon både innad i organisasjonen og utad.

Alt må balanseres… Jeg har lyst til å ta opp en annen side som jeg synes er viktig i jobben som samfunnsmedisiner: å se og lytte.. jeg vil nok si litt om det… for hvis man skal synes så kan det lett bli slik at en sjøl og andre tror at samfunnsmedisineren er en spesielt viktig person i organisasjonen. Selvfølgelig er vi det, men som en del av (et tannhjul i..) organisasjonen og ikke så mye viktigere enn andre naturlige funksjoner… Derfor er det å se og lytte noe av det viktigste samfunnsmedisineren gjør. Det samme gjelder jo for ledere, men det er enda mer viktig, og litt delikat for en samfunnsmedisiner fordi vårt fagfelt er så sammevevd med andres. Jeg har synspunkter på reinhold på skoler og barnehager som kommuneoverlege.. Det betyr at jeg er nødt til å kjenne til og se reinholderne også og lytte til dem når de har noe å si. Det samme med rådmannen i andre enden av linjeorganisasjonen. Hans/hennes kunnskap, holdninger og meninger har jo i utgangspunktet mest å si for å få gjennom samfunnsmedisiske prinsipper.. Det er ikke lett å se andre slik de vil at du skal se dem (Kierkegaard sa noe om dette!) det er heller ikke lett å lytte på en sånn måte at en forstår det slik de mener det heller… F.eks. når sjukepleier forteller om hvordan de ønsker å håndtere smittsom diare på sjukehjemmet… Da nytter det ikke bare komme med lærebokas svar. Kunsten er å tilpasse kunnskapen til det du hører henne fortelle….

Merker at jeg holder på å gruble meg gjennom foredraget ved å skrive her.. det betyr jo at jeg kan skrive et halvtimes foredrag nedover skjermen din og det skal jeg skåne deg for.Jeg har disposisjonen klar, bilder til powerpoint presentasjonen som nesten ikke skal ha tekst og resten i hue… Dette blir spennende..