Spennende, allsidig og krevende kommunal samfunnsmedisin

Helga er her og jeg tenker tilbake på uka som gikk. Jeg har jobbet mye med ett av de fagområdene jeg interesserer meg mest for. Omorganisering og videreutvikling av tjenester til våre brukere i kommunene. Helt konkret har det betydd at jeg har jobbet med omstillingsprosessen i Nedre Eiker og i utvikling av nytt psykososialt kriseteam (PKT). Det er slett ikke sånn at jeg er inne i ledelsen og administrasjonen av omstillingsprosessene. Kollega Pål bidro godt i begynnelsefasen av omstillingsprosessen. Nå er vi kommet til faktisk gjennomføring av de utarbeidede forslagene. Ingen må vel være i tvil om at det blir tøft for ledere og ansatte å gjennomføre en omstilling som skal føre til besparelser på mange titals milllioner kroner. Jeg har to små roller i dette kjempearbeidet. Det ene er å vurdere medisinsk forsvarlighet. Det andre er overfor de som skal gjennomføre. Jeg mener min funksjon som kommunelege er viktig både i å støtte de som skal gjennomføre omstillingen og bidra med faglig påfyll.

Vi holder på å etablere nytt psykososialt kriseteam i Nedre Eiker. Det er spennende både fordi det dreier seg om få de rette personene til å engasjere seg, bli motivert til dette arbeidet og ikke minst bidra i opplæringen av disse.

I første omgang skal vi rekruttere 5-6 personer som skal ha vakttelefonen til PKT i turnus. En person skal ha telefonen døgnet rundt i en eller to uker. Jeg håper to uker for da blir det 12 uker mellom hver vakt. Rådmannen har bestemt at de skal få en vaktgodtgjørelse for dette. De får også overtidsbetalt for hver time de er i aksjon. Det er en stor forbedring fra den tidligere ordningen  hvor kriseteam medlemmene kun fikk betalt for aktivt arbeid.  Min jobb nå er å bidra til opplæringen av de som vil være med i dette teamet. Vi jobber videre med at det også skal være en ordning for å få med en person nr 2 ved utrykning.

Usikkerheten for hva det innebærer å rykke ut i PKT holder mange igjen for å melde seg. Det verserer «det verste» historier ute i miljøet og leser man Veilederen for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer på Helsedirektoratets sider eller på kriser.no og krisepsyk.no blir man fort overveldet over alt det som skal gjøres.  Jeg opplever at min jobb er å gjennomføre en førsteopplæring som er langt enklere og mer praktisk. Derfor må dette gjennomføres sammen med de som skal jobbe i teamet nærest som en diskusjon. Jeg mener vi er helt avhengig av å gå gjennom diskusjonene og konkrete situasjoner og finne fram til vår måte å bygge opp psykosisialt kriseteam på. Allikevel må vi bygge på anerkjente grunnprinsipper for hjelp til berørte etter akutt død:

  • sikre trygghet
  • berolige
  • skape mulighet for mestring
  • bidra til samhørighet
  • stimulere håp
  • tilrettelegge for kontrollert reeksponering

Vi legger opp til at PKT skal overlevere «oppdraget» til de ordnære tjenestene når hverdagen kommer. Det må også avklares med tjenestene, planlegges og lages retningslinjer. Jeg mener kommunelegefunksjonen er viktig også i dette utviklingsarbeidet. Erfaringen sier at det er ved overføringer til andre tjenester at det lett blir gjort feil. Derfor er det en utfordring å planlegge men en større utfordring å gjennomføre.

Dette er kommunal samfunnsmedisin; spennende, allsidig og krevende!

Hvordan vi jobber når det aller verste skjer.

To uker er gått etter det tragiske dødsfallet på ungdomsfesten i Hokksund. En ungdom er død og en sitter i fengsel. En katastrofe for familiene, forferdelig opplevelser for mange ungdommer og sterke reaksjoner.

Vi har organisert oss og planlagt hvordan vi skal håndtere slike situasjoner. Vi har opplevd det før og to ting slår meg når jeg sitter og går gjennom siste ukas hendelser:

  • Slike hendelser er aldri like og
  • det er imponerende hvordan familie, venner og fagfolk mobiliserer og stiller opp rundt berørte når det forferdelige har skjedd.

Når det skjer passer planene og tidligere erfaringer aldri helt. Fordi situasjonene og reaksjonene er forskjellige er vi nødt til å improvisere og legge til rette for å takle de situasjonene som oppstår. Denne gangen ble vi nok litt overrasket over omfanget av personer som ble berørt av den tragiske hendelsen. Mange med sterke, voldsomme opplevelser.

Hos oss varsles kriseteamet ved at nødetatene kan ringe legevakta som igjen ringer leder av kriseteamet. Kriseteamets leder vurderer sjøl om teamet skal rykke ut. Legevakta varsler også alltid kommunelegen så vi veit hva som skjer i kommunen. Vi avklarte oppstarten. Når vi mener at det kan bli en omfattende hendelse varsler vi alltid rådmann og ordfører så de kan gjøre sin egne vurderinger av hendelsen. Det er alltid en vurdering om kriseledelsen bør kalles sammen. Vi anså ikke det nødvendig denne gang.

Dagen etter var vi samlet på første samling med ungdommene. Der møtte også rådmann så vi kunne avklare hvem som skulle gjøre hva,  fordeling av roller og oppgaver. Kriseteamet tar, som de pleier, seg av den direkte kontakten med familie og andre berørte. Det viste seg fort at det var mange ungdommer fra mange kommuner og ikke mulig å få en god oversikt over hvem som hadde opplevd hva. Bla fordi de raskt reiste hjem til sine hjemsted. Kriseteamet valgte å følge opp ungdomsgruppa fra Øvre Eiker og familien til avdøde. Vi sørget også for kontakt med familien til gjerningsmannen og sikret oppfølging. Jeg fikk rollen som pressekontakt. Vi avklarte at legevakta skulle være kontakttelefon og videreformidle kontakt til meg. Det ble mange telefoner de første dagene fra foreldre, lærere, rektorer og ikke minst mediene.

Det ble flere samlinger både for ungdommene og foreldre. Denne gangen valgte vi å følge ønskene til de berørte så godt vi kunne. Vi opplevde at det fungerte bra.

Jeg bestemte meg for å føre logg over det jeg gjorde. Brukte dsb-cim.no som er et beredskapsprogram kommunene får gratis gjennom fylkesmannen. Oppdaget fort at det var lett å føre loggen der. Kan også føre den via mobiltelefonen. Erfarte at jeg ikke var godt nok kjent med funksjonene i begynnelsen noe som førte til litt rotete logg, men jeg fikk med det meste.

Vi var mange forskjellige som arbeidet med de berørte; Kriseteamet hadde opp til 3 medlemmer i gang, ordfører var aktiv og tok mange henvendelser og var kontaktperson, rådmannen fulgte med. Samtidig fikk jeg vite at ungdomskontaktene var i gang uten at det gikk gjennom oss. Imponerende hvordan ansatte tar initiativ og gjør et viktig arbeid!

Som du vil se av kommentarene under denne artikkelen jobbet også ansatte i kjerka aktivt med de berørte. De er jo som oftest inne overfor familiene når noen dør, selvfølgelig. De gjør en kjempejobb! Denne gangen var de ikke koordinert gjennom kommunens aksjon, noe de ofte er, også fordi vi har en av prestene som medlem i kriseteamet.

Det var mange som opplevde den forferdelige hendelsen. De berørte familiene var også mange. Vi klarte ikke å få oversikt til å kontakte alle som trengte det, men vi fikk henvendelser fra politiet, helsevesenet og andre som gav beskjed. Så fint at de sier i fra! Vi opplevde at det folk trengte først og fremst var å få bekreftet at de gjorde ting riktig om det nå var mødre, familie, venner eller skole. Vi støttet så godt vi kunne og la også igjen beskjed om at de måtte ta kontakt igjen hvis ting ikke bedret seg.

Jeg opplevde igjen hvor flott det er å jobbe med fastleger som slipper det de har i hendene og tar seg av familier og enkeltpersoner de kjenner fra pasientlista si. Vi varsler alle fastlegene i kommunene våre når slik skjer så de kan være ekstra obs hvis de får henvendelser. vi oppretter også egne kontaktpersoner når det f.eks. er personer som hører til våre tjenester. Jeg vil at de avtaler med fastlegen så de kan samkjøre seg, vite om hverandre og slippe dobbeltløp.

Det er  lett å være tilfreds med det man har gjort når man ser tilbake på eget arbeid i uoversiktlige og travle hendelser. Jeg mener det er viktig å være kritisk og lete etter forbedringer. Vi har fått tilbakemeldinger som også viser at det er områder vi ikke har klart å strekke helt til og kunne gjort bedre. Vi har hatt ett statusmøte for å vurdere det vi har gjort og veien videre. Nå må vi samles for å vurdere kritisk hvordan vi håndterte denne forferdelige hendelsen og de som ble berørt av den. Jeg ser allerede at det er områder vi kan bli bedre på og ting vi burde gjort bedre. Det er viktig for oss å lære for å bedre takle neste krisesituasjon. Vi må også følge opp flere her videre.

Det ble en intens arbeidsuke for oss med lange arbeidsdager. For de berørte familiene er det en smerte og en katastrofe de må leve med videre.