Kommunelegejulehilsen og samfunnsmedisinsk adrenalinkick

skrivenissenJula er tett på. Kommunelegejulehilsen er blitt en tradisjon jeg ikke vil unnvære. Grublerier tett på julefeiringa er fristende kombinert med en kort og lang beskjed til deg som kikker innom bloggen som fremdeles homper i vei med varierende aktivitet siden april 2005!

Til deg med dårlig tid ønsker jeg deg kort og godt en God Jul og Godt nytt år!

Som du sikkert veit liker jeg å gruble litt før denne høytiden. Det er liksom tankene kommer litt tettere og gjerne vil skrives ut. Jeg har aldri sett på meg sjøl som noen tenker eller flink til å skrive. I en blogg skal det heller ikke være masse tekst, men det blåser jeg i. Dette er aller mest en måte å få se egne tanker, gruble litt over det og sette det i en sammenheng som for meg henger tett sammen med den jeg er som kommuneoverlege. Hvis du vil kan du få bli med meg helt ned til bunnen her i grubleriene. Egentlig håper jeg dette sniker seg litt inn i hjernebarken hos deg også og utfordrer dine egne grubleevner. Kanskje du blir inspirert til å gi en tilbakemelding nederst på siden eller sende  en privat epost bare til meg. Da blir jeg glad!

Som kommuneoverlege opplever jeg ofte ytterlighetene i livet. Den ene dagen er er jeg på helsestasjon og diskuterer med helsestasjonslegen eller helsesøstrene . Seinere samme dag sitter jeg i møte med sykehjemslegene og diskuterer arbeidet på lindrende avdeling for de aller sykese og døende. Mellom der er det et hav av spennende møter med mennesker hvor jeg blir utfordret på mine verdier og holdninger hver eneste dag. Min hverdag som medisinskfaglig rådgiver i våre kommuner er både spennnede og utfordrende. Sånn er det for alle kommuneleger og jeg håper kollegene opplever det like motiverende som meg å være med på en sånn jobbreise gjennom livet. Sjøl om det er et stort spenn i oppgavene er det ting jeg føler er like viktig hvor enn jeg er; På jobben eller i privatlivet. Av alle ting oppdaget jeg et nydelig eksempel på det da jeg leste juleutgaven av Nemi (Jeg er helt vill med tegneserier) Ta deg tid til å lese dette diktet. Ikke skum gjennom det. Følg versefoten og les litt langsomt. Det er av André Bjerke:

«Svermeren og lyset»

Jeg hører en lyd bortved ruten
Et pust imot vinduets glass.
Da finner en svermer veien
inn i mitt lille parnass.

En luftens urolige drømmer
som seiler på nettenes vind
Nå er den herinne og ligner
litt flyvende måneskinn

Hvem er det som ubedt besøker
mitt kammer i denne kveld?
Er du en sønn av natten?
Er du den onde selv?

Hvorfor velger din uro
døgnets mørkeste del?
Er du kan hende min egen
hjemløse landstykersjel?

Har du et budskap å bringe.
Så bli og forklar deg bare-
men svermeren svarer meg ikke.
Hva skal vel en svermer svare?

Den flakker stum og elegisk
hen over blekkhus og bøker,
og jeg kan se på dens vinger
at det er lyset den søker.

Lyset som blafrer på bordet
styrer den mot i det samme
som om den plutselig møtte
selve tilværelsens flamme!

Den svir sine svirrende vinger
et kort og forskrekket sekund.
Da klinger det kansje i rommet
et skrik fra dens ørlille munn?

«Alle blir kloke av skade,
Ikke sant, lille venn?»
Sier jeg smilende til den
Da flyr den mot lyset igjen.

Jeg roper: «vokt deg for varmen
hvis du har livet ditt kjært!
Har du da ingen erfaring?
Har du da ingenting lært?»

Hva er det du venter å finne
i denne fortærelsens ild?
Følger du farlige stjerner,
går du deg alltid vill –

Flyr du beruset og i blinde
mot livet som ingen kjenner.
Mot flammen som ingen tør møte.
Da fenger din sjel og forbrenner!

«Finn deg et matnyttig virke
andre steder i stuen
hvor det er trygt å være
se på din fetter fluen!»

Men svermeren som jeg formaner
betrakter meg nærmest som luft.
Hva har vel en svermer å lære
av borgerens bleke fornuft?

På tredje tokt imot lyset
blir den i varmen – og dør
og lite ble det tilbake
av det som var lite fra før!

——-

De fleste som leser dette.
Finner vel denne moral:
at livet er farlig å leve
for den som er sprøyte gal.

Men noen vil kanskje mene
at den som er klok og forsiktig
han kjenner jo slett ikke livet,
og bare den gale er riktig!

Bare svermeren kommer
tilværelsens nerve nær.
Bare den som forbrenner,
vet hva å leve er.

Også vi skal vel følge
røsten som maner og tvinger
til alltid å fly imot ilden
selv om vi svir våre vinger?

Øyner vi lys i mørket,
går vi mot brannen og gløden
Målet er nettopp å flamme
selv om det ender med døden!

Takk til utgiverne av Nemi som kom med dette nydelige diktet i juleheftet! Det er sikkert mange måter å analysere diktet på. For meg gir det gleden av å følge versefoten og få en bekreftelse på hvor viktig det er å brenne for noe. Være motivert og inspirert i det man gjør. Egentlig mener jeg det gjelder i alle typer jobber, men i min egen jobb mener jeg det er så viktig å tørre gå inn i de vanskelige sakene, prøve noe nytt, vise glede over jobben! Samtidig å stå i utfordringene fram til resultatet.

Inspirasjon og motivasjon smitter, glede smitter, målrettethet smitter. Som smittevernlege gleder jeg meg over hvor smittsomt det kan være. Samtidig er jeg redd for den smittsomheten som ligger i negativitet og håper inspirasjon kan være en effektiv vaksine mot håpløshet og dårlige følelser?

Som kommuneoverlege opplever jeg om igjen og om igjen hvor hyggelig og motiverende det er å bli tatt med på råd i utvikling av tjenester og driften av de fleste tjenestene i kommunene. Jeg må innrømme at en av de tingene som trigger min inspirasjon er å bli spurt til råds innen områder som ligger langt fra det medisinske fagområdet. Hvor folk har tenkt en tanke om at kanskje min tjeneste eller tilbud til innbyggerne kan virke inn på helsa: «hm, kanskje jeg skal høre med kommuneoverlegen?». Å ja! gjør det! Jeg er overbevist om at alle tjenester kan ha godt av en diskusjon om deres innvirkning på innbyggernes helse. Samtidig utvidere det min faghorisont og gir meg et løft av inspirasjon.  Et slags samfunnsmedisinsk adrenalinkick? Jeg kunne jo nevnt «folkehelse» begrepet og vist til lovverket som sier at alle kommunale instanser skal bidra til folkehelsearbeidet. Men det er ikke på langt nær så tøft som å få en samfunnsmedisinsk adrenalinkick.

Svermeren brenner seg og dør. Noen ganger fører inspirasjonen og pågangsmotet til at vi mislykkes. Jeg har nok opplevd noen av de situasjonene også. Det er ikke mulig å gå gjennom livet hverken på  jobb eller utenfor uten at det skjer. Jeg døde ikke, men jeg lærte mye av det. Jeg tror jeg fikk bekreftet hvor viktig inspirasjonen og motivasjonen er for å nå fram gjennom vanskelighetene, men også hvor tungt det kan være å finne tilbake. Jeg ble flinkere til å beregne, vurdere og bevare lysten til å kaste meg på neste utfordring.

Sånn er det vel i alle jobber, men det er spesielt viktig som kommuneoverlege siden vi jobber sammen med så mange forskjellige yrkesgrupper og tjenester.

«Troen og håbet» av Piet Hein

Pessimisterne
er dog
de reneste tåber-
de tror
på det modsatte av
hvad de håber.

Nej, de optimister
som livet
beror på,
er dem
som tør håbe
på noget de tror på.

Hvem er du? Tenk å være optismist som brenner for det hun vil gjøre! Det er når jeg leser sånne dikt som disse to at min grublerier om meg sjøl og min jobb kommer. To så forskjellige uttrykk som egentlig berører samme tingen. Elegant beskrevet. ikke fullt så elegant er ikke mine blogginnlegg, men siden du leser dette har du vist en imponerende utholdenhet forans skjermen! Den vil jeg utfordre et par kilobyte til!

Her jeg sitter som er representant for et stadig mer omfattende helse- og omsorgsvesen gjør jeg meg noen tanker om allmennhetens kompetanse og styrke til å helbrede. I år har vi hatt mange vonde og tunge opplevelser. Brå død, dødelig sykdom, psykisk tung sykdom, rusavhengighet, alvorlig demens og mange tunge omsorgsopplevelser. Vi har bedre helse enn noen gang. Vi har bedre helse- og omsorgstjenester enn vi noen gang har hatt råd til. Allikevel er en større del av befolkningen misfornøyd med helsa si.  Jeg fjosnisseopplever igjen og igjen hvor sterk og viktig «egenomsorgen» er. Det er jo bare et fagord for den kompetanse og kapasitet du har til å hjelpe, støtte og bidra til helbredelse for deg sjøl og de rundt deg. «Medikalisering» er et fagord i den andre enden av «egenomsorg». Det er der hvor vi fagfolk påfører friske mennesker medisiner og sykdom fordi vi så gjerne vil behandle. Helsevesenet overbehandler i stadig økende grad for å være «på den sikre siden», «være tidlig ute» eller «for å gi den beste behandlinen». Dette er noe vi helsearbeidere må motarbeid. Men langt viktigere er det å fokusere på den kraften og kompetansen som folk sjøl har til å holde seg friske og bli bedre. Jeg mener vi undervurderer vår egen evne til å takle vanskelige utfordringer. I noen sammenhenger i høst har jeg brukt all min faglighet til å bekrefte at det foreldre, venner og arbeidsplass gjør for de som har det vanskelig er langt viktigere enn helsespesialistene. Det er fantastisk å se hvilken evne og kapasitet som finnes! Vi har masse forskning som peker å dette, men som desverre ikke får samme oppmerksomhet som nye behandlingsmetoder og helsepersonells tiltak. Vi må ikke unnslå kraften i en klem, en engasjert samtale om hvordan du har det, støtte når noe går galt. Omsorgen for dem som sliter er en behandlingskraft i seg sjøl langt sterkere og mer varig enn en halvtime hos psykiateren.

Nå i jula er egenomsorgen og dine bidrag til å hjelpe dem rundt deg ekstra tydelig. Vi har mange gode eksempler på hvordan det viser seg i alt fra innsamling av gaver til de som har lite til å være tilstede for familiemedlemmer som trenger litt trøst. Behandlinger i helsevesenet vil aldri kunne erstatte sånt!

Aller mest tankefull blir jeg av å tenke på hvor mye bedre tjenester de som virkelig trenger det ville fått hvis vi fikk redusert overbehandling og økt egenomsorgen! Vi som jobber i helsevesenet har en tung jobb å gjøre med å være tydelige og konsekvente på kunnskapsbaserte vurderinger av våre behandlinger. Det må skje i samarbeid med innbyggerne for å trygge dem på den kompetansen og effekten det er av deres egen innsats overfor egen helse og i hjelp til andre.

Piet Hein er en mester til å sette ord på det meste:

Fagfolk

Fagfolk har man
til at spøre,
hvordan intet
lar seg gøre.

Jeg håper vi kan bidra litt mer enn det og heller bruke hans ord om fornuft:

«Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare.»

Du leste helt ned hit! Gratulerer du er nok noen av de mest utholdende blogglesere som finnes! Jeg ønsker det en hyggelig og fredlig jul. Neste år blir spennende det veit jeg!

Kommuneoverlegejulehilsen 2012

Jula er her igjen og plutselig var det tid for en kommuneoverlegejulehilsen. Jeg begynner vel å bli gammel for tida går så fort… eller er fordi den kommer hele tiden? Jeg skriver til deg som har lyst, tid og overskudd til å lese litt drodlerier og tanker i førjulstida. Her langt oppe på siden vet jeg egentlig ikke hvor jeg havner langt der nede, men med hodet fullt av tanker er jeg redd det kan blir noen grublerier som går litt lenger enn det som står i arbeidsbeskrivelsen for kommuneoverleger.. Rart det der med titler, forresten…. Uuups! Nå skal jeg først huske å ønske deg som ikke har tålmodighet eller lyst til å lese mye: Jeg ønsker det en riktig hyggelig og fredelig jul! Jeg håper det nye året som kommer gir deg mange gode utfordringer som gjør at du føler at du får til noe og lykkes med det du gjør! Godt nytt år!

Altså … dette med titler.. Folkehelseloven og Lov om Helse- og omsorgstjenesten i kommunene kaller oss «kommuneleger». Det synes jeg er en god betegnelse som gir inntrykk av at vi er leger for kommunen… «Kommuneoverlege» er imidlertid den riktig tittelen for oss, allikevel…(?) Det er bestemt i sentrale forhandlinger mellom Legeforeningen og KS. Så jeg titteleres altså «Kommuneoverlege Einar». Sjøl om jeg ikke er overlege for noen leger, bare kommunens medisinskfaglige rådgivende lege…. Neste gang du møter meg kan du jo kalle meg «Einar», måle meg opp og ned og høre om det jeg sier er noe lurt… Jeg vil heller måles etter det jeg gjør enn etter tradisjon og gamle holdninger til en tittel…

Som før vil jeg ta utgangspunkt i en tekst jeg liker godt. Denne gangen en tekst jeg trodde Finn Kalvik hadde laget helt til jeg leste Lord of the Rings på norsk. Jeg hadde bare lest den på engelsk i «The fellowship of the Ring» og ikke koblet Tolkiens tekst til Finn Kalviks fine sang:

Jeg sitter ved peisen og tenker
på tiden som går så fort
på sommer fugler og duggvått gress
i somre som har gått bort.
På gule blader og spindelvev
i en høst fra forgagne år
på morgentåke og sol som sølv
og med vinden i mitt hår.

Bilbo som nå er aktuell i filmen «Hobbiten» laget sangen som Frodo tar med seg inn i  Lord of the Rings trilogien. Egentlig er jo teksten veldig passende til oss vanlige mennesker også..?  Jeg opplever at den dreier seg om å se, oppleve og legge merke til de nære tingene i livet vårt. Tenk å ta seg tid til å følge en nydelig sommerfugl en tidlig sommer morgen med dugg i gresset..? Jeg tror tida går så fort fordi vi slett ikke tar oss tid til å se på høstfargene. Har du tatt deg tid til å se på skauen når den står tung av snø nå i juletida?… Nylig fikk jeg lov til å holde et kåseri (enetale uten avbrudd!!)  hvor jeg snakket om våre grunnleggende verdier. Jeg kunne snakket i timesvis og diskutert våre grunnleggende holdninger i forhold til jobb og privatliv, men jeg burde snakket litt mer om å bruke tid til å tenke på våre verdier, lytte til hverandre, snakke med hverandre og bruke tid på å  føle på de verdiene jeg mener er så viktige for oss… Ellers går tida så fort og verdiene våre blir som spindelvev i en høst fra forgagne år…?

Jeg sitter ved peisen og tenker
på det som engang skal skje
når vinteren kommer med en vår
som ikke jeg får se
For vårens vakre spill i grønt
er som en trofast venn.
Hvert år er den like skjønn
alltid vil jeg savne den.

Jeg er ikke redd for å dø…men jeg er redd for å dø fra de jeg er glad i. Det er fantastisk å være del av en verden som utvikler seg med nye oppdagelser og opplevelser. Noen triste,noen uventet glade og mange vi kjenner så godt og venter på kommer igjen. Jeg mener det har mye å si for min helse (og jeg tror din trenger det også..!) at vi tenker gjennom det som en gang skal skje. Da vil du kanskje se på det som hender i livet ditt i et litt annet perspektiv, sette mer pris på hverdagene som ruller gjennom året. Det er de små tingene det er mest av i livet. Hvis du bruker litt tid på å se på dem opp mot dødens uvitenhet så kan det hende du setter mer pris på dem og gleder deg over dem.

En av grunnene til at jeg skriver om dette er jo at dette er ganske så grunnleggende for folkehelsa…. eller for å være litt mer på bakken: hvordan du har det med deg sjøl og hvordan du bruker dine muligheter  og hverdagslige opplevelser til å få det litt bedre…..

I sit beside the fire and think
of people long ago,
and people who will see a world
that I shall never know.But all the while I sit and think
of times there were before,
I listen for returning feet
and voices at the door.

Dette er Tolkiens egne ord. Egentlig er teksten jo best på orginalspråket…. Vi har så mye vi kan få oppleve. Det er en verden av nye oppdagelser for deg der ute, men husk at de fleste av dem finnes like i nærheten av deg.  Det dreier seg mye om å ta inn over seg de nære tingene. Du trenger ikke oppleve alt de «de andre» har opplevd i verden. Kanskje det er viktigere for helsa di at du åpner døra for de nærmeste tingene rundt deg.

…..men det viktige tror jeg er at du tenker over det og setter det i sammenheng. Finner de tingene som er viktige for at du skal ha det godt med deg sjøl og de du har rundt deg.. Noen ganger kan du få tanker om sånt ved å lese et godt dikt som dette eller høre en fin sang som har satt melodi til en fin tekst. Det er så mye av det der ute!

Du er jammen utholdende gitt..!! leser enda.. og enda har jeg ikke kommet til julehilsenen her nede på sida.. Men jeg er egentlig ikke i humør til å slutte enda. Jeg synes du skal lese teksten til en annen poet og sanger jeg setter veldig høyt; Mikael Wiehe. Han tar opp noe jeg er veldig opptatt av og som er begynnelsen på alt arbeidet vi gjør for å bedre folkehelsa: Hvordan vi beskytter våre barn, lærer dem gode ting og gir dem en god oppvekst:

Var inte rädd mitt barn,
allt blir som det ska va.
Trots skuggorna som ruvar,
och farorna som lurar,
så lovar jag att allting ska bli bra.Var inte rädd mitt barn,
vi hittar snart tillbaks.
Det finns en väg i mörkret,
i dimmorna och töcknet.
Jag lovar dig att natten ska bli dag.

Jag är den bro som orkar bära dig
Jag är den hamn där du är trygg
Jag är den eld där du kan värma dig
Jag är den famn som ger dig skydd

Var inte rädd mitt barn,
vi kommer dit vi ska.
På andra sidan natten,
finns gryningen och skratten.
Jag lovar dig att allting ska bli bra.

Tenk om vi kunne hjelpe til så flere barn får en god oppvekst, tidlig kunne oppdage de som ikke har det så bra og forhindre at de får skader på kropp og sjel. Kanskje noe av det vi aller mest skal tenke på i jula som jo egentlig er en høytid for et nyfødt barn. Uansett om du er kristen eller ikke så preger julehøytida livet vårt i desember. Det er vel egentlig barnas høytid. Tida da vi voksne gleder oss over deres glede..  Jeg håper vi kan bidra til å fremme helsa til de barna som trenger det mest inn i det nye året … og videre!

Helt her nede mot slutten gjenstår det bare å sende deg en julehilsen.. enkelt og greit God Jul!.. men med masse baktanker om at du kanskje kan få litt tid til å sitte foran peisen å tenke litt i romjula. Tanker som du får tenkt ferdige er ganske kraftfulle saker. De kan endre deg og er egentlig den eneste kraften som kan klare å gjøre sånne forandringer! Bruk den kraften!

…jeg er spent på nyåret. Blir det et godt år…hva skal egentlig til for at det blir et godt nytt år?  Jeg tror på at «På andra sidan av natten, finns gryningen og skratten» og at det blir bra…