Å jobbe i spennet mellom streng helsejuss til sprudlende dugnadsaktivitet

To ganger måtte jeg si nei i går. Jeg avslo ønsker om helsehjelp til innbyggere i en meget vanskelig situasjon. Det var vanskelige situasjoner som helt klart gikk ut over deres helse på veldig forskjellige måter. Allikevel er det min plikt å vurdere hver situasjon opp mot det lovverket vi har. Dette dreide seg om bruk av tvang mot enkeltmennesker. Jeg vurderte det til at kriteriene for bruk av makt og tvang ikke var tilstede. Da må jeg si nei sjøl om det sikkert kunne vært til beste for innbyggeren. Det er selvfølgelig ikke en avgjørelse som er evig. Slike situasjoner kan forandre seg og vi må være innstilt på å revurdere så ofte som nødvendig. Men jeg synes det er vanskelig når jeg opplever at lovverket hindrer oss i å stoppe en utvikling som helt sikkert vil føre til sykdom og plager. Det vanskeligste er selvfølgelig å vite når det blir så livstruende at vi allikevel er nødt til å bruke tvang. I noen av disse situasjonene står jeg aleine og kan bare stole på meg sjøl. Heldigvis kan jeg diskutere med de andre i vårt team etterpå, men avgjørelsen står jeg aleine om. Noen ganger er det ansatte som jobber i situasjonen. Det er nesten mest spennende fordi de jo bringer med en kunnskap om pasienten/brukeren/innbyggeren som jeg som regel ikke har. Jeg vil aller helst snakke med dem på forhånd, skjønne deres situasjon, hva de gjør, hva de har prøvd og hvordan de opplever situasjonen. Vi har så mange flinke ansatte som klarer å nå fram med kreative og gode tiltak. Det er avgjørende for helsa til brukerne deres at de aldri gir opp!

Aktivtetsdag i Spiten skileik
Aktivtetsdag i Spiten skileik

Helt i den andre enden av skalaen er årets aktivitetsdag for brukere av psykisk helsetjeneste fra Øvre Eiker kommune og de fleste nabokommunene. Jeg blir invitert til å være dugnadsperson. En tøff jobb med å grille pølser og hamburgere og servere til alle brukerne som er med. I år over 110! De aker, leiker i snøen, koser seg i sola og ved bålene som blir tent opp. Og spiser. Pølser og hamburgere.

Med flere varmegrader og sol kunne ikke dagen bli bedre. Det er et av de store privilegier jeg har som kommuneoverlege. En arbeidsdag ute i naturen med masse hyggelige mennesker, sol, latter, sangkor, leik og grilling. Og så kommer Dagfin Kolberg og spiller og synger egen musikk.

Deltakerne takker og smiler for at de fikk være med. Vi i dugnadsgjengen smiler enda mer og takker for at vi får bidra! Stor takk til de som betaler gildet også, selvfølgelig. Dette betyr mye for de som tør komme seg ut hjemmefra og får oppleve denne dagen! Jeg glemte jo solkremen og ble solbrent etter en dag i marssola. Rett og slett deilig!

Sånn kan spennet være i en kommuneoverleges uke! Jeg stopper aldri å forundre meg over allsidigheten i denne jobben.  Nederst her seg du et bilde fra lokalene til Halogen i Oslo. Jeg har skrevet om det før. Jeg sitter altså i ei ressursgruppe KS har laget for å utarbeide verktøy for de som skal jobbe med Folkehelselovens krav til å lage status, oversikt, strategi og handlingsplaner for å møte utfordringene for folkehelsa i kommunen. Spennende, lærerikt, frustrerende og morsomt. For ei uke!

Ressursgruppa møtes hos Halogen
Ressursgruppa møtes hos Halogen

Erfaring med helsetilsyn i kommunene.

Lysbilde1

Jeg har kritisert fylkesmannens tilsyns med helsetjenestene i kommunene her i bloggen og i media. Nå er jeg bedt om å si noe om det på en tilsynskonferansen fylkesmannen arrangerer. 15 min hvor jeg kan øse ut min frustrasjon til fylkesmannens ansatte og kommunale ledere.

Jeg vil aller først understreke at jeg både forstår at vi har tilsyn og jeg mener det er nødvendig. Allikevel er jeg til tider sterkt kritisk til den måten tilsynene gjennomføres. Dette innlegget er ikke ment å være balansert, men kanskje litt spissformulert. Min opplevelse, min mening.

Jeg har laget en enkel presentasjon: Erfaringer med tilsyn i en kommune.

Teksten til presentasjonen planlegger jeg skal bli omtrent slik:

Systemtilsyn

De fleste ledere jeg kjenner hopper litt i stolen når brevet om tilsynet dukker opp i postsystemet. Jeg har alltid lurt  på hvorfor man retter seg i stolen, kaller inn lederne og ber dem gå gjennom målene med tilsynet i forhold til dagens drift. Er vi ikke flinke, skjuler vi noe? Men jeg skjønner jo at alle ledere ønsker å være flinke og vise at virksomheten deres gjør en god jobb. Straks rapporten inneholder avvik tar mediene fatt i det og skriver om det. Det er ubehagelig.

Så derfor hiver man seg rundt. Setter igang gjennomgang, oppretting, går gjennom rutinene og dokumentasjonen. Arbeidskapasiteten fra ledere ned til «gulvet» rydder, skriver, dokumenterer og bruker tida si på tilsynsområdet. Den prioritering som var gjort i årshjul, tiltaksplaner og daglig drift endres. Som regel på toppen av alt de driver med til vanlig. Heldigvis, mener jeg, for ellers ville det gått kraftig ut over tjenesteproduksjonen!

Beskjeden går ned gjennom linja også til de som skal intervjues av den tilsynsgruppa som kommer. Trenger vi forberede de ansatte? Er dette tøft, vanskelig, ubehagelig?

  • Vi har konkrete erfaringer for at intervjuene med 6-7 fra tilsynet overfor en enkelt ansatt oppfattes mest som et forhør
  • Ansatte blir stillt kritiske spørsmål som får helsearbeideren til å tenke at de gjør en dårlig jobb og at det går ut over pasientene deres.

Jeg mener en årsak til at tilsynet oppleves så ubehagelig for ansatte er at deres fokus er annerledes enn tilsynspersonene i Lysbilde2intervjugruppa:

Den ansatte sitter alene i rommet, er veldig opptatt av brukernes behov og at de ikke har kapasitet til å nå over alle. De har et stort pasientfokus hvor hele hverdagen deres dreier seg om å gjøre det beste for sine pasienter.

Tilsynet sitter samlet i ei gruppe. De har gått grundig gjennom dokumenter, rutiner og prosedyrer. Deres hovedfokus er på om opplysningene de får gjennom papirene fyller kravene i lovverket. Det blir et ensidig fokus på det som avdekkes som avvik fra regelverket.

Det er en grov systemfeil med tilsynsmetodikken når arbeidsgiver må jobbe med å bygge opp igjen flinke ansatte som går helt i kjelleren etter tilsynsbesøket.

Allikevel er systemrevisjonene både viktige og nyttige. «Avvikene må lukkes» mange er små og lukkes raskt andre er større og setter igang viktige diskusjoner og gjennomgang av våre rutiner.

Hendelsesbasert tilsyn

Lysbilde3

Ute i kommunene merker vi et økende press fra brukere med klager på hvilke tjenester de får, servicen de får og hvordan helsepersonellet oppfører seg. Veien fra å ikke være fornøyd til å klage til fylkesmannen og skrive i avisa er blitt kortere.Tilsynsmyndighetens metode for å håndtere klager er skriftlig. Brev skrives, dokumentasjon utbedes og utfra innkomne opplysninger gjøres en juridisk vurdering av klagen.

Samtidig arbeider vi seriøst med å håndtere klager ute i kommunene. Vi jobber med hvordan de hardt pressede ansatte takler kritikk, vi jobber med rutiner og prosedyrer for avvikshåndtering og tilbakemeldinger. Vi opparbeider kompetanse blant lederne for å kunne håndtere klager og få avklart dem på laverst mulig tjenestenivå.

Hvor går grensa for hva vi avgjør i kommunen, og hvilke saker må få full formell behandling hos fylkesmannen?  Jeg ønsker meg en mellomting hvor saker kan avklares og plasseres. Mange saker kan enkelt avklares i kommunen ved at de rette opplysningen kommer opp, eller at forhold bare rettes.

Helsetilsynets holdning til at alle brev i tilsynssaker skal være offentlige fører til at innklaget helsepersonell føler jeg hengt ut i media. Det er svært ubehagelig for de som er innklaget også fordi saken kommer i media lenge før det foreligger noen avgjørelse. Mediene er sjeldent interessert i å publisere resultatene av saker som går i helsepersonellets favør. Etter min mening har ikke tilsynet noe vondt av å merke sjøl hvor ubehagelig det er å bli framstilt i media i saker hvor allmennhenten gjør seg opp meninger gjennom mediene.

Medisinfag – Jussfag?

Lysbilde4

Jeg mener juss og medisinfag er to viktige faglige tyngdepunkt i helsepersonells behandlings av pasienter. Våre medisinskfaglige vurderingere er helt avgjørende for pasientenes behandlinger. Vi blir stadig flinkere til å behandle stadig vanskeligere og alvorligere sykdommer. Behandlingsregimene blir mer og mer kompliserte og sammensatte.

Helsejussen er der for å sikre at pasientene. Jeg lærte en gang at lovverket kun var en formalisering av det generelle ønsket om at vi skulle gjøre det beste for pasienten.

Allikevel opplever jeg at jussen få sterkere og sterkere innvirkning på medisinsk behandling. Oppfylning av regelverkets tolkes katolsk på bekostning av pasientens beste. Spesielt innen de medisinskefaglige områdene hvor vi beveger oss i grenseland. Ute i kommunene merker vi dette spesielt fordi vi er kommet langt i medkamentell behandling av demente, men også overfor psykisk utviklingshemmede. Dette er områder hvor vi har fått lovverk som skal beskytte pasientene uten samtykke mot tvangsbehandling.  Noen ganger er det best for en pasient som ikke forstår noenting at vi bare behandler dem. Vi må ikke glemme at lovverket ble laget til det beste for pasienten, hvis jussen legger last til pasientens helse må vi ta ansvaret for å gi riktig medisinsk behandling på tross av juridisk faglig vurdering.

Vi beveger oss inn i en framtid med store nye behandlingsmuligheter og hjelpemidler. Velferdsteknologien vil eksplodere i årene som kommer og helt sikkert presse lovverket. Da blir det spesielt viktig at tilsynsmyndighetene har solid kontakt med det det medisinske og pleiefaglige fagmiløet i sin tolkning av lovverket.