Samarbeid med frivillige organisasjoner

9. mai 2009 ble første pandemismittet registrert i Norge. Helsevesenet i hele landet ble vaksineko-pandemisatt i beredskap og engstelsen var stor for mange alvorlig syke og døde. Kommuneleger lagde Pandemiplaner og vi forberedte massevaksinasjoner. I Eiker kommunene ble det raskt diskutert hvordan vi skulle takle mange mennesker som måtte vente på å få vaksine i lokalene hvor vi  skulle vaksinere alle som ønsket det. Vi endte opp med å spørre frivillige organisasjoner. I dag er jeg helt sikker på at gjennomføringen av massevaksinasjoner i 2009 ikke ville gått så bra hvis vi ikke hadde fått hjelp fra bla Sanitetskvinnene til å være verter for alle som ventet på å få vaksine. Vi sleit virkelig i perioder med mange mennesker som måtte vente. Frivillige som stilte opp med å koke kaffe, steike vafler og prate hyggelig med frustrerte ventende førte til at vi fikk gjennomført vaksinasjonen til tross for problemer.

I Nedre Eiker har vi gjort en avtale med Røde Kors om å etablere et «Evakuerings og pårørendesenter» (EPS) hvis vi trenger det i en krisesituasjon. Vi har testet funksjonen i øvelse og veit at den frivillige organisasjonen gjør en profesjonell jobb.

Den aller største jobben innen frivilligheten skjer allikevel ute i kommunene for å holde aktivitetalle de frivillige organisasjonene som yter tilbud til befolkningen med basis i dugnadsarbeid. Idrett, friluftsliv, kulturelle tilbud som musikk, spill, kor og en fantastisk samling av frivillige organisasjoner. Bare i Øvre Eiker er det registrert over 200 slike organisasjons. For å gi deg et inntrykk over mangfoldet kan du kikke på lista over lag og foreninger i Nedre Eiker og i Øvre Eiker!

For oss kommuneleger er dette sjølve grunnstammen for folkehelsa i våre kommuner. Innsatsen folk gjør innen lag og foreninger er avgjørende og bestemmende for å ta vare på vår fysiske og psykiske helse. Jeg mener man skal være veldig forsiktig med å kalle dette arbeidet «Folkehelsearbeid», «helsefremmende helsearbeid» eller «forebyggende helsearbeid». For de aller fleste er det interessen og opplevelsen i å delta i noen av alle aktivitetene som er motivasjonen og inspirasjonen. Både til å delta tilbudet og i dugnadsarbeidet for å opprettholde tilbudene. Det dreier seg om kultur, mestring, sosialt samvær og ikke minst opplevelsen av å ha det morsomt sammen med andre og for andre.

Denne enorme kompetansen og kapasiteten vi har i enhver kommune må være et fokusområde for alle kommuneleger. Kommunene bruker kommuneleger i dette arbeidet i svært varierende grad. Fra ingenting til tett kontakt. Sjøl er jeg ikke veldig aktiv i direkte kontakt med de frivillige, men jeg er veldig stolt av å jobbe i to kommuner hvor dette arbeidet har høy prioritet og hvor det gjøres fantastisk mye viktig arbeid!

samarbeid

Allikevel følger jeg med i våre oversikter, har kontakt med enkeltpersoner der hvor vi kan ha sammenfallende interesser, eller hvor vi skal løse oppgaver sammen. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å ha kjennskap til disse organisasjonene som består av mennesker som kaster det de har i hendene og hjelper til når vi trenger ekstra hjelp.

Er medisin for samfunnet samfunnsmedisin?

Mange synes Samfunnsmedisin er et rart begrep og et vanskelig fagområde. Denne legespesialiteten har vært gjennom en lang depresjonsperiode men har nå bikket over i en nesten euforisk oppstemt periode som uten tvil hadde fått en dreven psykiater til å kaste seg over reseptblokka med tanke på bipolar lidelse.

Flere og flere få øynene opp for viktigheten av å lære om sammenhengen mellom samfunnsutvikling og utvikling av befolkningens helse. Eller omvendt: hvordan folks helse virker inn på samfunnsutviklingen. Heldigvis har viljen til å lære mer om ,og granske sammenhengen mellom, samfunn og medisin økt drastisk siste 10 åra. Hittil i år er det godkjent flere spesialister i samfunnsmedisin enn på mange lange år.

Det er både motiverende, spennende og inspirerende å se og høre yngre leger som interesserer seg for denne minispesialitetene i Legeforeningen. For fremdeles tilhører vi en liten fagminoritet i den store foreningen. Men sjøl om medlemsmassen er liten for en spesialitet i vår fagforening er viktigheten av spesialiteten på en måte omvendt proporsjonal med medlemstallene:

  • Alle leger må forholde seg til samfunnsmekanismer, samfunnsutvikling og sammenhengen mellom egen spesialitet og resten av samfunnet.
  • Kunnskapen en samfunnsmedisiner sitter med er viktig for nesten alle samfunnets tjenester. Leger i samfunnsmedisinske stillinger finnes på alle nivåer i helsevesenet og i uttallige stillinger i andre ”vesener”. Behovet for kunnskap om hvordan tiltak virker inn på menneskers helse er økende.
  • Til og med Stortinget vedtar lovverk hvor kommunelegestillingen fortsatt blir lovfestet til tross for at alle andre stillingsbetegnelser tas vekk!
  • Utviklingen av lovverk inneholder flere og flere krav om vurdering av helsepåvirkninger.
  • Legeforeningen sjøl begynner å se nødvendigheten av kunnskapen som ligger i spesialiteten samfunnsmedisin. At Legeforeningens president sjøl går i veiledningsgruppe i samfunnsmedisin er et viktig signal til resten av leger som jobber i stillinger som har samfunnsmedisinsk funksjon.
  • Kommunene er inne i et stor og vanskelig utvikling av primærhelsetjenesten. Behovet for samfunnsmedisinsk kompetanse er stor og økende.
  • og de fleste regionale helseforetakene har samfunnsmedisinere i sin administrasjon. De trenger det i økende grad i lokale sjukehusadministrasjoner også!

Lista kan bli mer detaljert og lengre. Dette er nok for meg til å få høyere puls og føle gleden boble i magen!

Er medisin for samfunnet det samme som samfunnsmedisin?
Per Fugelli har skrevet boka om «Nokpunktet»;, at vi ikke må bruke medisinen til å søke perfekt helse, et liv for innbyggerne som ikke har motgang eller sykdom! Samfunnsmedisin er så enkelt og så vanskelig at det dreier seg om å se hva som er best for at mennesker skal trives der de er både i livet og i landet. Samfunnsmedisinen må være nær menneskene og ha fokus på livskvalitet .

Med et sånt fokus

  • må vi kunne si til de som leder og utvikler tjenesten i landet vårt at det ikke alltid er best å bruke masse penger på den siste nye behandlingsmetoder som bare noen få vil kunne få.
  • Må vi kunne si til lederne av tjenester at det er best for innbyggerne å utvikle tjenester som bedrer tjenestene til de som trenger det mest Med et sånt fokus
  • Må vi kunne være tydelige på at likhet for helsetjenester ikke betyr like mye til alle men mer til de som trenger det mest.
  • Vil en samfunnsmedisiner trygt bevege seg helt opp til politiske idealer fordi god helse for de mange alltid vil være bedre for samfunnet enn for utvalgte grupper Med et sånt fokus
  • Vil grunnverdier som Likhet Toleranse Ærlighet Verdighet også være grunnleggende for en samfunnsmedisiners arbeid

Med fokus på trivsel og livskvalitet vil ikke medisin være hovedfokus og det beste verktøyet for en samfunnsmedisiner. Det viktigste verktøyet vil være å forstå hvordan medisinsk fag, medisinsk metode, teknikker og utstyr kan brukes til beste for å øke trivsel og livskvalitet hos innbyggerne. I denne forstanden er jo samfunnsmedisin et enkelt og lett fagområde? Det som er komplisert er jo at samfunnet er så komplisert!

Hver samfunnsmedisiner må finne sin plass i det samfunnet hun jobber. Det er jo så spennende at vi har en spesialitetsutdanning som kan anvendes likeså gjerne på departementsnivå som i en kommune!

Vi leger har en stor utfordring når vi tar en samfunnsmedisinsk stilling. Vi er utdannet til å være på toppen i helsehierarkiet for eksempel på sykehus. En samfunnsmedisiner må bruke sin kunnskap til å drive og videreutvikle organisasjoner, tjenester og tiltak innenfor rammene samfunnet legger. Være et tannhjul i maskineriet. Samfunnsmedisin er ikke medisin for samfunnet, men ett av flere verktøy for bedre samfunnet.

Nyrekruttering til samfunnsmedisinske stillinger
Det er morsomt å se at gjennomsnittsalderen blant samfunnsmedisinere er på vei ned. Er det noe vi trenger så er det yngre leger som kan bringe nye tanker, metoder og måter å gjøre ting på. Spesialiteten, dvs både NORSAM og LSA må satse på å få inn yngre leger i alle verv. Vi trenger kombinere nytenking med erfaringer med mest vekt på nytenking!

Faget i endring
Med yngre medlemmer vil vi måtte tåle og ville en endring i faget samfunnsmedisin. Jeg er en sterk tilhenger av at en samfunnsmedisiner må kjenne de fleste, om ikke alle, sider av helsevesenet. Samtidig ser jeg at flere og flere stillinger utfordrer denne ”gamle” måten å tenke på. Utvikling og endring må være grunnverdier i vårt fag. Det betyr også å tolerere, ja ønske, ytterligheter velkommen. Faget har kommunehelsetjenesten som sin grunnpilar. Jeg mener det fortsatt må være slik. Våre kjerneverdier må være verdibasert og fokusert på innbyggernes livskvalitet. Da må kravene til spesialiteten endres spesielt når det gjelder godkjenning av tjeneste.

Departementet har, så vidt jeg veit, vedtatt at man kan få godkjent tjeneste fra ett nivå i helsetjenesten for å få spesialiteten i samfunnsmedisin. Bare det er fra kommunehelsetjenesten. Jeg mener det er feil fokus. En samfunnsmedisiner må kunne vite hvordan en kommune og primærhelsetjenesten fungerer, men må ikke nødvendigvis ha kjent det på kroppen hvis hun/han arbeider innen en samfunnsmedisinsk stilling på annet nivå.

Når samfunnet utvikler seg må vi endre oss med. Ingen kan trives hvis man motsetter seg endringer som ikke kan stoppes.

Samfunnsmedisin i framtida
Samfunnsmedisinfaget må følge samfunnsutviklingen. Det betyr at det ikke vil skje raske endringer i vårt fag. Men det vil bli endringer. Uansett hvor vi jobber må vi analysere endringene og være klare til å forholde oss til dem og ta stilling til hvordan det vi ser vil kunne påvirke helsa til de innbyggergruppene vi jobber for.

  • Samfunnsmedisinen må synes. Det er utallige områder som kan synliggjøres innen vårt fag og det er slett ikke alle som må synes like godt eller på samme tid. Men faget er avhengig av at enkeltperson, oppgaver, metoder, hendelser kobles til faget på en positiv måte. Jeg mener dette gjelder like mye internt i Legeforeningen som ute på den jobben hvor du jobber. LSA og NORSAM må ha et bevisst mål og en strategi for å synes!
  • Kvinneandelen innen samfunnsmedisin må drastisk opp. Holdninger og arbeidsmetoder og krav til jobb endres med økt kvinneandel. Samfunnsmedisinen trenger kvinneholdninger og jobbene innen samfunnsmedisin passer kanskje enda bedre til kvinner enn til menn!
  • Utvikling av nettverk vil tvinge seg fram. Via sosiale medier, elektroniske nettverk, men kanskje i enda større grad fysisk nettverk. Veiledningsgruppene kan utvikles til et nettverk som består ut en yrkeskarriere. I kommuner kan de kombineres med ”Kommunelegeforum” som eksisterer i mange fylker.
  • Legeforeningens administrative ledelse trenger oppdatere seg på samfunnsmedisinsk kunnskap. Legeforeningen som fagforening bidrar i stor grad og på viktige områder i utviklingen av helsevesenet. Nåværende president har bidratt mye med å gjøre Legeforeningen tydelig i forhold til folkehelse og helsefremmende arbeid. Det må vi ha mye mer av. Det er nødvendig for å unngå at Legeforeningen skal bli sett på som spesialistmedisinens høyborg hvor innbyggernes livskvalitet blir borte til fordel for superbehandlinger på sykehus.
  • Kursvirksomheten må utvikles videre. Sammen med veiledningsgruppene må kursene kompensere for at vi vil få flere samfunnsmedisinere med ganske begrensede samfunnsmedisinske arbeidsoppgaver.
  • Samfunnsmedisin må i større grad bli ferskvare med krav til resertifisering som det er i allmennmedisin. Skal vi kunne følge samfunnsutviklingen er det helt avgjørende.
  • Alt for mange samfunnsmedisinere jobber i stillinger hvor de er aleine den meste av tida. Det bør utvikles fadderordninger for nyansatte innen samme arbeidsfelt og det må stilles krav til at man deltar i nettverk.

Samfunnsmedisin er et fag preget av mange motsetninger:

  • Bli flink innen eget arbeidsfelt – kjenn til hvor komplisert samfunnet er
  • Det er en liten fagmedisinsk forening – faget har stor innvirkning i samfunnet
  • Faget har liten anseelse blant kolleger – Det er store muligheter til å utvikle seg
  • Man er ofte aleine i fagfeltet – det er mange fagområder med behov for samarbeid
  • Gubbeveldet rår i foreningen – det er mange yngre som melder seg på!

Jeg gleder meg over å være samfunnsmedisiner!

Katastrofeøvelse i Flå

Bjorn-1Det er sikkert mange spennende måter å tilbringe lørdagskvelden på, men jeg fikk oppleve en av de mest spennende, folksomme og stressende lørdagskveldene på lenge i Øvelse Bjørn.

Jeg er opptatt av helseberedskap og å kunne jobbe med katastrofer i våre kommuner. Jeg mener det er et viktig område for kommunelegefunksjonen å både kjenne hvordan nødetatene jobber og hvordan egen kommune kan håndtere store ulykker – katastrofer.

Derfor vil jeg prøve å holde meg oppdatert og lære mest mulig om hvordan vi må jobbe i katastrofer. Derfor igjen, maste jeg meg til å få være observatør på Øvelse Bjørn, en stor katastrofeøvelse som var lagt til Flå. Øvelsen startet kl 23 lørdagskvelden. Jeg var på plass på Flå skole, fikk på meg en blå observatørvest og beskjed om at jeg skulle følge fagleder helse for å være med på å vurdere hans arbeid under øvelsen.

Øvelsen var lagt opp så nær en virkelig hendelse som mulig. Et tog kræsjet med buss. Mange skadde og døde. Det var over 60 sminkede markører som hver Bjorn-4hadde en lapp rundt halsen med en beskrivelse av hver enkelts symptomer.

Fagleder helse var en av luftambulansens leger. Det ble sagt at det egentlig skulle være kommunelegen, evt legevaktslegen. Det stiller jeg stort spørsmål ved. Jeg mener den som har mest erfaring og kunnskap som slike situasjoner må være fagleder helse. Det er oftest legen fra luftambulansen, noe som fort viste seg ettersom jeg hang på luftambulanselegen hele natta.

Som i virkeligheten var brannvesenet først framme ved bussen som var påkjørt av toget. Fordi kjøreledeningen var falt ned (Øvelse Øvelse!) oppgav jernbaneverket en sikkerhetsgrense på 10 m fra skinnegang og buss og helsepersonell fikk ikke gå inn i bussen hvor vi hørte folk stønne og rope om hjelp. Frustrerende for fagleder helse som ble stoppet av politiet og brann sjøl om det kom personell gående sjøl ut av bussen. Det var vanskelig å ikke komme hjelpende til når vi kunne se at de skadde jo levde og beveget seg og kunne bevege seg ut fra bussen. Da var det vel ikke strøm der? Øvelsen ble spilt så virkelig som mulig og helsepersonellet måtte vente i 50 minutter på at jernbaneverket hadde fått jordet buss og skinner før vi kunne gå inn. Litt knuffing og irritasjon i ventetida og «skadde» som ropte og skrek og stresset helselpersonellet. Straks det ble gitt klarsignal var helsepersonell inne i bussen for å få oversikt og gjøre en «triage» (Dvs prioritere de skade i rød(= kritisk), gul(=haster), og grønn (= kan vente). Effektivt hjulpet av brannfolka ble det fort kaotisk på samleplassen med flere skadde en legen kunne komme over og med mangel på ambulanser i oppstarten var det spennende. Vi skulle bare spille at luftambulansen kom, men de lurte oss og kom flyende inn allikevel!

Bjorn-7Men det var to skadesteder så skadestedsleder ble nok ganske stresset fordi det var like mange skadde iBjorn-8 toget som stod på skinnene 400m inn i skauen… Min kommunelegekollega i Flå var kalt ut og dro over til toget med en av luftambulanselegene. Der måtte de også vente til toget og skinnene var jordet og de måtte ta strømmen på et viltgjerde som toget stod bak. Med mange kritisk skadde var frustrasjonen til å ta å føle på!

Etter at «min» fagleder helse hadde fått kontroll på pasientene i samleplass og fått kjørt ut de fleste dro vi over til skadestedet ved toget og hjalp til der. Pga dårlig vei og for lite ambulanser som dessuten kun kunne kjøre en retning ad gangen pga smal vei gikk det fælt langsomt å få ut de skadde til luftambulanse og videre transport. SÅ begynte det å regne… Stakkars skadde som lå på bårer på bakken. Jeg er imponert over markørene som tolmodig spilte sin rolle som skadde og fant seg i ligge i regnværet! Heldigvis har alltid brannvesenet noe på lur i bilene sine og raskt fant de fram noe bygningsplast som de holdt opp over de skadde så de fikk tak mot regnet.

Fagleder helse til høyre i samtale med operativ leder helse til venstre
Fagleder helse til høyre i samtale med operativ leder helse til venstre

Jeg ble imponert over øvelsesdesignet og gjennomføringen. Jeg tror det ble ganske så virkeligsnært med frustrasjonen over ikke å komme til skadestedet pga faren for strøm, kaoset da alle de skadde ble brakt ut og transportutfordringene.  Det gamle helsenettet fungerte som ventet dårlig, men uventet dårligere enn man hadde regnet med. For meg som nå er vant til det nye nødnettet var det helt tragisk å se hvordan operativ leder helse slet med å få høre beskjeder og gi beskjeder ut til ambulanser og leger.

Kl 03 var vi ute av katastrofeområdet tilbake på Hotellet i Flå til mat og en gjennomgang av hva helsefolka hadde opplevd. Jeg regner med at det blir en diskusjon rundt flere av hendelsene hvor det gikk litt varmt mellom de forskjellige fagetatene. Forhåpentligvis finner de flere områder som kan forbedres.

Jeg er ikke i tvil om at det er viktig at den mest erfarne legen må være fagleder helse og opplevde luftambulanselegene som kjappe, effektive, ryddige, tydelige og selvfølgelig utolmodige der de måtte vente. Jeg ville nok fort avtale med en av dem om å overta ledelsen hvis jeg var kommunelege ute på en slik katastrofe. En rask diskusjon om hvem som passer best hvor mener jeg må være oppstarten når legene møtes på et skadested.

Siden jeg fulgte fagleder helse nært fikk jeg også se og høre hvor presset både skadestedsleder og operativ leder helse ble. Hun skulle styre ressursene som fagleder helse ba om og det var ikke lett når hun samtidig måtte være sammen med skadestedsleder som hadde behov for å vite det samme. Et klassisk katastrofedilemma!

Dette var god læring for meg som også er LRS lege. Jeg lært mye både om triagering, organisering av skadested Bjorn-10og samleplass men ikke minst om ledelseslinjene under en slik aksjon. Jeg er glad for at jeg fikk mast meg med på øvelse Bjørn og enda gladere for at bjørnene holdt seg inne i bjørneparken i Flå!

Bjorn-12Bjorn-13

Faglig kvalitetssikring i kommunens helsetjeneste

Som kommunelege arbeider jeg mye med kvalitetssikring av tjenester. Ofte ikke direkte men i faglige sammenhenger hvor vi går inn på rutiner, organisasjonsutvikling, klagesaker og i samarbeidet med de forskjellige tjenestene. I både Øvre Eiker og Nedre Eiker er det egne kvalitetsutvalg som godkjenner rutiner og prosedyrer. Dette er blitt spesielt viktig arbeid etter at samhandlingsreformen kom. Overfor fastlegene er vi kommunens prepresentant i forhold til å følge opp Fastlegeforskriften som fokuserer på at kommunen skal stille kvalitetskrav til de fastlegene vi har avtale med. Jeg synes dette er en utfordring og er litt usikker på hvordan vi skal følge dette opp.

Fra rapport til Helsedirektoratet:

Utvikling av kommunelegefunksjonen,
Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt i brev av 24.10.07 fra Sosial- og helsedirektoratet har jeg hentet:

Etter § 3 i Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten skal ”enhver som yter helsetjeneste etablere et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter”. Dette er et lederansvar. 

Kommunelegen vil ofte bli involvert i et kvalitetssikringsarbeid fordi dette arbeidet både inneholder en vurdering av om regelverkets bestemmelser er ivaretatt, og en vurdering av kvalitet på de helsefaglige tjenester som blir gitt. Medisinsk-faglig kunnskap kan være nyttig i dette arbeidet. Kommunelegen vil i dette arbeidet som regel bistå de lederne som innehar det direkte linjeansvaret. 

Kommunelegen stilles ofte spørsmål som direkte dreier seg om å tolke lov og forskrift. Få kommuner har en egen jurist å forholde seg til i det daglige, og det stilles derfor spesielle krav til kommunelegen om å holde seg oppdatert og bevisst lovtekster og anvendelsen av disse. Medisinsk faglig rådgivning handler derfor ofte om forståelse og vurderinger omkring tjenester i forhold til regelverket. 

Det er viktig for helsetjenesten å ha avvikssystemer som sikrer at virksomheten kan lære av de systemfeil som gjøres. En del av avvikssystemet er klagebehandling. Det er Fylkesmannen som er klageinstans for brukere som mener at de ikke har fått den helsehjelp de har rett på eller der de mener at helsepersonell har opptrådt uforsvarlig. Erfaring viser at det er hensiktsmessig at kommunene kan legge rutiner som gjør at klagen først blir vurdert i kommunen. Dette kan gi raske tilbakemeldinger til kommunen om systemfeil og det kan gi muligheter til å luke unna rene misforståelser og besværinger som kan løses på et lokalt plan.

Flere kommuner har plassert kommunelegen sentralt i en slik førstevurdering av klager. Dette fordi det ofte er snakk om vurdering av medisinske opplysninger opp mot systemkunnskap.

Vi arbeider mye med dette i Eikerkommunene. I Nedre Eiker brukes et elektronisk HMS system (Qm+) også til å melde avvik fra prosedyrer, rutiner og lovverk. Det krever mye arbeid å bygge opp en organisering av kvalitetssikringen og det må holdes ved like. Etterhvert meldes det mange avvik via avvikssystemet. Dette er viktige tilbakemeldinger om alt fra uhygieniske kraner ved håndvask til manglende legemiddeloppfølging. Avvikene blir fulgt opp, ført i statistikk og rettet så fort det lar seg gjøre. Vi er ganske stolte av at det er begynt å fungere skikkelig!

Overvåking av sykdomsforhold i kommunen

Overvåking av helseforholdene i kommunen er spennende arbeid for en kommuneoverlege. Med årene har vi fått flere sentrale instanser som bidrar med oversikter og databaser med mye informasjon om forskjellige helsetilstander i kommunene.

Det er strenge krav til å etablere databaser som inneholder helseopplysninger om navngitte personer. Derfor anbefales det ikke at man oppretter slike i enkeltkommuner. Imidlertid kan man lage egne oversikter så sant disse ikke kan kobles til enkeltpersoner. Min holdning er at det  er arbeidskrevende å lage slike oversikter, men ikke minst at det er krevende å sørge for at kvaliteten er god nok og at databasen er oppdatert til enhver tid.

Jeg mener man bør sette seg inn i hvilke databaser som finnes hvor man kan få informasjon om innbyggernes helsetilstand i kommunen.
De viktigste store bidragsyterne innen dette området er:

For oss kommuneoverleger får vi best oversikt over dette området fra Folkehelseinstituttes nettsider.

Det gjennomføres flere undersøkelser i kommunene som ikke direkte er helserelaterte, men som kan si mye både om helse og områder som virker inn på helsa vår.

  • Skoleundersøkelser skjer årlig. Elever på forskjellig klassetrinn blir spurt bla om trivsel, mobbing m.m.
  • Ungdomsundersøkelser gjennomføres som oftest med noen flere års mellomrom
  • og det blir gjennomført andre undersøkelser som man bør søke informasjon om og følge med på.

Det lages også en del lokale statistikker som blir samlet i andre sammenhenger som man evt kan trekke nytten av. Det kan være:

  • Statistikk som genereres i Pleie- og Omsorgsprogrammer
  • Statistikk fra fastlegenes journaler. De fleste EPJ programmene har en statistikkmodul
  • Helsestasjonsprogrammene samler også statistikk
  • Nav fører også statistikk på flere områder og har en stor ressurs i at de får oversikt over fastlegenes diagnoser på regningene de sender inn for å få utbetalt penger  (Fra Helfo)

Når man skal bruke lokalt utarbeidede statistikker er det viktig at man er sjekker ut grunnlaget for undersøkelsene før man trekker konklusjoner. Statistikk kan være vanskelig hvis man har små tall og det er viktig og være klar over fallgruvene når man skal gjøre faglige vurderingen.

Man skal også være påpasselig så man ikke bryter taushetsplikten hvis man undersøker helseforhold hvor det kan bli så små tall at personer kan indetifiseres. Eksempler på dette kan være abort tall og selvmordsstatistikk hvor man fort kan kunne regne seg fram til hvem det gjelder hvis man har helt små tall.

Jeg anbefaler at man bruker tall fra sentrale instanser hvor man kan være sikker på at det er gjort kvalitetsvurderinger av tallene og statistikken.

Overvåking av helsetjenesten i kommunen

Kommuneoverlegen bør opparbeide en oversikt over helsetjenesten i kommunen. I de aller fleste kommuner finnes det gode organisasjonskart og beskrivelser av de enkelte tjenestene, men det bør være et mål at man har årlige gjennomganger av tjenestene gjennom årsmeldinger som samles i en Helsemelding. Her kan befolkningen og ansatte selv hvilke mål som er satt for året og om man har oppnådd det man satte seg mål om. Mange kommuner arbeider allerede på denne måten med å sette opp handlingsplan for året som kommer og en årsmelding hvor man svarer ut de målene som ble satt i handlingsplanen. Kommuneoverlegen kan bidra med å gi råd til linjeledelsen om gjennomføring av en slik måte å jobbe på hvis man ikke har det, eller sørge for at helsetjenestene blir samlet i disse dokuementene så innbyggere og ansatte lett kan få oversikt over de helsetjenestene som finnes i kommunen.

I Folkehelseloven settes det krav til at man skal ha oversikt over hvilke faktorer som virker inn på befolkningens helsetilstand. Under dette skal man ha oversikt over hvilke tjenester som bidrar. Det vil være naturlig å kombinere slike oversikter med overvåkningen av helsetjenesten i kommunen.

I noen kommuner utarbeides det en lokal helsemelding. Det er naturlig at kommuneoverlegen arbeider med dette hvis han/hun har kapasitet.

 

Hvorfor ett nødnummer når det er samlokalisering som virker?

Øverst på politihuset i Drammen er sentralene for 110, 112 og 113 samlet. De kalles SAMLOK. Tre akuttsentraler med en vegg med dør mellom hver. Her har de bevart de tre sentralene samtidig som samlokaliseringen gjør at de bare kan åpne døra for å diskutere felles aksjoner, eller møtes på gangen rett utenfor sentralene. Leder av politiets operasjonssentral, Morten Qvist, informerte deltakerne i veiledningsgruppa i samfunnsmedisin som jeg er veileder for. Han la ikke skjul på at dette var en suksess og at de 3 årene de har vært samlokalisert har vist med all tydelighet fordelene med å være lokalisert på samme sted samtidig som de har beholdt hver sine særegenheter og forskjeller som er viktig for hver sentral… F.eks. taushetsplikten til helsepersonellet..

Vi fikk se hvordan det fungerte i praksis og opplevde mens vi var der en typisk situasjon hvor personellet på 113 fikk litt råd og hjelp fra brannfolkene på 110 i en hendelse… Imponerende!.. og det var inspirerende å høre de positive erfaringene

…bare et skår i gleden… at utviklingen av samarbeidet var stoppet opp fordi det er politisk bestemt at SAMLOK sentralene skal være pilot for ett nødnummer sentralen. Utfordringene med å utvikle en effektiv, sikker og god tjeneste hvor folk bare skal ringe ett nr for så å bli satt over til riktig nødetat er blitt så vanskelig at prosjektet slett ikke er kommet igang…

SAMLOK er foreløpig eneste samlokaliseringen av nødsentraler i Norge. Sjøl om dette prosjektet i flere år har vist til positive effekter er det ingen andre politidistrikter som har fulgt etter…. merkelig… Det bygges bla en helt ny 113 sentral i Vestfold uten at det søkes samlokalisering….??

Når inngangen til prosjektet om ett nødnummer viser seg å være så vanskelig og trøblete samtidig med at samlokaliseringen av de tre nødetatene er en suksess er det ganske vanskelig å se at det er samfunnsnyttig å gjennomføre prosjektet… Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke heller brukes mer krefter både politisk, økonomisk og praktisk på å samlokalisere nødeteatene i flere deler av landet.!?

Jeg er LRS lege (Lokal Rednings Sentral). Dvs medisinskfaglig rådgiver for politiet ved større redningsoppdrag. Dette er spennende arbeid, men brukes sjelden av politiet. Vi fikk en diskusjon med lederen av operasjonssentralen som slett ikke var uenig i at de kunne bruke alle sine fagrådgivere mye mer. (Det er rådgivere innen alle samfunnsviktige områder) Hvis vi ble kallt inn og brukt oftere i minder hendelser ville vi bli mye mer vant med både hvordan politiet arbeider og i hvordan vi skal  bruke vår fagkunnskap inn mot politiets redningsarbeid…»Øvelse gjør mester».

Politihuset i Drammen er nabo med Statens hus. Hele veiledningsgruppa var med over dit etterpå for å høre fylkesmannens beredskapssjef fortelle om deres ansvar i beredskapssituasjoner sammen med assisterende fylkeslege..

Jeg synes slikt arbeid er spennende og mener det er viktig at kommuneoverleger er klar over og kjenner til hvordan politiet arbeider ved redningsoppdrag.