Kunnskapsvridning og erfaringsmotstand

Takk for at du er der! Gudskjelov for at du holder ut! Ta vare på deg sjøl! Det er du som er viktig for våre brukere! Systemet vil aldri kunne fungere hvis det ikke var for deg!

Det systemet jeg tenker på er organisasjoner som jobber med mennesker. Det som interesserer meg aller mest er hvordan slike systemer fungerer på nederste nivå. Det viktigste nivået. Det som jobber direkte med menneskene det er satt til å yte tjenester til. Der hvor systemet spisser seg i ett menneske som skal hjelpe et annet menneske som trenger hjelp.

povJeg ser verden fra en samfunnsmedisinsk vinkel. Altså med legekunnskap, samfunns-medisinsk kunnskap og med erfaring fra å jobbe på nesten alle nivåene vi har i helsevesenet: sjølstendig næringsdrivende lege, kommune, sjukehus og statlig forvaltning.

Når jeg grubler og tenker på hvordan vi skal jobbe for å få fram organisasjoner som er til beste for våre innbyggere ser jeg for meg tre store utfordringer:

Den ene er å koble kunnskap om hva som hjelper mennesker best mulig sammen med hvordan vi kan organisere det.

Den andre er å koble erfaringen til de som jobber direkte med brukerne med  kunnskapen om hva som hjelper brukerne.

Den tredje utfordringen er å koble erfaringen til brukerne av tjenestene med valg for hvordan tjenestene best skal ytes og organiseres.

kbp-modellKunnskap – ansattes erfaring – brukererfaring

Ofte lurer jeg på om de som vurderer, reviderer og lager systemer tror at en av disse områdene er viktigere enn de andre. Jeg mener vi ikke kan bygge eller endre organisasjoner uten å ta i bruk alle disse tre områdene med lik tyngde:

  • Forskningsbasert kunnskap må alltid vurderes opp mot miljøet hvor det skal brukes. Ansatte må settes i stand til å bruke kunnskapen og den må være praktisk og effektiv for dem å bruke slik at de sjøl ser at det er riktig å ta den i bruk. Brukernes erfaringer og meninger om kunnskapen er nødvendig for at de som skal utføre den kan få vite hvordan den kan gjennomføres.
  • Erfaringskunnskap om det området vi jobber i må alltid tas med for å slippe å gjenta gamle feil. Vi kan jobbe raskere og mer effektivt hvis vi kan bygge videre på tidligere erfaring. Samtidig skal vi være kritisk til metoder som aldri har endret seg og som kan ha blitt uhensiktsmessige fordi verden har endret seg.
  • Brukererfaring er kunnskapen som sikrer at tjenester og tiltak faktisk kan oppnå den effekten de er ment å gi. Den kan være vanskelig å oppsummere og være provoserende fordi den ofte peker på uønskede effekter av tiltakene våre.

Kunnskapsvridningen

Vi er midt inne i en tid hvor vi får bedre og bedre kunnskap om det meste rundt oss. Spesielt innen helsevesenet øker kunnskapen om sjukdommer, hva som gir risiko for sjukdom og kunnskap om nye behandlingsmåter. Forskningsbasert kunnskap gir nye muligheter og forventninger om å kunne løse alle problemer. Selvfølgelig brukes det også  om hvordan vi organiserer våre tjenester. Noen ganger  også slik at vitenskapsbasert kunnskap overkjører erfaringsbasert kunnskap og brukererfaringer. Vi bruker «gullstandarden» som mål for hvordan vi skal yte tjenester uten å lytte til og ta hensyn til hva ansattes og brukernes erfaringer er. Den teknologiske utviklingene og kunnskapsbaserte viten utvikler seg raskere enn vi mennesker, fagfolk og brukere, klarer å ta inn over oss. Vi klarer ikke å styre den. Utviklingen skaper en «kunnskapsvridning» hvor vi må tilpasse oss. Det skaper igjen situasjoner hvor vi behandler uten at vi egentlig har tenkt gjennom om det er best for det enkelte menneske og samfunnet på sikt. Pga kostnadene vris prioriteringen over mot dyr sykehusbehandling vekk fra omsorg og pleie av store mengder eldre med «banale» og vanlige, men svært belastende, helseproblemer. Vi lærer folk at alt kan rettes og korrigeres og skaper dermed et behov for at alle forhold i, på og rundt menneskekroppen må korrigeres. Vi skaper sykdom der vi før hadde toleranse, hensyn og mestring. Vi skaper frykt og misnøye der vi trenger å være modige, kunne akseptere og leve med plager.

«Kunnskapsvridningen» virker også inn på utviklingen av organisasjonene i helsevesenet rett og slett fordi vi må ha flere og flere fagfolk til å ta oss av alle helseplager innbyggerne opplever. Vitenskapsbasert kunnskap utfordrer bærekraften i hele helsevesenet, men kanskje mest ute i kommunene.

Erfaringsmotstanden

Vi må må bruke mer oppmerksomhet,tid og krefter på ansattes erfaringer. Den motstand vi ofte tolker som endringsmotstand har ofte årsak i erfaringer det er viktig at vi tar inn tidlig i prosesser hvor vi vil forbedre tjenester til brukerne. Alt for ofte er målet for endringer kortsiktige og styrt av budsjettkrav som overser brukernes og ansattes erfaring og kjennskap til tjenestene. «Erfaringsmotstand» må være en viktig måte å  vurdere  vitenskapsbasert kunnskap kritisk på. Vi må lage lage prosesser som sikrer at ansatte og brukernes erfaringer er en viktig del av planleggingsarbeidet så tidlig som mulig og videre gjennom hele prosessen.

Blandingen av kunnskapsbasert vitenskap, ansattes og brukernes erfaring er for meg en logisk og nødvendig sammenheng. Det krever mye av alle som skal delta, ikke minst ledere, fordi det krever aktiv bruk av lederkunnskap, metoder og evnen til å lytte aktivt for å finne fram til beste måten å samkjøre de tre viktige områdene på.

Uten deg som jobber med direkte brukerne våre klarer vi ikke løse oppgavene vi skal utføre. Takk for at du er der!

Alltid når vi må effektivisere, kutte i tjenester og omorganisere er det du som jobber nærmest brukerene som må endre deg. Det er ikke mulig å gjennomføre uten at du bidrar så godt du kan. Gudskjelov for at du holder ut!

Som samfunnsmedisiner opplever jeg daglig hvor viktig din innsats er, hvor mye du legger i jobben din og hva den betyr for brukerne våre. Ta vare på deg sjøl! Det er du som er viktig for våre brukere!

Praktisk kunnskap master

 

 

 

 

 

Veikryss og korreksjon

career-path1Jeg synes valg kan være vanskelig. Jeg gjør valg mange ganger hver dag. Det er jeg sikker på at du gjør også, men gjør du de rette valgene? Valgene bestemmer retningen din både fysisk når du kjører til høyre eller venstre, jobbmessig når du prioriterte det ene før noe annet og psykisk fordi du valgte bort noe til fordel for noe annet.  Det er langt i fra alltid at du kan vende tilbake til veikrysset og gjøre valget om igjen. Det kan være bare ett valg er det riktige.

Her kan du gjøre et valg og høre en melodi om akkurat det:

Veikryssgrubling, eller grubling over hvilke valg vi gjør setter igang den virkelig store tankevirksomheten! Denne gangen har jeg bare tenkt å skrive om en bitteliten bit av prosessene rundt det å velge.

Ydmykhet for andres innspill til valgene jeg tar.

Denne uka har jeg hatt det travelt. Jeg har rett og slett ikke rukket så mye av det jeg hadde planlagt å gjøre. For mye dukket opp akutt og uforberedt som jeg bare måtte ta. Eller måtte jeg? Jeg gjorde noen raske valg.

Ett av valgene førte til at jeg valgte bort en handling vi alltid pleier gjennomføre. Jeg hadde kanskje en gyldig grunn til å velge det bort og hendelsen kom på toppen av alt det andre som skulle utføres. Midt i en annen arbeidsoppgave ble jeg minnet på hva jeg hadde «glemt», altså valgt bort. Irritert. Flau. Skulle jeg argumentere mot og stå ved mitt valg eller følge opp anmodningen?

Jeg hadde valgt feil. Jeg var heldig som enkelt kunne revurdere å endre mitt tidligere valg. Ok, så rakk jeg slett ikke alt det andre jeg skulle gjort, men dette var allikevel viktigere. Det viste seg etterhvert at det var viktig å følge anmodningen.

Jeg er glad for at andre sier i fra, gir innspill, korrigerer og kritiserer de valgene jeg gjør hvis det gjør sluttresultatet bedre.Det er så lett å legge for mye prestisje i egne valg. Det koster bare litt ydmykhet for andres vurderinger og kunne stoppe opp noen minutter for å gi seg tid til å revurdere.

 

Jeg gleder meg over tilværelsen

Søndags morgen. Vekkeklokka ringer irritert. Klokka er sju!
Utenfor mitt soverom ligger november tung og svart.
Varmen i senga holder meg igjen.Skal jeg la være å stå opp?
Allikevel står føttene plutselig på gulvet.Kan ikke snu!
Bikkja er klar og halen logrer. Den veit vi setter kursen til en fjelltopp.
Kaffelars i sekken. Nista er smurt. Alt er klart.

November på sitt beste på Knutefjellet og Kongsberg
November på sitt beste på Knutefjellet og Kongsberg

November viser seg fra sin beste side. Soloppgang i nakken.
Jeg peser og svetter opp den lange bakken.
Bikkja foran og jeg bak.
Blå, klar himmel. Høstfargene passer akkurat min smak

Høstlufta er sylskarp. Hjernen klar og fokusert. Tankene flyr.
Aleine i skauen opp mot fjellet. Friheten, lufta og tankene.
Jeg nærmer meg toppen. Vinden rusker i kroppen.
Øya leiter etter le for vinden. Le for menneske og dyr.
Litt etter ligger jeg lunt ved bålet like under toppen.
Med KaffeLars på bålet har jeg det godt alene.

I morrasola
I morrasola

Alene men slett ikke ensom. Bikkja, tankene og opplevelsen.
Jeg nyter øyeblikket og gleder meg over tilværelsen.
Varm kaffe og nistemat.
Blå,klar himmel. Høstfargene passer humøret akkurat.

Jeg tenker på deg. Deg som gir meg liv. Røyken fra bålet.
Tårene renner mens munnen smiler. Følelsen av å leve.
Svien fra røyken er som tanken. Fyller øynene med følelse.
Opplevelsen av fjellet og høsten. Vekk fra jobben og gnålet.
Jeg kjenner roen fylle kroppen. Ro til tankenes befrielse.
På hjemturen fylles jeg av takk for hva jeg fikk oppleve!

Du som leser dette får bære over haltende versefot og famlende rim. Opplevelsen av å være ute i naturen på en av novembers fineste dager føltes som et dikt i hodet mitt. Jeg er skeptisk til resultatet, men det beskriver allikevel hvordan opplevelsen ble inni meg. Så dette ble et diktgrubleri….

Jeg ække sliten, bare ser sånn ut!

Soloppgang over Øvre Eiker
Soloppgang over Øvre Eiker

Jeg trenger noe som holder meg oppe når jeg er sliten. Noe som børster bort arbeidsstøvet, hever humøret og gir meg glede over å fortsette på jobben. Jeg får mer enn nok løft hjemme, det er jobben jeg skriver om, og når jeg sitter her og skriver skjønner jeg at det er mange faktorer som  både holder meg oppe på de slitsomme dagene og som løfter meg når jeg er sliten.

Veldig ofte starter løftet på vei til jobb. Jeg sykler ofte og bildet til venstre er det som møter meg når jeg sykler inn mot Hokksund. Eikerbygdene i soloppgang. Det lave jordbrukslandskapet er fantastisk pent i motlyset og spennende, nesten skummelt med tåka som ligger innimellom. Følelsen overføres automatisk til jobben og jeg gleder meg til å komme inn på kontoret på rådhuset for å se om dagen kan bli like fin.

Allikevel er det mange ganger tungt å gå opp trappene til kontoret. Kalenderen er som oftest tettpakket og jeg frustrerer meg over at det er alt for lite tid til å sitte foran pc´n å gjøre saksbehandling, svare på epost eller skrive på de utredningene eller planene jeg må jobbe med. Jeg er sikker på at du har det ofte sånn også. Følelsen av ikke å strekke til kan blir påtrengende sterk. Det er da jeg trenger å bli løftet litt i humøret.

Det skal ikke så mye til. En glad stemme på vei inn på kontoret, et blidt ansikt som fester blikket sitt på meg eller en prat med noen som utfordrer meg til å bruke tankene på faglige utfordringer som løfter vekk følelsen av frustrasjon.

Jeg har skrevet om det før, men jeg merker at jeg gleder meg mest når jeg merker motivasjonen i dem jeg er sammen med. En samtale med deg om en vanskelig situasjon hvor du har fått til litt. Det er så gøy å få være med på andres positive opplevelser eller positive håndtering av vanskelige situasjoner.

Jeg snakket med «spesialisthelsetjenesten» denne uka. Dvs en overlege som hadde tatt imot en av våre brukere som virkelig sliter. Det gjorde de som jobbet med brukeren i kommunen også, men de tok fatt og jobbet så godt de kunne for å løse den vanskelige situasjonen. Nå trengte de litt hjelp av sykehusspesialistene. Jeg blir glad og imponert når jeg får være med på å løse opp i vanskelige situasjoner når alle gjør så godt de kan for å få til en løsning til beste for brukeren. Det er spesielt oppløftende når vi får til løsninger i samarbeid på tvers av  helsetjenestenivåene! Det dreier seg om å se muligheter, vise vilje til å løse litt fastlåste situasjoner og tenke hva som er best for den som er syk. Dette har ingenting med Samhandlingsreformen å gjøre, men er rett og slett dyktige fagfolk som gjør sitt beste både innen eget fagområde og strekker seg for å møte andre på deres fagfelt. Sånt fjerner effektivt min følelse av å være sliten i jobben.

Noen ganger skaper emosjonelle følelser jeg opplever en kraft som hever meg i jobben. Jeg lurer litt på hvorfor jeg opplever det positivt når følelsen kan overmanne meg, men etterpå føles det godt; som da jeg holdt et foredrag om psykososialt kriseteam denne uka. Da jeg viste et bilde fra en vanskelig situasjon jeg jobbet med for en stund siden kom følelsene opp i meg og jeg fikk en klump i halsen og vanskelig med å snakke. Jeg måtte fortelle hvorfor og kom meg videre, men etterpå synes jeg det var godt at det å huske den situasjonen fremdeles skaper masse følelser i meg. Isteden for å gjøre meg mer sliten var jeg litt glad på vei hjemover etterpå.

Jeg ække sliten, bare ser sånn ut!
Jeg ække sliten, bare ser sånn ut!

Det er ikke bare glade og positive følelser som gjør at jeg blir mindre sliten, men de som kan være triste også. Jeg lurer litt på hvorfor, men jeg er glad for at følelsene mine enda reagerer. Da er jeg nok ikke så sliten på jobb at følelsene har flatet ut.

Noen ganger ,som egentlig er mange ganger, synes jeg at jeg ser sliten ut når jeg ser meg sjøl i speilet. Er det rynkene? Posene under øynene? Men skinnet bedrar, eller kanskje jeg er mer slitt utenpå enn inni? Jeg er ikke så sliten som jeg ser ut på bildet til høyre. Jeg morer meg over å tenke på at hver rynke er indikasjon på erfaring fra mange år. Posene under øynene er oppsamling av kunnskap jeg har sett og samlet opp.

Jeg mener det er viktig å være bevisst på tegn som peker på at man er sliten. Jeg har tidligere opplevd å nesten bli utbrent uten å oppdage det sjøl. Nesten enda viktigere er det å være klar over hva som gir krefter i arbeidet og løfter en opp. Jeg må innrømme at jeg noen ganger søker hen mot opplevelser som gir meg positive følelser og krefter i jobben. Noen ganger er det å  «slenge kjeft» med kolleger, andre ganger å servere et pizzastykke til en kollega fordi vi hadde pizza på et møte, eller å sette seg ned på kontoret ditt for en prat. Aller mest får jeg et løft i jobben når jeg bidrar til at en av våre brukere kan få det bedre fordi vi er flere som samarbeider godt.

Glimtet i øyet, latteren og sorgen, rettferdighet og drivkraft

Jeg ser etter glimtet i øyet ditt. Når munnnviken drar seg litt oppover og du lener deg litt framover. Det er nesten det samme hvilken situasjon jeg møter deg i. Det er når du blir ivrig og bryter meg av eller snakker litt fortere jeg merker at samtalen snur og beveger seg i en ny retning. Det inspirerer meg og jeg merker at jeg må holde igjen sjøl for ikke å snakker over deg. Det kan skje magiske ting når glimtet er der, latteren ligger like under setningene og vi kan drodle rundt temaet uten at vi mister tråden eller at vi faller ut av en konstruktiv og spennende diskusjon!

Det er ikke forskjell på om du er helsedirektør eller jobber i psykisk helsetjeneste nærmest innbyggerne. Det er når jeg kan se det utenpå at gleden over å være sammen med andre, jobbe sammen, blir noe mer enn bare et møte. Det er det som er drivstoffet for å jobbe i en litt for travel jobb, med litt for mange tunge oppgaver eller vanskelige oppdrag. Jeg grubler ganske ofte over hva det er som gjør at jeg sjøl klarer jobben dag etter dag. At jeg møter på kontoret og gjennomfører arbeidsdagene år etter år. Sjøl begynner jeg visst å bli gammel? Rundet nettopp 59 år og har fått æresbetegnelsen «gamle mannen» av en ærlig liten unge på toget. Jeg merker at det er blitt tyngre å gå opp trappene på jobben, men opplever hver dag at følelsen forsvinner som dugg for solen når jeg møter folk på jobben. Aller mest når jeg merker motivasjonen eller interessen hos deg jeg møter.

Som kommunelege er medisinskfaglig rådgivning en av hovedoppgavene, og mange ganger den vanskeligste. Allikevel er det rett og slett en av mine største motivasjonsfaktorer. Spesielt når jeg kan bruke tid til å diskutere med deg hvordan du har det i din jobb. Få diskutere hvordan du opplever egen arbeidssituasjon og møter utfordringene. Jeg er heldig som kommunelege som kan rusle inn til rådmannen i kommunen eller til hun som jobber med å plante blomstene i parken og diskutere arbeidsoppgavene, framtid og utvikling. De er forbausende like som mennesker i grunnholdninger og meninger. Jeg er mange ganger i tvil om hvem som er viktigst for organisasjonen, men er helt sikker på at begge funksjonene er helt uunnværlige for at den store organisasjonen skal kunne utføre oppgavene sine. Allikevel blir jeg forbauset hvor mye energi det er i å møte dem som gløder for jobben sin og som viser det i kropp og oppførsel!

Jeg er så opptatt av å beholde gløden og motivasjonen i jobben. Spesielt når det er vanskelige tider og forhold i jobben som legger en demper på inspirasjonen. Derfor er det så viktig å lytte til de som engasjerer seg. Kanskje enda viktigere å bidra til å lytte til, engasjere og aktivisere de som ikke sier så mye.

Jeg lytter til stemningen i stemmen din, ser deg i øynene og ser etter hvordan du bruker kroppen din når vi møtes. Latter løfter stemningen men tristhet og gråt kan være like sterkt fordi det inneholder så mye energi og engasjement. Jeg er takknemlig for at jeg får være med på dette dag ut og dag inn i min jobb. Grubler ofte over om det er rettferdig at ditt engasjement og din glede eller sorg kan være en så kraftig drivkraft for meg. Som holder meg i samme jobb år ut og år inn og får slitenheten til å fordampe, men så kan jeg bruke litt av min faglighet og forsikre meg om at dette jo er noe av det viktigste drivstoffet i all mellom menneskelig aktivitet!

Vi må bare huske på å ta vare på det, ta hensyn til det og bruke det på en fornuftig måte.

Kommunelegepåskehilsen 2015

Med ønsker om en trivelig påske til deg!
Med ønsker om en trivelig påske til deg!

Jeg har opparbeidet meg en liten kommunelegebloggtradisjon. Nemlig kommunelegepåskehilsen. Du som har lest disse hilsene  veit at det både er masse ord, grublerier og alt for lange blogginnlegg. Baktanken er ganske hyggelig, egentlig. Jeg vil gjerne få ønske deg en riktig trivelig God Påske som gir deg masse energi!

For deg som er litt mer nygjerrig på hva som kan finnes i kommunelegepåskehilsen i år så kan det være lurt å vente til du har litt mer tid. Kan sitte for deg sjøl og gruble litt eller bare kunne fokusere så intenst at du fosser gennom noen gigabite med tekst! Mulig det er en liten overraskelse til deg nedi bånn her?

For meg starter et typisk grubleri som oftest med en opplevelse eller praktisk erfaring. Denne gang med en tragisk brann i

Brann i Vestfossen
Brann i Vestfossen

Vestfossen hvor flere mennesker ble husløse. Midt på natta ble jeg vekket av legevakta og politiet som trang hjelp til å snakke med disse og skaffe dem husvære for natta. Kriseteamet ble varslet. Leder og en til stilte opp så raskt og effektivt at innsatslederen hos politiet kommenterte hvor raskt og effektivt de var på plass. Jeg påtok meg å ringe for å skaffe et sted de kunne overnatte. Noen av dem ordnet seg sjøl, men vi måtte skaffe sengeplass til andre. Jeg tenkte at jeg prøver meg på Eikertun sykehjem. Kanskje det er ledig seng på de Kommunale Akutte Døgnplassene? Svaret fra den som hadde vakt var kontant og uten nøling: «Ja, det må vi få til».

Denne natta gav meg mange tanker. Jeg blir mektig imponert over folk som tar telefonen midt på natta og svarer kontant før søvnen er forsvunnet fra øynene og hjernen at «ja, vi kommer» eller «Ja, det ordner vi». Jeg tror det er det kontante svaret som imponerer meg mest. Når det ikke er noen trang til å tenke på å hjelpe, bare si ja og så finne ut av å gjøre det på beste måten etterpå. Kansje spesielt når de blir bedt om noe som kan være på kanten, kanskje utenfor, det de egentlig har ansvar for. Jeg synes jeg opplever dette ofte fra ansatte i de kommunene jeg jobber. En vilje til å få til noe til beste for en innbygger som sliter. Til tross for vanskelig økonomi, presset arbeidssituasjon, vanskelige faglige utfordringer eller ubehagelige oppdrag finner de en måte å gjennomføre på. Hverdagshelter som får verden til å gå rundt. Jeg tror ofte du ikke veit om du er en sånn hverdagshelt. Derfor tenkte jeg at du kan få en erkjennelse og ett oppdrag; Du (ja du som som leser nå!) er en hverdagshelt! Jeg håper du er stolt av det arbeidet du gjør og den måten du utfører den på! Og jeg håper andre også forteller deg det innimellom. Å være en hverdagshelt består slett ikke i at du utfører «heltedåder», men at du trofast gjør den jobben du er satt til for de brukerne dine tjenester er til for. Jeg håper du i tillegg er en sånn person som beskrevet over. Som uten å nøle skjønner når det er riktig å strekke seg og systemene for å hjelpe når det er viktig, men samtidig sørger for at jobben vanligvis blir gjort på beste måte innen de rammene som gjelder for tjenesten. Denne påsken håper jeg du får tid til deg sjøl og dine nærmeste. Litt tid for deg sjøl som gir deg energi og motivasjon til å fortsette i jobben.

Energi. Det får deg vel mest til å tenke på kraftverk, strøm og hestekrefter, tenker jeg? i det siste har jeg opplevd tett innpå meg en energi som både varmer, inspirerer og gir krefter. Jeg snakker fremdeles om mennesker jeg har møtt i jobben. Jeg tenker kanskje ikke så mye på det til vanlig, men jeg har rett som det er møter med ansatte som gjør at jeg når jeg reiser meg fra møtet og går ut opplever jeg glede og inspirasjon. Det kan være hvordan de går løs på vanskeige arbeidsoppdrag, omstillingsprosesser eller hvordan de gløder for sitt fag.  Å ja. Gløder for sitt fag. Og brukerne, pasientene, beboerne eller hva de kalles. Det er en tankevekker det der: At jeg får energi av deres måte å gå løs på arbeidsoppgaver eller utfordringer.

Jeg må innrømme at jeg «slenger litt med kjeften» innomellom. Jeg synes både det er morsomt og hyggelig når jeg kan le sammen med andre og de tar igjen med meg hvis jeg erter dem. Det kan være rådmann og ordfører i kantina eller ansatte i psykisk helsevern mens vi har arbeidsmøter. Jeg tror, og håper, at de veit at jeg har stor respekt for dem. Ellers hadde jeg jo ikke våget.

godpaskekyllingLitt humor er viktig for meg i jobben. Nei mye humor. En dag uten at jeg ler eller har det morsomt er ikke en helt god dag. Humor er dønn alvorlig, skjønner du. Det gjør tunge arbeidsoppgaver til å holde ut. Det gjør at stemningen på et møte blir lettere. Det senker terskelen for å kunne være ærlig mot hverandre og gjør det enklere å snakke alvorlig med hverandre. For meg er humoren også en måte å komme nærmere de jeg jobber sammen med eller er i møte med. Humor inspirerer meg til å yte litt mer eller bedre. Når jeg ler sammen med andre er det akkurat som om ting glir litt lettere
men
Det er jo ikke altid lurt å bare gjøgle eller fleipe. Det er faktisk en kunst å vite når man ikke skal bruke humor. Jeg har dummet meg med det noen ganger. Da må man unnskylde og bruke litt tid på å hente situasjonen inn igjen.

Påskekyllinger, gule farger, solbrune skimennesker, krimbøker og påsketradisjoner. En av tradisjonene vi i helsevesenet har er å løfte pekefingeren og snakke formanende om solfaktor, solbriller, skredfare, gnagsårplaster og andre mulige helsefarer. Og husk de 10 fjellvettreglene! Det har du hørt så mange ganger før at jeg vel ikke trenger løfte en eneste finger. Vel nå har jeg jo allerede nevnt det så min samvittighet er rein. Jeg har gjort min kommunelegeplikt. Egentlig håper jeg du bruker påskehøytiden til å kose deg noe aldeles uhemmet. På din måte. Der du er.

Kommunelegepåskehilsen til deg!
Kommunelegepåskehilsen til deg!

Er du med enda? Lest deg gjennom ordflommet på oversida her? En kommunelegepåskehilsen kan være litt av en prøvelse å komme ned gjennom på skjermen, men helt her nederst er det jo som regel en liten utfordring til deg og meg. Den gjelder desverre bare ansatte i Øvre Eiker og Nedre Eiker kommune.

Altså til deg: Hvem har skrevet dette:
«Du spør meg hva jeg ler av, lille venn?
Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen»

Jeg har stor sans for denne personen som også skrev et sitat til som jeg lever etter:
«Mister du evnen til leke, da mister du livet»

Jeg tror ikke du får så stort problem med å finne dette ut. Den første som sender meg en epost med hvem denne forfatteren er og en bekreftelse på at du leste helt ned hit så skal jeg bake en kommuneoverlegeeplekake til! Den serveres på din arbeidsplass i en passende lunsj vi blir enig om!

Svaret sendes til einar.braaten@ovre-eiker.kommune.no

Og hvis du har glemt det som stod aller øverst på siden så var dette altså en lang måte å ønske deg en riktig god påske på!

KommunelegeNyttårsforsett

Dette er et grubleinnlegg. Du som har lest bloggen min en stund veit at jeg pleier skrive kommunelegejulehilsen. I år rakk jeg ikke det og har rolig ventet til førjulstrida la seg. I løpet av ett par skiturer med aleinegrubling ved kaffebålet og noen kjappe trimmeturer med bikkja til datteren dannet det seg ei liste med nyttårsforsett for tida framover. Det er mine nyttårsforsett, men hvis du tenker deg om kan du sikkert bruke samme lista du også? Det er ei liste bare jeg sjøl kan gjøre noe med, den kan brukes både privat og på jobb. Vil du bruke den du også følger samme utfordringer med for deg!

  1. Jeg vil gjerne bli flinkere til å være tilstede sammen med deg når vi møtes. 
    Det er så mange dippedutter, ting jeg skal ha gjort og tanker om hva som skal gjøres som fortyrrer det fysiske møte med andre personer. Jeg blir gjerne litt fjern, noen ganger tror jeg at jeg kan virke avvisende på den jeg snakker med fordi andre ting forstyrrer. Det krever litt mer konsentrasjon, at jeg skrur av lyden på mobilen og legger igjen andre ting utenfor der vi møtes. Det er egentlig ikke vanskelig, men det krever at jeg kontrollerer kroppsspråket mitt, holder blikket ditt og er tilstede i øyeblikket.
  2. Jeg vil bli flinkere til  administrere tida mi bedre.
    Jeg tror jeg  har dette på lista mi hver dag jeg ser over innboksen min i epostprogrammet og når jeg går over arbeidsoppgavene jeg står foran. Ting hoper seg opp fordi jeg ikke er flink nok til å prioritere oppgavene. For hva er nå viktigst å ta først? Jeg er notorisk for dårlig til å si nei samtidig med min iver etter å si ja til andre går ut over tida jeg sjøl setter av til å planlegge og organisere meg sjøl og vårt arbeid i teamet. Dette blir en av mine vanskeligste oppgaver å gjennomføre!
  3. Jeg skal bli flinkere til å oppdatere meg faglig og bruke kunnskapsbasert medisin som viktigste verktøy i mine faglige vurderinger.
    Faren ved å ha mye erfaring er at jeg lett flyter på det jeg har gjort før uten å ta hensyn til at verden jo endrer seg og kunnskapen vi har utvikler seg hele tida. Det tar tid å sjekke ut kunnskap og den største utfordringen for meg er å finne tid til å bruke verktøyene innen kunnskapsbasert medisin.
  4. Jeg vil legge mer vekt på de menneskelige siden av saker jeg har. Hvordan jeg bruker kunnskapen jeg har lært meg overfor enkeltmennekser.
    Dette er noe av det vanskeligste jeg vet. Brukermedvirkning i hverdagen. Jeg opplever ganske ofte at ønskene fra brukeren jeg sitter overfor i en sak ikke er samsvarende med hva forskningen viser. Det betyr ikke at jeg bare skal kaste forskningen vekk og gjøre som brukerne vil. Det viktige er hvordan jeg samarbeider med brukeren med min kunnskap for å nå fram til løsninger av problemer eller situasjoner. Alt for ofte finnes det ikke kunnskapsbasert forskning med gode svar innen samfunnsmedisinske eller sosialmedisinske problemstillinger. Da må jeg bruke mitt faglige skjønn i samarbeid med brukeren. Det er nesten enda vanskeligere når brukeren ikke er enig i forskningen. Det setter ekstra krav til hvordan jeg bidrar til løsninger.

Fire nyttårsforsett jeg allerede nå vet er ganske vanskelige å gjennomføre. Vanskelige fordi jeg allerede tror at jeg jobber mye med dette. Det er forhold som er viktige i mitt forhold til andre mennesker og mitt verdigrunnlag som jeg har skrevet om tidligere:

  • Ærlighet
  • Rettferdighet
  • Respekt
  • Toleranse

Egentlig kan jo nyttårsforsettet for 2015 bare bli at jeg skal bli flinkere innen alle disse områden. Men nyttårsforsett «forsvinner» ofte og raskt er man tilbake i den vanlige tralten. Jeg lever med disse, for meg, fire grunnleggende verdiene hver eneste dag, men opplever at hverdagens «rotterace» hele tiden utfordrer meg på hvordan jeg lever ut disse verdiene. Derfor 4 prioriterte områder jeg må konsentrere meg om.

Hvert år sitter jeg fokusert foran tv på nyttårsaften. Jeg synes alltid kongen har vedlig gode nyttårstaler og årets tale var et godt eksempel! Jeg er imponert hvordan han klarer å bruke små barns uttalelser i sine egne vurderinger og uttalelser. Jeg synes verdiene han legger i sin tale passer meg godt og mener at det må være noe jeg sjøl tar med inn i min hverdag både på jobb og privat. Det vil jo bli enkelt, for «å være snill mot andre» passer godt med de fire punktene jeg har satt opp i mitt nyttårsforsett. Så kan vi diskutere til vi blir blå hva det vil si å være «snill» i min hverdag. Det er det jeg vil jobbe mer med! Den andre grunnlovsparagrafen fra barnehagen han trakk fram var » At store barn skal hjelpe små barn». Dette kan vel nesten være en av grunnsteinene i alle samfunnsmedisineres arbeid! Både på et praktisk nivå og et mer overordnet nivå. Til sist brukte han tid på grunnlovsparagrafen til barna som dreide seg om at vi må ta vare på jorda vår alle sammen. En helt grunnleggende forutsetning i samfunnsmedisin. Vi kan ikke eksistere her på jorda hvis vi ikke tar vare på miljøet vi lever i. Det bekrefter det jeg alltid har ment: At miljørettet helsevern (som er rettet mer mot menneskene) og miljøvern er to sider av samme sak.

2015 er i gang. Jeg gleder meg til dette året. Jeg håper på utfordringer jeg kan bidra til å løse og jobbe gjennom sammen med andre. Jeg håper det blir mye latter og moro! Samtidig håper jeg at jeg kan klare å møte sorg og vanskeligheter på en måte som både den jeg jobber med og jeg sjøl kan vokse på og få noe positivt ut av.

– og jeg håper på å bli flink innen alle nyttårsforsettene mine.