Utbrudd – konsekvens

«Nå har jeg fått meldt sju positive kornatester!» Min kollega kom tilbake til møtet vi satt i med telefonen i handa og med et stresset uttrykk i ansiktet. Pulsen steg hos oss alle tre. Vi skjønte straks at dette var et utbrudd som vi må prøve å stoppe så fort som mulig. » Vi fordeler personene vi må ringe til og gir beskjed til smittesporer om at har blir det mye å gjøre» Min andre kollega hadde allerede lagt til side det vi holdt på med og funnet fram sin mobil. Hun tok bilde av notatblokka hvor alle navnene var skrevet ned. «Jeg tar de tre første-» Hun ble avbrutt av en ny telefon. Den åttende smittede ble meldt fra laboratoriet.

Så heldig at vi alle var samlet til teammøte i Samfunnshelse! Vi ryddet unna det vi jobbet med og fordelte oppgaver raskt: Ringe indekspersoner (den som er smittet) gi beskjed til rådmann/ kriseledelse, avtale med smittesporer om at de måtte kalle inn flere smittesporere, registrere i smittesporingsprogrammet, melde til MSIS, melde utbruddet til Folkehelseinstituttet, avklare spørsmål og tiltak med smittesporerne og svare mediene som ringer.

Denne dagen gikk fort sjøl om arbeidet fortsatte utover kvelden med siste telefon ved 22 tida. Da hadde smittesporerne sporet seg fram til over 90 nærkontakter til de smittede. De møter mange utfordringer i arbeidet både å finne fram til folk og avklare hvordan de skal forholde seg. Beskrivelsene av karantenereglene er tydelige på Folkehelseinstituttets nettsider, men de dekker slett ikke alle situasjonene og personlige forhold vi møter. Det blei mange diskusjoner hvor vi kommuneoverlegene må ta ansvaret for avgjørelsene ut fra et smittevernfaglig standpunkt hvor vi prøver ta hensyn til den enkeltes hele helsesituasjon.

Det blir mye etterarbeid også etter utbrudd. Vi lærer etterhvert som vi jobber og må justere oss å sikre at vi alle sammen forholder oss nogenlunde likt til like situasjoner. Det er ikke enkelt når det kan være 10 smittesporere i hver sin telefon og tre kommuneoverleger. Ledelse blir ekstra viktig under slike hendelser.

Samme uke har vi videomøte med Folkehelseinstituttet hvor kommuneoverleger over hele landet møtes på skjermen. Vi fikk høre om andres langt større utbrudd enn det vi fikk erfare. Riktignok vet vi ikke hvor mange nærkontakter som er smittet enda, men andre kommuner har hatt mye større utbrudd som vi får trekke erfaring fra på videomøtet. Godt med så nær kontakt med kollegaer og superspesialistene inne på FHI!

Det er ikke mye tvil om at det er i sosiale sammenkomstene koronaviruset sprer seg. Vi ser at enkle tiltak som avstand, hoste- og håndhygiene og at folk holder seg hjemme som får symptomer begrenser utbrudd. Allikevel skjer det smitte sjøl om de fleste er påpasselige. I våre kommuner er utestedene flinke til å overholde smittevernreglene og gjør så godt de kan med å følge opp når promillen stiger med påfølgende kortere og kortere meter. Det søkker litt i meg når jeg får tilbakemelding om enkelte skjenkesteder som «gir blaffen» i reglene. Jeg er usikker på hvordan vi skal avdekke det og hvilke tiltak vi skal gjøre. Nærmer vi oss å lage lokal forskrift som i Bergen og Oslo? Kortere åpningstider, evt stenging av skjenkesteder har store økonomiske konsekvenser. At enkelte ikke overholder smittereglene bør ikke gå ut over alle? Smittespredningen er på vei oppover og jeg venter bare på neste utbrudd. Jo flere som blir smittet jo større er sjansen til at vi også får smitte inn i institusjoner og til innbyggere som ikke tåler en infeksjon med koronaviruset. Jeg stenger heller skjenkesteder enn å stenge sykehjem for å forebygge smitte inn til gamle sårbare grupper!