Kommunelege balansegang

Livet er en balansegang! Ikke minst privat, men det hører ikke hjemme i kommunelegebloggen. Kommunelegebalansegang derimot er en kunst jeg opplever det er viktig å lære seg og bli god på. Jeg tror slett ikke jeg er noen god utøver i den kunstformen, men jeg har synspunkter og erfaringer som rett og slett har formet meg som kommuneoverlege. Det er viktig å være god til å balansere som kommunelege. Balansegangen gjelder nesten alle områder, men jeg tenker at følgende er viktigst:

  • Arbeidstida mi
  • Hvilke oppgaver jeg påtar meg
  • Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver
  • Kompetanseheving

Arbeidstida mi er sjelden på 37,5 t/uke. Det varierer selvfølgelig mye fra over det dobbelte i pandemitider eller beredskapssituasjoner til bare litt over. «Bare litt over» skjer som oftest fordi det i de 7,5 timene alle andre også jobber så er det vanskelig å få ro til å sitte stille foran pcen å gjøre saksbehandling i fred. Det tar jeg ofte før kl 08. Det er jo litt i ubalanse allerede fordi det gir et tydelig inntrykk av at jobben kan gjøres i ei normert arbeidsuke. Jeg fører timeregnskap og liker egentlig å ha timer jeg kan avspasere når det passer meg, men jeg føler jo konstant at jeg skulle gjort litt mer og vært litt mer grundig. I Koronatider er det slett ikke noe dugnad jeg gjennomfører når jeg jobber mye. Det er en kompetent jobb hvor jeg enten må få avspasert eller utbetalt overtid. Mer balansering mellom å få nok hvile for ikke å bli for sliten, gjøre feil og bli lite hyggelig å være sammen med. Jeg har mitt balansepunkt når det gjelder arbeidstid. Kanskje litt for mye mot å si ja til litt mer arbeid. Jeg vil så gjerne rekke mest mulig, men det viktige er at jeg kan holde ut over tid så jeg ikke sliter meg ut og ikke orker mer. Jeg har vært nesten (!) utbrent tidligere og det skremte meg hvor lite jeg sjøl var klar over hvor utslitt jeg var blitt. Andres balansepunkt er et helt annet sted, men du må være klar over hvor ditt er.

Hvilke oppgaver jeg påtar meg er like vanskelig som med arbeidstida. Jeg er litt for mye ja-menneske og har måtte trene meg opp til dels å ikke påta meg noe som ikke klart ligger til jobben og innse at jeg ikke kan rekke alt jeg har lyst til å si ja til innenfor rimelig normal arbeidstid. Jeg har noen av de mest spennende opplevelsene fra arbeidsoppgaver som var i utkanten, noen ganger utafor, mitt kjente fagfelt. Det er smigrende, spennende og morsomt å bli spurt om noe nytt! Allikevel tror jeg at jeg er blitt flinkere til å se helheten og innse at jeg må dempe noe annet hvis jeg tar inn nye oppgaver. Det er ingen enkel øvelse. Kommunelegefunksjonen inneholder så mange tunge oppgaver at ingen enkeltperson klarer å dekke alle. Se oppgavene her. Allikevel mener jeg at jeg har nådd langt ved å tenke over hva jeg sjøl synes er mest spennende å jobbe med for så å prioritere det øverst. Smittevern er noe av det mest spennende jeg jobber med og det passer ihvertfall godt i disse pandemi-tider! Samtidig er jeg svært opptatt av likeverdighet, rettferdighet, toleranse og respekt som mine viktigste verdier som jeg legger til grunn for mine valg. I dagens arbeid med Korona bruker jeg dette aktivt for å prioritere hvilke arbeidsoppgaver jeg sier ja til og hvem jeg sier nei til.

Det siste halvåret har jeg fått opplever hvordan det er å jobbe i et team med flere kommuneoverleger, rådgivere i miljørettet helsevern og saksbehandler. Det er en god opplevelse å kunne diskutere utfordringer vi står overfor og bli enige om hva det er vi må prioritere. De store linjene planlegger vi i halvtårlige planleggingsdager. Hver uke møtes vi til temamøter hvor oppgaver, problemer og faglige spørsmål diskuteres.

Hvor «djupt» jeg går inn i arbeidsoppgaver kan jeg ofte ikke styre sjøl. Jeg har alltid vært opptatt av at jeg gjør en jobb grundig. Jeg har måtte sikre meg at det jeg gjør er helt skikkelig utført. Det har ført til lange arbeidsdager og at det har tatt lang tid å gjennomføre oppgaver. Sakte har jeg innsett at det nok ikke er bra for de jeg jobber for heller at jeg må gjøre alt 100% . Arbeidet med de siste 20% krever alt for mye krefter og tid. Noen ganger er det helt nødvendig å gjennomføre 100%, men i mye av vårt arbeid er 80% mer enn godt nok. Jeg har f.eks. ikke dårlig samvittighet lenger hvis smittevernplanen og pandemiplanen ikke blir rullert hvert år. Vi må uansett tilpasse tiltakene slik vi har måtte gjøre med koronapandemien.

Jeg er opptatt av at kommunelegen skal være tilgjengelig. Derfor er en av oppgavene jeg er opptatt av skal dekkes 100% å svare på telefoner. Jeg er ofte opptatt og kan ikke svare. Som oftest kan jeg svare under et møte med et raskt trykk på sms-svarfunksjonen om at jeg ringer tilbake når jeg er ledig. Når jeg ER ledig går jeg gjennom tapte anrop og ringer opp igjen. Jeg oppnår vel aldri 100% for det er noen som ikke svarer når jeg ringe tilbake, men da har jeg i hvertfall prøvd.

Behover for Kompetanseheving slutter aldri. Samfunnet endrer seg stadig og vi kommuneleger er bare nødt til å følge med. Først og fremst innen medisinen, men like mye i samfunnsutviklingen. Hva som er aktuelt akkurat nå er rett og slett vårt arbeidsfelt. Det stopper ikke ved hva vi kan høre med stetoskopet. Vi må følge med hva som er aktuelle utfordringer i kommunen vår og koble det opp mot den kunnskapen som finnes i medisinen. Alt for ofte finnes det ikke noe og vi må bruke «sunn fornuft». Altså vår vurdering av situasjonen sett med et medisinsk blikk. Må man f.eks. ha korte negler uten neglelakk i barnehagen pga koronapandemien? Ikke hvis det ikke var like viktig før pandemien, tenker jeg. En barnehage er ikke en helseinstitusjon med syke mennesker, men en flokk med gjennomsnittsmennesker som bør ha samme hygienestandard i barnehagen som ellers i samfunnet. Det er så mange andre faglige utfordringer som vi må kunne noe om! Jeg er spesielt opptatt av alle de andre fagfeltene som finnes i kommunene. Svært mange av dem betyr mye for folkehelsa i kommunen og jeg mener det er nødvendig kompetanse for en kommunelege å kjenne til hvordan de jobber. Derfor har jeg ofte hospitert hos dem og håper jeg kan begynne med det igjen når det roer seg litt koronasmitten.

For tida er smittevernfaget det aller mest aktuelle mens koronapandemien raser. Jeg har lenge lurt på om angsten for smitten er verre en sykdommen. Det kommer flere og flere rapporter om skadevirkningene av «generell lock down», mennesker som ikke har fått helsetjenestene de har trengt, firmaer som sier opp ansatte, lediggang, rus og psykiatri som ikke behandles. En viktig bieffekt av virusets skadevirkninger i samfunnet. Det ser ut til at vi nå har et samfunn som ikke helt klarer å takle enkle smittevernregler, men som slår til sterkt bare mediene skriver om nye smittede. Noe de gjør ofte med fete bokstaver. Vi må leve med virussmitte mange måneder framover. Det må kunne gå an å skjerme våre mest sårbare uten at vi stenger ned samfunnet hver gang vi får en klynge med smittede. En kunnskap vi bygger opp etterhvert som pandemien sprer seg.