Hospitering 5: 110-sentralen

«Det er 110-sentralen! En test av brannalarm, ja, kom igjen!» Samtidig: «Brannvesenet, hva kan jeg hjelpe deg med? Brenner det i bilen din! Har du en adresse hvor du står? Bli på linjen. Vi sender en brannbil mens jeg snakker med deg»  Like etter tuter det rødt på sambandet igjen. Det er en trippelalarm hvor AMK ønsker bistand til en trafikkulykke.

Lysbilde1

Operatøren må tåle å ha en kommuneoverlege over skuldra

Jeg har hospitert på 110-sentralen på SAMLOK denne uka og har fått oppleve hverdagen til de som jobber der. I løpet av uka får jeg et godt innblikk i både hvordan de jobber, hvordan de samarbeider internt med de to andre nødetatene. Igjen blir jeg tatt i mot med åpne armer. Jeg har bedt om å få sitte sammen med operatørene å gjøre minst mulig av meg, men blir raskt invitert til en gjennomgang av hva 110-sentralen og brannvesenet står for i egen opplæring fra fagutvikler. Inne på sentralen får jeg ikke bare sitte passivt bak hver operatør, men blir forklart hvordan systemene fungerer og får lov til å sette meg ved en ledig operatørplass for å sitte og lytte på de andres samtaler å bruke kartløsningen for å følge hver hendelse hvor den skjer, hvilke brannbiler som er hvor og hvilke ressurser de reiser ut med.  Teknisk personal inviterer meg med inn i «hjertet» til nødsentralen hvor datamaskinservere står. Jeg får en oversikt over hvordan de jobber hele tiden så systemene som operatørene bruker fungerer så godt de skal.  Jeg blir trukket med på alt fra møter om kartløsningene når de skal flytte til Tønsberg til lunsj i kantina.

Midt i uka kommer informasjonskonsulenten i Drammensregionens brannvesen IKS (Drbv) for å intervjue kommuneoverlegehospitanten på 110-sentralen. Hun avdekker raskt en av mine svakheter jeg har skrevet om her i bloggen tidligere i en Kommunelegesommerhilsen (litt ned på siden); Jeg blir nemlig lett rørt så øynene blir våte av tårer. Det er noe jeg vanskelig kan styre og som kommer når jeg opplever noe som pirker meg i sjela. Som journalist er hun oppmerksom og legger merke til det. Så nå veit vel alle som leser «Brannposten» i Drbv at kommuneoverlegen i Øvre Eiker og Nedre Eiker lett tar til tårene!

Hverdagen på 110-sentralen er roligere enn inne på politiets operasjonssentral. Det er helt klart mindre «misbruk» av denne sentralen med reelle brannfaglige henvendelser.  Det er mye testing av Automatiske BrannAlarmer (Det var de ABA`ene da), men når det tuter rødt på sambandsskjermen er det spennende å se akkurat samme måte å samarbeide mellom operatørene som jeg kjenner igjen fra politiets måte å jobbe på. En snakker med innringer mens en annen får ut bilene og gjerne en tredje som har kontakten med 113 eller 112.

Plutselig går det en trippelalarm. En bil kjørt av veien med flere passasjerer. En er alvorlig skadet. Ambulansen er langt unna i Drammen.First responder fra brannvesenet på Tofte er kjapt på veien mot ulykkesstedet. Jeg følger bilene spent på kartet etterhvert som de beveger seg mot stedet som er markert på kartet. AMK folk fra Oslo trår til fordi de var på konferansesenteret der ute til brannbil og luftambulansen kommer til stedet! Medlytt gjør at jeg hører alt. Jeg kaster et blikk inn til AMK og ser at det er travelt samtidig som jeg hører operatøren der inne snakker på engelsk med en av de som var med i bilen. Hun får også snakket med personen som skadet. Jeg kikker på kartet til AMK og ser at sykebilen er langt unna enda. «Nærmeste brannbil er der» sier jeg og peker på kartet til operatøren hos AMK. Tenk om hun unne se brannbilen og politibilen på eget kart! Luftambulansen melder seg og jeg kan høre alle parter komme med korte informasjoner i Baps 8 på vei mot de skadede. Det er AMK operatøren som har hendelsen og som fikk ut de andre nødetatene uten noe «delay». Manualen for trippelvarsling fungerer og gjør at hver etat ikke trenger få inn egen informasjon. Minutter spart på i begynnelsen av et ganske lang utrykning på smale svingete veier.

Seinere samme dag: igjen en trippelalarm:Full utrykning til Oslofjordtunnelen, men bilen med trøbbel og damp kom seg ut av seg sjøl. Utrykningen heldigvis avblåst brannbil, ambulanse og politi kan returnere.

På veggen i 110-sentralen er en stor flatskjerm med kjedelig bilde av trafikken på E-18. Tidlig en av morgenene ser jeg nytten. Det kommer inn en alarm om bilbrann ned mot Vestfold på E-18. Mens brannvesenet er på vei snakker operatøren med VeiTrafikkSentralen (VTS) som tryller med knapper og linjer til sine kameraer rundt i veisystemet. Snart ser vi motorveien på skjermen på veggen med en stygg svart røyk der hvor den brennende bilen står. Vi ser ikke bilen direkte men kan følge brannbilene som kommer til stedet og røyken som skifter til grå og damp helt til den er bort. Det er et godt samarbeid med VTS som hjelper til med å snu kameraer hvis det kan hjelpe 110-sentralen i aktive hendelser.

Uka går fort med hyggelig prat, faglige forklaringer, mange ABAer og akutte hendelser som da ansatte ved en barnehage melder at de har slukket en liten brann inne på et kontor. Operatøren sender allikevel ut en brannbil for å sjekke forholdene. Like etter kommer det en ny telefon fra barnehagen fra en ansatte som hektisk forklarer at brannen blusset opp igjen. Nå kan brannbilen raskt være på stedet. Flere sendes etter. De ansatte har fått barna i trygghet ute. Ambulansen kommer også til stedet for ansatte har pusten inn en del røyk og det kan alltid gi økt risiko for reaksjoner.

 

IMG_1648På sentralen er de oppgitt over flyttingen til Tønsberg sammen med 112 sentralen. Ikke først og fremst på grunn av flyttingen, men fordi helse/AMK i Vestfold ikke vil samlokaliseres med de to andre sentralene. Brann samarbeider mye mer med helse enn politi så de opplever det rart at ikke helse også må flytte inn på samme sted. De har snart åtte års erfaring og utvikling av dette samarbeidet og veit hvor viktig og nyttig samarbeidet er.

Jeg avslutter oppholdet på 110-sentralen med å skrive et blogginnlegg om skilsmissen mellom 110/112 og 113 sentralen.

Neste uke skal jeg hospitere på AMK/113 og gleder meg masse til å komme til en etat jeg kjenner opp gjennom mange år men hvor jeg aldri har sett hvordan deres hverdag er.