Sykehjem skal ikke være sykehus!

Vi diskuterte funksjonen til helsestasjonslegen, organisasjonsmodell, fastlegenes forhold til helsestasjon og var midt i en diskusjon om felles og like rutiner og metoder for helsesøstrene da mobilen hennes ringte. «Bare ta den» sa jeg da hun ville avvise den. Jeg så avdelingsleder på helsestasjon rynke panna å få et bekymret uttrykk mens hun lyttet til beskjeden fra helsesøsteren som ringte inn. En person var savnet, politiet hadde satt i politihelikoptergang et søk og helikopter var i gang med søk fra lufta. Mer visste vi ikke. Jeg sendte en sms til lensmannen som svarte raskt at hun ikke visste noe der hun satt i møte, men hun oppdaterte seg raskt og kom tilbake til oss med hva politiet visste.  Avdelingsleder avklarte raskt med sine om hvem som kjente den savnede best så jeg kunne gi beskjed til lensmann om at vi kunne tilby oppfølging hvis det var ønsket. Det ble en spent halvtime med klapringen fra helikopteret i det fjerne til jeg fikk sms fra lensmannen om at den savnede var kommet hjem i god behold. Gudskjelov! Rett etter fikk jeg en telefon fra politibetjent som videreformidlet ønske om hjelp fra Familiesenteret. Jeg er stolt av å få lov til å være kommunikasjonskanal mellom to så flotte og effektive tjenester. Politiet i redningssøk og Familiesenteret..

Siste uka før litt ferie ble slett ikke sånn det så ut i kalenderen. Kom ikke å si at kommunelegejobben er kjedelig!

8/6-17 stadfestet Stortinget kommunesammenslåing. Nedre Eiker kommune går inn i et storkommunesamarbeid med Svelvik og Drammen. Det betyr samtidig at interkommunale avtaler bla med Øvre Eiker opphører. Øvre Eiker har flere interkommunale samarbeid med Nedre Eiker som det må ses på pånytt. For meg er de viktigste samarbeidet om Kommunelegeteamet hvor vi er 4 personer som må organiseres på en annen måte. Vi vet ikke hvordan det blir i dag. Frisklivsentralen Aktiv Eiker kan ikke bestå i sin nåværende organisering og vi startet ei arbeidsgruppe for å se på mulighetene for videreføring av tjenestene Aktiv Eiker yter.

Nytt veiledningsmøte med hjemmetjenesten som jobber med en bruker med som gir store utfordringer både for bruker sjøl, familie og ansatte. Veiledningen konsentrerer seg om hvordan ansatte skal takle en vanskelig situasjon. Jeg liker disse møtene! Jeg kan slett ikke løse dette for de ansatte, men de får diskutert, satt ord på hvordan de opplever situasjonen og kan samkjøre seg. Et godt referat viser at de sjøl sitter på kompetanse og forslag til forbedringer. Hverdagens helter!

Det går bra med tuberkulosepasienten vi startet behandling og oppfølging av. Det er hyggelig når tuberkulosekoordinator gir positive tilbakemeldinger. Eposten skumleser jeg mellom to møter. Jeg smiler litt for meg sjøl. Det er ikke mange i spesialisthelsetjenesten som har sånn kontroll og oversikt over kommunale tjenester som tuberkulosekoordinator! Vi går opp i giv akt når hun forteller hva vi bør gjøre. Så kan hun takke oss og være glad for at hun møter profesjonelle fagfolk både i hjemmetjenesten og på helsestasjon! Allikevel sliter vi litt med å få gjort ferdig miljøundersøkelse rundt en annen tuberkulosepasient i et innvandrermiljø. Uoversiktlig og vanskelig å komme i kontakt med arbeidsinnvandrere med kort opphold og som flytter mye på seg.

Vi startet opp ei arbeidsgruppe for folkehelse i Nedre Eiker. Med representanter fra alle etatene håper vi å få enda bedre oversikt, oppfølging og gjennomføring av folkehelsearbeidet i kommunen. Folkehelselovens krav er ikke bare papirarbeid. Jeg synes den største utfordringen er å synliggjøre alt det folkehelsearbeidet som blir gjort og sette dette i sammenheng med prioriteringene som er lagt i planverket. Som «Folkehelsekoordinator» er jeg leder av arbeidsgruppa som heldigvis har en ildsjel på planavdelingen/personalavdelingen som får ting til å skje. At kommuneoverlegen også er folkehelsekoordinator er en «billig» ikke så heldig ordning hverken for folkehelsearbeidet, kommunen eller meg. Jeg har for mye å gjøre allerede, men vi har ikke råd til mer.

Ukas mest spennende og hyggelige møte var møte med de to ny kommunepsykologene. Nedre Eiker har vært heldig å fått ansatt to erfarne psykologer. Vi to kommuneoverlegene søker samarbeidet og har oppdaget at vi er enig i mye, ser muligheter i mer og er enige i et viktig samarbeid videre.

Jeg er ikke sikker på om «verden» der ut skjønner hvor utfordrende sykehjemsmedisin er blitt. I begge kommuner sliter legene med kapasitet til å følge opp innlagte pasienter med utredning, behandling og utskrivning. Vi driver medisin på samme nivå som sykehusavdelinger med langt større støtteapparat rundt seg enn oss. Sykehuset skriver ut pasienter med mange og tunge sykdommer. Innleggelser som før klart ble inn på sykehus legges inn både akutt og planlagt på sykehjemmet. Dette skaper utfordringer både for legene og ikke minst for sykepleiere og helsefagarbeidere på våre sykehjem. Vi har pasienter som er så utagerende og vanskelige å behandle at sykehusene ikke vil ta dem i mot. Vi har kreftpasienter med så avansert behandling at det krever lang erfaring og høy kompetanse for å håndtere. Jeg er ved å flytte mitt synspunkt fra at vi må ha allmennleger på sykehus til å tenke leger med både allmennpraksis og praksis fra sykehus! Dette er jeg sterkt kritisk til. Sykehjem skal ikke være sykehus! Nedbygging av sykehus, større og mer sentrale sykehus og økende spesialisering med kortere og kortere liggetid for pasientene er slett ikke en bærekraftig utvikling. Stopp overføringen av dårligere og dårligere pasienter til kommunene!

Jeg innbød meg sjøl til samtale med en av sykehjemslegene denne uka. Hun er aleine hvor de pleier være to. Vi er heldige som har sykehjemsleger som står på alt de eier og har! Allikevel er det ikke mulig å strekke til alle utfordringene som oppstår på et sykehjem som snart har like stor turnover på pasienter som en sykehusavdeling med døgnkontinuerlig legetjeneste. Vi som står ansvarlige for systemet må også stå ansvarlige for at enkeltpersoner ikke klarer å utføre oppgavene god nok når bemanningen blir for dårlig.

Sliten etter dagens travle dag syklet jeg hjemover på torsdag. Det skal ikke så mye til for å løfte humøret til en sliten kommuneoverlege på sykkel. Jeg ble stoppet på Darbuasfalt+030Damåsenhvor de jobber på veien og jeg ville snike meg over arbeidsområdet for å slippe en lang omkjøring. En hyggelig oransjefarget mann stoppet meg myndig. «Pokker nå må jeg sykle rundt» tenkte jeg. Han smilte stort og kommenterte hvor våt jeg var i regnværet. «Du må vente litt for det er så stor trafikk» sa han. Så hjalp han meg over veien. Det skal ikke mer til for at resten av dagen ble en god dag!