KommunelegeMotivasjon

Hvor går grensa for hva naboer skal tåle av lukt fra en bolig? Når er en helsetjenesten uforsvarlig? Kan vi la være å teste noen som har vært innom en tuberkulosepasient med IGRA test fordi det er litt under anbefalt tid? Kan jeg avgjøre om en misfarging av huden på et barn som er slått er et blåmerke, eller hvem kan gjøre det? Skal vi godkjenne en skole som ikke har balansert ventilasjon i undervisningsrom de bruker lite?

Jeg synes noen ganger at jeg bombarderes med faglige spørsmål jeg egentlig ikke vet svaret på.

Skal jeg bli sint eller være rolig når jeg blir provosert?  Skal jeg svare når jeg ser feilaktige og stygge uttalelser i kommentarfeltene etter avisoppslag jeg har vært en del av? Tenner jeg og svarer hissig tilbake når en innbygger er sint på meg i telefonen, eller blir jeg lei meg når jeg beskyldes for ikke å ha gjort jobben min godt nok?

Kommunelegejobben gir meg mange personlige utfordringer jeg ofte ikke er sikker på hvordan jeg skal håndtere.

Jeg har lært meg at dette ikke er en belastning i jobben, men en motivasjon. Det gjør jobben spennende, utfordrende og dytter meg ut av hverdagens rutiner og pirker bort erfaringens skumle evne til å gjøre meg nonsjalant og likegyldig.

PippiSkal jeg klare å utfylle jobben som kommuneoverlege godt nok må jeg være motivert. Jeg skal ærlig innrømme at det kommer og går! Etter snart 30 år som samfunnsmedisiner, hvor jeg mesteparten av tida har vært kommunelege, kan hverdagene gå litt i hverandre. Det er mye å gjøre og lett å bare styrte fra oppgave til oppgave og la hverdagene rase forbi. (Du store min! Plutselig var jeg 60 år!?)

Hverdagene stykkes opp med avbrytelser på mange måter. En telefon fra barnevernet som trenger en medisinsk vurdering av merker på kroppen til et barn de tror er blåmerker. Fastlegen er ikke tilgjengelig. Hvem kan hjelpe dem? Jeg setter pc´n på pause og tar noen telefoner. Det blir legevakta som hjelper så godt de kan. Det er ikke lett å gjøre slike vurderinger, jeg argumenterer litt med saksbehandler i barnevernet og forteller hvor vanskelig det kan være å si noe sikkert om merker på menneskekroppen. De er nøkterne og mener at de også trenger en slik vurdering sammen med alle andre opplysningene de får for å avklare situasjonen.

Sykehjemslege ringer og forteller om en vanskelig situasjon hvor sykehuset har gitt beskjed om at de vil skrive ut en pasient tilbake til sykehjemmet. Problemstillingen i innleggelsesbrevet er ikke avklart. Jeg mener at pasienten da ikke er utskrivningsklar og er enig med henne om å presse sykehuset til å beholde pasienten til de har utredet det sykehjemslegen har beskrevet i henvisningen.

En pasient ringer irritert fordi jeg ikke har ringt tilbake så raskt som sykehuslegen mente jeg skulle. Jeg forklarer at jeg trenger å sjekke ut med Folkehelseinstituttet både for å få avklart behandlingen og få tak i medisinene som det bare er de som har. Dagen er fullpakket med møter og andre saker som skal gjøres ferdig. Jeg unnskylder og forklarer hvordan vi må klargjøre og sikre oppfølgingen mens jeg skynder meg ut døra for å komme Hvor-længe-har-din-telefon-talt-i-dig-i-dag1-750x750for seint til et møte i nabokommunen. Jeg sender en tekstmelding til hun jeg skal møte mens jeg får en ny telefon fra Folkehelseinstituttet fra spesialisten som gir beskjed om hvordan vi skal gjøre behandlingen. Tekstmelding med beskjed om at jeg blir 30 min forsinket til møtet. Jeg finner fram notatblokka mi og ringer for å få bestilt medisiner som må sendes med bud fra Oslo til de fastlegene som skal stå for oppfølgingen. Dette er spennende, interessant og   travelt!. Sjøl om det er stressende liker jeg avbruddene og gleder meg over å kunne gjøre nytte for meg.

En av de beste motivasjonsfaktorene er samtaler med ansatte i kommunen. En prat i døra på psykisk helsetjeneste hvor jeg får høre om stemningen i tjenesten, oppfølging av pasienter og litt om å sykle til jobben. Litt seinere gumler jeg på lunsjmaten mens ordfører sitter rett overfor meg og forteller om sin opplevelse med helsevesenet. Rådmannen slår seg ned og lunsjen fortæres uten at jeg egentlig har smakt på den. Praten går lett med humor og hyggelige emner som ikke dreier seg om fag i lunsjen. Det er viktig med samtaler som ikke bare dreier seg om jobbfag også! På vei til neste møte en kort diskusjon på telefonen med min kollega om oppfølging av en innbygger som har truet flere ansatte fordi det ikke er innvilget handicap parkeringsbevis. Reglene er strammet inn nasjonalt og  vi i kommunene får trykket fra de som klager og blir sinte fordi de ikke lenger får et ettertraktet parkeringsbevis.

Det er litt rart å prøve å sette ord på hva som motiverer meg i jobben her i bloggen. Jeg prøver å formidle min opplevelse av hva jeg tror er viktig for å trives i en slik jobb. Jeg tror på den ene siden at en kommunelege er nødt til å like utfordringene det er å ha mange forskjellige henvendelser å takle samtidig. Samtidig må man kunne rydde seg tid til å fokusere på enkeltoppgaver ved å prioritere i oppgavene. En vanskelig balansegang!

Jeg avslutter uka med en telefon fra kriseteamet som er blitt oppringt fra legevakta om en sak. En hendelse som strengt tatt ikke er en sak for Psykososialt Kriseteam, men hvor en sindig og omsorgsfull vurdering fører til at vakthavende tar kontakt for å avklare hvilke behov den berørte har. Jeg avslutter fredagens arbeid med helseberedskapsplanen med en tilfreds følelse av å samarbeide med solide medarbeidere med faglig integritet og omsorg for innbyggere som opplever vanskelig situasjoner. Det er en god start på helga. Jeg er fullt motivert for ei ny arbeidsuke!