Helse- og omsorgsmedisin. Viktigheten av legetjenesten

sjukehjemslege-4
Bildene i artikkelen er lånt fra internett

Jeg mener «helse- og omsorgsmedisin» er et eget fagområde og en spennende faglig utvikling i kommunehelsetjenesten. De siste 14 åra har jeg jobbet for å utvikle «tilsynslegefunksjonen» til et medisinsk fagområde som kan gjøre helse- og omsorgstjenestene i våre kommuner i stand til å møte faktisk medisinsk behov på sykehjem, samhandlingsreformens utfordringer og ikke minst en rivende utvikling på sykehusene som stadig skriver ut sykere mennesker til behandling og oppfølging ute i egen kommune.

 

Med «helse- og omsorgsmedisin» mener jeg legekunnskap med allmennmedisinsk faglig grunnlag tilpasset sjukehjemmenes pasienter og hjemmebaserte tjenesters behov for medisinskfaglig klinisk rådgivning og behandling.

sjukehjemslege-1En sjukehjemslege mener jeg må være en lege med god allmennmedisinsk bakgrunn som har interesse og kunnskap om eldres medisinske utfordringer fra forebygging av helseplager til rehabilitering, demens, lindrende behandling og alle de andre sykdomstilstandene eldre mennesker kan få. Det er mye geriatri, men ikke på spesialisthelsenivå. Samtidig må de være flinke allmennpraktikere for å kunne følge opp yngre mennesker vi må ta vare på innen helse- og omsorgstjenestene i kommunene. «Helse- og omsorgsmedisin» er noe mer enn allmennmedisin og er et videre fagområde enn «eldremedisin». En sjukehjemslege må bygge sin medisinske praksis på teamarbeid sammen med andre helsearbeidere ute i kommunen og må ta sine avgjørelser i mye større grad i samarbeid i et faglig team enn både en allmennmedisiner og sjukehuslege kan gjøre.

Sjukehjemsleger burde ha sin egen legespesialitet så både leger sjøl, politikere, administrasjon, innbyggere og pasienter skjønner at dette er et spesielt viktig fagområde for å kunne yte best mulig helse- og omsorgstjenester til innbyggerne i landet vårt.

Samhandlingsreformen har vist oss to naturkrefter i helsevesenet jeg mener vi er nødt til å forholde oss til for at det ikke skal gå ut over innbyggernes helse:

  1. Spesialisthelsetjenesten vil alltid søke mot mer spesialisert kunnskap og behandling.
    b) Enten må den utviklingen styres med jernhånd og tjenesten tvinges til også å utvikle sin generelle spesialistkompetanse og bidra til å følge opp pasientene i samarbeid med kommunene. Slik de gjør på Hallingdal sjukestugu og til en viss grad i Alta.Der er det helseforetaket som drifter et tilbud sammen med kommunene.
    b) eller så må kommunene bygge opp en kompetanse og kapasitet til å ta i mot stadig sykere pasienter med økende avanserte medisinske utfordringer. Slik det skjer i de fleste kommuner hvor det er stort press fra sjukehusene på at vi skal kunne ta imot dårligere pasienter som øyeblikkelig hjelp og ta i mot dårligere utskrivningsklare pasienter.
  2. Det vil alltid være lettere å gi penger til akuttmedisin, blålysmedisin, høyspesialisert medisin som kan redde noen få menneskers liv enn å prioritere gamle, kroniske sykdommer og pleie.
    a) enten kan man velge å legge kommunale tilbud på et «pleienivå» og overlate medisinsk behandling til fastleger og spesialister slik vi har gjort i mange år før samhandlingsreformen og som mange kommuner fremdeles gjør
    b) eller vi kan bygge opp en medisinsk kompetanse og kapasitet som setter kommunehelsetjenesten i stand til å møte utfordringene med behandling for å få pasienten i stand til å bo hjemme lenger eller få en god avslutning på livet inne på en institusjon.

Samtidig med to slike «naturkrefter» i helsetjenesten er det også grunnleggende krefter i befolkningen vi er nødt til å ta med i vurderingene når vi planlegger og utvikler helsetjenestene:

Befolkningen vil alltid søke mot helsetjenester med mest kunnskap og best tillit.

Det er slett ikke alltid spesialistene som kan mest og er flinkest til de vanligste helseproblemene hos folk. Allikevel har legespesialistene mest tillit. Både politikere og folk flest tror at utfordringene løses best jo høyere spesialisering vi bruker.

Kommunehelsetjenesten trenger å bygge opp tillit og sikre kunnskap til de helseproblemene vi skal hjelpe innbyggerne med. Ikke minst må vi har kapasitet til å håndtere dem. Det betyr at vi enten tar hånd om utfordringene eller er veldig tydelig på hva vi ikke skal ta oss av. Til dette trenger kommunene nok medisinskfaglig kompetanse og kapasitet.

IMG_0473I både Øvre Eiker og Nedre Eiker har vi klart å bygge opp en samfunnsmedisinsk kompetanse og kapasitet, men ikke minst har vi klart å etablere høy kompetanse innen sjukehjemsmedisin – «helse- og omsorgsmedisin».  Jeg ønsker å trekke begrepet litt vekk fra en gammeldags holdning til at sjukehjemsleger bare jobber ved siden av senga til en sjukehjemspasient. Sjukehjem har utviklet seg, og er i en utvikling, som strekker seg fra pasientens hjem, gjennom mange institusjonstilbud ut igjen til hjemmebaserte tilbud.

En sjukehjemslege skal kjenne alle helse- og omsorgstilbudene i egen kommune samtidig med at de må være godt kjente med spesialisthelsetjenestens tilbud. De jobber i team med fysioterapeuter ergoterapeuter, sjukepleiere, helsefagarbeidere og også andre faggrupper sjukehjemslege-3avhengig av hva pasienten feiler. De behandler pasientene i spennet mellom sjukehusspesialistene og fastlegene, men også mellom pårørende og helsetjenestene i kommunen. Gjør sjukehjemslegen jobben sin godt kan de hjelpe en pasient gjennom institusjonen raskere hjem slik at de kan bli hjemme lenger før nye dyre sjukehus- eller sjukehjemsopphold.

I Eikerkommunene har vi klart å bygge opp høy kompetanse og god kapasitet på legetjenesten innen helse- og omsorg. Allikevel står vi overfor de samme to store utfordringene de fleste kommuner merker:

  1. Samhandlingsreformen blir mer og mer en overføringsreform hvor kommunene må ta imot dårligere pasienter med vanskeligere sykdommer og behandlinger sammen med større psykiske belastninger på pasienter, pårørende og ansatte
  2. Kommunene får vanskeligere og vanskeligere økonomi som medfører press også på legetjenesten i helse- og omsorg.

Jeg vil hevde at det er få kommuner i Norge som har så dyktige sjukehjemsleger som vi har i Eikerkommunene. Vi har høy kapasitet innen demenssykdommer, lindrende behandling, utredningkompetanse og de fleste allmennmedisinske utfordringer eldre mennesker møter. Ikke minst har de stor kompetanse innen samarbeid og teamarbeid med de andre helseprofesjonene. Med den utviklingen vi ser innen helsevesenet i Norge er denne kompetansen avgjørende viktig for hvordan vi klarer å takle utfordringene vi må møte i kommunene. Sammen med fastleger og ansatte i helse- og omsorg må sjukehjemslegene sikre, og utvikle, kommunale helsetjenester for å stå imot en for ensidig overføring av pasienter fra spesialisthelsetjenesten.

One thought on “Helse- og omsorgsmedisin. Viktigheten av legetjenesten

  1. Enig i det meste – men synes du går for smalt ut når du fokuserer på sykehjem alene. I Oslo har vi rundt 200 leger i ansettelsesforhold i stillinger ut over fastlegejobben. Det gjelder foruten sykehjemmene også legevakt, ø hjelp stenger, rus tilbud med mer. Vi trenger derfor å utvikle det primærmedisinske fagfeltet enda bredere enn du antyder. Og kravet om spesialisering i allmennmedisin fyller ikke behovene fordi vi driver med mye annet enn fastlegemedisin!

Kommentarer er stengt.