Møtekupp, lensmann, RAK og en busstur

Skjer det noe? Var den uttalelsen til fordel for oss eller var det en finte? Jeg nøler med å løfte på  pekefingeren. En pekefinger opp betyr at jeg ønsker et litt lenger innlegg. To fingre opp og jeg viser at jeg har en kort kommentar. Jeg klarer ikke tolke ansiktene rundt bordet som positive eller negative. Pokerfjes. Søren og! Skulle dette være så vanskelig? Det er to parter her; psykiatrispesialistene på den ene siden. Vi fra kommunehelsetjenesten på andre siden. Jeg sitter sammen med de andre 14 kollegene og samarbeidpartene rundt møtebordet og merket utålmodigheten stige. Dette er et samarbeidsmøte hvor vi bør bli enige om hvilke rus- og psykiatriske pasienter som kommunene skal kunne ta hånd om på våre øyeblikkelig hjelp plasser. Vi snakker om at vi ikke helt skjønner hvilke pasienter det er snakk om. Spesialisthelsetjenesten vil at kommunene avlaster presset på deres tjenester. Vi fra kommunene snakker om allmennmedisinske problemstillinger og vil unngå de tunge, vanskelige  pasientgruppene. Etter 1,5 time er vi egentlig ikke kommet noe særlig nærmere en beskrivelse av samarbeidet.

Pokker, dette kommer det ikke noe ut av. Dette blir et dyrt møte uten resultat!

Jeg rekker opp to fingre og ber om et kort innlegg. Spør en av lederne for spesialistene på andre siden av bordet om hun og jeg kan møtes for å lage et forslag til samarbeidsavtale som vi igjen kan diskutere med de andre på neste møte?

Hun svarte ja! Et møte og ei uke seinere har vi laget et diskusjonsgrunnlag for å utarbeide en samarbeidsavtale på neste fellesmøte. Det er spennende, utfordrende, morsomt og frustrerende å arbeide med samhandling i helsetjenesten! Jeg er kanskje litt utålmodig i møter, men gleder meg tilsvarende mye over å møter som er målrettet og effektive!

«Hei! Det er fra lensmannen. Har du tid til en liten prat?»  Jeg blir rykket ut av saksbehandlingen om vår framtidige legevakt av en kjent stemme på mobilen. Kan ikke velge bort den samtalen så jeg lener meg tilbake, løfter beina opp på bordkanten, og lytter. De kommer fort ned derfra igjen da jeg hører hva han har å si. En sak jeg har jobbet sammen med lenge og som har vært tung å bære på, med mye bekymringer, har plutselig fått en dramatisk endring. Jeg skjønner straks at her har vi fått muligheten til at hjelpeapparatet kan finne fram til en måte å samarbeide på for å få hjulpet den det gjelder på en måte denne kan akseptere. Jeg håper vi når fram denne gangen og tenker at jeg er glad jeg ikke var aleine sist gang jeg vurderte situasjonen.  Jeg avslutter samtalen med politiet med en avtale om samarbeid videre og følger straks opp med noen flere telefoner. I slike saker er det ikke kommunelegen som utfører oppfølgingen av enkeltpersoner, men jeg bidrar aktivt i å sette de som skal gjøre dette så godt inn i situasjonen som mulig.  Litt koordinering i begynnelsen til de som har oppfølgingsansvaret kommer i gang.

img_0900Riktig Antibiotikabruk i Kommunene – RAK – startet opp denne uka. Vi to kommunelegene  er så heldige å ha et godt samarbeid med fastlegene i kommunene. De har gitt oss tillit til å  lede hver vår smågruppe for å gjennomføre RAK. Et klinisk emnekurs for fastlegene med hovedmål å redusere bruk av antibiotika fordi vi ser en økende tendens til motstandsdyktige bakterier. Nesten alle fastlegene i våre kommuner har meldt seg på! Departementet har gitt penger for å starte opp et landsdekkende utdanningstilbud til fastlege. I Buskerud er vi først ute. Min kollega og jeg møter mange andre ledere av smågrupper med fastleger for å kunne lære hvordan vi skal ta dette videre ut i gruppene. Det ble en spennende dag med en kombinasjon av e-læring (fagkurs på internett) og forelesning. Veldig hyggelig når jeg får lov å være ornt´li lege innimellom!

Litt oppgitt kikker jeg på min kollega som unnskylder seg for at hun forstyrrer meg i saksbehandlingen på slutten av uka. Det er ikke hennes forstyrrelser jeg er oppgitt over. Jeg er så glad for å ha en kollega på nabokontoret å diskutere med! Jeg merker hvordan jeg har sluppet flere viktige saker fordi hun tar seg av det. Jeg er oppgitt over hvor fort tida går og følelsen av ikke å rekke over alt jeg skal ha gjort. Tror jeg har hatt den følelsen konstant i 25 år nå! Jeg ville sannsynligvis ha savnet den hvis den ikke var der?

img_0898På vei hjem å bussen skravler jeg sammenhengende med en hyggelig buss sjåfør om vær og føreforhold og om lefsebaking på gammeldags vedfyrt takke. Gudskjelov skal det ikke mer til for hjernen å slappe av.