Når lovverket ikke strekker til

Noe av det vanskeligste jeg opplever som kommunelege er når vi ikke klarer å hjelpe mennesker som virkelig trenger hjelp, men ikke vil, eller kan, ta imot hjelp.

I Norge har vi et omfattende lovverk som også regulerer hva som skal til når vi vil bruke tvang for å gjennomføre tiltak overfor personer pga helsemessige forhold. Kriminalitet tar politiet seg av, ofte i samarbeid med oss helsepersonell, men vi har også eget lovverk hvor vi kan gjennomføre tvangstiltak for å forhindre at en person eller personer rundt denne kan bli påført helseskade.

Du skal være veldig sjuk før vi kan bruke tvang. Alltid skal frivillige tiltak være forsøkt først.

«Samtykkekompetanse» et et begrep vi må forholde oss til nesten hver gang vi innser at vi må bruke tvang: Å ha samtykkekompetanse betyr at man har innsikt i og er i stand til å vurdere konsekvensene av de valgene man tar. Personen vi skal bruke tvang overfor må ha mistet evnen til å forstå at  situasjonen kan påføre han eller henne helseskade.

Vi som gir helsehjelp til andre skal alltid vurdere om personen som mottar vår hjelp har samtykkekompetanse. Sjøl om det er deg som bare hadde kuttet deg i fingeren og var innom fastlegen for å få sydd noen sting.

Hvis en person har innsikt og er i stand til å vurdere konsekvensene av å nekte motta helsehjelp kan vi altså ikke tvinge oss på å gjennomføre et tiltak. Noen ganger skaper det store utfordringer for oss som skal vurdere situasjonene. Når kan vi si at en person ikke har samtykkekompetanse? Må vi bruke tvang når han/hun ikke vil ta imot hjelp?

intentionNår det blir for vanskelig og komplisert blir ofte vi kommuneleger kontaktet for å hjelpe i  situasjonen. Vi blir utfordret på flere fagområder; Helsejuss, medisinfag, sosialmedisin, kunnskap om kommunale tjenester, ledelse og administrasjon. Ikke minst blir vi utfordret på våre personlige verdier som: Toleranse, rettferdighet, ærlighet og respekt.

Noen ganger er det vi kommuneleger som må ta avgjørelsen om å bruke tvang overfor en person for å forhindre helseskade eller store materielle skader. Det vanskelige er hvor vi skal sette grensen for å overlate personen til seg sjøl eller bruke tvang?

  • Når ruser en person seg så mye at jeg skal anbefaler bruk av Helse- og omsorgstjenestelovens kap 10? Er pårørendes bekymring nok, fastlegens vurdering eller ruskonsulentens vurdering mest viktig?
  • Kan vi hjelpe naboer som blir plaget av personer som truer og oppfører seg svært ubehagelig?
  • Må vi gripe inn når pårørende forteller at en gammel person vil gi bort arven sin?
  • Når blir det så brannfarlig i en leilighet at vi må rydde den med tvang og på beboerens regning fordi det kan være til fare for både beboeren sjøl og naboer?
  • Kan vi tvinge en person til å flytte til en annen bolig?
  • Kan pårørende bestemme at vi ikke skal gi medisiner til en person med demens sykdom?

– og mange flere forskjellige problemstillinger lovverket ikke direkte har svar på.Jeg er heldig som har en kollega å diskutere med og et nettverk jeg kan ta opp slike problemer i.

Noen ganger ser det også ut til at lovverket ikke kan gi oss hjemmel til å bruke tvang sjøl om vi ser at det vil være langt bedre å bruke tvang nå enn å måtte legge inn pasienten som kan få langvarige helseproblemer seinere. Da mener jeg vi kommuneleger må rette ryggen, gjøre en ærlig og grundig vurdering hvor respekt for pasientens verdighet, integritet og helse er så viktig at vi kan gå ut over lovverket. Noen situasjoner er det verdt å stå opp for en pasient hvor det kan føre til kritikk fra en tilsynsmyndighet i ettertid. Bare hvis det er til beste for pasienten.

Jeg tilbyr noen ganger å overta ansvaret for tiltaket som skal gjennomføres når det helsepersonellet som er nærmest pasienten er redd for å miste pasientkontakten eller at det blir for ubehagelig. Jeg tilbyr meg alltid støtten til de som skal gjennomføre når vi er blitt enig om hva tiltaket skal være. Kanskje det er litt gammeldags, men jeg tror det kan lette situasjonen for de som har den vanskeligste jobben at jeg vil stå sammen med dem hvis de får kritikk.

Jeg er opptatt av at disse avgjørelsene gjøres i samarbeid: Tverrfaglig, med spesialistene eller kolleger. De andre har nesten alltid gode ideer og forslag til løsninger eller forbedringer. Kommunelegen bør ikke stå aleine med slike avgjørelser sjøl om det er vi som kanskje må gjøre vedtaket. Både i den direkte kontakten med pasienten, men også når vurderingene skal gjøres for å komme fram til et tiltak. Det er nesten alltid de som jobber med, og kjenner, pasienten best som også vet hva som er best for han eller henne. Glem aldri de pårørende.

Vi får ukentlig bekymringsmeldinger fra helsepersonell, politi og pårørende. Ofte er det ikke noe vi kan gjøre bare bringe bekymringen videre til fastlege eller tjenester i helse- og omsorg. Mange ganger har vi imidlertid opplevd at vårt bidrag har ført til bedring for innbyggeren med problemer. Det tar jeg godt vare på så jeg kan veie det opp mot de få gangene jeg får tilbakemelding om at det har gått helt galt.