Overføringsreform ikke samhandlingsreform?

«Samhandlingsreformen» har bestått i 4 år. En av reformens mye brukte ord er «Likeverdige parter».  De hører jo helt naturlig sammen de to begrepene. De beskriver to parter som skal jobbe sammen mot et mål for å løse noen av samfunnets vanskelige oppgaver.

Nå vet vi svaret. Virket det? Har samhandlingen den kraften vi forventet. Er det to likeverdige parter som har løst utfordringene?

Kommunene har bygget opp nye tilbud.

  • Sjukehjemmene jeg kjenner til tar imot langt sjukere pasienter fra sjukehusene enn før. De blir dårligere og dårligere de vi overtar fra spesialistene.
  • Hjemmetjenestene har økt sin kapasitet, vi omorganiserer tjenestene for å kunne håndtere pasienter tidligere og de som er dårligere.
  • Vi har startet opp med hjemmerehabilitering og innsatsteam.
  • Vi har etablert kommunale øyeblikkelig hjelp plasser slik loven krever, enten egne plasser eller i interkommunalt samarbeid.
  • Det er et stadig økende press på fastlegene som får ansvar for sjukere pasienter hjemme og flere nye oppgaver på toppen av et stort byråkrati

Helseforetakene jobber som før.

  • Det har ikke skjedd noen reduksjon i pasientbehandlingen, snarere motsatt.
  • Grensene mot primærhelsetjenesten er blitt tydeligere og brattere.
  • Pasienter avvises oftere med henvisning til at kommunen har ansvar.
  • Spesialisthelsetjenesten øker sin spesialisering
  • Vi opplever i dag at psykiatrispesialistene sier at det ikke er alvorligheten av sjukdommen som skal bestemme om de vil behandle pasienten, men om han/hun vil kunne respondere positivt på behandlingen.

Kan dette kalles «samhandling»? Jeg mener dette må hete «overføring» av pasienter.  Jeg har lett etter hva samhandlingen består av og finner stort sett prat, lange skriftlige avtaler og møter.

«Retningsreformen» er rett og slett en «Overføringsreform».

To steder i Norge har sjukehusene gjort et merkbart arbeid for å strekke seg ut i kommunene med  reelle samhandlingstilbud: i Alta og i Hallingdal. Begge steder er det sjukehuset som drifter i tett samarbeid med kommunen(e). Samhandlingsreformen, imidlertid,  definerte at ansvaret skulle ligge hos kommunene. En overføringsreform. Det rare er at både Alta og Hallingdal framstår som forbilder for alle andre kommuner. Vi vil gjerne få til slike ordninger hvor sjukehusene strekker seg ut til kommunene og er villige til å drifte desentrale helsehus!

At forebygging også var en viktig del av Samhandlingsreformen og dermed også forebygge behovet for både primær- og spesialisthelsetjenster ser det ut til at staten, som eier sjukehusene, har glemt.

Jeg er uenig at det er en god ide, god motivasjon, å kreve av kommunene at de skal betale for at gamle fru NN bli liggende en uke lenger på sjukehuset når hun er for sjuk til å komme hjem eller fordi det ikke er plass på et sjukehjem. Vi får da vel ikke råd til flere sjukehjem av den grunn?

Jeg ER enig i at vi skal både ha tilbud til hjemmeboende som får allmennmedisinske tilstander som vi skal kunne håndtere på egne institusjoner. Jeg er til og med enig i at vi skal ta imot innbyggere som skrives ut fra sjukehuset og ikke klarer seg hjemme sjøl. Jeg mener bare det ikke kan være sånn at det er sjukehuset som alltid bestemmer nivået på de som skrives ut:

  • Det skal være diagnose, eller at pasienten er ferdigbehandlet, som skal være hovedkriteriet. Vi har ingen innvirkning på denne prosessen.
  • Vi opplever ofte at det skrives ut mange flere pasienter rett før helg, helligdager eller ferier. Da er det ikke den medisinske tilstanden men bemannings og økonomisk situasjon på sjukehuset som teller.

De siste åra har jeg blitt imponert gang på gang over det pågangsmotet som finnes på fastlegekontorer, hjemmetjenester og kommunale institusjoner. Vi har fått til mye til tross for kommunal budsjettarmod. Vi tar imot langt sjukere pasienter enn tidligere. Vi skal fortsatt utvikle oss og bli bedre. Jeg mener vi blir bedre med sjukehus som faktisk strekker seg ut og bidrar til å utvikle tjenestene i et reelt samarbeid.

 

2 thoughts on “Overføringsreform ikke samhandlingsreform?

  1. Alta ble uhemmet brukt av politikere og byåkrater når samhandlingsreformen skulle selges inn, så forventnignene var store. Sykestua hadde noe økonomisk støtte via Statsbudsjettet og foretakssiden, men vi opplevde stadig at foretaket og staten ønsket å saldere bort utgiften. Derfor var forventningene store når Stortingsmedling om samhandling kom. Men da var Alta knapt nevnt, og det forelå ingen finansiering, krav eller planer for virksomheten. Senere har vi knapt hatt politikere eller andre som har vært interessert i konseptet, men foretaket har brukt muskler for å redusere (skamklippe) finansieringen kommunen har for å drive sykestua som samhandlingsprosjekt.

    Finnmarkssykehuset har fortsatt som målsetting å være det beste foretaket når det kommer til samhandling. Realiteteten er at det var ganske bra samhandling fram til reformen ble innført. Etter det fikk foretaket utdelt kjepphester, og de har de ridd siden. Resultatet har blitt en større makt-ubalanse mellom kommune og foretak enn vi allerede hadde, og vi har fått en overføringsreform der kommunen og fastlegene holder på å knekke ryggen. Det er lett å kjenne seg igjen i beskrivelsen fra Eiker- også med utgangspunkt i Alta.

    Og nå skal spesialisthelsetjenestens rett til å tvinge pasienter tilbake til kommunene styrkes også innen psykiatri og rusbehandling. Det kommer nok til å gjøre susen.

  2. Eg har mange år bak meg både som kommunelege, sjukehuslege og helsebyråkrat.
    Det som eg føler manglar i framstillinga di er erkjennelsen av dei utfordringar som den demografiske utviklinga medfører. Dette betyr at pasientar blir både eldre og sjukare BÅDE i spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta. Å berre ligge meir på sjukehus er neppe løysinga. Framtida sitt sjukehus er pasienten sin heim. Det trengst like mykje reformer i kommunehelsetenesta som i spesialisthelsetenesta.

Kommentarer er stengt.