Kommunelegens berg og dalbane

Noen ganger føles det som tur i berg og dalbane på høy hastighet. Noen ganger hjertet i halsen, rett etter vondt i magen for så å få et kriblende glad løft. Deretter et kast inn i hodepine. Det er en beskrivelse av arbeidsuka mi, ikke en tur på Tusenfryd. Det har vært et høyt tempo gjennom uka. Startet opp med en koordinert aksjon for å hjelpe en innbygger med store problemer. Jeg har bidratt med å  koordinere, snakket med våre tjenester om mulighet for å hjelpe en som ikke vil ha hjelp og som var i fare for å få helseskader pga sin sykdom og boforhold. Det gir virkelig en god følelse når alle som involveres innstiller seg på å hjelpe. Sjøl om det koster for mye penger, ikke  egentlig er deres oppgave  og kan ha en risiko for at vi ikke lykkes, så strekker ansatte seg fra topp til bunn i kommuneorganisasjonen. Hjertet i halsen for om vi klarte å gjennomføre det. Boblende glede over at det gikk så bra!  Det er en hyggelig del av jobben når jeg kan bidra med litt koordinering av tjenester og ansatte som trår til.

Vondt i magen når jeg får beskjed om en smittesak som kan føre til mye arbeid og undersøkelser av mange barn. Vondt for foreldre å gå å vente på prøvesvar men jubel når testene viste seg å være negative, barnet er friskt og vi kan slappe av. Ved matbårne alvorlig smittsomme sykdommer får vi oppringing fra Folkehelseinstituttet. De får melding fra laboratoriene når det er oppdaget «en allmennfarlig smittsom sykdom». Overlegen fra Folkehelseinstituttet forklarer situasjonen. Vi får god veiledning i hvordan vi skal følge opp. Jeg må hente opp faglitteraturen å lese meg opp på sykdommen, smittemåter, behandling og oppfølging av enkeltpersoner og miljøet rundt dem. Det mest spennende er å vente på prøvesvar. Da får jeg tid til å beregne hva vi i verste tilfelle må jobbe med. Det er rart med det. Jeg beregner alltid ut fra det verste som kan skje sjøl om det sjelden blir så ille.

Berg og dalbanen kaster meg fra smittevernarbeid inn i organisasjonsutfordringer. Jeg liker å bidra  der hvor linjelederne har utfordringer i sin organisasjon. Det er nesten alltid faglige utfordringer der hvor det også er organisasjonsmessige utfordringer. Det er ganske likt tradisjonelt doktorarbeid; Miljøets innvirkning på enkeltmennesker og konsekvenser av samspillet. Det er godt at jeg som oftest er godt kjent ute i organisasjonen og lett får tilgang til å prate med folk. Hvis linjeleder ønsker det bistår jeg så godt jeg kan. Ofte får jeg frie tøyler til å sette meg inn i situasjonen. Jeg er alltid påpasselig med å gjøre det i samsvar med, og i avtale, med linjeleder. Organisasjonsendring er spennende, men det er sannelig også ganske frustrerende. Hvordan vi skal kunne ta vare på motivasjon, inspirasjon og de ansatte som er aktive i å videreutvikle tjenesten er den største utfordringen jeg så gjerne vil bidra til å løse. Hodepinen lurer.

Akkurat nå er vi to kommuneoverleger som jobber på spreng. Vi har ikke enda planlagt samarbeidet og teamet kaver i massevis av oppgaver og utfordringer. Vi må holde ut litt til for vi har satt av en planleggingsdag hvor vi skal prioritere og fordele. Det skal bli spennende. Forhåpentligvis en opptur!

Glede over å bidratt til å hjelpe en av våre svakeste og syke innbyggere . Vondt i magen etter å ha pratet med to fra psykisk helsetjeneste om en bruker med symptomer som bekymrer oss både for personens helse og andres helse. En vanlig kommuneoverlegedag med gleder og sorger og et stabilt høyt arbeidstempo. Skal du holde ut i denne jobben må du finne ditt balansepunkt og la gledene veie mer enn sorgene. Finne nokpunktet som Per Fugelli beskriver.