Jeg har et luksusproblem

Noen ganger synes jeg nesten jeg har en sykdom. Det føles ofte som en helseplage men har ikke noe med det å gjøre. Det er ikke kroppslig inni meg. Allikevel føles det ganske så belastende med en pirrende opplevelse av motivasjon og inspirasjon. Jeg opplever det ganske ofte. Noen ganger kommer det utenfra og jeg må legge ansiktet i riktige folder for ikke å røpe mine egne reaksjoner. Andre ganger stiger pulsen og svetten sprer seg mellom skulderbladene.

Jeg har rett og slett for mye å gjøre. Kommunelegefunksjonen er mye mer etterspurt enn jeg klarer å fylle.

Ærlig talt. Jeg er glad inn til min innerste faglige sjel. Jeg jubler over at andre vil ha mer av meg enn det jeg klarer yte. Men jeg kommer jo ikke bort fra at det skaper litt stress.

Akkurat nå mangler jeg en kollega og jeg har jo ikke noen ambisjon om å kunne klare det to fulltids kommuneoverleger klarer aleine! Det setter jo ekstra store krav til hva jeg prioriterer, men jeg opplever dette også når vi er fullt bemannet.

Jeg har jobbet så lenge at jeg veit jeg må prioritere strengt. Jeg tror mesteparten av prioriteringene kommer av seg sjøl ut fra hva som skjer rundt meg, men jeg har noen egne bevisste valg jeg prøver så godt jeg kan å opprettholde.

  • Jeg svarer alltid tilbake på mobilen når noen ringer! Dvs jeg ringer tilbake når jeg er ferdig i et møte eller det som gjør at jeg er opptatt.
  • Min største motivasjon får jeg når jeg møter de som jobber direkte med brukerne. Jeg prøver alltid å finne tid hvis jeg blir spurt om råd, veiledning eller møter.
  • Jeg er så interessert i smittevern, beredskap og folkehelsearbeid at det som oftest får høy prioritet
  • Jeg har prøvd å la andre overta miljørettet helsevern, men klarer ofte ikke holde meg unna

Jeg starter tidlig på jobb og går ofte litt seint for timen før og etter vanlig kontortid er da jeg får til å sitte på kontoret, ellers er arbeidsstedet mitt mesteparten av dagen hos andre i møter eller samtaler.

Jeg får ofte høre at jeg ikke er på kontoret, skulle vært der eller der og gjort mer av det eller det. Tenk så flott! Kommunelegefunksjonen er etterspurt i  våre kommuner. Da tenker jeg at jeg gjør noe riktig. Jeg blir rørt (det er helt sant!) over å være ønsket og jeg blir stresset over ikke å nå dit jeg kunne vært.

Jeg har et luksusproblem som jeg ikke vil bli kvitt. Jeg jobber hele tida med å takle det og tar gjerne imot en klem når jeg møter deg! Klemmer demper stress og letter stemningen.  Jeg innser at jeg ikke strekker til, men er glad for at noen drar i meg!

snopyhug