Om tunge morgener og uka som forsvant

Einar-del3Jeg må innrømme at det er tungt om morra´n. Kroppen verker og jeg er innmari trøtt! Ei ny uke venter og jeg føler at den er alt for lang og tung å starte på. Det blir litt bedre etter en varm dusj, lokalavisa og frokost. Jeg begynner å bli gammel, merker endringene i kroppen og det er ikke så spennende å starte dagen lenger. Det er vanen og sjøldisiplinen som dytter meg ut av huset ned til bussen. Jeg halvsover på vei til jobb. «Nå er vi framme» hører jeg langt borte og spretter opp da bussen står og venter ved holdeplassen utenfor jobben. Buss sjåføren smiler og ønsker meg en fin dag mens jeg snubler ut på gata mens jeg mumler et «tusen takk for at du passer på» tilbake til morgenfuglen bak rattet. Jeg merker at hodet er på vei til å våkne mens kroppen er stiv og tung. Jeg stabber opp trappa på vei til stemplingsuret da jeg hører en ny blid stemme som sier hei. Reinholdspersonalet i rådhuset er alltid tidlig ute og hilser blidt. Jeg svarer «go´morn» så blidt jeg kan og merker at det kryper en god følelse fra øynene inn i hodet som fortsetter ut i kroppens stive ledd. Før jeg egentlig har våknet har dagens morgenfugler fått i gang prosessene inni meg og jeg synes allerede dagen føles bedre ut på vei opp trappene.

Når folk begynner å komme på jobben er tekanna klar, hodet klarnet opp, varm te i magen og jeg er fysisk klar til å gå løs på dagens oppgaver.

Å jobbe som kommuneoverlege dreier seg om en lang spennende rekke møter med mennesker. Alle typer mennesker i nesten alle tenkelige situasjoner og relasjoner. Allerede første morgenmøte i kommunelegeteamet fjerner tretthet og stivhet. Diskusjonen og latteren fjerner det effektivt. Forventningen og gleden over å møte nye mennesker og deres utfordringer eller kjente mennesker med kjente utfordringer er sjølve drivkraften for meg.

Det er grunnleggende for alle som jobber med mennesker at man er er genuint interessert i dem. Allikevel vil jeg påstå at det er ekstra viktig for en kommunelege å sette seg inn i alle sider av hvordan vi mennesker er, eller kan bli. Vi har en jobb som krever at vi skal forholde oss til alle sider av folks helse; fysisk, psykisk og sosialt. Det betyr at vi må lære å forholde oss til mennesker i alle livets faser og stadier. Denne uka har jeg vært med på å diskutere hvordan vi best kan ta vare på fosteret i mors mage når hun kan være en rusmisbruker. Jeg har vært med på å starte planleggingen for å ta imot flyktninger. Jeg har diskutert med lensmannen hvordan vi skal kunne forholde oss til og hjelpe de som politiet gang på gang må hente inn pga rus, trusler og vold. Jeg har vært i møte med engasjerte ansatte med ideer, planer og spennende nye tiltak. Jeg møter hele tiden spennende mennesker i alle aldre og må kunne tilpasse meg til situasjonen og forholdet vi skal ha sammen fra en sint telefonhenvendelse til en blid kollega.

I møtet med alle disse menneskene forsvinner følelsen av å være trøtt, sliten og verket i kroppen. I steden får jeg tilbake en glede over å få lov å jobbe for, eller sammen med, disse folkene jeg møter.

Jeg mener altså at jeg, som kommunelege, må like å jobbe med mennesker i alle sammenhenger. Derfor mener jeg det også er så viktig at vi har, eller sørger for å få, et solid faglig grunnlag for å kunne forholde oss til alle de relasjonene vi kommer inn i. Som kommunelege er det like viktig å kunne teori rundt ledelse av mennesker som psykiatrisk kunnskap overfor psykisk syke. Jeg må kunne omsette medisinskfaglig teori og kunnskap til verktøy jeg skal bruke i relasjoner med andre mennesker.

Jeg prøver å strekke meg etter de idealene jeg beskriver men er fullstendig klar over at jeg slett ikke strekker til over alt. Jeg har innsett at jeg bare er et aldrende menneske med mine begrensinger men også noen styrker. Litt sjølransakelse er både sunt for en sjøl og bra for jobben! Menneskemøtene gjennom uka førte til at dagene gikk så alt for fort! Jeg gruer meg til morgene til uka, men gleder meg allerede til alle de møtene som er satt opp.