Prioriteringsdilemma med ros til politisk system og ansattes faglige integritet

Det er forferdelig å si nei til behandling som kan gi liv, redde liv eller gi bedre liv til mennesker som lider. Sjøl i Norge, som verdens rikeste land, har vi ikke råd til å yte behandling og tjenester på aller høyeste, beste eller nyeste nivå. Vi må prioritere. I kommuneNorge er dette blitt svært tydelig de siste åra. Det er utfordrende, slitsomt og frustrerende at vi stadig må jobbe med prioritering, effektivisering og innsparing. Vi har ikke lenger råd til å yte alle som ønsker det de helse og omsorgstjenestene som er best hverken sett fra et faglig eller brukerperspektiv. Det er et langt gap mellom hva som bare så vidt er forsvarlig og det beste vi kan yte. Alle kommuner ligger nok i dette rommet, sjøl om vi enkelte ganger leser om situasjoner som bedømmes som uforsvarlige. Vi er langt derifra i våre kommuner. Men vi kommer ofte i nærheten av det brukerne mener ikke er godt nok.

prioriteringEr det fagfolk som må bestemme nivået på det vi tilbyr eller brukerne? Jeg er glad for at jeg jobber i et politisk system og at det er politikerne som setter rammene for hva vi skal kunne yte av tjenester overfor våre innbyggere. Det er betryggende å jobbe i et system hvor flertallet i befolkningen bestemmer hvem som skal sitte i politiske organer og bestemme hvordan vi fagfolk skal bruke vår kompetanse og økonomi. Jeg er lei meg fordi vi har lav valgdeltakelse både ved kommunevalg og stortingsvalg. Som samfunnsmedisiner er jeg opptatt av at helsevesenet og resten av de kommunale (og statlige!) tjenestene skal styres av folkevalgte. Sjøl om det skaper store utfordringer for oss fagfolk er det nettopp det som er vårt hovedoppgave; å bruke vår fagkompetanse til å gjøre de områdene politikerne bestemmer best mulig.

Jeg er glad jeg bare er en fagperson som skal utføre min jobb med høy fagetikk og best mulig kompetanse. De virkelig vanskelige utfordringene og valgene er det politikerne som må gjøre. I dagens kommuneNorge er det er en vanskelig jobb som jeg er imponert over at engasjerte mennesker kaster seg ut i.

Allikevel er den enkelte helsearbeider ute i kommunen som må utføre tjenestene våre innen de rammene som politikerne setter. Jeg tror nesten ikke jeg kjenner kommuner som ikke må spare penger og prioritere sterkt innen Helse og Omsorgstjenester. Det øker presset på helsearbeidere som jobber med sine pasienter. Det blir selvfølgelig kritikk og klager når vi må endre tilbudene til innbyggere som ikke lenger kan få det de fikk før. I begge våre kommuner må vi legge om drifta i Helse og omsorgstjenestene. Vi ønsker å hjelpe (rehabilitere) folk til å kunne bli hjemme lenger, gi bedre medisinsk behandling når de først må legges inn på institusjon så de kan komme hjem igjen og gi best mulig oppfølging hvis de blir så syke at de må forbli inne på sykehjemmet. Det krever mye å omstille slike tjenester. Ledere og ansatte utfordres fordi tjenestetilbudet endres.

Hver uke er jeg vitne til helse og omsorgsarbeidere som takler tøffe arbeidssituasjoner, utfører lite hyggelige arbeidsoppgaver og blir utfordret både i sin faglighet og personlige integritet. Noen ganger, som denne uka, er jeg inne for å gi «veiledning» til noen av dem. Jeg skriver «veiledning» i anførselstegn fordi jeg gang på gang opplever at jeg bare er med på at de sjøl finne løsninger eller måter de kan takle situasjonene på. De er så flinke! Den største utfordringen synes jeg er å opprettholde det gode samholdet i gruppa, positive tankene om hvor viktig jobben er og holde fast ved den motivasjonen de har for å utføre jobbet best mulig både for pasient og seg sjøl.

Samfunnsmedisin inneholder faglige vurderinger som ligger tett opp mot politikk. Jeg mener det er dårlig samfunnsmedisinsk fagarbeid hvis jeg ikke jobber for å fordele likeverdige helsetjenester. Det betyr kort og godt at vi skal gi mer til de som trenger det mest. Det betyr at vi må hjelpe de som er fattige til å få like gode helsetjenester som de rike kan kjøpe seg. Rettferdighet forstått som å gi samme tjeneste til alle mennesker er ikke godt nok.

Helsedirektør Bjørn Guldvog har gått ut i Dagens Medisin med sterkt støtte til helsearbeidere som jobber nærmest pasientene. Jeg er selvfølgelig enig med han når han peker på at ledere og politikere må anerkjenne det arbeidet som gjøres ute overfor den enkelte pasient innenfor de rammene som er prioritert til deres arbeid. Ansatte må få opplevelsen av at de gjør en god jobb overfor sine pasienter. Jeg opplever dette annerledes innen spesialisthelsetjenesten enn det er i «mine» kommuner, men mener allikevel at det er store ledelsesutfordringer i også i våre tjenester fordi vi er nødt til å prioritere hardt for å klare å holde våre budsjetter. Jeg har djup respekt for det arbeidet den enkelte ansatte gjør overfor innbyggere med behov for våre tjenester. Det samme gjelder lederne som strekker seg langt for å få til utvikling av tjenestene samtidig med oppfølging av ansatte.

Prioritering er fryktelig vanskelig både på et overordnet politisk nivå og i den praktiske hverdagen til den enkelte helse- og omsorgsarbeider. Jeg er imponert over hvordan ansatte takler det, hvordan ledelsen arbeider for å møte prioriteringsutfordringene. Jeg er glad for at jeg får være en liten del i dette arbeidet og at samfunnsmedisin også er et verktøy i prioriteringsarbeidet.