Takk for at jeg fikk bli kjent med deg, Hans!

Hans Ånstad har gått ut av tiden. Jeg vil ha med meg hans faglige råd og personlighet resten av min tid.

Hans Ånstad
Hans Ånstad

Noen ganger har jeg møtt mennesker i mitt liv som blir avgjørende for egen personlig og faglig utvikling. Hans Ånstad ble et slikt menneske for meg.

Jeg jobbet som leder av Rådgivningsprosjektet i Helsedirektoratet (Før det skiftet navn til Helsetilsynet)  og var opptatt av at også ansatte i etaten skulle ha fokus på forebygging. Derfor var det naturlig å ta kontakt med avdelingsdirektøren i avdeling for forebygging i Sosialdepartementet. Det ble mitt første møte med Hans Ånstad. Møtet ble mye lenger enn jeg hadde fått lov til i begynnelsen og hans interesse og kunnskap innen samfunnsmedisin blandet med en streng men omsorgsfull personlighet ble en milepæl i mitt eget faglige liv.

Som avdelingsdirektør i departementet var han tydelig i sin rolle overfor meg og holdt seg strengt til de byråkratiske regler som gjelder mellom departement og direktorat. Neste gang vi møttes jobbet han i det nye Helsedirektoratet. Jeg fikk etterhvert møte han både i jobb og som engasjert samfunnsmedisiner med ønske om å videreutvikle et fagområde og miljø blant leger som nærmest lå brakk. Han har bidratt til den positive utviklingen som har skjedd innen samfunnsmedisin siden da.

Vi var aldri tett på hverandre. Vi møttes en gang i mellom og snakket litt oftere på telefon og skrev epost, men møtene ble viktige for meg. Hans  hadde en grunnsolid holdning til forebygging og viktigheten av samfunnsmedisin ute i samfunnet på alle nivåer. Med sin bakgrunn fra kommunehelsetjenesten, departementet og Helsedirektoratet var diskusjonene med han spesielt viktige for meg og mine egne meninger og holdninger innen fagområdet samfunnsmedisin. Dessuten var han et forbilde for meg   i sin måte å jobbe på. Jeg strekker meg for å utføre mitt arbeid med samme motivasjon og stødighet som han. Hans arbeider står støtt i vårt samfunn uten at det nødvendigvis synes for allmennheten. Det er vel bare hans nærmeste som har sett hvor stor arbeidsinnsats og personlige krefter han la igjen i sin jobb til langt ut i pensjonstida. Selv om han ble alvorlig syk.

Jeg savner deg, Hans, både som faglig mentor og som personlig venn. Jeg vil prøve å holde fast ved holdningene og verdiene du bidro til å legge igjen i meg.