Soloppgang over Øvre Eiker
Jeg trenger noe som holder meg oppe når jeg er sliten. Noe som børster bort arbeidsstøvet, hever humøret og gir meg glede over å fortsette på jobben. Jeg får mer enn nok løft hjemme, det er jobben jeg skriver om, og når jeg sitter her og skriver skjønner jeg at det er mange faktorer som både holder meg oppe på de slitsomme dagene og som løfter meg når jeg er sliten.
Veldig ofte starter løftet på vei til jobb. Jeg sykler ofte og bildet til venstre er det som møter meg når jeg sykler inn mot Hokksund. Eikerbygdene i soloppgang. Det lave jordbrukslandskapet er fantastisk pent i motlyset og spennende, nesten skummelt med tåka som ligger innimellom. Følelsen overføres automatisk til jobben og jeg gleder meg til å komme inn på kontoret på rådhuset for å se om dagen kan bli like fin.
Allikevel er det mange ganger tungt å gå opp trappene til kontoret. Kalenderen er som oftest tettpakket og jeg frustrerer meg over at det er alt for lite tid til å sitte foran pc´n å gjøre saksbehandling, svare på epost eller skrive på de utredningene eller planene jeg må jobbe med. Jeg er sikker på at du har det ofte sånn også. Følelsen av ikke å strekke til kan blir påtrengende sterk. Det er da jeg trenger å bli løftet litt i humøret.
Det skal ikke så mye til. En glad stemme på vei inn på kontoret, et blidt ansikt som fester blikket sitt på meg eller en prat med noen som utfordrer meg til å bruke tankene på faglige utfordringer som løfter vekk følelsen av frustrasjon.
Jeg har skrevet om det før, men jeg merker at jeg gleder meg mest når jeg merker motivasjonen i dem jeg er sammen med. En samtale med deg om en vanskelig situasjon hvor du har fått til litt. Det er så gøy å få være med på andres positive opplevelser eller positive håndtering av vanskelige situasjoner.
Jeg snakket med «spesialisthelsetjenesten» denne uka. Dvs en overlege som hadde tatt imot en av våre brukere som virkelig sliter. Det gjorde de som jobbet med brukeren i kommunen også, men de tok fatt og jobbet så godt de kunne for å løse den vanskelige situasjonen. Nå trengte de litt hjelp av sykehusspesialistene. Jeg blir glad og imponert når jeg får være med på å løse opp i vanskelige situasjoner når alle gjør så godt de kan for å få til en løsning til beste for brukeren. Det er spesielt oppløftende når vi får til løsninger i samarbeid på tvers av helsetjenestenivåene! Det dreier seg om å se muligheter, vise vilje til å løse litt fastlåste situasjoner og tenke hva som er best for den som er syk. Dette har ingenting med Samhandlingsreformen å gjøre, men er rett og slett dyktige fagfolk som gjør sitt beste både innen eget fagområde og strekker seg for å møte andre på deres fagfelt. Sånt fjerner effektivt min følelse av å være sliten i jobben.
Noen ganger skaper emosjonelle følelser jeg opplever en kraft som hever meg i jobben. Jeg lurer litt på hvorfor jeg opplever det positivt når følelsen kan overmanne meg, men etterpå føles det godt; som da jeg holdt et foredrag om psykososialt kriseteam denne uka. Da jeg viste et bilde fra en vanskelig situasjon jeg jobbet med for en stund siden kom følelsene opp i meg og jeg fikk en klump i halsen og vanskelig med å snakke. Jeg måtte fortelle hvorfor og kom meg videre, men etterpå synes jeg det var godt at det å huske den situasjonen fremdeles skaper masse følelser i meg. Isteden for å gjøre meg mer sliten var jeg litt glad på vei hjemover etterpå.
Jeg ække sliten, bare ser sånn ut!
Det er ikke bare glade og positive følelser som gjør at jeg blir mindre sliten, men de som kan være triste også. Jeg lurer litt på hvorfor, men jeg er glad for at følelsene mine enda reagerer. Da er jeg nok ikke så sliten på jobb at følelsene har flatet ut.
Noen ganger ,som egentlig er mange ganger, synes jeg at jeg ser sliten ut når jeg ser meg sjøl i speilet. Er det rynkene? Posene under øynene? Men skinnet bedrar, eller kanskje jeg er mer slitt utenpå enn inni? Jeg er ikke så sliten som jeg ser ut på bildet til høyre. Jeg morer meg over å tenke på at hver rynke er indikasjon på erfaring fra mange år. Posene under øynene er oppsamling av kunnskap jeg har sett og samlet opp.
Jeg mener det er viktig å være bevisst på tegn som peker på at man er sliten. Jeg har tidligere opplevd å nesten bli utbrent uten å oppdage det sjøl. Nesten enda viktigere er det å være klar over hva som gir krefter i arbeidet og løfter en opp. Jeg må innrømme at jeg noen ganger søker hen mot opplevelser som gir meg positive følelser og krefter i jobben. Noen ganger er det å «slenge kjeft» med kolleger, andre ganger å servere et pizzastykke til en kollega fordi vi hadde pizza på et møte, eller å sette seg ned på kontoret ditt for en prat. Aller mest får jeg et løft i jobben når jeg bidrar til at en av våre brukere kan få det bedre fordi vi er flere som samarbeider godt.
Kommunelegens Blogg 