Menneskelighet, omsorg og vilje til å hjelpe på et riktig verdigrunnlag.

Jeg blir ikke så lite stolt av å jobbe sammen med ansatte i kommunen vår når jeg opplever at de har en stor porsjon omsorg med vilje til å hjelpe, faglig integritet og evne til å gjennomføre!

Det er lett å sende et problem videre når det egentlig ikke er ens eget, men når det gjelder mennesker mener jeg vi er nødt til å gjøre det vi kan for å hjelpe dem i vanskeligheter sjøl om lovverk og rettigheter gir en person «rett» til å få det mer vanskelig og bli overlatt hjelpeløs til seg sjøl, eller til en annen kommune. Det gir ekstra arbeid, koster sannsynligvis penger, gir faglige utfordringer og kanskje personlig ubehag for å nå fram med den hjelpen personen trenger.

Det er når mennesker er kommet i slike vanskelige situasjoner våre grunnverdier, holdninger og faglige integritet blir utfordret. Denne uka har jeg opplevd solid grunnarbeid fra ansatte som er blitt satt på en frustrerende prøve, men også fagfolk som ser forbi eget fagområde og bidrar til å koble sammen hjelpekjeden for mennesker som ofte sliter mye, men ruser seg, er psykisk syk, er demenssyke eller ikke klarer å ta vare på seg sjøl av andre grunner.

Mange ganger kan vi bare forberede helse- og omsorgstjenestene så de er klar over personens vanskelige situasjon, men må vente fordi personen slett ikke ønsker hjelp. Det er noen ganger en frustrerende stor avstand mellom at vi ser en person trenger hjelp og at vi kan bruke tvang for å hjelpe.

Jeg er heldig som får være med i mange andre fagpersoners vurderinger og tiltak. Vi har blant annet klart å få til et veldig godt samarbeid med lensmannsetaten i kommunene. Vi møtes jevnlig for å diskutere hendelser som har gitt eller kan gi utfordringer for politiet og oss. Ofte kommer lensmannen med bekymring for enkeltpersoner de kommer i kontakt med hvor de mener personene har alvorlige helseproblemer. Som regel gjelder det rus og psykiatri. Da tar jeg bekymringen med tilbake til våre tjenester og sjekker ut hvilke tilbud de får, tar kontakt med dem og bringer bekymringen videre. Nesten alltid blir bekymringen brakt videre til fastlegen. Vi har flere solskinnshistorier hvor fastlegen har kunne komme i kontakt og gi en hjelp personen ikke har vært i stand til å ta imot ellers.

Det er vanskelig når jeg er i kontakt med personer som lever et liv som bekymrer familie, naboer eller fagfolk og de ikke vil ha hjelp. Jeg har hatt mange vanskelige diskusjoner med naboer eller pårørende som vil at det skal skje noe overfor en nabo eller et familiemedlem som nekter å ta imot hjelp. Lovverket gir innbyggerne stor frihet til å leve sitt liv som de ønsker sjøl om det fører dem ut i helseproblemer, sosial armod og psykiske vansker. Lovverkene har høy terskel før vi kan tvinge oss på med tiltak fra helsevesenet. Noen sjeldne ganger har jeg opplevd at det har vært nødvendig å «strekke» lovverket for å gi hjelp. Kanskje det kan kalles «nødverge» men lovverket dekker ikke alle situasjoner. Da er det vårt verdigrunnlag, holdninger og faglige vurderinger som blir grunnlaget for å gi hjelp. Som jeg opplevde denne uka med en forkommen person som dukket opp hos en kommunalt ansatt.

Jeg er sjelden aleine i slike situasjoner og mener ingen andre skal være det heller. Jeg diskuterer med kolleger både i egen organisasjon og andre kommuner og i spesialisthelsetjenesten, andre fagpersoner og andre som er oppe i situasjonen. Noen ganger løser vi det. Andre ganger må vi innse at vi ikke kan gjøre noe. Da er det godt å snakke med andre om frustrasjonen ved å se noen måtte fortsette leve i en veldig vanskelig situasjon.

Jammen fikk vi en miljøundersøkelse også, første uka etter ferien! Det skaper alltid mye arbeid, men det får du lese litt mer om seinere; hva det er og hva vi gjør!