Glimtet i øyet, latteren og sorgen, rettferdighet og drivkraft

Jeg ser etter glimtet i øyet ditt. Når munnnviken drar seg litt oppover og du lener deg litt framover. Det er nesten det samme hvilken situasjon jeg møter deg i. Det er når du blir ivrig og bryter meg av eller snakker litt fortere jeg merker at samtalen snur og beveger seg i en ny retning. Det inspirerer meg og jeg merker at jeg må holde igjen sjøl for ikke å snakker over deg. Det kan skje magiske ting når glimtet er der, latteren ligger like under setningene og vi kan drodle rundt temaet uten at vi mister tråden eller at vi faller ut av en konstruktiv og spennende diskusjon!

Det er ikke forskjell på om du er helsedirektør eller jobber i psykisk helsetjeneste nærmest innbyggerne. Det er når jeg kan se det utenpå at gleden over å være sammen med andre, jobbe sammen, blir noe mer enn bare et møte. Det er det som er drivstoffet for å jobbe i en litt for travel jobb, med litt for mange tunge oppgaver eller vanskelige oppdrag. Jeg grubler ganske ofte over hva det er som gjør at jeg sjøl klarer jobben dag etter dag. At jeg møter på kontoret og gjennomfører arbeidsdagene år etter år. Sjøl begynner jeg visst å bli gammel? Rundet nettopp 59 år og har fått æresbetegnelsen «gamle mannen» av en ærlig liten unge på toget. Jeg merker at det er blitt tyngre å gå opp trappene på jobben, men opplever hver dag at følelsen forsvinner som dugg for solen når jeg møter folk på jobben. Aller mest når jeg merker motivasjonen eller interessen hos deg jeg møter.

Som kommunelege er medisinskfaglig rådgivning en av hovedoppgavene, og mange ganger den vanskeligste. Allikevel er det rett og slett en av mine største motivasjonsfaktorer. Spesielt når jeg kan bruke tid til å diskutere med deg hvordan du har det i din jobb. Få diskutere hvordan du opplever egen arbeidssituasjon og møter utfordringene. Jeg er heldig som kommunelege som kan rusle inn til rådmannen i kommunen eller til hun som jobber med å plante blomstene i parken og diskutere arbeidsoppgavene, framtid og utvikling. De er forbausende like som mennesker i grunnholdninger og meninger. Jeg er mange ganger i tvil om hvem som er viktigst for organisasjonen, men er helt sikker på at begge funksjonene er helt uunnværlige for at den store organisasjonen skal kunne utføre oppgavene sine. Allikevel blir jeg forbauset hvor mye energi det er i å møte dem som gløder for jobben sin og som viser det i kropp og oppførsel!

Jeg er så opptatt av å beholde gløden og motivasjonen i jobben. Spesielt når det er vanskelige tider og forhold i jobben som legger en demper på inspirasjonen. Derfor er det så viktig å lytte til de som engasjerer seg. Kanskje enda viktigere å bidra til å lytte til, engasjere og aktivisere de som ikke sier så mye.

Jeg lytter til stemningen i stemmen din, ser deg i øynene og ser etter hvordan du bruker kroppen din når vi møtes. Latter løfter stemningen men tristhet og gråt kan være like sterkt fordi det inneholder så mye energi og engasjement. Jeg er takknemlig for at jeg får være med på dette dag ut og dag inn i min jobb. Grubler ofte over om det er rettferdig at ditt engasjement og din glede eller sorg kan være en så kraftig drivkraft for meg. Som holder meg i samme jobb år ut og år inn og får slitenheten til å fordampe, men så kan jeg bruke litt av min faglighet og forsikre meg om at dette jo er noe av det viktigste drivstoffet i all mellom menneskelig aktivitet!

Vi må bare huske på å ta vare på det, ta hensyn til det og bruke det på en fornuftig måte.