Makten, kraften og faren i ordene

«Vi har alle et felles ansvar for ikke å velge ord som beveger våre sinn mot mer hatefulle fiendebilder.» skriver Per Fugelli. Jeg er også svært opptatt av makten i ord og hvordan vi uttrykker oss. Spesielt når vi opplever at motsetningene mellom mennesker reiser seg. Vi må søke ord som skaper samhold, toleranse og demper motsetninger i samfunnet. Ikke motsatt. Per Fugelli er en mester med ord og jeg har ikke sjans til å uttrykke det han skriver bedre derfor har jeg klippet det inn her i bloggen:

Teksten er klippet fra Aftenposten.no og du kan se hele innlegget ved å trykke her. Eller les den her:

Derfor må vi lage en selvangivelse nå

Har vi roet oss ned nå? Ja, ikke Per Sandberg (Frp) som pumper adrenalin til han sprekker hele tiden. Men vi andre? Har vi falt såpass til ro at vi kan granske vårt hysteri etter forbrytelsene i Paris og København, med kaldt blod?

Vi kan ha ulike meninger om graden av dramatikk for verden av angrepene på Charlie Hebdo og Kruttønnen. Noen mener at drapene ble begått av «uteliggere» i islam, ensomme, sosialt ødelagte mennesker og at hendelsene ikke varsler «sivilisasjonskrig» mellom islam og Vesten. Andre tolker bitene fra Paris og København inn i et apokalyptisk sluttspill, en global verdikamp mellom opplysningstid og mørketid.

Forfører forstanden
Kampen om den kloke tolkningen vil holde frem i mange år. Det er til demokratiets heder. Men kan vi bli enige om ett mål: at vi avstår fra å bruke ord som forfører oss fra forstanden inn i raseriet, hysteriet, massepsykosen? Vi vet fra folkemordets historie at ord ladet med gift, hat og frykt, ord som tenner hjernestammens instinkter i stedet for å appellere til storhjernen, slike ord kan skape holocaust og Srebenica og Rwanda.

Derfor må vi lage en selvangivelse nå over farlig språk i opphisselsens tid etter Paris og København.

Hege Storhaug skriver i Dagbladet 17. februar: «Når skal det gå opp for norske politikere at man ikke gir fyrstikker til brannstiftere?» Hun roper: «Nå er islams blodige grenser er på innsiden av huset.»

Leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, svarer i Dagbladet 19. februar: «Det er ikke rosetoget Storhaug viderefører med denne kronikken. Det er et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.»

I Aftenposten 21. februar ser vi overskriften: Norske jøder om livet etter terrorangrepene: «Vi er blitt beskyldt for å rope ulv. Nå står ulven i porten.»

Per Edgar Kokkvold bryter ut i Aftenposten 15. februar: «Det finnes tusenvis av islamske drapsmenn der ute – som mer enn gjerne dreper de «vantro», voldtar og brutaliserer, som slavebinder kvinner, som henretter, kutter struper, halshugger, korsfester og begraver levende dem som ikke klarer å svare på tilfeldig valgte spørsmål fra Koranen.»

Vebjørn Selbekk klargjør i Nettavisen 21. februar at «profeten drev krig og flerkoneri og fullbyrdet et ekteskap da kona var ni år gammel.»

Fremmer ikke forståelse
Brann, ulver i porten, blodige grenser som kommer inn i huset, samleie med niåringer, helvetesritt i aftenlandet – dette er ikke språk som fremmer nøkternhet og forståelse. Det er ord, som for å si det med Arnulf Øverland: «puster til hatets og ondskapens glør».

Er det disse ordene vi vil skal bevege Norge og verden i den nære fremtid?

Hvert eneste menneske er et medium hat kan vokse i, gitt de rette psykologiske og politiske betingelser, gitt de rette ordene. Hat vokser av fattigdom, mangel på mot og håp, krenkelse og fornedrelse.

Ord kan splitte, ord kan forene. På tvers av meninger og verdier og guder har vi et felles ansvar for ikke å velge ord som beveger våre sinn mot mer hatefulle fiendebilder.