Spennende, allsidig og krevende kommunal samfunnsmedisin

Helga er her og jeg tenker tilbake på uka som gikk. Jeg har jobbet mye med ett av de fagområdene jeg interesserer meg mest for. Omorganisering og videreutvikling av tjenester til våre brukere i kommunene. Helt konkret har det betydd at jeg har jobbet med omstillingsprosessen i Nedre Eiker og i utvikling av nytt psykososialt kriseteam (PKT). Det er slett ikke sånn at jeg er inne i ledelsen og administrasjonen av omstillingsprosessene. Kollega Pål bidro godt i begynnelsefasen av omstillingsprosessen. Nå er vi kommet til faktisk gjennomføring av de utarbeidede forslagene. Ingen må vel være i tvil om at det blir tøft for ledere og ansatte å gjennomføre en omstilling som skal føre til besparelser på mange titals milllioner kroner. Jeg har to små roller i dette kjempearbeidet. Det ene er å vurdere medisinsk forsvarlighet. Det andre er overfor de som skal gjennomføre. Jeg mener min funksjon som kommunelege er viktig både i å støtte de som skal gjennomføre omstillingen og bidra med faglig påfyll.

Vi holder på å etablere nytt psykososialt kriseteam i Nedre Eiker. Det er spennende både fordi det dreier seg om få de rette personene til å engasjere seg, bli motivert til dette arbeidet og ikke minst bidra i opplæringen av disse.

I første omgang skal vi rekruttere 5-6 personer som skal ha vakttelefonen til PKT i turnus. En person skal ha telefonen døgnet rundt i en eller to uker. Jeg håper to uker for da blir det 12 uker mellom hver vakt. Rådmannen har bestemt at de skal få en vaktgodtgjørelse for dette. De får også overtidsbetalt for hver time de er i aksjon. Det er en stor forbedring fra den tidligere ordningen  hvor kriseteam medlemmene kun fikk betalt for aktivt arbeid.  Min jobb nå er å bidra til opplæringen av de som vil være med i dette teamet. Vi jobber videre med at det også skal være en ordning for å få med en person nr 2 ved utrykning.

Usikkerheten for hva det innebærer å rykke ut i PKT holder mange igjen for å melde seg. Det verserer «det verste» historier ute i miljøet og leser man Veilederen for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer på Helsedirektoratets sider eller på kriser.no og krisepsyk.no blir man fort overveldet over alt det som skal gjøres.  Jeg opplever at min jobb er å gjennomføre en førsteopplæring som er langt enklere og mer praktisk. Derfor må dette gjennomføres sammen med de som skal jobbe i teamet nærest som en diskusjon. Jeg mener vi er helt avhengig av å gå gjennom diskusjonene og konkrete situasjoner og finne fram til vår måte å bygge opp psykosisialt kriseteam på. Allikevel må vi bygge på anerkjente grunnprinsipper for hjelp til berørte etter akutt død:

  • sikre trygghet
  • berolige
  • skape mulighet for mestring
  • bidra til samhørighet
  • stimulere håp
  • tilrettelegge for kontrollert reeksponering

Vi legger opp til at PKT skal overlevere «oppdraget» til de ordnære tjenestene når hverdagen kommer. Det må også avklares med tjenestene, planlegges og lages retningslinjer. Jeg mener kommunelegefunksjonen er viktig også i dette utviklingsarbeidet. Erfaringen sier at det er ved overføringer til andre tjenester at det lett blir gjort feil. Derfor er det en utfordring å planlegge men en større utfordring å gjennomføre.

Dette er kommunal samfunnsmedisin; spennende, allsidig og krevende!