Oppnedverdenen og helter som bare synes når noe er galt.

Jeg har hatt tid til å gruble litt igjen! Over en mediestyrt opplevelse av verden. Oppnedverden; hvor de viktigste funksjoner og personer aldri synes. Arbeidsinnsats som koster mye slit og lite takknemlighet. Hvor det å gjøre feil gjør ekstra vondt fordi det rammer enkeltmennesker og ros for godt utført jobb er sjelden.

To dager på rad har jeg, av en eller annen grunn, fått Se og Hør i postkassa! Et særdeles uviktig blad med masse informasjon om kjendisers privatliv. Egentlig har jeg vel godt av å lese i sånne blader innimellom fordi det gir meg litt mer forståelse av hvordan mediene fungerer og hvilken forvrengte virkelighet de presenterer. Tenkt så spennende det hadde vært om slike blader og aviser hadde brukt mesteparten av spalteplassen sin til å presentere hverdagsmenneskene? Min egen erfaring er jo at det er så mye spennende arbeid som blir gjort, så mange arbeidsoppgaver som er viktige for oss, så mange opplevelser. Hvor lite vet vi egentlig om hva det koster både av menneskelige ressurser og penger å opprettholde tjenestetilbudene i samfunnet?

I Nedre Eiker jobbes det på spreng med å få kontroll over budsjettene. Sånn er det i de fleste kommunene jeg kjenner i større eller mindre grad. Tallene blir fort til arbeidsoppgaver og et forhold mellom en enkelt ansatt og bruker/pasient/innbygger. Hverdagsheltene mine jobber der. Det er de som får det til å fungere. Det er de som hekter på seg pistolen når PST hvisker om terrortrussel. Det er de som springer litt fortere og tenker mer effektivt når det blir mindre penger til helse og pleietjenester og det er de som fikser opp i forsøplingen når ingen andre gjør det. Det er de som gjør de oppgavene vi til vanlig ikke ser, men som vi er helt avhengig av skjer hver eneste dag!

Vi (for det gjør også jeg som kommuneoverlege) er med på å lage systemene og legge budsjettrammene som blir grunnlaget for tjenestene. Det er vanskelig å forklare, eller få med, alle detaljene som skal til for å drive en fullverdig tjeneste. Vi har lovverk vi må følge, men det er alltid noen som tolker og vurderer lovverket. Bak oss følger fylkesmannen med. Foran oss er innbyggerne som både har ønsker og krav for hva de vil få utført av oppgaver. Alle store og bittesmå oppgaver tar tid og tid koster penger. Det blir til noen store budsjetter for kommunen. Jeg er kjempeimponert over den innsatsen som gjøres av ansatte for å prøve å klare dekke alle ønskene og kravene. Noe av hensikten med å hospitere hos Vei og Park (se tidligere blogginnlegg) var jo nettopp å få føle dette på kroppen. Jeg mener de fleste som jobber i ledelsen av organisasjoner har godt av å få prøve hverdagen overfor brukerne. Det er jo en selvfølge, men det er jo de som jobber med brukerne som må kunne håndtere trangere budsjett, travlere arbeidsdag eller en annerledes måte å jobbe på. De fleste av hverdagsheltene jeg kjenner takler det imponerende godt.

Det er så selvfølgelig at gulvet blir vasket, at vannet renner i doen, søpla blir hentet eller medisinene levert ut at vi ikke ser ansiktene på de som utfører oppgavene eller kjenner navnene deres. De er grunnlaget for at samfunnet vårt går rundt men har ingen heltestatus. De eneste gangene de blir synlige er når det går galt.

Mediene skriver nesten alltid bare om «folka på gulvet» når det går galt. Mediene selger nyheter og for meg ser det ut til at det kun er negative nyheter som selger best. Det er stort sett deprimerende å lese nyhetene i avisene eller se dem på tv. Vi som jobber med kvalitetssikring leiter alltid etter hva som er feil i systemet. Hva som kan forbedres og hva som må til for å sikre gode tjenester. Når det går galt leter mediene alltid etter en syndebukk. En de kan vise fram i en svart hvitt beskrevet situasjon som øker salget og seertallet.

Det er en nådeløs medieverden hvor den som blir utsatt for kritikken ikke kan forvente rettferdig eller balansert syn på en hendelse, men må finne seg i store overskrifter, bilder som avslører og hatfulle kommentarfelt. Før det er gått 3 dager er oppslaget glemt i mediene mens hverdagshelten er redusert til en pasient som i lang tid må slite med skyldfølelse, skam og fortvilelse.

Heldigvis er lokale medier sjelden så nådeløse og kyniske men viser langt mer kunnskap om situasjonene og hensyn for enkeltmenneskene.

Midt i en kommune som sliter med å kutte ned på en budsjett opplever jeg igjen hvordan hverdagsheltene utfører jobbene sine så godt de kan mens mediene skriver om oppsigelsestrusselen. Det jobbes på spreng for å finne skånsomme måter å ta bort tjenester til innbyggere som opplever at de allerede ikke får nok. Kritikken for dårlig økonomistyring svir like mye som fortvilelsen over å måtte trekke tilbake eller minske tilbud til enkeltmennesker.

Her om dagen fikk jeg hjelp av en av «kollegene» mine fra arbeidsdagene i Vei og Park. Hjelp til å gjøre en opprydningsjobb for en innbygger som slett ikke klarte å få til jobben selv. En blanding av samarbeidsvilje, ståpåvilje, evne til å se hvem som trenger hjelp og litt kreativ budsjettdekning. Litt forbauset ble jeg stående å se hvordan en oppgave som plaget beboeren og naboene og var litt fastlåst bare løse seg fordi en sjef sammen med sine ansatte bare gjorde jobben!

Jeg liker «hverdagsheltene». De får samfunnet til å gå rundt. For en samfunnsmedisiner er de cellene som gjør hele kroppen. Det viktigste vi gjør er å bidra til å støtte jobben deres, støtte dem når det er vanskelig, lytter til dem når vi skal løse vanskelige oppgaver og sikre at de får god informasjon til å forstå hva som skjer rundt dem så de kan være med på å forbedre eller endre tjenestene.