En kommuneoverleges tilståelse

Hva vet egentlig en kommuneoverlege om det hun eller han gir råd om? Mange ganger i uka opplever jeg at jeg skal gi råd til ansatte eller ledere i kommunen eller innbyggere som ringer oss på kommunelegens kontor.  Like mange ganger blir rådgivningssituasjonen en samtale om løsninger og ikke reseptutskrivning på tiltak.

Jeg har ikke holdt meg tilbake for å si meninga mi i diskusjonsfora eller faglige møter. Jeg har opplevd engasjement og ivrige diskusjoner. Enighet og uenighet. Jeg er veldig opptatt av åpenhet og viljen til å lytte på hva andre har og si samtidig som jeg håper folk lytter til det jeg har å si.

Jeg har ofte opplevd at jeg tar feil. Andre kan situasjonen bedre enn meg, har et annet fagfelt med annet syn på løsninger.  Jeg har en glede av å måtte gi etter for andres velbegrunnede meninger fordi de er flinkere enn meg, har et annet fagligs syn eller kompetanse i forhold til situasjonen vi diskuterer. Jeg mener dette er en svært viktig måte å jobbe som kommunelege på. Jeg sitter ikke alltid på facitsvaret.

Allikevel opplever jeg, noen ganger, at mine meninger/vurderinger tillegges for mye vekt.

Jeg nærmer meg 60, har jobbet som kommunelege i over  30 år, har tilegnet meg masse kunnskap innen samfunnsmedisin så jeg kan forstå at noen ser på meg som en man skal følge rådene til.

Jeg har aldri likt ekspertvelde eller konsulenter som forteller hva du skal gjøre. Jeg er veldig opptatt av at min kunnskap skal kunne brukes til å forbedre, utvikle og styrke tjenestene og enkelt menneskene jeg rådgir.

Jeg tilstår at jeg liker å være med på å løse vanskelige situasjoner. Jeg må tilstå at jeg ikke liker å høre at jeg løser noe for dem.

Det dreier seg mye om metodikk og hvordan jeg går inn i diskusjoner, situasjoner og oppdrag. Jeg opplever faktisk at det kan være vanskeligere nå som jeg har masse erfaring fordi andre kan mene at jeg er flink til både det ene og det andre. Jeg tror ikke jeg alltid klarer å være lyttende, søkende og bidra til diskusjon. Jeg er også utålmodig, målrettet og vil ha raske resultater. Snarveier er fristende og noen ganger synes jeg at jeg kjenner lusa på gangen og tråkker til for å bli ferdig. Jeg tilstår at det er fristende sjøl om jeg er veldig klar over at jeg bekjenner meg til en metode hvor prosessen er viktigst. Hvor den som har problemet skal få hjelp til å finne sin egen vei, ikke min.

Nå kan du jo lese dette som en tilståelse om mine svakheter. Gjør gjerne det, jeg trenger å bli satt på plass innimellom. Allikevel håper jeg du tenker på bruk av kunnskap generelt. Bruk av konsulenter eller spesialister på områder hvor det allerede er fagfolk med masse kunnskap både om fag og drift. Bruk spesialkunnskapen utenfra med forsiktighet og bare til egne prosesser med mål om å finne fram til egne løsninger.

I disse dager går jeg ut i overlegepermisjon. Jeg skal ut i et praktisk område hvor jeg slett ikke har fagkompetansen. Jeg må lære av de andre og være nederst på rangstigen. Jeg gleder meg både til å lære noe nytt og praktisk, men også være den som lærer….Det har jeg i grunnen godt av.

 

One thought on “En kommuneoverleges tilståelse

  1. Jeg tenker at andres erfaring og kompetanse virker slik at egne tanker får en litt annen vri. Innfallsvinkelen jeg har til ting ses litt skrått på. På den måten utvides synet og det blir lettere å forkaste eller inkludere andre(s) syn på sakene.

    Det er spennende å diskutere med folk som har andre tilnærminger til en sak enn jeg har. Da slipper jeg å stå i stampe igjen og igjen. Samtidig kan det gjøre meg mer sikker på at det som velges er rett for meg/situasjonen.

    Å bli satt ut av komfortsonen har de fleste godt av innimellom, tenker jeg.

Kommentarer er stengt.