En rådgiver som ikke lytter gir dårlige råd.

Det morsomte jeg veit i jobben min er å være rådgiver for andre. Det vanskeligste jeg veit i jobben min er å være rådgiver for andre. Å gi råd kan være så lett. Å gi råd som mottakeren kan dra god nytte av kan være så vanskelig!

Dette har jeg skrevet ganske mye om i et annet blogginnlegg som du kan lese her.

Dette innlegget dreier seg om hvordan jeg oppfatter meg sjøl som rådgiver. Forhåpentligvis kjenner du igjen noe og kan kanskje bruke det til å speile dine egne meninger?

Jeg får noen ganger høre at jeg er blitt en erfaren samfunnsmedisiner, får ros for den jobben jeg gjør. Det synes jeg er vanskelig å takle. Ja jeg har jo litt vanskelig med å takle ros, men dette er noe annet. Jeg opplever meg sjøl omtrent som for 25 år siden da jeg var fersk kommunelege; Jeg vil gjøre god jobb, bli flinkere og oppleve at de jeg gir råd til faktisk kan dra nytte av at jeg er rådgiver for dem. Kanskje min erfaring bare er fra de første årene og har stått stille de siste 20? Jeg er allikevel ganske sikker på at jeg ikke har stått stille og jeg mener jeg utvikler meg hele tida. Faktisk mener jeg at god rådgivning er best i en dialog hvor både rådgiver og den som søker råd både gir og tar, lytter og snakker for å se saken fra mange sider og utforske mulighetene.

Råd som er en beskjed om hva mottaker må gjøre er dårlige råd.

En rådgiver som ikke lytter gir dårlige råd.

Det morsomste er når jeg merker at vi er på bølgelengde og at vi er blitt så trygge på hverandre at jeg kan si det jeg mener uten å måtte gå rundt grøten. Direkte tale uten angst for å miste ansikte eller dumme meg ut. Det kan jeg bare tillate meg når jeg er sikker på at mitt utsagn fører til diskusjon og ikke blir sett på som «det gode rådet».

Jeg har stor respekt for andres faglige og personlige vurderinger i vanskelige saker. Balansegangen går mellom å støtte opp om mottagerens måte å være på og få hun eller han til å finne alternative løsninger som passer for han/henne.

Jeg gir svært sjeldent et løsningsforslag i rådgivningssaker. Det eneste jeg kan reagere på, og bli direkte på, er hvis jeg skjønner at den andre ikke har nok kunnskap eller informasjon om saken vi diskuterer. Rådet blir da alltid å ta et skritt tilbake og undersøke grundigere. Tror ikke jeg har kommet med direkte løsningsforslag på et problem siste 20 åra!

Vi leger er godt utdannet for slike rådgivningssituasjoner fordi de veldig ofte ligner på samtalene vi har med pasienter som må få veiledning og støtte på sine valg.
Men
Da må vi skrelle av oss trangen til et raskt råd, skrive en resept, for bare å komme videre.

Det er mulig det er alderen. Jeg liker å tenke at det er erfaringen som gjør at jeg har fått så stor tiltro til folks evne til å kunne løse sine problemer sjøl. Bare med litt hjelp.

Det er utrolig hvor mye god rådgivning det er i å lytte! Jeg må innrømme at jeg er en typisk mann som litt for ofte prater litt for mye. Allikevel har jeg jobbet med å kombinere praten med å utfordre den jeg snakker sammen med, lytte til hva han/hun sier, være bevisst mitt kroppsspråk og kunne tåle å være stille. Noen ganger klarer jeg det slett ikke. Jeg håper de fleste opplever en passe balanse. Det er en flott følelse når jeg opplever at det klaffer, men alt for ofte veit jeg ikke og kunne ønske at noen kunne gi meg en nøytral tilbakemelding. Noen ganger er vi to i rådgivningssituasjonen, men det er sjelden.

Det fine med å være rådgiver er også at du ikke nødvendigvis MÅ ta stilling til den ene eller andre siden i en konfliktsituasjon. Jeg mener rådgivere må kunne takle å holde tett om hva motparten sier når man snakker med den andre parten og like etter være på andre siden og lytte like engasjert og kjøre rådgivningsprosessen like bra. Om det da blir konfliktbehandling istedenfor rådgivning kan vi jo diskutere.

Jeg liker allerbest at jeg som kommunelege i ene øyeblikket kan sitte overfor enkeltpersoner øverst i administrasjonen den ene gangen til han/hun som jobber direkte med innbyggerne andre øyeblikket. Litt seinere kanskje overfor ei gruppe ansatte. IMG_2535

Rådgivningssituasjonene er aldri enten eller, svart-hvitt situasjoner. Det er alltid mange nyanser. Det er mulig det er den største lærdommen jeg erfart opp gjennom min egen fagutvikling. De fleste spørsmål/problemer kan som regel sees fra forskjellige vinkler og jeg har opparbeidet meg stor respekt for nyansene. Derfor er jeg veldig ofte forsiktig når jeg hører bastante eller tydelige uttalelser i saker som bare har et «for» eller «mot» argument. Saken om reservasjonsmulighet for fastleger er blitt en slik sak. Det er som å gå på ski i tåka. Verden blir helt flat og alt er svart – hvitt sjøl om det er helt klart at det skjuler seg mange nyanser og farger bare man tar seg tid og vil se nærmere.

Rådgivning utfordrer nesten alle de viktige verdiene jeg har skrevet om tidligere:
Ærlighet, rettferdighet, toleranse og respekt. Jeg kan ikke tenke meg rådgivningssituasjoner hvor ikke alle disse verdiene utfordres. Andre mennesker enn meg sjøl har alltid litt andre syn og holdninger. Jeg fungerer dårlig hvis jeg ikke er helt bevisst verdigrunnlaget mitt når jeg er i en rådgivningsprosess med andre.

Jeg hadde en kort rådgivningsprosess her om dagen: De ringte fra en barnehage og lurte på hva kommuneoverlegen mente om en sak hvor barnehagen ble presset av en forelder. Jeg lyttet på forklaringen, spurte hvordan hun vurderte saken. Hun forklarte og jeg avsluttet med å spørre om hun trodde jeg ville vurdere saken annerledes enn henne? Nei det trodde hun ikke men hun måtte bare høre hva jeg mente. Jeg svarte lattermildt at jeg var doktor og ikke barnehagestyrer og at hennes løsning helt sikkert var den beste! Hun takket så masse for hjelpa. Tenk så flott at det hjalp henne! Jeg ble smigret av tilliten. Saken har løst seg etterhvert. Det kan man vel kalle en vinn – vinn -vinn situasjon?

Rådgivning er spennende og morsomt!