Samfunnsmedisinsk uke med ivrige fagdiskusjoner

Med hest og vogn gjennom Rørås
Med hest og vogn gjennom Rørås

Jeg satt godt pakket inn i tepper i åpen hestevogn sammen med gode kolleger mens  hestekortesjen beveget seg gjennom den gamle delen av Røros sentrum. Vi var på vei til middag og servering av tradisjonell samisk reinsdyrmat fra «Rørosrein». Spennende, veldig koselig og ikke minst en god opplevelse både i smak men kanskje aller mest faglig og sosialt. Jeg har vært 3 dager på Samfunnsmedisinsk uke på Røros. ca 50 kolleger møttes til faglig påfyll, diskusjoner og opplevelser.

Noen har kommentert bloggen min og jeg må innrømme at jeg rødmer litt av sånn ros. Jeg er ikke så flink til å ta imot. Det er så lett å sitte her på hotellrommet i fred å skrive uten å tenke på hvem som kikker på kilobytene mine i bloggen. Det er jo veldig hyggelig at kolleger synes det er fint at jeg skriver og det gir selvfølgelig motivasjon for å skrive mer(!?)

Det som virkelig gir meg motivasjon er diskusjonene med kollegene her på samfunnsmedisinsk uke. Det er mange kjente her, men aller mest gleder jeg meg over at det er så mange unge samfunnsmedisinere her! Endelig ser det ut til at vi gråhårede får konkurranse (noen av oss har jo nesten ikke hår igjen, heller!) Vi får presentert mange spennende emner fra talerstolen, men kansje enda viktigere er diskusjonen i pausene, lunsj og kveldene. Vi diskuterer alt fra innføringen av det nye nødnettet, som vi definitivt har synspunkter på og føler vi ikke blir hørt på av forvaltningen, til universitetenes engasjement i spesialitetsutdanningen av samfunnsmedisinere.

Det er litt av en jobb å arrangere mange dager med foredrag, kulturelle tilbud, overnatting, transport og lede hele arrangementet. Jeg er imponert og gleder meg vilt over diskusjonene og møtene med kollegene. At på til er det vinterfestival i byen og koselige opplevelser.

Det er mange forskjellig samfunnsmedisinere her, fra kommuneleger til de som jobber hos fylkesmannen, folkehelseinstituttet og andre instanser. Det gir spenn i diskusjonene. Samtaler vi har alt for sjelden. utvekslingen av erfaringer og meninger om forskjellige faglige utfordringer er det alt for sjelden vi har. Typisk for en samfunnsmedisiner er jo at hun ofte er aleine på arbeidsplassen. Ikke rart vi blir pratsjuke når det er 50 samlet på samme sted!

Røros er en fantastisk flott by og samfunn. For meg som kommer fra en annen bergstad og har familie med gruvetradisjoner er det morsomt å kjenne igjen både gruvefag, byggeskikk og kultur. Den fantastiske kjerka er helt annerledes enn på Kongsberg, men allikevel organisert og bygget opp helt likt.

Nei du store! Nå er det straks festmiddag og mange nye diskusjoner ut over i de små nattetimer. Du må ha meg unnskyldt!