Kommunelegejulehilsen og samfunnsmedisinsk adrenalinkick

skrivenissenJula er tett på. Kommunelegejulehilsen er blitt en tradisjon jeg ikke vil unnvære. Grublerier tett på julefeiringa er fristende kombinert med en kort og lang beskjed til deg som kikker innom bloggen som fremdeles homper i vei med varierende aktivitet siden april 2005!

Til deg med dårlig tid ønsker jeg deg kort og godt en God Jul og Godt nytt år!

Som du sikkert veit liker jeg å gruble litt før denne høytiden. Det er liksom tankene kommer litt tettere og gjerne vil skrives ut. Jeg har aldri sett på meg sjøl som noen tenker eller flink til å skrive. I en blogg skal det heller ikke være masse tekst, men det blåser jeg i. Dette er aller mest en måte å få se egne tanker, gruble litt over det og sette det i en sammenheng som for meg henger tett sammen med den jeg er som kommuneoverlege. Hvis du vil kan du få bli med meg helt ned til bunnen her i grubleriene. Egentlig håper jeg dette sniker seg litt inn i hjernebarken hos deg også og utfordrer dine egne grubleevner. Kanskje du blir inspirert til å gi en tilbakemelding nederst på siden eller sende  en privat epost bare til meg. Da blir jeg glad!

Som kommuneoverlege opplever jeg ofte ytterlighetene i livet. Den ene dagen er er jeg på helsestasjon og diskuterer med helsestasjonslegen eller helsesøstrene . Seinere samme dag sitter jeg i møte med sykehjemslegene og diskuterer arbeidet på lindrende avdeling for de aller sykese og døende. Mellom der er det et hav av spennende møter med mennesker hvor jeg blir utfordret på mine verdier og holdninger hver eneste dag. Min hverdag som medisinskfaglig rådgiver i våre kommuner er både spennnede og utfordrende. Sånn er det for alle kommuneleger og jeg håper kollegene opplever det like motiverende som meg å være med på en sånn jobbreise gjennom livet. Sjøl om det er et stort spenn i oppgavene er det ting jeg føler er like viktig hvor enn jeg er; På jobben eller i privatlivet. Av alle ting oppdaget jeg et nydelig eksempel på det da jeg leste juleutgaven av Nemi (Jeg er helt vill med tegneserier) Ta deg tid til å lese dette diktet. Ikke skum gjennom det. Følg versefoten og les litt langsomt. Det er av André Bjerke:

«Svermeren og lyset»

Jeg hører en lyd bortved ruten
Et pust imot vinduets glass.
Da finner en svermer veien
inn i mitt lille parnass.

En luftens urolige drømmer
som seiler på nettenes vind
Nå er den herinne og ligner
litt flyvende måneskinn

Hvem er det som ubedt besøker
mitt kammer i denne kveld?
Er du en sønn av natten?
Er du den onde selv?

Hvorfor velger din uro
døgnets mørkeste del?
Er du kan hende min egen
hjemløse landstykersjel?

Har du et budskap å bringe.
Så bli og forklar deg bare-
men svermeren svarer meg ikke.
Hva skal vel en svermer svare?

Den flakker stum og elegisk
hen over blekkhus og bøker,
og jeg kan se på dens vinger
at det er lyset den søker.

Lyset som blafrer på bordet
styrer den mot i det samme
som om den plutselig møtte
selve tilværelsens flamme!

Den svir sine svirrende vinger
et kort og forskrekket sekund.
Da klinger det kansje i rommet
et skrik fra dens ørlille munn?

«Alle blir kloke av skade,
Ikke sant, lille venn?»
Sier jeg smilende til den
Da flyr den mot lyset igjen.

Jeg roper: «vokt deg for varmen
hvis du har livet ditt kjært!
Har du da ingen erfaring?
Har du da ingenting lært?»

Hva er det du venter å finne
i denne fortærelsens ild?
Følger du farlige stjerner,
går du deg alltid vill –

Flyr du beruset og i blinde
mot livet som ingen kjenner.
Mot flammen som ingen tør møte.
Da fenger din sjel og forbrenner!

«Finn deg et matnyttig virke
andre steder i stuen
hvor det er trygt å være
se på din fetter fluen!»

Men svermeren som jeg formaner
betrakter meg nærmest som luft.
Hva har vel en svermer å lære
av borgerens bleke fornuft?

På tredje tokt imot lyset
blir den i varmen – og dør
og lite ble det tilbake
av det som var lite fra før!

——-

De fleste som leser dette.
Finner vel denne moral:
at livet er farlig å leve
for den som er sprøyte gal.

Men noen vil kanskje mene
at den som er klok og forsiktig
han kjenner jo slett ikke livet,
og bare den gale er riktig!

Bare svermeren kommer
tilværelsens nerve nær.
Bare den som forbrenner,
vet hva å leve er.

Også vi skal vel følge
røsten som maner og tvinger
til alltid å fly imot ilden
selv om vi svir våre vinger?

Øyner vi lys i mørket,
går vi mot brannen og gløden
Målet er nettopp å flamme
selv om det ender med døden!

Takk til utgiverne av Nemi som kom med dette nydelige diktet i juleheftet! Det er sikkert mange måter å analysere diktet på. For meg gir det gleden av å følge versefoten og få en bekreftelse på hvor viktig det er å brenne for noe. Være motivert og inspirert i det man gjør. Egentlig mener jeg det gjelder i alle typer jobber, men i min egen jobb mener jeg det er så viktig å tørre gå inn i de vanskelige sakene, prøve noe nytt, vise glede over jobben! Samtidig å stå i utfordringene fram til resultatet.

Inspirasjon og motivasjon smitter, glede smitter, målrettethet smitter. Som smittevernlege gleder jeg meg over hvor smittsomt det kan være. Samtidig er jeg redd for den smittsomheten som ligger i negativitet og håper inspirasjon kan være en effektiv vaksine mot håpløshet og dårlige følelser?

Som kommuneoverlege opplever jeg om igjen og om igjen hvor hyggelig og motiverende det er å bli tatt med på råd i utvikling av tjenester og driften av de fleste tjenestene i kommunene. Jeg må innrømme at en av de tingene som trigger min inspirasjon er å bli spurt til råds innen områder som ligger langt fra det medisinske fagområdet. Hvor folk har tenkt en tanke om at kanskje min tjeneste eller tilbud til innbyggerne kan virke inn på helsa: «hm, kanskje jeg skal høre med kommuneoverlegen?». Å ja! gjør det! Jeg er overbevist om at alle tjenester kan ha godt av en diskusjon om deres innvirkning på innbyggernes helse. Samtidig utvidere det min faghorisont og gir meg et løft av inspirasjon.  Et slags samfunnsmedisinsk adrenalinkick? Jeg kunne jo nevnt «folkehelse» begrepet og vist til lovverket som sier at alle kommunale instanser skal bidra til folkehelsearbeidet. Men det er ikke på langt nær så tøft som å få en samfunnsmedisinsk adrenalinkick.

Svermeren brenner seg og dør. Noen ganger fører inspirasjonen og pågangsmotet til at vi mislykkes. Jeg har nok opplevd noen av de situasjonene også. Det er ikke mulig å gå gjennom livet hverken på  jobb eller utenfor uten at det skjer. Jeg døde ikke, men jeg lærte mye av det. Jeg tror jeg fikk bekreftet hvor viktig inspirasjonen og motivasjonen er for å nå fram gjennom vanskelighetene, men også hvor tungt det kan være å finne tilbake. Jeg ble flinkere til å beregne, vurdere og bevare lysten til å kaste meg på neste utfordring.

Sånn er det vel i alle jobber, men det er spesielt viktig som kommuneoverlege siden vi jobber sammen med så mange forskjellige yrkesgrupper og tjenester.

«Troen og håbet» av Piet Hein

Pessimisterne
er dog
de reneste tåber-
de tror
på det modsatte av
hvad de håber.

Nej, de optimister
som livet
beror på,
er dem
som tør håbe
på noget de tror på.

Hvem er du? Tenk å være optismist som brenner for det hun vil gjøre! Det er når jeg leser sånne dikt som disse to at min grublerier om meg sjøl og min jobb kommer. To så forskjellige uttrykk som egentlig berører samme tingen. Elegant beskrevet. ikke fullt så elegant er ikke mine blogginnlegg, men siden du leser dette har du vist en imponerende utholdenhet forans skjermen! Den vil jeg utfordre et par kilobyte til!

Her jeg sitter som er representant for et stadig mer omfattende helse- og omsorgsvesen gjør jeg meg noen tanker om allmennhetens kompetanse og styrke til å helbrede. I år har vi hatt mange vonde og tunge opplevelser. Brå død, dødelig sykdom, psykisk tung sykdom, rusavhengighet, alvorlig demens og mange tunge omsorgsopplevelser. Vi har bedre helse enn noen gang. Vi har bedre helse- og omsorgstjenester enn vi noen gang har hatt råd til. Allikevel er en større del av befolkningen misfornøyd med helsa si.  Jeg fjosnisseopplever igjen og igjen hvor sterk og viktig «egenomsorgen» er. Det er jo bare et fagord for den kompetanse og kapasitet du har til å hjelpe, støtte og bidra til helbredelse for deg sjøl og de rundt deg. «Medikalisering» er et fagord i den andre enden av «egenomsorg». Det er der hvor vi fagfolk påfører friske mennesker medisiner og sykdom fordi vi så gjerne vil behandle. Helsevesenet overbehandler i stadig økende grad for å være «på den sikre siden», «være tidlig ute» eller «for å gi den beste behandlinen». Dette er noe vi helsearbeidere må motarbeid. Men langt viktigere er det å fokusere på den kraften og kompetansen som folk sjøl har til å holde seg friske og bli bedre. Jeg mener vi undervurderer vår egen evne til å takle vanskelige utfordringer. I noen sammenhenger i høst har jeg brukt all min faglighet til å bekrefte at det foreldre, venner og arbeidsplass gjør for de som har det vanskelig er langt viktigere enn helsespesialistene. Det er fantastisk å se hvilken evne og kapasitet som finnes! Vi har masse forskning som peker å dette, men som desverre ikke får samme oppmerksomhet som nye behandlingsmetoder og helsepersonells tiltak. Vi må ikke unnslå kraften i en klem, en engasjert samtale om hvordan du har det, støtte når noe går galt. Omsorgen for dem som sliter er en behandlingskraft i seg sjøl langt sterkere og mer varig enn en halvtime hos psykiateren.

Nå i jula er egenomsorgen og dine bidrag til å hjelpe dem rundt deg ekstra tydelig. Vi har mange gode eksempler på hvordan det viser seg i alt fra innsamling av gaver til de som har lite til å være tilstede for familiemedlemmer som trenger litt trøst. Behandlinger i helsevesenet vil aldri kunne erstatte sånt!

Aller mest tankefull blir jeg av å tenke på hvor mye bedre tjenester de som virkelig trenger det ville fått hvis vi fikk redusert overbehandling og økt egenomsorgen! Vi som jobber i helsevesenet har en tung jobb å gjøre med å være tydelige og konsekvente på kunnskapsbaserte vurderinger av våre behandlinger. Det må skje i samarbeid med innbyggerne for å trygge dem på den kompetansen og effekten det er av deres egen innsats overfor egen helse og i hjelp til andre.

Piet Hein er en mester til å sette ord på det meste:

Fagfolk

Fagfolk har man
til at spøre,
hvordan intet
lar seg gøre.

Jeg håper vi kan bidra litt mer enn det og heller bruke hans ord om fornuft:

«Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare.»

Du leste helt ned hit! Gratulerer du er nok noen av de mest utholdende blogglesere som finnes! Jeg ønsker det en hyggelig og fredlig jul. Neste år blir spennende det veit jeg!

One thought on “Kommunelegejulehilsen og samfunnsmedisinsk adrenalinkick

Kommentarer er stengt.