Bekymringsmeldinger

Vi får ganske mange bekymringsmeldinger til oss kommunelegene i våre kommuner. De kommer fra politiet, hjemmetjenestene, psykisk helsetjeneste, psykiatrien, privatpersoner og fastleger. Idag avklarte jeg raskt sammen med en fastlege at hun skulle kontakte politiet fordi hun ikke kom i kontakt med en pasient. For å få hjelp til å finne pasienten som ikke hadde gitt lyd fra seg på en god stund. Politiet tar slike henvendelser alvorlig og søk ble satt i gang.

Hos oss mener vi at bekymringsmeldinger bør gå til kommuneoverlegen. Vi har fagbakgrunn til å vurdere bekymringene, vi kjenner kommunene og systemene rundt oss godt.

Jeg ber alltid om at medlingen skal være skriftlige hvis det ikke er fra fastlegene. Vi får ofte meldinger på epost og godtar det, men svarer aldri tilbake med personopplysninger. Da bruker jeg direkte samtale, telefon eller brev. Det er rett og slett erfaring med muntlige bekymringsmeldinger som har gjort at jeg trenger en tydelige meldinger som er lett å kvalitetssikre som har gjort at jeg krever skriftelig melding.

Bekymringen tar jeg nesten alltid opp  med fastlegen fordi han/hun som oftest kjenner pasienten og har den mest skånsomme måten å ta en bekymring opp med pasienten, evt å vurdere bekymringen.

Ofte er andre tjenester inne i bildet og da blir vår rolle å koordinere og plassere ansvaret for oppfølging. Noen av bekymringene er tilbakevendende. Pasienter som vi bruker mye tid og ressurser på.

I en av kommunene våre utredet jeg hvordan vi burde følge opp bekymringsmeldinger. Idag er vi kollegene enige om at det er langt mer effektivt, raskere og enklere at meldingen bare går til oss. Vi tar ansvaret for å vurdere meldingen, starte opp undersøkelsen og ta det opp med de som er nærmest til å følge opp bekymringen.

Vi fører bekymringsmeldingene i eget pasientjournalsystem (Winmed 3.0)