Vi må hindre at vondt blir verre.

Det er vondt å se at sorg og frustrasjon over en avdød venn blir til hat og ønske om å plage andre. Det er vondt og tragisk at venner av offeret og venner av gjerningsmannen øker skadevirkningen av den forferdelige hendelsen i Hellefossveien i Hokksund. Det går ut over den enkelte men også ungdomsmiljøet.

Sorg er vanskelig å bearbeide, spesielt når man er ung. Det er så kort vei fra sorg til sinne. Sinne må ofte få utløp i at man gjør noe fysisk og gjør det ekstra vanskelig å bearbeide sorgen slik at man lettere kan bære savnet, frustrasjonen og tunge tanker. Det gjør det også vanskelig å skjønne at en aksjon alltid skaper en reaksjon. Det er lett å få hendelser som både kan skade enkeltungdommer fysisk og psykisk og som kan skape mistro, mer sinne og meninger om hverandre som et ungdomsmiljø kan slite med i lange tider.

Jeg har fått bekymrede meldinger fra foreldre, lærere, helsepersonell og ungdommene sjøl over de tankene, holdningene og handlingene enkelte utfører i vårt nærmiljø. Vi opplever alle at det er vanskelig å jobbe med dette fordi det er ungdommer som er så voksne at man forventer at de forholder seg til samfunnets lover og regler. Vi må hjelpe til så disse ungdommene ikke ødelegger for seg sjøl og andre.

Vi stiller fagfolk som kan lede gruppesamtaler med gutter og jenter, enkelt ungdommer blir fulgt spesielt opp. Vi prøver å møte de bekymringene foreldrene har ved å møte dem med informasjon, samlinger, råd og veiledning.

Det har vist seg at det er mange ungdommer som har hatt sterke vonde opplevelser den fatale kvelden i Hokksund. De er spredt over mange kommuner og vi når bare noen av dem. Jeg håper de tar kontakt i sin egen kommune hvis de trenger hjelp.

Foreldrene er de viktigste personene som kan hjelpe. Sjøl om disse ungdommene ikke vil ha hjelp og er 18 eller mer er det viktig at foreldrene bryr seg, spør og snakker med sine for å få vite hvordan de har det. Spesielt i den situasjonen vi har nå er det viktig å følge opp. Alle kommuner har en kommunelege, helsestasjon eller et servicesenter hvor man kan spørre om hjelp.

Jeg mener en kommunelege har en viktig funksjon i dette. Riktig nok er vi langt fra ungdommene i vårt daglige arbeid, men vi har god oversikt over hvem som faktisk jobber  med ungdom og kan gjøre tiltak. Vi har en fagbakgrunn som gir oss et fortrinn og vi kjenner kommunen og helsevesenet ut og inn. Hos oss har kjerka hatt en viktig funksjon med flinke folk til å informere og vise omsorg for ungdommene. Ungdomskontaktene kjenner miljøet ut og inn .De venter ikke på beskjed om å gjøre noe, de bare gjør det. Det er imponerende å se hvordan tjenestene i kommunen stiller opp til tross for liten kapasitet og en presset arbeidsdag! Som etter terroranslaget på Utøya stiller ansatte opp for å hjelpe til overfor ei ungdomsgruppe som trenger hjelp på samme måte som den gangen. Bare at denne gangen får vi ikke hjelp fra sentrale myndigheter med penger og pålegg til alle instanser om å hjelpe. 

Jeg håper og tror at vi har et miljø i våre kommuner som vil støtte og hjelpe de som er berørt av selve hendelser, men også  som saken utvikler seg både som konsekvens av det politiet må gjøre og rettssaken som kommer. Vi trenger at foreldre, fagpersoner, lærere, trenere, arbeidskolleger, medstudenter og andre hjelper til overfor ungdomsmiljøet i våre kommuner. Dette er en situasjon vi ikke bare kan «behandle» oss ut av men en situasjon hvor det er like viktig at man viser en holdning om forsoning og sorg bearbeiding uansett hvilken situasjon man er i.

Dette er et innlegg i kommunelegebloggen som et helt aktuelt og konkret eksempel på hvor viktig det er at kommunelegen tar del i hendelser som ikke bare er et helsespørsmål,. Hvor kommunelegen kan bidra litt i et miljø hvor mange kan, og må, ta ansvar for å hjelpe både foreldre og ungdommer. Jeg er ikke sikker på om jeg gjør dette riktig. Jeg veit bare at jeg må bidra så godt jeg kan sammen med de andre som gjør det samme og håpe at vi kan bidra til at disse ungdommene kommer gjennom dette uten mén.