Løgnaktig sannhet og feil virkelighetsforståelse

Befolkningen kjemper for sine lokalsykehus over hele landet. Mediene er fyllt med enkelthistorier og meninger om hvor viktig lokalsykehusene er for innbyggernes helse. Plassering av nye sykehus er så opphetet at politikerne ikke klarer å bestemme hvor nybygget skal stå. Det virker som om helsa til befolkningen er avhengig av dette.  Men farene for befolkningens helse ligger gjemt bak denne løgnaktige sannheten. Det er lite dokumentasjon på at det betyr noe for helsa til befolkningen om avstanden til sykehuset øker med noen mil. En langt større utfordring for befolkningens helse har gradvis utviklet seg over flere år. Konsekvensene av utviklingen er vi ikke helt sikre på enda, men mye peker i retning av at vi vil kunne miste eller få langt svakere betydning av to grunnbegreper i vårt helsesystem;

  • likeverdig behandling uavhengig av sosial status eller inntekt, og
  • rettferdig fordeling av det velferdsgodet vi forventer at helsevesenet skal være.

I år er det gjennomført et stort «prosjekt» i England som allerede har begynt å gi oss innblikk i hvordan denne utviklingen virker inn på folks helse.

Det skremmende er at både i England og Norge bidrar det største sosialdemokratiske partiet, Labour/Arbeiderpartiet i stor grad til utviklingen sammen med partiene på høyresiden. Det er nærmest en tverrpolitisk drift mot markedsorientering av helsetjenester. Konkurranseutsetting av helsetjenester. Noen er direkte og kaller det privatisering av helsevesenet. Det har pågått i flere år og finnes både i det private helsevesenet og inne i vårt offentlige helsevesent. Dette er en vanskelig og komplisert utvikling. Jeg prøver å forenkle det drastisk slik:

  • Ved å sette en pris på en tjeneste kan man sammenligne og konkurranseutsette tjenestene. Man får lett oversikt over hva tjenester koster og får en pris på f.eks. en type operasjon. Sykehus kan konkurrere på pris. Man kan kjøpe billigste behandling for den tilstanden man ønsker.

Den positive siden er at man antar å bli mer effektiv av konkurranse. Det  etablerer grunnlag for verktøy for kontroll med utgiftene i helsevesenet.

Den negative siden kryper inn på oss ,og jeg opplever den er økende ubehagelig både fordi det virker som om den er ustoppelig og fordi den blir en naturlig del av samfunnet. Det virker logisk at markedsmekanismene som vi bruker i det private næringslivet også skal fungere i helsevesenet. Men det er feil. Et tilbud om en helsetjeneste har alltid skapt sitt eget behov. Det synes ustoppelig. Vi får et inntrykk av god helse kan kjøpes.

Det er mange sider ved markedsorientering av helsetjenestene som virker negativt på oss helsearbeidere, pasientene og politikerne. Eksempelvis:

  • Man sier at språket former oss: På sykehusene endres språket til produksjonsspråk: Pasienter er kunder, pasientkøer er ordrereserver, behandling er produksjon osv. Som helsearbeidere fjerner vi oss fra menneskeligheten og omsorgen.
  • Prising av tjenester fører til overforbruk av noen tjenester fordi de gir lett inntekt og underforbruk av andre. F.eks. operasjoner som kan gjøres raskt på dagtid hvor pasienten kan reise hjem med en gang, mens gamle med sammensatte sykdommer som tar lang tid nedprioriteres.
  • Markedsstyrte helsetjenester har aldri levert universelle og solidariske helsetjenester til en samlet befolkning. En tjeneste prises ut fra en bestemt beskrivelse av «varen» dvs pasientens tilstand. F.eks. ved kjøp av sykehjemstjenster til en gammel pasient. Vi vet sikkert at pasientens helse vil endre seg med tida, men ikke hvordan. Når det ikke står i avtalen hva som skal ytes vil det enten bli dyrt å gjøre et nytt tiltak, eller pasienten får det ikke, fordi det ikke er beskrevet i avtalen.
  • De som har penger nok kan kjøpe seg til de fleste tjenestene. Dvs at vi opparbeider forskjellige helsetilbud ut fra innbyggernes evne til å betale, evt til kommunene eller sykehusets økonomi til å betale.
  • Det vil bli lett (for lett?) å få noen helsetjenester og vanskelig å få andre. Styrt av hva slags tilbud som bygges opp av firmaene som selger tjenestene
  • Markedsstyrte helsetjenester bygger på risiko-seleksjon. Dvs de vil helst ikke ha de pasientene som er koster mye å behandle. Slik som forsikringer fungerer. Har du høy risiko for å trenge hjelp fra et forsikringsselskap blir prisen på forsikringen dyrere. Dagens offentlig helsetjeneste bygger på risiko-deling. Dvs at vi deler solidarisk utgiftene slik at alle kan få like behandling uavhengig av utgangspunktet.

Vi er allerede på vei i denne utviklingen. Vi bruker privatisering, prising av tjenester og konkurransesetting på mange områder innen helsevesenet. Det er tydeligst innen sykehusene som priser sine tjenester. Såkalte DRG poeng, grunnlaget for Innsats styrt Finansiering. Og hos fastlegene som har egenandeler. Vi merker det også i sykehjemmene: De nye øyeblikkelig hjelp plassene skal måles på at de kan spare innleggelser og penger for sykehuset. Hvis vi ikke tar imot utskrivningsklare pasienter når sykehuset sier det må vi betale «dagbøter».

Dette er  forandringer som vil kunne få stor innvirkning på folks helse. Allikevel er det ikke et tema hverken i valgkamp eller nå innbyggere kjemper for sine lokalsykehus. Jeg mener det er feil virkelighetsforståelse! Det er mye verre for folks helse om de må få sine helsetilbud fra et privat firma (som oftest store internasjonale firmaer) i et sykehus som er produksjonsorientert enn om vi opprettholder og styrker det offentlige helsetilbudet som betales fra statskassa. Aller helst gratis for den enkelte.

En annen løgnaktig «sannhet» er at det er mindre byråkrati i private tjenester.  Sannheten er at i et system der helsetjenester leveres av private aktører erstattes offentlig byråkrati med økonomisk, juridisk, risikovurderings-  og kontrakts-inngående og kontrakts-kontrollerende byråkrati. Det er ikke noen organisasjon som kan klare seg uten et byråkrati. Vi må selvfølgelig være kritisk til hvor stort og omfattende et offentlig byråkrati skal være. Det tror jeg at jeg vil gruble litt over i et annet blogginnlegg.

 

One thought on “Løgnaktig sannhet og feil virkelighetsforståelse

  1. Den underliggende ideen omkring delprivatisering av helsetjenester er ikke ønsket ut ifra perspektivet om fordeling av goder og velferd kun basert på tilhørighet- og ikke økonomi/sosialt strata. Det finnes rikelig med eksempler utenlands hvor privatisering av helt åpenbare fellesskapstjenester er en selvfølge. Jeg tror at dersom folk gjorde et forsøk på å følge denne tankerekken helt ut og ikke stopper ved de forlokkende ordene «frihet til å velge», effektivitet og «mindre ressurser på byråkrati, mer til effektiv helsehjelp»- så finner man ende resultater som fremstår langt mindre sjarmerende enn de i utgangspunktet hørtes ut. Man bør også ha i mente at helse er ikke det eneste området hvor slike problemstillinger er aktive, forholdsvis mindre problematiske i Norge, men det går også an å tenke nedbygging av offentlige utdanningsinstitusjoner og opprustning til privatisering. Da snakker man plutselig samfunnsmedisin og ulikheter i muligheter for å skape et godt og verdig liv. Mantraet om frihet og like muligheter i den omtalte kontekst, der man skaper helt og holdent sitt eget liv, er å oppfatte som en illusjon. Tror ikke særlig mange leger, psykiatere, psykologer eller andre kompetansepersoner som behandler mennesker kjenner dette igjen som noen sannhet. Godene er skjevfordelt fra begynnelsen, samfunnets jobb er å forsøke å balansere dette. Man antar at innenfor en slik ramme vil de fleste også yte sitt beste, selvsagt er det alltid unntak- men det er noe med å ønske å gjøre en innsats og knytte verdighet til å bidra. Lenge leve kollektive, gode løsninger- tilgjengelig for folk i landet vårt, uavhengig av hvem du er.

Kommentarer er stengt.