Forstår du hva folkehelsearbeid og miljørettet helsevern er?

Det er to arbeidsområder for kommunelegen jeg synes er vanskelige: Det er Folkehelsearbeid og miljørettet helsevern. De er først og fremst vanskelige å forstå. Hva er folkehelse? og hva er folkehelsearbeid? Hva er innholdet i miljørettet helsevern? Eller hva er ikke miljørettet helsevern? Problemet er jo at begge begrepene er så vidtfavnende at vi nesten kan putte hvasomhelst inn i dem.

Folkehelsearbeid:Jeg mener vi skal være forsiktige med å kalle alt som fremmer folkehelsa for folkehelsearbeid. Jeg er opptatt av at vi skal være litt mer ydmyke overfor de aktiviteter som har sine egne verdier med følelser og opplevelser. Å vinne en fotballkamp er fantastisk morsomt etter lange slitsomme treningstimer. Det samme er å fremføre et teaterstykke etter mange timers øvelser. Det er en  positiv bivirkning at folk får bedre helse av spille i korps eller går på elgjakt. Hvis helsegevinsten skal være målet ved alle de aktivitetene vi har i kommunen vår ville vi miste mange aktiviteter. Det er gleden ved å mestre et instrument sammen med andre og kunne spille flott musikk som er hovedattraksjonen ved å spille i korps. Det er triumfen over å ha svømt fortere en de andre som er motivasjonen for alle treningstimene i svømmehallen.  Fra helseminister ned til det enkelte helsepersonell blir det fokusert på hvor viktig det er for helsa at vi er mer aktive og flinke til å spise sunt, ikke røyke eller drikke. Klart det er viktig, men jeg mener det er langt viktigere for folks framtidige helse at vi bruker mer penger på å gi folk glede, triumf og opplevelser de slett ikke forbinder med helsefremming men med opplevelser, følelser, mestring, samhold og å gjøre noe sammen med andre.

Vi arbeider med å lage en folkehelseplan i våre kommuner. Jeg opplever at det er en stor utfordring å få administrasjon, politikere og folk flest til å ikke være så opptatt av hva som er folkehelsearbeid, men innse at lite av det arbeidet som fremmer folks helse har med helsetjenester å gjøre. Den andre store utfordringen er å bidra til at vi kan fokusere den innsatsen vi vil gjøre for å øke forebyggende helsearbeid og helsefremmende arbeid. Siden folkehelsearbeid er så omfattende er det nesten lammende at vi ikke kan favne alle områder. Vi prioritere og ta fatt i noen begrensede tiltak hvor vi kan se effekten på kortere sikt samtidig med at vi tør velge ut noen tiltak hvor vi kanskje ikke vil kunne registrere bedringen fordi effekten først vil komme om 10 – 30 år. Jeg skal prøve i vårt arbeid. Jeg er neimen ikke sikker på hvor jeg skal starte og hvor vi vil ende. Jeg er sikker på at vi må legge opp til en prosess som skal avklare det.

Miljørettet helsevern: En innbygger klager på at det lukter vondt i deres leilighet og at det kommer fra naboens leilighet. Det plager dem mye og de er sikre på at det kommer fra naboen. Er dette en sak for oss som jobber med miljørettet helsevern? Ja, mener jeg og reiser ut sammen med vår rådgiver i miljørettet helsevern. Hva så? Hva kan vi gjøre med slike forhold i private hjem. Som oftest er det nok at vi møter opp og snakker med folkene. Jeg er som oftest forsiktig når jeg går inn i slike klager. Jeg vil unngå å komme midt inn i en nabokrangel. Jeg gjør det veldig tydelig hva som er rammen for oss i miljørettet helsevern og at vi skal ha tydelige bevis på at en nabo kan påføre en annen helseplager. Denne gangen avklarte vi situasjonen uten å påvise noen som jeg mener kan være helseskadelig for naboen.

Lensmannen ringte med en bekymring for en person de hadde brakt inn. Forkommen person med dårlig helse og det var helt forferdelig hjemme hos personen, mente han. Er det miljørettet helsevern? Hvis personen ikke ønsker vår hjelp og det ikke går ut over andre/naboer gjør jeg som oftest ikke noe med hjemmel i Folkehelseloven, men denne gangen tok jeg imot bekymringen i forhold til personens helse. Jeg kontakter fastlegen for å be om at hun gjør en vurdering av helsetilstanden samtidig kontaktet jeg vårt tjenestekontor for å høre om hjemmesykepleien kan besøke han hjemme og høre om han vil ta imot en vurdering om hjelp hjemme. Dette er ikke miljørettet helsevern, mener jeg, men å vurdere om en innbygger kan ta vare på seg sjøl og undersøke om han trenger hjelp hjemme. Jeg mener vi ikke har lov til å unnlate å sjekke ut dette. Ofte opplever jeg at vedkommende ikke vil ha hjelp eller tiltak fra oss i kommunen. Da kan vi gjøre svært lite. Et unntak er hvis personen er psykisk syk eller ikke kan ta vare på seg sjøl pga sykdom. (Mangler samtykkekompetanse) Da får vi en vanskelig vurdering om vi må bruke tvang…

I det siste har vi fått klager på tuting fra de nye Flirt togene som tuter mye sterkere enn de gamle togene. Vi har klager på hestehold i boligstrøk, vurdering av bakterieinnhold i svømmebasseng, stråling fra høyspent jordkabel og spørsmål om vi har installasjoner som kan spre legionellabakterie. Det er et stort faglig spenn innen dette fagmiløet. Sjøl om vi har en kjempeflink rådgiver innen miljørettet helsevern er det ikke mulig å ha topp fagkunnskap innen hele dette området. Jeg savner virkelig en annen linjetjeneste innen miljørettet helsevern som kan hjelpe oss med avklaringer.

En tankevekker for meg er når vi går gjennom skoler og barnehager for å godkjenne dem etter forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager. jeg er ganske stolt av det arbeidet vårt kontor klarer å gjennomføre med små ressurser takket være vår egen rådgiver. Det er imidlertid ikke lett å være konsekvent i slike saker hvor vi er ansatt av den samme administrasjonen vi pålegger utbedre forhold. Det er skoler og barnehager vi ikke godkjenner som blir drevet uten godkjenning i mange år. Det er ofte store kostnader ved å rette de forholdene vi påpeker. Tanken om bukken og havresekken er snublende nær. Jeg mener vi er ganske så nøkterne når vi gjør våre faglige vurderinger. De er uavhengig av om det er en privat skole eller kommunal skole vi vurderer. Den store forskjellen ligger i om vi følger opp med sanksjoner eller ikke. Vi kan faktisk ilegge dagbøter hvis tiltak ikke gjennomføres for å rette det vi mener kan være negativt for helsa til barna i skolene eller barnehagen. I våre kommuner har vi fått til et godt, spennende og nytenkende samarbeid med de som driver skolene og barnehagene. Vi føler at vi bidrar i godt monn til utbedringer. Allikevel har vi skoler som har gått  mange år uten godkjenning og jeg veit at det er mye verre enn hos oss i andre kommuner. Økonomien til å utbedre dårlige skoler blir ikke bedre av å flytte tilsynet etter Folkehelseloven til en statlig myndighet, men det ville blitt mye tydligere…

Allikevel, kanskje akkurat derfor, synes jeg dette er de aller mest spennende arbeidsområdene en kommunelege kan ha.