Om verdigrunnlaget for å jobbe med mennesker

Jeg har fått lov å holde et kåseri for ansatte! En spennende og uvant opplevelse med fokus på verdigrunnlaget for vårt arbeid. Jeg har tatt inn deler av kåseri her i bloggen fordi det beskriver godt hva jeg mener er grunnleggende viktig i vårt arbeid med mennesker…

Har du tid til å tenke framover? Sitte stille for deg sjøl, eller sammen med kollega og drodle litt om framtida på jobben? Jeg tror vel kanskje de fkeste har litt for lita tid til sånt…

Jeg grubler en del og undrer meg. Som oftest sammen med Kaffelars som er en god turkamerat når jeg går i skauen eller fjellet.Jeg må innrømme at jeg har grublet og tenkt mer en vanlig i det siste. Jeg klarer ikke å tenke på mine egne handlinger og hvordan jeg vil at framtida kan være uten å bruke ganske mye tid på de verdiene jeg sjøl mener jeg lever etter, eller vil leve etter.

Jeg tror heller ikke det er mulig å drive organisasjonsutvikling, fagutvikling eller egenutvikling uten at en er dønn sikker på sine grunnverdier.

For meg er

• Ærlighet
• Rettferdighet
• Respekt
• Toleranse

4 av de viktigste verdiene jeg prøver grunnlegge mitt liv på og dermed også hvordan jeg fyller jobben og hvordan jeg tenker om utvikling av jobb, organisasjon, samarbeidsrelasjoner og mitt forhold til alle rundt meg egentlig.

Skal en tjeneste kunne fungere godt overfor brukerne mener jeg at det er grunnleggende viktig at ansatte har omtrent samme sett av verdier.. og forståelse av hvordan verdiene forstås. På den grunnmuren kan helsetjenester bygges.

For eksempel mener jeg at sånne grunnleggende verdier må synes når vi skal utvikle tjenesten vår:

• Jeg mener den optimale psykiske helsetjeneste MÅ bygge på rettferdighet.
  Det er slett ikke lett! Hva som menes med rettferdighet i enkelt situasjoner kan være avgjørende for hvilke tjenester en pasient får. Derfor er forståelsen av hva den verdien inneholder like viktig på personlig nivå som på systemnivå.
  Noen må faktisk få mer for at det skal bli et rettferdig tilbud..!?
• Eller hvordan kan vi hjelpe et annet menneske uten at vi har, og viser, respekt for den han/hun er. Og ikke si at det er lett heller! Mange av dere opplever sikkert at dere må respektere at brukeren dere jobber med vil noe annet enn det dere er helt overbevist om er det rette! Samtidig MÅ dere vise en pasient respekt ved å forsøke å hindre at han eller hun ødelegger seg selv!

Jeg mener arbeidet med å bygge den optimale psykiske helsetjeneste starter med deg og meg. Enkeltpersonene. Utfordringene blir slett ikke mindre når vi skal samarbeide med andre tjenester internt i vår egen organisasjon og utad mot spesialisthelsetjenester og andre tjenester!

Jeg mener ganske sterkt at vi ikke kan få til god helhetlig behandling og oppfølging av en bruker hvis vi ikke bruker nok tid på å avklare overgangene mellom tjenester. Vi kan ikke sitte inni vår egen tjeneste og bare hjelpe ut fra egne forutsetninger når pasienten forholder seg til mange forskjellige tjenester og tjenestenivåer..

Samhandlingsreformen er liksom moteordet for tida. Hvis du leser Stortingsmelding 47 (2009), forarbeidende til de to nye lovene og Nasjonal helseplan. Vil du finne mye som kan plasseres som verdibasert.. Jeg skal ikke bruke mye tid på samhandlingsreformen bare spørre for å pirre tankene deres litt: Hva veit du mest om i samhandlingsreformen? Hvordan det skal spares penger? Eller hvordan vi skal få best tjenester for pasientene?

Hold fast i verdiene!

Jeg mener det er to ting som i stor grad motarbeider mulighetene til å lage en optimal psykisk helsetjeneste:

1. Økonomi
2. Motstand mot endring

Og jeg er redd nr. 2 veldig ofte argumenterer med nr. 1 for ikke å endre noe.. Kanskje vi fagfolk har størst motstand mot endring enn noen. Vårt fag endres så langsomt; det tar ofte mange år fra forskningsresultater om effekt legges fram til vi tar det i bruk. Vi gjør det vi kan best og har lært og synes det er utrygt, vanskelig og tidkrevende å endre oss. Det er klart det fører til at det er vanskelig å endre på organisasjoner…

Et godt eksemple på tradisjon og gamle holdninger er at vi ofte får  stor respekt og tillitt fordi vi har tittelen kommuneoverlege. Er det tittelen som gir respekt eller det er det oss som personer. Forhåpentligvis er det kombinasjonen…! Er det tradisjoner eller faglige og personlige vurderinger som ligger bak din mening om meg?

Som dere skjønner legger jeg svært stor vekt på hvordan du som ansatt forholder deg til våre brukere/pasienter. Vi får aldri noen god tjeneste hvis ikke du holder orden på verdiene dine og din faglighet/profesjonalitet.

Ikke glem grunnmuren! Holder du fast i verdiene dine når dere diskuterer organisasjonsutvikling?  Nye oppgaver? Samarbeid og samhandling med andre tjenester inne i kommunen og utenfor? Hva med Ærligheten overfor deg sjøl og brukerne? Tenker du rettferdighet og respekt både for brukere, deg sjøl og kollegene?

Jeg mener det nettopp er viktig å ha god kontakt med sine verdier når vi snakker om samhandlingsreformen fordi det har dreid seg mye om penger. Medfinansieringen gjelder foreløpig ikke psykiatri. Kanskje det kommer? Vi må passe oss for ikke å dra enkeltpasienter inn i dette regnestykket! De er stor forskjell å snakke om pengeforbruket på systemnivå, dvs når vi skal organisere tjenestene våres og når dere behandlinger enkeltpasienter. Da er det verdiene som teller, pasienten SKAL ha det tilbudet som er faglig riktig!

Vi samfunnsmedisinere er opptatt av planlegging, organisering av tjenester, tilbud til grupper av befolkningen og å bidra til å sette sammen tjenester til beste for pasientene våre. Vi balanserer mellom enkeltpasienter og trekke erfaringer fra disse inn i hvordan vi best kan utnytte fagkompetansen i tjenestene våre.

Aller mest er vi opptatt å forebygge at folk blir syke…

og mer av hva vi er opptatt av og jobber med kan du lese her.