Med riktig viten og vilje på feil sted..

Noen ganger går jeg langt utenfor arbeidsoppgavene for en kommuneoverlege. Det er med viten og vilje fordi posisjonen og funksjonen som kommuneoverlege tillater det. Og fordi jeg er «doktor» og noen ganger kan bruke utdannelsen min på en måte jeg tror og mener er til hjelp for dem det gjelder… Det kan høres litt skummelt ut, kanskje, men det er ikke noe man bare kaster seg ut i uten grunnlag eller erfaring. Det har kommet etterhvert. Jeg tror det er viktig å bruke  sin fagkunnskap og personlige egenskaper når man føler seg trygg nok… også utenfor det som er de offisielle arbeidsområdene for kommuneoverleger… Jeg mener faktisk dette er viktig for en kommuneoverlege. Det betyr at man bygger opp et omdømme, får et rykte som går ut over en reint faglig beskrivelse..

Litt vanskelig å skjønne kanskje? Men det betyr egentlig bare at jeg vil fylle jobben på min måte å sette mitt preg på hvordan kommunelegefunksjonen vises utad og innad i organisasjonen.

Dette er ikke vitenskap. Det er bare hvordan jeg gjør jobben min…. Allikevel er det noe av det vanskeligste ved en slik jobb. Som oftest er  det bare en kommuneoverlege i en kommune og det er helt avhengig av den enkelt person hvordan folk ser på denne funksjonen og dermed hvordan kommunen fyller kommunelegefunksjonen.  Det er ganske skummelt… Det er jo langt ifra alle som har en karismatisk, sjarmerende og strålende måte å vise seg på i jobben…!!? Ikke jeg ihvertfall… jeg er gaaanske så vanlig, men legger vekt på ærlighet og åpenhet, respekt og toleranse, en god porsjon ydmykhet og masse humor. Jeg gjør så godt jeg kan og erkjenner samtidig at dette beskriver min måte å fylle kommunelegefunksjonen på sammen med den faglig kompetanse jeg har. Kjære du som leser: Poenget mitt er jo ikke meg men at alle kommuneleger farger og fyller jobben sin på sin måte. Siden det kun er en av oss i de fleste kommuner blir vi veldig synlige. Det er sååå viktig at vi er klar over det!

Denne uka har jeg altså gått ut over jobben min flere ganger… Jeg har satt meg ned med ansatte og spurt «hvordan har du det». Som kommuneoverlege ansatt helt andre steder i kommuneorganisasjonen er det utenfor mitt mandat (Les arbeidsoppgave) å bry meg med hvordan andre ansatte har det i sin jobb….men det er så viktig å spørre.Vi glemmer så alt for lett å spørre det enkle spørsmålet når folk jobber så svetten siler eller står midt oppi en vanskelig situasjon. Vi forventer at fagfolk er «proffesjonelle» og «saklige» og takler alle situasjoner som følger med jobben. Det betyr jo slett ikke at vi ikke reager og får sterke følelser i forbindelse med det som skjer… Derfor altså: «hvordan har du det, da?». Den store fordelen jeg har som kommuneoverlege er at alle veit at jeg har taushetsplikt som lege. Så jeg fungerer som en skulder å gråte på. (Container heter det visst på fagspråket) og kan kanskje gi motivasjon og krefter  til å ta fatt i saken sjøl. Som kommunelege er jeg inne i mange av de vanskelige situasjonene fagfolk er oppi i vår organisasjon (Jeg er jo faktisk så heldig at jeg har en kollega som enda oftere tar seg av slike situasjoner…) Det betyr at jeg ofte kjenner deres situasjon og kan stille spørsmålet… Jeg har så mange tilbakemeldinger om at det er godt å få svare på det spørsmålet sjøl om jeg ikke kan løse det bakenforliggende problemet…

På en måte er det helt naturlig for meg å stille spørsmålet. Fastlegen gjør det jo hele tida, bedriftslegen gjør det.. jeg kommer fra den tradisjonen… sjøl om det ikke formelt sett er min jobb å spørre trives jeg med å kunne gjøre det og det farger min måte å fylle jobben på….