Bedre med e-læring, viktigere med personlig kontakt og smil til de du møter!

Fra e-læring til prosjektsamarbeid kan det virke som om veien er ganske lang. Mer og mer av hverdagen skjer her på skjermen. Upersonlig og effektivt men hvordan virker det inn på oss som har andre mennesker som vårt arbeidsområde. Tja… det er vel nesten ingen yrker jeg kjenner hvor man ikke må forholde seg til mennesker…. så dette opptar meg ganske mye. Vi må finne balansegangen mellom å utnytte effektivt tekniske og elektroniske nyvinninger fornuftig og å satse på at mennesker trenger kontakt med andre mennesker for å kunne få det godt…

Vi vil satse på e-læring innen opplæring i legemiddelkunnskap i våre kommuner. Det må vel nesten kalles et paradigmeskifte å gå bort fra klasseromsundervisning til å sette «kandidaten» foran en skjerm for å lære. Vi har diskutert og vurdert og er etter hvert helt sikre på at læringsutbytte ved å gå gjennom et e-læringskurs er bedre enn klasseromsundervisning…. for teoriundervisninga… men vi er også opptatt av de praktiske rutinene som må læres. Hvordan setter du insulin.. hvordan trekker jeg opp ei sprøyte. hvordan forstår og kan den ansatte bruke kunnskapen overfor sine pasienter? Vi jobber med kvalitetssikring, lage nye rutiner og går gjennom bemyndigelsene vi har gitt til assistenter og helsefagarbeidere. Vi har et utvalg som består av tilsynsfarmasøyt, kvalitetsrådgiver, fagansvarlig og kommuneoverlege. Spennende diskusjoner hvor vi er enige om konklusjonene; Vi skal gå over til e-læring, men også bevare noe praktisk undervisning. Virksomhetsleder (eller tjenesteleder) er fremdeles ansvarlig for å vurdere den ansattes egnethet.

Samtidig har jeg nylig opplevd en opprivende situasjon hvor en pasient med alvorlig sykdom ikke blir fulgt opp på hverken en god faglig eller menneskelig måte. Systemer som gjør det vanskelig for pasienter å få kontakt og som fjerner helsepersonellet fra ansvaret for å følge opp sine pasienter provoserer meg. Et stort sykehus kan bli som en stor fabrikk hvor enkeltpasienter blir behandlet som produksjonsenheter på et rullebånd… Det provoserer meg dypt…. Jeg mener det er systemet som er problemet…det skaper helsepersonell som distanserer seg fra pasientene.. Vår fagkunnskap har vi tilegnet oss for å hjelpe pasienter. Da mååå vi bare erkjenne at det ikke kan bli bra før fagkunnskapen kobles med pasientenes kunnskap om seg sjøl. … systemer som ikke bygges opp rundt en sånn erkjennelse er etiske og behandlinsmessige konkursbo…..jeg er ikke så opptatt av titler… men noen ganger erdet  veeldig tilfredsstillende å slenge fram kommuneoverlegetittelen og kreve at pasienten blir hørt og se at det virker!

Faktisk er jeg ganske så overbevist om at menneskelig kontakt hvor pasient opplever omsorg og ansatt opplever at hun/han får gi omsorg eller behandling er viktig både for pasientene og tjenestene. Jeg er helt sikker på at pasientene får det bedre når helsepersonell har litt tid til å gi omsorg – når de utøver tjenester. Jeg er like sikker på at det både rekrutterer og gjør at folk blir i jobbene når de opplever å kunne få gi omsorg ved siden av/sammen med tjenestene de yter..   I korttekst: Effektivisering må føre til bedre kontakt mellom pasient og ansatt. Bare da blir det varig effekt.

…og det (kjære leser!!) er en god overgang til folkehelse! Det er jo akkurat likedan utenfor helsevesenet… ja kanskje enda viktigere. Ganske så flott vist ved en personlig opplevelse jeg hadde denne uka da verkstedet ikke klarte å få fikset motorvarmeren til bilen vår. Verkstedmannen brukte tid på å fortelle meg hvorfor de ikke fikk det til nå, beklaget og forsikret at de skulle få det til..etterhvert…  Det er faktisk sånn mellom deg og meg til vanlig også.. se på meg, hils (sjøl om jeg ikke kjenner deg igjen) og kom med en hyggelig kommentar… gjør det overfor folk rundt deg.. litt ros hever stemninger og ikke minst den opplevelsen de du møter får av seg sjøl….. rett og slett aktivt folkehelsearbeid.