Kan en kommune klare å følge opp alle sentrale retningslinjer?

Jeg er litt frustrert…. «litt» fordi jeg har 25 års erfaring i å takle utilstrekkelighet. «Frustrert» over sentral helseforvaltnings produksjon av instruksjoner for mitt (= kommunenes) arbeid. Siste halvåret har jeg mottatt et par tusen tekstsider med lover og forskrifter med forarbeider og merknader, veiledere, rapporter og retningslinjer som omhandler arbeidsfeltet ute i kommunen. Arbeidsfeltet jeg jobber i…. Det er som oftest en kommuneoverlege i hver kommune…. Jeg er heldig som jobber sammen med en kollega som dekker to kommuner. Veldig ofte må det være kommuneoverlegen som følger opp de utsendte dokumentene. Ja allerførst må de jo leses… et par tusen sider på siste halvåret har jeg vanskelig med å komme gjennom i arbeidstida… og..riktig vurdert. Jeg leser dem ikke på fritida lenger. Jeg gjorde det ofte før, men måtte innse at jeg ikke hadde overskudd og at det var andre ting som måtte gjøres i hjemmet… Jeg leser sammendrag og konklusjoner. Neste skritt er da å vurdere og prioritere det jeg har lest og sette innholdet ut i kommunehverdagslivet. Det     tar     tid.

Frustrerende..? Jo. Det er jo sånn at det ikke er noen logisk sammenheng mellom den kapasiteten sentrale myndigheter har til å utrede og lage tekstdokumenter og  kommunenes evne til å følge dem opp. Det følger sjeldent penger med så det må vel forventes at vi skal endre våre prioriteringer i kommunene og bruke personellressurser og penger på en anne måte… Det krever arbeid, tid og ressurser til å få til interne endringer. Ta nå oppfølgingen av mennesker som er blitt utsatt for en personlig krise. 22 juli 2011-terroren satte en standard som er blitt utdypet i en veileder. Vi har forsøkt å følge den opp for de berørte etter massedrapene. Vi jobber med å gå gjennom vårt psykosiale kriseteam for å kunne håndtere nye kriser likt det vi har tilbudt berørte etter Utøya- og regjeringskvartaldrapene. Vi opplever at andre tjenester , som spesialisthelsetjenesten, ikke klarer å yte samme tjenester overfor kriserammede. Jeg er ikke sikker på om vi heller klarer å yte det nivået de legger opp til i veilederen…. og det var bare en….

Jeg er sjøl med på et arbeid med å lage en veileder i Helsedirektoratet som skal ut til kommunene. Det er veldig bra at man bruker kommuner som har vært flinke innen et område til å lage mal for andre. (ja, ja, sjølskryt..) Det er bare det at ingen kommuner klarer å følge opp alle veiledere og bli like flinke på alle områder….d´ ække muuulig. Rett og slett for at ingen kommuner er utrustet faglig eller kapasitetsmessig til å følge opp alt like bra. Ok, det er en påstand. Jeg kunne ønske noen villle teste den ut….

Jeg føler meg ofte som en «Tordenskiolds soldat» og har et svært positivt syn på gjenbruk, men jeg må innrømme at jeg føler meg «oppbrukt» mange ganger når jeg atter en gang skal følge opp sentrale skriv.

Kunsten for oss kommuneoverleger er å prioritere og lære å leve med utilstrekkeligheten. Vi må gi råd til rådmann og politikere hva vi mener er medisinskfaglig viktigst å sette inn ressursene på. Det er ofte et gap mellom virkeligheten sett fra sentral forvaltning og det vi opplever i egen kommune. Det er vår virkelighet som gjelder. Det er vi som må tilpasse «kartet» fra  sentral helseforvaltning til vårt landskap. Så etter 25 år har jeg blitt mindre frustret over det jeg/vi ikke gjør godt nok. Det er vi (= kommunene) som kjenner presset og må bestemme hva som er viktigst hos oss.

Det som er vondt er når vi ikke strekker til overfor enkeltpersoner i vår kommune. Hvor de sentrale retningslinjene beskrev hvordan vi skulle gjort det, men at vi ikke klarte det. Jeg har opplevd det noen ganger. Jeg tok denne jobben for å hjelpe de som trenger det. Opplevelsen av ikke å kunne hjelpe de som trang det samtidig med å vite hva vi burde ha gjort etter veilederen sliter aller mest…. Jeg synes ikke de gangene vi fikk det til veier opp….

Lykken ved å være kommuneoverlege er at det alltid blir tatt godt i mot når du engasjerer deg innen et område! Det motiverer meg…