10 år med Elin. Brukermedvirkning som virker .

Elektronisk informasjonsutveksling er et langt begrep, det høres innviklativt ut men i dagens internettsamfunn må det da være enkelt å få sendt meldinger fra sykehusjournaler via helsenettet til legekontorer, helsestasjoner og sykehjem? De fleste kommuner, sykehus og fastlegekontorer er jo koblet opp på Helsenettet så hva venter vi på..?

Jeg har vært så heldig å få være med på en liten bit av denne utviklingen. Elin er en dame som har fulgt meg i over 10 år. Jeg har til og med stått på en stor IT konferanse og snakket til hennes pris. Elin er bare en forkortelse for ELektronisk INformasjonsutveksling. Det startet opp som et prosjekt i regi av  Legeforeningen med økonomisk støtte fra Innovasjon Norge og Helsedirektoratet for å utarbeide standarder for å kunne sende elektroniske meldinger fra fastlegenes journalsystemer til sykehusenes…året var 2002 og vi håpet få forståelse og gjennomført prosjektet så vi kunne komme igang med å sende meldinger til hverandre. Vi har nådd langt på de 10 årene, tror jeg det er riktig å si…. men jeg kunne stønnet og sukket og sagt at vi jo bare så vidt er kommet i gang! Er det noe jeg har lært i løpet av disse årene er at dette er ikke enkelt hverken teknisk, organisasjonsmessig eller økonomisk. Idag er begge «mine» kommuner koblet opp i helsenettet, men kun den ene har klart å få lagt til rette for meldingsutveksling fra omsorgsprogrammet til legekontor og sykehus… det virker bare ikke enda….

Jeg har skjønt at det er vanskelig, komplisert og et stort arbeid. Samtidig er jeg minst like utålmodig som de fleste andre. Innføring av elektroniske journaler og meldinger er en nasjonal satsing. Jeg mener standarder burde vært forskriftsfestet og man burde skille utviklingen av systemene fra visjonene om de store nyvinningene. Vi trenger å få de vanligste tingene til å fungere. Faktisk sinkes effekten av samhandlingsreformen av manglende elektronisk kommunikasjon mellom instansene i helsevesenet. Elin prosjektene representerer både en metodikk på hvordan man kan utarbeide standarder og kommunikasjon. En stødig satsing innen dette området med krav til leveransdører og brukere ville vært en fornuftig utvikling hvor de viktigste kommunikasjonsområdene ville blitt dekket først. Elin står nemlig for en metodikk hvor sluttbrukerne (legene, sjukepleierne) er aktivt med i utviklingen sammen med programleverandører. Det var sånn fastlegene ble de første til å få til stabil meldingsutveksling med sykehusene…

Jeg har lenge ønsket meg en solid nasjonal satsing for å få dette til å fungere. Jeg kunne ønske at vi slapp alle de byråkratiske krinkelkrokene med problemstillinger i hver sving. F.eks. må vi innse at Norge er et lite marked for programleverandørene til å utvikle tjenestene vi ønsker oss… vi må sørge for at de får penger til å øke sine ressurser så de kan levere det vi ønsker. Helst gjennom prosjektstyring slik Elinprosjektene har gjort. Kombinert med en forskrift som sier hvilke standarder programmene skal levere og et økonomisk satsingsprogram med penger til kommuner og helseforetak så man får samkjørt f.eks. hvilke versjoner av programmer hver enkelt bruker.  Dette blir dyrt! og kanskje helt utopisk, men noen burde regne på hvor mye penger som nå brukes i hver kommune og hvert sykehus på å finne ut av hvorfor ting ikke fungerer slik det burde…!

Det beste kan bli det godes fiende heter det visst. Vi er litt der innen IKT utviklingen innen helsevesenet i Norge. Vi ønsker så inderlig å få til det beste som er så vi mister synes for å få de vanligste bruke funksjonene til å fungere stabilt og godt. Sende og motta henvisninger og epikriser, lab tester (disse fungere bra for fastlegene) , e-resept (et godt eksempel på at det nytter å satse mye på å få det til, det spres nå ut i Norge og det funker!) utveksling av medisinlister fra sykehus, fastleger og sykehjem/hjemmebasert er viktigst! pluss på med overføring av fødejournal til helsestasjonene så har vi nesten dekket det meste.( Ok… jeg vil gjerne ha med overføring av fullstendig journal mellom helseinstitusjoner… men det kaaan vente)

Etter 10 år i styringsgrupper for forskjellige Elin prosjekter ser jeg at metoden ikke er så kjent lenger og prosjektene har vanskelig for å få penger. Det er virkelig synd når det nettopp er en metodikk som sikrer at de som faktisk skal bruke programmene til slutt er med både i styringsgrupper og arbeidsgrupper og bestemmer retning og hvilke funksjoner som skal utvikles, standarder som skal brukes.. Vi trenger ikke store ord om videre utvikling, vi trenger mer penger og motiverte brukere som kan delta i utviklingen..

Vel tilbake fra Oslo gikk jeg rett over i styringsgruppa for et forebyggingsprosjekt vi har fått penger fra Helsedirektoratet til å drive. Vi fikk (selvfølgelig..!?) mye mindre penger enn vi hadde søkt om så nå er utfordringen å lage en nytt prosjekt med samme retning og arbeidsområde innenfor den økonomiske rammen. Jeg må innrømme at jeg er ganske forvirret og ikke så lite fortvilet over å måtte snu på noe som var god gjennomarbeidet av en dyktig prosjektleder med hjelpere.. Vi skal nok klare det men må gjennom noen møter for å kunne beskrive det «nye» prosjektet..

Planer og organisasjonutvikling er noe jeg jobber mye med. Da er forankring viktig.I morra møter jeg i rådmannens ledergruppe for å fortelle at vi vil lage en plan for framtidig legetjeneste og at vi ønsker revidere kriseteamet vårt….