Vedtak om undersøkelse, lov om psykisk helsevern

Noen ganger må kommuneoverlegen fungere som «politi» og gjennomføre tiltak hjemlet i lov. Noe av det vanskeligste jeg veit er når det dreier seg om innbyggere hvor pårørende, fastlege, spesialist, politiet eller andre kommer med bekymring for at en innbygger er alvorlig psykisk syk. Ofte er det pasienter som allerede er kjent i helsevesenet men som er blitt sjukere og nå holder på å, eller har, miste fotfestet helt. Da er spørsmålet hvordan man skal få undersøkt dette videre og få avgjort om pasienten er så syk at han/hun må ha hjelp av helsevesenet.

Lov om psykisk helsevern regulerer hvordan man kan gå fram. Den bygger alltid på frivillighet og man skal faktisk være ganske kreativ før man bruker tvang etter dette lovverket. Hvis jeg mener det er grunn til å være bekymret for den psykiske helsa til den jeg får melding om sjekker jeg alltid ut om vi kjenner personen i våre kommunale tjenester og jeg finner ut hvem som er fastlegen. Han/hun veit nesten alltid hvordan situasjonen er og jeg får som oftes avklart om vi har kontakt med pasienten eller ikke. Nesten alltid starter vi med at fastlegen enten sjøl eller ved hjelp av psykisk helsetjeneste prøver å få pasienten i tale på kontoret eller et hjemmebesøk. Hvis ikke vi når fram gjør jeg et vedtak etter § 3.1 i Psykisk helsevernloven. Jeg har laget en mal hvor jeg kun trenger fylle ut personalia på pasienten og legen som skal undersøke samt hvem som kommer med bekymringsmeldingen(som regel blir det meg sjøl). Skjemaet overlater jeg til fastlegen eller evt politiet hvis de henter pasienten. Vi bruker ofte politiet for å hente utagerende pasienter, men vi skal alltid henvende oss til AMK  for å bestille hjelp til å få transportert pasienten. Aller helst bruker vi privatbil eller sjukebil for å få pasienten framstilt for fastlegen, eller legevaktslege. Jeg kan ikke sjøl gjøre denne undersøkelsen når det er jeg som skriver begjæringen på tvangsundersøkelse. Innleggende lege vurderer om det skal bli en tvangsinnleggelse.

Noen ganger får jeg bekymringer hvor problemet er at pasienten ikke vil ha behandling, eller skjønner at hun/han vil må ha hjelp for en kroppslig sjukdom. Da kan vi ikke bruke psykisk helsevernloven, men må bruke Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a. Da må noen vurdere om pasienten har samtykkekompetanse for den spesielle situasjonen og har han/hun ikke det skal det gjøres et skriftlig vedtak. Det er ikke helt enkelt disse lovene for det er en god del regler som skal følges for at man skal kunne gjøre det riktig. Helsedirektoratet har info materiell om dette. Du kan se her. Det er grunnleggende at pasienten ikke skjønner hva som er til beste for seg (=> har ikke samtykke kompetanse) og at sykdommen det gjelder kan være til alvorlig skade for pasienten slik at det er helt nødvendig med tvang for å kunne gi riktig helsehjelp.

Det er også en hjemmel til å yte tvang overfor psykisk utviklingshemmede. Da er det Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 som gjelder.

Andre hjemler for å bruke tvang finnes for helsepersonell. Allikevel har jeg noen ganger brukt tvang i spesielt vanskelige og farlige situasjoner hvor det haster. Da brukes «nødretten» etter § 17 i Straffeloven. Men det er sjelden det er grunnlag til å bruke denne idag…

Kom ikke å si at lovverk er kjedelig. De situasjonene som dekkes av dette lovverket er noe av det mest faglig utfordrende i jobben som kommuneoverlege. Det kan være spennende, interessant, tragisk, vanskelig og føles som overgrep overfor pasienter. Ja det er nesten alltid overgrep fordi pasienten ikke vil det jeg som kommuneoverlege gjør vedtak om. Derfor har jeg både høy terskel og lytter med stive ører til alle som kjenner pasienten bedre enn meg og har forslag til måter å få til frivillige løsninger på…. og enkelte ganger kunne en jo ønske at man hadde gjort tvangsvedtak tidligere når en kjenner resultatet. Jeg har også opplevd at jeg har angret på et vedtak fordi det endte opp helt feil sjøl om det var ment i beste mening. Det viser at dette er vanskelig situasjoner å gjøre medisinsk faglig gode (= riktige..?) avgjørelser.. Her skal man veie for og mot grundig… og helst sammen med noen.